Drite i barna så fort de er 18

[AnonymBruker]

Fylte 18 for litt siden, og foreldrene mine har dessverre skilt seg. Endte med at mor har funnet en ny, og far ble tydeligvis lagt inn på sykehuset. Mor "bor" nå omtrent med nye fyren sin. I hele uka har jeg sovet alene osv. Ikke helt trygg på det for å være ærlig, så jeg ber venner sove hos meg/jeg hos de- så ofte jeg kan. Hun setter gjerne penger på konto med beskjed om "klar deg selv". Ikke direkte, men pengene skal gå til mat osv.

En tendens jeg har lagt merke til er at tilfelle ikke gjelder innvandrere. I hvert fall ikke i like stor grad som oss. Jeg har ei muslimsk venninne som har blitt 18 i år hun også. Og fortsatt bor med familien... hun har 2 eldre søsken, ene studerer så hun har flytta på eget initiativ. Andre er lærling og skal forhåpentligvis flytte snart. 

Greia er. Foreldrene bryr seg faktisk om de. De gjør ikke forskjell på en 17 og en 20 åring. Vi kan si hva vi vil om innvandrere, men dette med familie har vi mye å lære av. I media er jentene fremstilt som de har det vanskelig osv. men dette er ikke tilfelle hos mine utenlandske venninner.

Senest igår hang vi sammen, hun kom hjem midnatt, og det eneste de lurte på (med gebrokkent norsk) var om hun hadde skyss hjem. Alltid med på skoletur, fest og alt. Med hijab hehe ikke at det har noe å si.

En gang var jeg på besøk hos denne jenta, søstra hennes var da 18 og hadde besøk av ei etnisk norsk venninne på samme alder. Det var kaldt og mørkt, og hun norske jenta ringte foreldrene sine for å spørre om de kunne hente henne, men de sa at "nå er du 18 så du klarer det selv". Dette trenger selvfølgelig ikke gjelde alle, men jevnt over er det representativt.

Selv mine norske venner på samme alder har samme inntrykket.    

Det jeg lurer på er hvorfor vi over natten plutselig gir f i ungene, litt på kanten kanskje, men absolutt innafor spm.

Anonymkode: 4ff58...929

[AnonymBruker]

Det er ikke mitt inntrykk av norske foreldre. Mange er nesten hysteriske på at barnet deres skal hentes etter fest eller på kveld hos venner. Det er også slik jeg har sett det i min omkrets ganske vanlig at døren er åpen hjemme om barna trenger å komme for å bo en tid i nødens stund. 

Anonymkode: fcc84...138

[AnonymBruker]

Kan være at akkurat du og de du kjenner har det sånn, men generelt sett syr norske foreldre puter under armene på barna sine. 

Anonymkode: 296b8...3f8

[AnonymBruker]

Helt enig med deg, TS, og jeg opplevde selv dette da jeg ble atten. Da skulle jeg ut av huset fortest mulig.

Anonymkode: 3feae...319

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan være at akkurat du og de du kjenner har det sånn, men generelt sett syr norske foreldre puter under armene på barna sine. 

Anonymkode: 296b8...3f8

Forskjell på å sy puter under armene på barna i BARNDOMMEN og plutselig stille heeelt andre krav når de er 18.

Mange foreldre diller så enormt unødvendig med barna. Og dessverre må jeg gi innvandrere et poeng på akkurat denne biten. De har ofte mange søsken, og lærer tidlig selvstendighet og det å bryne seg på hverandre- som igjen fører til at de ikke klikker for den minste ting senere.

Ts

Anonymkode: 4ff58...929

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fylte 18 for litt siden, og foreldrene mine har dessverre skilt seg. Endte med at mor har funnet en ny, og far ble tydeligvis lagt inn på sykehuset. Mor "bor" nå omtrent med nye fyren sin. I hele uka har jeg sovet alene osv. Ikke helt trygg på det for å være ærlig, så jeg ber venner sove hos meg/jeg hos de- så ofte jeg kan. Hun setter gjerne penger på konto med beskjed om "klar deg selv". Ikke direkte, men pengene skal gå til mat osv.

En tendens jeg har lagt merke til er at tilfelle ikke gjelder innvandrere. I hvert fall ikke i like stor grad som oss. Jeg har ei muslimsk venninne som har blitt 18 i år hun også. Og fortsatt bor med familien... hun har 2 eldre søsken, ene studerer så hun har flytta på eget initiativ. Andre er lærling og skal forhåpentligvis flytte snart. 

Greia er. Foreldrene bryr seg faktisk om de. De gjør ikke forskjell på en 17 og en 20 åring. Vi kan si hva vi vil om innvandrere, men dette med familie har vi mye å lære av. I media er jentene fremstilt som de har det vanskelig osv. men dette er ikke tilfelle hos mine utenlandske venninner.

Senest igår hang vi sammen, hun kom hjem midnatt, og det eneste de lurte på (med gebrokkent norsk) var om hun hadde skyss hjem. Alltid med på skoletur, fest og alt. Med hijab hehe ikke at det har noe å si.

En gang var jeg på besøk hos denne jenta, søstra hennes var da 18 og hadde besøk av ei etnisk norsk venninne på samme alder. Det var kaldt og mørkt, og hun norske jenta ringte foreldrene sine for å spørre om de kunne hente henne, men de sa at "nå er du 18 så du klarer det selv". Dette trenger selvfølgelig ikke gjelde alle, men jevnt over er det representativt.

Selv mine norske venner på samme alder har samme inntrykket.    

Det jeg lurer på er hvorfor vi over natten plutselig gir f i ungene, litt på kanten kanskje, men absolutt innafor spm.

Anonymkode: 4ff58...929

Mine foreldre gav faen etter jeg fyllte 18 samtidig som de favoriserte lillebroren min. Jeg hadde det veldig tøfft de første årene men har herdet og fått erfaring av det. Min bror er nesten like gammel som meg og greier så vidt å forberede en grandiosa

Anonymkode: d9b16...1a4

[AnonymBruker]

Etter å ha lest en tråd her forleden om når man kan forvente at barn skal flytte ut og klare seg selv, så er jeg skremt!! For meg virket det som om de fleste sluttet å bry seg med barna når de fylte 18. At da skulle dem klare seg selv.... Jeg er så glad jeg ikke hadde det slik. Jeg fikk bo hjemme så lenge jeg ønsket (men så er mine foreldre gifte, og det finnes ingen ond stemor som ville ha huset og mannen for seg selv  ), og mine foreldre har alltid hentet meg uansett hvor i verden jeg har vært. Selvsagt har det jo hendt at de ikke kunne hente meg, men det har nå gått bra  Men jeg er enig. Det er mange foreldre som ikke bryr seg når man er 18. For min del, så føler jeg at det er da det er viktig å være tilstede. Mange ungdom tror de kan gjøre hva de vil, siden de er myndige. Sannheten er at de ofte trenger veiledning

Anonymkode: 3141b...371

[AnonymBruker]

Hadde aldri gitt f i barna mine selvom de ble 18. Hadde tilbudt husrom så lenge de studerte og kom seg ut i jobb etterpå. Hadde stilt krav om å hjelpe til hjemme selvfølgelig. Mistet selv moren min akkurat i det jeg var ferdig med videregående, og selvom jeg var veldig selvstendig - så var det sårt å starte studietiden uten støtte, uten å ha et sted å reise hjem eller få besøk hjemmefra. Jeg ønsker å være en støtte for datteren min kommer så langt. Velger hun å flytte for å studere i en annen by, så ønsker jeg å være med å bidra litt og selvfølgelig besøke henne masse. Jeg hadde heller ikke hatt problemer med å betale for reise hjem. Nei, har man fått barn, så har man barn resten av livet. Selvom man blir 18 og eldre, så er der godt med støtte fra foreldrene.

Anonymkode: 0edda...86b

[Gjest NotNaomi]

Enig med deg Ts. Muslimer tar vare på hverandre og barna sine myye mer enn oss. Guttene får friere tøyler,men de passer på både mødre og døtre fra de er unge. En herfra bor tolv mil unna. Han er 22. Når faren må bli borte over natten og lengre,kommer han og bor med moren og søsteren. Og han har skikkelig respekt for moren også. Misunner dem familiesamholdet. Har gjort lenge. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fylte 18 for litt siden, og foreldrene mine har dessverre skilt seg. Endte med at mor har funnet en ny, og far ble tydeligvis lagt inn på sykehuset. Mor "bor" nå omtrent med nye fyren sin. I hele uka har jeg sovet alene osv. Ikke helt trygg på det for å være ærlig, så jeg ber venner sove hos meg/jeg hos de- så ofte jeg kan. Hun setter gjerne penger på konto med beskjed om "klar deg selv". Ikke direkte, men pengene skal gå til mat osv.

En tendens jeg har lagt merke til er at tilfelle ikke gjelder innvandrere. I hvert fall ikke i like stor grad som oss. Jeg har ei muslimsk venninne som har blitt 18 i år hun også. Og fortsatt bor med familien... hun har 2 eldre søsken, ene studerer så hun har flytta på eget initiativ. Andre er lærling og skal forhåpentligvis flytte snart. 

Greia er. Foreldrene bryr seg faktisk om de. De gjør ikke forskjell på en 17 og en 20 åring. Vi kan si hva vi vil om innvandrere, men dette med familie har vi mye å lære av. I media er jentene fremstilt som de har det vanskelig osv. men dette er ikke tilfelle hos mine utenlandske venninner.

Senest igår hang vi sammen, hun kom hjem midnatt, og det eneste de lurte på (med gebrokkent norsk) var om hun hadde skyss hjem. Alltid med på skoletur, fest og alt. Med hijab hehe ikke at det har noe å si.

En gang var jeg på besøk hos denne jenta, søstra hennes var da 18 og hadde besøk av ei etnisk norsk venninne på samme alder. Det var kaldt og mørkt, og hun norske jenta ringte foreldrene sine for å spørre om de kunne hente henne, men de sa at "nå er du 18 så du klarer det selv". Dette trenger selvfølgelig ikke gjelde alle, men jevnt over er det representativt.

Selv mine norske venner på samme alder har samme inntrykket.    

Det jeg lurer på er hvorfor vi over natten plutselig gir f i ungene, litt på kanten kanskje, men absolutt innafor spm.

Anonymkode: 4ff58...929

Har de ikke lært deg å bli selvstendig nok før du ble 18 da. Så har de skilt seg og fått egne liv og nå skal du være 100% selvstendig. Men det er jo ikke lett når du ikke har blitt lært opp til det tidligere.

Nesten det samme skjedde meg, jeg var 16 da og mamma flyttet inn med utroskapen sin. Pappa sleit psykisk. Jeg flyttet hjemmefra jeg da, orket ikke rydde og vaske etter noen av foreldrene mens de levde livene sine. Så ikke for meg å være 50/50 "barn" som 16 åring heller. Men igjen så hadde jeg tatt for meg det meste av renhold siden jeg var 10, vasket egne klær fra jeg var 10 og vant til å være mye alene. Det å reise hjemmefra og ikke ha mas om noe fra deres sider lettet alt for min del. 

Jeg drakk ikke, festet ikke eller noe før jeg ble 18 likevel. Karakterene mine økte med en karakter i snitt etter jeg dro hjemmefra og jeg fikk lærlingplass som jeg ønsket.

 

Se på dette som en enorm mulighet til å bli veldig selvstendig og trygg på deg selv.

Anonymkode: 2b0e8...372

[Gjest Mass]

Så har man jo den fine mellomtingen - å være der for barna, men samtidig kreve at de tar ansvar og følge det opp. Selv når de blir 18. Veilede og være støttende. Følge med på det som skjer i deres liv og ta tak i dem viss det trengs. Vise engasjement. Vise at man bryr seg er like viktig for en 18 åring selv om de sikkert ikke alltid innrømmer det for foreldrene eller sine venner. 

Jeg tror man kan vokse veldig mye som person og selvstendigsmessig på å måtte stå slik på egne ben, men samtidig er det ikke en gitt sak at det skjer. 

Mine barn vil alltid være min barn selv om de er 3, 15, 25, 40, osv - og jeg vil alltid sette pris på hvert øyeblikk med dem. Kanskje enda mer når de blir større faktisk. 

Tenker at det går an å balansere alt dette med å leve sitt eget liv. 

[Chizue]

Har ikke det synet...
Men, mye mulig fordi min mor alltid har stilt opp, herregud, hun er hysterisk for meg enda, ringer meg nesten hver dag og lurer på om jeg har det bra og jeg er snart 30!
Altså..Jeg flyttet for meg selv som 16åring.. Har stått på mine egne ben lenge før det, men min mor var alltid der om noe gikk galt Hun stolte såpass på meg at hun lot meg være alene hjemme som 13åring over en langhelg Det verste som kunne skje var at jeg ikke fikk i meg mat, fordi jeg sov 18timer   (og slik er jeg enda)

 

[Minlillelykke]

Vi har ikke hatt det slik hjemme. Mine foreldre stiller opp som aldri før etter vi ble voksne. Vi stiller også opp for dem selvsagt om de trenger hjelp til noe. 

[Majott]

11 hours ago, Mass said:

Så har man jo den fine mellomtingen - å være der for barna, men samtidig kreve at de tar ansvar og følge det opp. Selv når de blir 18. Veilede og være støttende. Følge med på det som skjer i deres liv og ta tak i dem viss det trengs. Vise engasjement. Vise at man bryr seg er like viktig for en 18 åring selv om de sikkert ikke alltid innrømmer det for foreldrene eller sine venner. 

Jeg tror man kan vokse veldig mye som person og selvstendigsmessig på å måtte stå slik på egne ben, men samtidig er det ikke en gitt sak at det skjer. 

Mine barn vil alltid være min barn selv om de er 3, 15, 25, 40, osv - og jeg vil alltid sette pris på hvert øyeblikk med dem. Kanskje enda mer når de blir større faktisk. 

Tenker at det går an å balansere alt dette med å leve sitt eget liv. 

Helt enig! Må bare signere her!

Den aller viktigste jobben foreldre har, er å gjøre barna i stand til å være selvstendige voksne. Det innebærer at de lærer sosiale ferdigheter, de lærer å lage mat, vaske klær, vaske hus, bestille legetime osv. At de følges opp med skole, så de er i stand til å få utdanning og jobb.

Veiledning, støtte og engasjement er helt essensielt, som du også sier.

En ungdom som ikke har fått disse ferdighetene, støtte og veiledning, er ofte ikke klar til å stå på egne bein når han/hun er 18. 

[Havbris]

Våre barn - som nå er unge voksne - vil alltid være våre barn og de vet at vi stiller opp når de trenger oss - vi er der. Det betyr ikke at de ikke kan være selvstendige, men det betyr at de alltid har en base de kan komme til når det trengs. Selv om de er unge voksne så trenger de foreldrene sine.

[AnonymBruker]

Du har uheldigvis blitt skapt av foreldre som ikke er skapt til å være foreldre hele sitt liv. Og det er vel ok, det og. Du er 18. Du er voksen. Du burde kunne klare deg selv nå - også økonomisk. Men du får penger. 
Jeg var nemlig like uheldig som deg med "valg" av foreldre. Men jeg var 16. Fikk bo hjemme til jeg var 18, men måtte betale for meg, som om jeg leide rom hos dem. Fikk mat, men spiste jeg for mye, satte de opp "leia". 

Ingen andre jeg kjenner og kjente, hadde det på den måten. Flere (jeg er 27) får fremdeles penger av foreldre. Til mat, leie, studier... Bilsertifikat har de fått dekket helt eller delvis. Noen har fått bil, både skrap og så og si ny bil. De fleste har hatt sparekonto fra de var små, og har derfor en STOR bufferkonto de kan bruke til det de ønsker. En del har også en konto til boligsparing.
Det er selvfølgelig forskjeller, noen har fått mye, andre mindre, og noen så og si ingenting, med mindre det var behov for det. Foreldrene har uansett alltid stilt opp. 

Jeg har ikke opplevd noen forskjell fra norske til innvandrere.

Anonymkode: 4e6bc...9fc

[Simmis]

Jeg har ikke opplevd det, min mor er fortsatt bekymret for meg, og selv om jeg og mine søsken nå er over 30 så vet vi at mamma ringer rett etter jobb hver dag 😂 Og jeg vet iallefall at jeg ikke skal fortelle henne Når jeg er syk, fordi hun bekymrer seg for mye for meg. Bodde hjemme til jeg og han som nå er min mann flyttet sammen, og det er 15 år siden snart og da var jeg 21. 

Har selv ei på 18, og hun kan bo hjemme til hun selv føler seg klar til å flytte ut. Dette gjelder selvfølgelig de 2 mindre vi har hjemme også. 

[wintergirl]

Tror ikke du bør lete deg ihjel før du finner samme problemet hos innvandrere altså, ts. Mange av dem er så opptatt av ære at barna deres faktisk føler at de ikke har annet valg, da de er redde for å være den som vanærer familien. Det er ikke bare idyll der heller. Selv kjenner jeg meg ikke igjen om det du snakker om . Er 36 og har foreldre som er der for meg uansett. Sånn vet jeg om flere som har det. Så du må nok mer ut i verden hvis du skal se hele bildet på hvordan det er. 

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik at hvis man poengterer noe fint om innvandrere så skal man alltid komme med hva som er feil der? So what om utenlandske bryr seg om ære? Det er jo ikke det TS snakker om engang, hun poengterer at de utenlandske foreldre tar vare på barna på en måte nordmenn ikke gjør, men det betyr ikke nødvendigvis at vi nordmenn er feil eller vi skal ramse opp alt som er galt med innvandrere. 

Ja det stemmer at i utenlandske familier bor man hjemme selv om man er 18 år og eldre og det fine med norske familier er at man flytter og evt begynner sitt eget liv. At TS har en mor som ikke "passer" på henne, så tror jeg også TS anses som heldig for veldig mange andre. Alt avhenger av person til person, for utlendinger kan det å bo hjemme bli for mye og man føle seg innestengt, mens for en norsk 18 åring kan det å klare seg på egenhånd føles tøft. Det er kun snakk om forskjellig kultur, det er ikke slik at nordmenn har bedre kultur eller at utlendinger har det. 

La vær å ta opp negative ved utlendinger når man sier noe fint om det. Skjønner ikke hvor man vil hen med det, å vise at "vi" er best?! 

 

Over til deg TS: har hatt venninner som har bodd hjemme til de er 20-23. Har en venninne som er 24 og bor fortsatt hjemme mens hun studerer. Søsteren min har en venninne som har bodd alene siden hun var 15 og moren sender henne penger til å overleve, mens hun selv bor i Spania. Tror det avhenger veldig av hva slags foreldre man har. Synes du er tøff jeg. Er forståvidt helt enig med deg at utenlandske foreldre tar vare på barna på en helt annen måte, og det er veldig beundringsverdig.  

Anonymkode: dfd8c...fb8

[happiest]

Når man er 18 år bør man klare å bo alene (sove alene uten foreldre i samme hus). Du har jo også fått alt tilrettelagt, f.eks penger slik at du kan klare deg. Jeg forstår at noen foreldre synes det er godt når barna fyller 18år, for da kan de selv begynne å finne på ting alene igjen (date, overnatte, dra på turer alene osv).