Når kroppen tror den er i fare.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke angst eller depresjon. Likevel presterer denne dustekroppen min å gi meg panikkanfall når jeg blir for mentalt sliten. Jeg kan kjenne flere timer i forveien at det kommer til å komme, men får ikke stoppet det. Grunnen til at jeg ikke klarer å forhindre det er at jeg er mor til 3, 80% lærerjobb. Kontaktlærer pluss noen andre funksjoner. Aktiv innenfor barnas fritidsinteresser. 3 styreverv. Og husarbeid så klart. Egne interesser har jeg kuttet ut for lengst og venner er ikke et tema så de stjeler heldigvis ikke noe tid. Jo, har mann som gjør sitt beste, men enkelte ting er det bare jeg som kan ta. 

Så plutselig kan kroppen min gå inn i «flykt» modus. Det blir kjempevondt å puste, begynner å gråte (føler meg overhodet ikke nedstemt) og jobber igrunn hardt for å enten stoppe «anfallet» eller komme meg igjennom det. Etterpå blir jeg ekstremt trøtt og tom, men mer avslappet. 

Hva fader gjør man da? Jeg har ikke tid til å bli satt ut av spill jeg. Ikke vil jeg bli sykemeldt heller for vinninga går opp i spinninga mtp det psykososiale hos enkelte elever som jeg er ganske tett på og der jeg er den eneste tillitspersonen de har på skolen. 

Anonymkode: 6f19a...5d7

[AnonymBruker]

Går også lette smerter i armer og ben og gjerne hodepine etterpå. 

Anonymkode: 6f19a...5d7

[AnonymBruker]

Har du prøvd å bruke puste- og avslappingsøvelser? Det hjalp meg mye. Hvis du blir redd/bekymret når du merker et anfall er på vei kan det bidra til at anfallet blir verre. Prøv å tenke at "det er ikke farlig, det går over"

Anonymkode: 69f4b...126

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke angst eller depresjon. Likevel presterer denne dustekroppen min å gi meg panikkanfall når jeg blir for mentalt sliten. Jeg kan kjenne flere timer i forveien at det kommer til å komme, men får ikke stoppet det. Grunnen til at jeg ikke klarer å forhindre det er at jeg er mor til 3, 80% lærerjobb. Kontaktlærer pluss noen andre funksjoner. Aktiv innenfor barnas fritidsinteresser. 3 styreverv. Og husarbeid så klart. Egne interesser har jeg kuttet ut for lengst og venner er ikke et tema så de stjeler heldigvis ikke noe tid. Jo, har mann som gjør sitt beste, men enkelte ting er det bare jeg som kan ta. 

Så plutselig kan kroppen min gå inn i «flykt» modus. Det blir kjempevondt å puste, begynner å gråte (føler meg overhodet ikke nedstemt) og jobber igrunn hardt for å enten stoppe «anfallet» eller komme meg igjennom det. Etterpå blir jeg ekstremt trøtt og tom, men mer avslappet. 

Hva fader gjør man da? Jeg har ikke tid til å bli satt ut av spill jeg. Ikke vil jeg bli sykemeldt heller for vinninga går opp i spinninga mtp det psykososiale hos enkelte elever som jeg er ganske tett på og der jeg er den eneste tillitspersonen de har på skolen. 

Anonymkode: 6f19a...5d7

Jeg tror du har påtatt deg altfor mye og de anfallene du beskriver er et typisk tegn på stress.

Anonymkode: c78c7...df8