Er dette en god mor for barnet?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg og kjæresten min er nå kommet så langt at vi går fra hverandre i nærmeste framtid etter snart 6 år sammen.

Da jeg møtte kjæresten min var alt veldig bra og vi møttes ofte etter jobb og i helgene.

Datteren hennes hadde ikke møtt meg enda mens jeg og kjæresten trefftes,da jeg var hjemme der oftest når datteren var hos far.

Vi ventet ca. 3 måneder før jeg og datteren ble introdusert for hverandre.

Møtet ble ikke som forventet av meg da jeg møtte ei sur og sytete jente. Og det ble ikke nå bedre i framtiden heller. Min kjæreste sa at det ville bli bedre med tiden.

Vi kjøpte leilighet sammen ca. 10 måneder etter jeg og kjæresten møttes første gang. Flyttet vekk fra barnefaren ca. 10.min. kjøring unna. Det har vært mye konflikter med barnefaren i tiden jeg har vært i forholdet.

Problemet har vært at datteren ikke har hatt kontroll på sitt sinne eller hatt fokus på ting som blir fortalt. Så har vært innom masse møter og etater i kommunen.

Etter at vi flyttet sammen skulle jeg og min samboer prøve å få datteren til å roe seg ned,skulle innføre litt regler og rutiner i hverdagen. Men min samboer sviktet på alle mulige måter. Hun lot datteren styre så å si hele ettermidag/kveld da hun var hos oss.

Det ble aldri noen leggerutiner da datteren drygde tid hver kveld. eks. skulle legges 20.00 så gikk tiden med dryging under kveldsmat og pussing av tenner ,ha på nattaklær og da var hun i seng kanskje 22.00. Men etter hun hadde lagt seg kom hun opp 10-15 ganger fordi hun ikke fikk sove. Dette har nesten vart i 5 år fra hun var 6 -10 år. (hun er 11 år nå)

Hos far var det annerledes for der var det ihvertfall noenlunde regler og rutiner. Og hun måtte rydde rommet en gang i blandt ihvertfall. Men hos oss ble det til slutt at hun aldri ryddet rommet. Jeg merket meg at datteren følte seg fri når hun kom til oss og skulle ikke gjøre noe selv, en slags friuke hos oss.

Datteren hennes tok helt over da hun kom til mor og jeg prøvde å få litt orden hjemme uten stort hell. Vi kunne ikke rydde eller vaske hjemme hos oss da datteren var her.

Vi solgte leiligheten for 1 år siden og har leid leilighet fram til nå. Og min samboer har ikke bidratt mye med husvask eller rydding i løpet av dette året. Rommet til datteren er en haug av klær ,søppel og mat.

Datteren ville ikke være hos oss lenger siden juni i år,å begynte å skulke skolen i august slik at læreren meldte fra til barnevernet. Hun har det heller ikke bra hos far da hun har rømt på grunn av rydding av rommet osv.

Hun har begynt å bestemme selv når lekser skal gjøres ,når kveldsmat skal spises og leggetid.

Det skal nevnes at det jeg mest reagerer på er at datteren oppfattes som moden og voksen for alderen når hun er hos andre. Noe jeg ikke merket hjemme hos oss. Hun oppførte seg som den 6-åringen da vi først møttes. Ikke 11 år som hun egentlig er.  Hun er frekk,lat og umoden her hjemme.

Så etter at regler og rutiner ikke følges hos oss ,så blir det diskusjoner mellom meg og samboer.(ikke krangling) For jeg og samboer har hatt et fantastisk godt forhold bare oss sammen ,men når datteren kommer forandres alt.

Vi flytter fra hverandre innen 3 måneder nå,slik at samboer får datteren sin hjem hver 14.dag.

Jeg regner med datteren ikke kommer til å rydde rommet sitt da heller,og heller ikke min samboer vil gjøre det.  Min samboer har en 50% stilling som varer til juli neste år,så inntekten er lav ,slik at datteren ikke kan være med på så mye aktiviteter heller. Min samboer føler hun må gjøre alt for datteren sin sånn at hun har det bra. 

Jeg føler at min samboer hindrer datteren å utvikle seg,tenke selv,tørre å prøve ting.  Datteren kommer til å bli hjelpesløs ,uvitende og ikke klar for verden når hun blir voksen og bo for seg selv hvis hun bor hos mor.

Og hvor lenge kan en vente før en kanskje må sende bekymringsmelding om situasjonen der?

Jeg frykter det værste kan skje med de to i samme hus dessverre.

Skal jeg slutte å bry meg? Droppe all kontakt?

Jeg elsker min samboer/kjæreste veldig mye,men har mistet all motivasjon om å hjelpe henne noe mer nå.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 485e7...76a

[Minlillelykke]

Det første jeg tenker er regler, virkelig. Jeg har ei niese som får holde på slik, og jeg er oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med henne. Ds heg var på samme alder ble goder som tv, lørdagsgodt, telefon og venner indratt om ikke vi gjorde som vi skulle. Samme gjør vi med vårt eget barn. Regler skal følges, ellers får det konsekvenser. Det er frykelig kjedelig å ikke få godis på lørdager, feks. Men om dere skal skille lag er det nok lite du får gjort, desverre

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Det første jeg tenker er regler, virkelig. Jeg har ei niese som får holde på slik, og jeg er oppriktig bekymret for hvordan det skal gå med henne. Ds heg var på samme alder ble goder som tv, lørdagsgodt, telefon og venner indratt om ikke vi gjorde som vi skulle. Samme gjør vi med vårt eget barn. Regler skal følges, ellers får det konsekvenser. Det er frykelig kjedelig å ikke få godis på lørdager, feks. Men om dere skal skille lag er det nok lite du får gjort, desverre

Ja. Det var aldri noen konsekvenser hos oss,kun hos far fikk hun det.

Vet jeg ikke kan gjøre noe nå. 

Min samboer hadde lyst at vi kunne bo hver for oss og fortsatt være kjærester,men jeg tror ikke det vil gå.

Anonymkode: 485e7...76a

[AnonymBruker]

Det var stor konflikt mellom mor og far til dette barnet. Far er lite voksen/moden for å si det slik.

Så hun hadde to forskjellige oppdragelser så å si.

Jeg prøvde å få til en slags oppdragelse for datteren hennes. Men samboeren min saboterte egentlig det.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

Endret 15. oktober 2017 av sofie777

[Minlillelykke]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det var aldri noen konsekvenser hos oss,kun hos far fikk hun det.

Vet jeg ikke kan gjøre noe nå. 

Min samboer hadde lyst at vi kunne bo hver for oss og fortsatt være kjærester,men jeg tror ikke det vil gå.

Anonymkode: 485e7...76a

Dere må ihvertfall være enige i hva slags konsekvenser hun skal få. Hun er 11 år, sp dette må læres først som sist. Vi er veldig enige her om oppdragelse, trolig derfor ting går greit, foreløpig. Uten enighet skjønner barnet at den ene eller andre kan tøyes. Enighet først, om dere får til det kan dere se om dere ønsker å prøve igjen. Hva som karakeriserer en god mor skal ikke jeg sette standaren for. Men jeg ville ikke hatt det slik

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Dere må ihvertfall være enige i hva slags konsekvenser hun skal få. Hun er 11 år, sp dette må læres først som sist. Vi er veldig enige her om oppdragelse, trolig derfor ting går greit, foreløpig. Uten enighet skjønner barnet at den ene eller andre kan tøyes. Enighet først, om dere får til det kan dere se om dere ønsker å prøve igjen. Hva som karakeriserer en god mor skal ikke jeg sette standaren for. Men jeg ville ikke hatt det slik

Vi hadde blitt enige om konsekvenser da ting skjedde,men da samboer skulle si/gjøre noe snudde det til ingen konsekvenser.

Jeg vet ikke om jeg klarer nå mer nå.  Tar pause fra alt ihvertfall 6 måneder etter utflytting og ser om det blir forandring.

Har mistet troen på dem nå.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

[Minlillelykke]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi hadde blitt enige om konsekvenser da ting skjedde,men da samboer skulle si/gjøre noe snudde det til ingen konsekvenser.

Jeg vet ikke om jeg klarer nå mer nå.  Tar pause fra alt ihvertfall 6 måneder etter utflytting og ser om det blir forandring.

Har mistet troen på dem nå.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

Enighet og st det faktisk blir holdt er kjempe viktig, ikke bare for forholdet men også barnet. Jeg ser så forskjell på to av tantebarna mine, kontra mitt eget og mine fire andre tantebarn. Regler og rutiner er med på å bygge trygge barn. Da blir de sjeldens usikkre hjemme, de vet hva slags reaksjon og konsekvens det får om regler brytes. De to andre står helt uvitende, de har aldri hatt regler og rutiner. 

Jeg hadde nok gått, og snakket med barnevernet. Anonymt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Minlillelykke skrev:

Enighet og st det faktisk blir holdt er kjempe viktig, ikke bare for forholdet men også barnet. Jeg ser så forskjell på to av tantebarna mine, kontra mitt eget og mine fire andre tantebarn. Regler og rutiner er med på å bygge trygge barn. Da blir de sjeldens usikkre hjemme, de vet hva slags reaksjon og konsekvens det får om regler brytes. De to andre står helt uvitende, de har aldri hatt regler og rutiner. 

Jeg hadde nok gått, og snakket med barnevernet. Anonymt.

Jepp,hadde et godt forhold til samboeren min når barnet ikke var her.

Men totalt kaos når datteren kom.

Jeg hadde full fokus på datteren med omsorg og støtte.

Men møttes av en vegg med hat og et lite koselig barn.

Synes utrolig synd på samboeren min egentlig,men kan ikke gjøre noen ting nå. Framtiden til datteren er jeg veldig skeptisk til psykisk sett. 

TS

Anonymkode: 485e7...76a

[Minlillelykke]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jepp,hadde et godt forhold til samboeren min når barnet ikke var her.

Men totalt kaos når datteren kom.

Jeg hadde full fokus på datteren med omsorg og støtte.

Men møttes av en vegg med hat og et lite koselig barn.

Synes utrolig synd på samboeren min egentlig,men kan ikke gjøre noen ting nå. Framtiden til datteren er jeg veldig skeptisk til psykisk sett. 

TS

Anonymkode: 485e7...76a

Hun har jo satt seg i denne situasjonen selv. Dette bygger man opp fra barna er små, jo tidligere, jo bedre. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Hun har jo satt seg i denne situasjonen selv. Dette bygger man opp fra barna er små, jo tidligere, jo bedre. 

Ja,det har du helt rett i.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

[Minlillelykke]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja,det har du helt rett i.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

Jeg synes du skal snu nå, du virker som en bra mann. Finn deg ei dame som setter pris på deg. Jeg setter ihvertfall veldig pris på min mann. Han er hjelpsom og streng, som toåringen kaller han. Men jammen har vi det fint når vi er enige og har feller regler.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Jeg synes du skal snu nå, du virker som en bra mann. Finn deg ei dame som setter pris på deg. Jeg setter ihvertfall veldig pris på min mann. Han er hjelpsom og streng, som toåringen kaller han. Men jammen har vi det fint når vi er enige og har feller regler.

Blir nok det ja.

TS

Anonymkode: 485e7...76a

[AnonymBruker]

Dette høres ut som et klassisk tilfellet av inkonsekvent oppdragelse der barnet utnyttet dette for alt det er verdt. Skal man komme noen vei må mor og far bli enige om like regler. Jo lengre man venter desto verre blir det. Nytter ikke at du tar oppdager rollen. Det er det foreldrene som må. 

Anonymkode: fc1d3...5d8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som et klassisk tilfellet av inkonsekvent oppdragelse der barnet utnyttet dette for alt det er verdt. Skal man komme noen vei må mor og far bli enige om like regler. Jo lengre man venter desto verre blir det. Nytter ikke at du tar oppdager rollen. Det er det foreldrene som må. 

Anonymkode: fc1d3...5d8

Når datteren nå er 11 år så føler jeg det er for sent for henne å få en god oppdragelse dessverre.

Anonymkode: 485e7...76a

[AnonymBruker]

Man kan snu og få en "normal" unge enda, men det krever mye av foreldrene. Det er en hard kamp. Barnet er blitt så stort at man snakke med henne og forklare at nå blir ting strengere. Så det er mulig. 

Men sånn som moren holder på så er jentas fremtid faktisk ikke så positiv. Hva sier skolen? Det virker jo som moren ikke vil høre på deg og ta deg alvorlig. Det må nok være noen utenifra som hjelper henne. For hjelp må hun ha. Om du kontakter barnevernet så vær klar over at hun vil forstå at det er deg, om du gjør det anonymt. Bare ta det med, slik at du er forberedt. 

Jeg forstår godt at du ikke orker mer. Det er en kamp du kjemper alene og mot kjæresten. 

Anonymkode: 44b6b...9cc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man kan snu og få en "normal" unge enda, men det krever mye av foreldrene. Det er en hard kamp. Barnet er blitt så stort at man snakke med henne og forklare at nå blir ting strengere. Så det er mulig. 

Men sånn som moren holder på så er jentas fremtid faktisk ikke så positiv. Hva sier skolen? Det virker jo som moren ikke vil høre på deg og ta deg alvorlig. Det må nok være noen utenifra som hjelper henne. For hjelp må hun ha. Om du kontakter barnevernet så vær klar over at hun vil forstå at det er deg, om du gjør det anonymt. Bare ta det med, slik at du er forberedt. 

Jeg forstår godt at du ikke orker mer. Det er en kamp du kjemper alene og mot kjæresten. 

Anonymkode: 44b6b...9cc

Datteren er under utredning av barnevernet nå. Men min samboer prøver ikke i det hele tatt å kontakte dem om hvordan det går.

All beskjed kommer til far. Å han er så umoden og motarbeidende at alt er vanskelig.

Anonymkode: 485e7...76a

[AnonymBruker]

"Datteren er under utredning hos barnevernet"? 

Mor bør utredes. Og få skikkelig hjelp og veiledning. Dattera er den tapende part.

Selv om BV er i bildet, vil saken få større fart på seg om de mottar flere bekymringsmeldinger. Her har du et ansvar.

Anonymkode: cb856...1fa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Datteren er under utredning hos barnevernet"? 

Mor bør utredes. Og få skikkelig hjelp og veiledning. Dattera er den tapende part.

Selv om BV er i bildet, vil saken få større fart på seg om de mottar flere bekymringsmeldinger. Her har du et ansvar.

Anonymkode: cb856...1fa

Jeg ble i realiteten dumpa på Onsdag ,da hun å datteren dro på hytta uten meg.

Så jeg har mistet motivasjon til å hjelpe nå.

Anonymkode: 485e7...76a

[Minlillelykke]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Datteren er under utredning hos barnevernet"? 

Mor bør utredes. Og få skikkelig hjelp og veiledning. Dattera er den tapende part.

Selv om BV er i bildet, vil saken få større fart på seg om de mottar flere bekymringsmeldinger. Her har du et ansvar.

Anonymkode: cb856...1fa

Ts har da ikke noe ansvar når de ikke bor sammen. Hadde de bodd sammen synes jeg han burde blitt hørt. Jeg hadde iallfall ikke bodd med ett slikt barn

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde full fokus på datteren med omsorg og støtte.

Men møttes av en vegg med hat og et lite koselig barn.

Du har jo levd i lang tid med disse to, så jeg antar at du har prøvd alt. Jeg vet ikke om det jeg babler om her er noe aktuellt for deg, men men

Men det jeg stusser litt på når det gjelder denne setningen, er at du "ble møtt av et lite koselig barn" Det er ikke barnet som skal møte deg på dine følelser, men du som møter barnet. Er barnet skeptisk og sur, så lærer man om det og møter barnet på følelsene. "Jeg så at du var lei deg i sted. Eller var du sinna?" "sint!" "Hvorfor var du sint?" "Fordi at jeg ville bare snakke med mamma, ikke deg!" "Åja, men nå er jeg på besøk. jeg må dra om to timer da, så kan du snakke med mammaen din da."

Jeg bruker denne teknikken med min ofte sure og følsomme sønn. Han er veldig nærtagen om pappaen hans retter på han, eller om jeg retter på han. "Åja, sparket du flyet fordi du lata som du var en kjempe? Forstår..og så ble pappa sint fordi det ble ødelagt og du var lei deg fordi du egentlig ikke mente å ødelegge det."

Det løser masse konflikter og skaper en følelse av å bli hørt, spesielt for barnet.  

Det er vi som er voksne som skal sortere følelsene til barnet  

Anonymkode: 6103c...cf6