hvordan klarte du å leve videre etter en sorg som føltes som den skulle kvele deg?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan lever du i dag? hvordan kom du deg videre? Og hvordan klarte du å akseptere at dette skjedde deg? 

Jeg tenker da på sorg over å miste barn eller en partner. Ikke kjærlighetssorg eller sorg over å miste jobben. Jeg tenker på den sorgen som følger etter et dødsfall som skjedde så alt for tidlig. Hvordan lever man med det? Ikke bare eksisterer. 

Anonymkode: 0167e...4fe

[Supernova17]

Veldig varierende meg meg i alle fall. Jeg har både gode og dårlige perioder. Plutselig kan jeg få en dårlig dag hvor savnet tar helt over, men ellers klarer jeg å leve ganske normalt. Men jeg later ikke som om ingenting har skjedd.

[AnonymBruker]

Mistet barnet mitt i en bilulykke, det er mange år siden nå, barnet mitt var seks år gammelt. Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har overlevd. Er vel bare tiden som er gått, og det enkle faktum at enten så går man og skyter seg, eller så gjør man det ikke. Og velger man å ikke skyte seg, så er man liksom nødt til å stå opp hver dag, spise frokost, gå på jobb og tjene til livets opphold, man kommer inn i rytmen igjen. Man fortsetter livet, men med en stor blodig revne i sjela. Tok medisiner for å få sove i lange tider og hadde post-traumatisk stressyndrom. Tok vel ca 5 år etter dødsfallet før jeg genuint var glad innimellom og ikke hadde den samme zombie-følelsen. 

Nå har det som sagt gått mange år og jeg har det på sett og vis fint igjen, giftet meg med en flott mann og vi fikk et barn sammen ganske seint i livet, så jeg har på mange måter fått livet i gave på nytt. Hyggelig jobb og mening i tilværelsen. Men om jeg glemmer, "går videre"? Nei, aldri. Man går ikke videre, man blir aldri den samme igjen. Man lærer bare å leve med det svarte hullet. Jeg bærer med meg et dødt barn inni meg, det kommer jeg til å gjøre helt til den dagen jeg selv er død.

Anonymkode: ca1fb...ce8

[Gjest Froning]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hvordan lever du i dag? hvordan kom du deg videre? Og hvordan klarte du å akseptere at dette skjedde deg? 

Jeg tenker da på sorg over å miste barn eller en partner. Ikke kjærlighetssorg eller sorg over å miste jobben. Jeg tenker på den sorgen som følger etter et dødsfall som skjedde så alt for tidlig. Hvordan lever man med det? Ikke bare eksisterer. 

Anonymkode: 0167e...4fe

Tillat deg selv å la sorgen gå sin gang på din måte.

Og ikke legg så mye i det å leve vs å kun eksistere. Du lever og eksister hele tiden. Det er helt greit å være nedfor i ettertid når man har mistet noen.. Prøv å vær snill med deg selv.

Kondolerer og sender deg en klem 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mistet barnet mitt i en bilulykke, det er mange år siden nå, barnet mitt var seks år gammelt. Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg har overlevd. Er vel bare tiden som er gått, og det enkle faktum at enten så går man og skyter seg, eller så gjør man det ikke. Og velger man å ikke skyte seg, så er man liksom nødt til å stå opp hver dag, spise frokost, gå på jobb og tjene til livets opphold, man kommer inn i rytmen igjen. Man fortsetter livet, men med en stor blodig revne i sjela. Tok medisiner for å få sove i lange tider og hadde post-traumatisk stressyndrom. Tok vel ca 5 år etter dødsfallet før jeg genuint var glad innimellom og ikke hadde den samme zombie-følelsen. 

Nå har det som sagt gått mange år og jeg har det på sett og vis fint igjen, giftet meg med en flott mann og vi fikk et barn sammen ganske seint i livet, så jeg har på mange måter fått livet i gave på nytt. Hyggelig jobb og mening i tilværelsen. Men om jeg glemmer, "går videre"? Nei, aldri. Man går ikke videre, man blir aldri den samme igjen. Man lærer bare å leve med det svarte hullet. Jeg bærer med meg et dødt barn inni meg, det kommer jeg til å gjøre helt til den dagen jeg selv er død.

Anonymkode: ca1fb...ce8

Takk for at du deler. 

Godt å lese at det går bedre med deg nå. Og at du føler du har fått livet i gave på nytt. 

Å ha det sånn som jeg har det nå i fem år virker umulig. 

Anonymkode: 0167e...4fe

[AnonymBruker]

På mange måter føler jeg vel at å miste et barn må være det verste og det har jeg heldigvis ikke opplevd.

Men da jeg var i midten av 20 årene mistet jeg min store kjærlighet etter 7 år sammen under svært dramatiske og traumatiske hendelser. I tiden etterpå hadde jeg mange sterke, realistiske mareritt, Men de er borte nå. Tok ca 5 år før de forsvant. Jeg vil si at For meg tok det egentlig 5 år å få hodet over vann og ikke minst tilgi meg selv for å ikke ha reddet min kjære (som var selvsagt helt umulig, Men man er jo ikke rasjonell). Det var vel da det først slapp litt.

For min del var det terapi i å snakke ut om det og så reiste jeg masse.. alene.

Anonymkode: cdc2e...ced

[AnonymBruker]

Må bare legge til; sorg har så mange ulike faser og er så ulik fra person til person at det er ikke godt å si hva andre kan forvente under et tap. Jeg har opplevd alle mulige rare følelser under den mest intense fasen i sorgen, Og til en viss grad vil jeg nok si at jeg til tider var på grensen til psykotisk. Man kommer ut av det dog, Men det virker for evig der og da.

Anonymkode: cdc2e...ced

[minister-mio]

Jeg har hatt god hjelp av sorggrupper og samtaler med psykolog og samtaler med psykiatrisk sykepleier. Men strengt tatt har jeg aldri bearbeidet eller kommet over sorgen, jeg har knapt begynt.

[AnonymBruker]

Noen flere som vil dele?

Anonymkode: 0167e...4fe

[SunnivaOslo]

Har mistet flere nære og jeg tenker at man må bare gå videre. Sorgen er der. Er nesten som å gå rundt og drasse på en stor koffert uten hjul. I begynnelsen er det vanskelig men når man får på hjulene (kommer over den verste sorgen) så blir kofferten lettere å dra etter seg selvom jeg må dra den etter meg hele livet.

Alle som kjenner meg og vet hva jeg har opplevd spør stadig hvordan jeg klarer det,men jeg bare MÅ.

Jeg har vært svært langt nede etter disse dødsfallene. Så langt at jeg ble deprimert og skadet meg selv. Ønsket å ta livet mitt og alt det der. Så liksom ingen vits i noe lengre,men tok tiden til hjelp og idag er jeg helt ok selvom jeg har noen dårlige dager.

De sier livet er en dans på roser,men noen ganger faller man og treffer tornene.

[Gjest Chroma]

Jeg trengte profesjonell hjelp til å komme meg videre i livet, klarte det ikke alene. Følte at jeg druknet i sorgen, følte meg helt lammet og til tider føltes det så overveldende at jeg ikke visste hvordan jeg skulle overleve. Eller om jeg i det hele tatt ville overleve. 

Nå har jeg det bedre. Sorgen kan fortsatt overmanne meg litt til tider, men det slipper raskere taket og jeg kommer meg på beina igjen. Har lært meg med tiden at sorg ikke er farlig, bare grusomt vondt, og at det finnes hjelp og måter å takle det på.

[Gjest Stjernelill]

Slettet..

Endret 26. september 2018 av Stjernelill