Sex etter voldtekt

[AnonymBruker]

For ei tid tilbake ble jeg utsatt for en voldtekt. Jeg var heldigvis ikke i noe forhold på den tida, så jeg har kunnet ta den tiden jeg trengte for å komme meg. En veldig lang stund virka tanken på sex naturligvis ikke særlig fristende. Nå begynner jeg imidlertid å bli klar for det igjen; jeg har gått i terapi og fått bearbeidet traumet godt. Jeg har begynt å date en fyr som virker empatisk og intelligent, men jeg er likevel nervøs for det neste steget. Det kjennes også for tidlig ut å fortelle om det som har hendt, selv om jeg er redd for å reagere negativt når vi endelig kommer til det punktet at vi har sex. Når jeg har spurt venner som kjenner til historien min om råd, har de vært svært delte om det er lurt å fortelle han på forhånd om det som har hendt. Det måtte jo naturligvis ha blitt fortalt utenfor en seksuell kontekst, og ikke som et "by the way" under et eventuelt forspill. 

Er det noen andre som har opplevd noe lignende? Hvordan føltes det å gå tilbake til et normalt sexliv etter et overgrep/en voldtekt? Eventuelt om menn har opplevd å være på den andre siden av dette? 

Anonymkode: dc4b3...a98

[trinelise50]

Kan ikke gi noe svar! Gir deg en klem og en  og en 

Endret 2. oktober 2017 av trinelise50

[AnonymBruker]

9 timer siden, trinelise50 skrev:

Kan ikke gi noe svar! Gir deg en klem og en  og en 

Takk!

Jeg klarer meg bra, jeg, altså. Hadde nok vært verre om jeg var 14 og jomfru da dette skjedde, men har heldigvis litt voksenliv og erfaring bak meg. 

Anonymkode: dc4b3...a98

[Aloy]

Hei 

Det er helt normalt å være nervøs for å ta steget videre. Det er kjempe bra at du har gått i terapi og fått bearbeidet de traumene du har opplevd. For meg så var det veldig viktig med kommunikasjon med den partneren jeg hadde. Jeg ønsket å være åpen om det som hadde skjedd, slik at han forstod hvorfor jeg var nervøs, og at dette kunne bli noe fint mellom oss, og jeg kunne få en opplevelse av at dette var noe jeg ville og ikke noe jeg ble tvunget til. 

Partneren min har vært utrolig forståelsesfull og tålmodig, og det har tatt tid, men jeg føler nå at jeg er der jeg ønsker å være i forhold til sex, med et sunt sexliv sammen med han. Så mitt råd er jo at du skal fortelle han om hva som har skjedd, men det er absolutt noe du må føle på selv om du ønsker å gjøre, eller om det bare er noe du vil legge bak deg for å gå framover og ikke se deg tilbake. Jeg tror det kan være godt for mange å føle at de har en partner som kjenner til vanskelige ting man har gått gjennom slik at man kan få støtte og bli møtt med forståelse. 

Masse lykke til uansett! 

[AnonymBruker]

Takk for fint svar!

Og jeg tror også at kommunikasjon er veien å gå. Og jeg kommer nok til å vente enda noen møter til med å fortelle det, men like fullt gjøre det før vi kommer til det fysiske. Jeg var i begynnelsen redd for at menn skulle se på meg som ødelagt av dette, men mye støtte fra flere kamerater, har gitt meg troen på at det finnes menn der ute som skygger banen med engang noe blir komplisert. Og om det mot all formodning viser seg at denne mannen er av motsatt kaliber, så var det uansett ikke meningen at jeg skulle være med han, tenker jeg. 

Anonymkode: dc4b3...a98

[AnonymBruker]

Heihei. Først vil jeg bare gi deg en stor klem, og fortelle deg en solskinnshistorie som jeg håper du er like heldig å få oppleve. 

For noen år siden opplevde også jeg en voldtekt. Dette førte til at jeg etter hendelsen trakk meg totalt unna andre gutter. Jeg maktet rett og slett ikke nærkontakt lengre, og gikk i flere år og var overbevist om at jeg var blitt aseksuell. Fikk behandling hos psykolog uten fremgang, og psykologen ville videre henvise meg til en sexolog. Ettersom jeg er student ble dette for dyrt for meg å finansiere, så jeg takket nei. 

For rundt et år siden traff jeg en gutt som etterhvert skulle vise seg å snu om hele livet mitt. I starten var vi bare venner, og noen ganger sov jeg hos han etter byen. Etterhvert begynte han å prøve seg, noe som ga meg totalt angst og jeg husker jeg lå i sengen hans og prøvde febrilsk å tenke hvordan jeg ikke skulle få panikk og begynne å gråte. Dette gikk utroooolig mye inn på selvfølelsen min, og jeg følge meg totalt mislykket. Underveis i vårt forhold gikk jeg fortsatt til psykolog, uten at han ante noe.

Etterhvert eskalerte forholdet seg og jeg endte støtt og stadig med å sove hos han etter hyppige byturer. Tålmodig som han var, taklet han bedre enn noen andre å bli avvist. Jeg skjønte aldri hvorfor han orket å bruke så mye tid med meg uten at han "fikk seg noe", og jeg begynte å få så dårlig samvittighet at jeg vurderte å "si opp" hele vennskapet.

En natt hadde jeg fått litt for mye innabords, og jeg husker jeg lå i sengen med dårlig samvittighet (for at jeg ikke kunne gi han det han ville ha....) mens han holdt rundt meg. Han hadde nå sluttet å gjøre noe annet enn å holde rundt meg, da det var åpenbart at jeg ikke ville noe annet. (Sannheten var at jeg så gjerne ville, men KLARTE det ikke. Det var en totalt sperre der). Uten at jeg selv klarte å kontrollere det begynte jeg plutselig å gråte. Ikke bare et par tårer, men årevis med oppsparte tårer. Jeg tror ikke jeg har hulket så mye siden jeg var et lite barn. Den natten endte med at jeg fortalte ALT. Og til tross for at jeg våknet med totaaaalt fylleangst dagen derpå og følte meg som en komplett idiot, var det som en uendelig stor byrde hadde forlatt skuldrene mine. Han tok det så fint, og støttet meg mer enn jeg trodde var mulig i en slik situasjon.

Etter dette var det virkelig som at alt løste seg, og jeg tror faktisk vi lå sammen for første gang den morningen. Lille meg som ikke hadde vært kåt (og våt) på flere år, var plutselig tilbake. Etter denne natten har vi vært sammen nesten hver dag og traumene og angsten hviskes mer og mer ut. 

Jeg er UENDLIG glad for at jeg fikk oppleve en så god og tålmodig person som han, han reddet livet mitt på så mange måter. Jeg håper virkelig du er like heldig, og det skulle egentlig bare mangle! Begge vi to var uheldige å havne i seng med gutter som aldri skulle fått lov å gå fritt da de faktisk har vært med på å ødelegge livet til uskyldige jenter. Heldigvis er flertallet av gutter i verden gode mennesker. Sterke mennesker som vil tåle å høre din byrde, og som vil akseptere og støtte. Det tok meg nesten 1 år å fortelle han, så jeg vil anbefale deg å trø like varsomt slik at du kan åpne deg opp for en person du virkelig stoler på. Ønsker deg all lykke til, tro det eller ei, DET FINNES HÅP. Skjebnen er ikke satt selvom det føles slik etter en sånn hendelse. ❤️

 

 

 

Anonymkode: 9c7b6...2e8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Heihei. Først vil jeg bare gi deg en stor klem, og fortelle deg en solskinnshistorie som jeg håper du er like heldig å få oppleve. 

For noen år siden opplevde også jeg en voldtekt. Dette førte til at jeg etter hendelsen trakk meg totalt unna andre gutter. Jeg maktet rett og slett ikke nærkontakt lengre, og gikk i flere år og var overbevist om at jeg var blitt aseksuell. Fikk behandling hos psykolog uten fremgang, og psykologen ville videre henvise meg til en sexolog. Ettersom jeg er student ble dette for dyrt for meg å finansiere, så jeg takket nei. 

For rundt et år siden traff jeg en gutt som etterhvert skulle vise seg å snu om hele livet mitt. I starten var vi bare venner, og noen ganger sov jeg hos han etter byen. Etterhvert begynte han å prøve seg, noe som ga meg totalt angst og jeg husker jeg lå i sengen hans og prøvde febrilsk å tenke hvordan jeg ikke skulle få panikk og begynne å gråte. Dette gikk utroooolig mye inn på selvfølelsen min, og jeg følge meg totalt mislykket. Underveis i vårt forhold gikk jeg fortsatt til psykolog, uten at han ante noe.

Etterhvert eskalerte forholdet seg og jeg endte støtt og stadig med å sove hos han etter hyppige byturer. Tålmodig som han var, taklet han bedre enn noen andre å bli avvist. Jeg skjønte aldri hvorfor han orket å bruke så mye tid med meg uten at han "fikk seg noe", og jeg begynte å få så dårlig samvittighet at jeg vurderte å "si opp" hele vennskapet.

En natt hadde jeg fått litt for mye innabords, og jeg husker jeg lå i sengen med dårlig samvittighet (for at jeg ikke kunne gi han det han ville ha....) mens han holdt rundt meg. Han hadde nå sluttet å gjøre noe annet enn å holde rundt meg, da det var åpenbart at jeg ikke ville noe annet. (Sannheten var at jeg så gjerne ville, men KLARTE det ikke. Det var en totalt sperre der). Uten at jeg selv klarte å kontrollere det begynte jeg plutselig å gråte. Ikke bare et par tårer, men årevis med oppsparte tårer. Jeg tror ikke jeg har hulket så mye siden jeg var et lite barn. Den natten endte med at jeg fortalte ALT. Og til tross for at jeg våknet med totaaaalt fylleangst dagen derpå og følte meg som en komplett idiot, var det som en uendelig stor byrde hadde forlatt skuldrene mine. Han tok det så fint, og støttet meg mer enn jeg trodde var mulig i en slik situasjon.

Etter dette var det virkelig som at alt løste seg, og jeg tror faktisk vi lå sammen for første gang den morningen. Lille meg som ikke hadde vært kåt (og våt) på flere år, var plutselig tilbake. Etter denne natten har vi vært sammen nesten hver dag og traumene og angsten hviskes mer og mer ut. 

Jeg er UENDLIG glad for at jeg fikk oppleve en så god og tålmodig person som han, han reddet livet mitt på så mange måter. Jeg håper virkelig du er like heldig, og det skulle egentlig bare mangle! Begge vi to var uheldige å havne i seng med gutter som aldri skulle fått lov å gå fritt da de faktisk har vært med på å ødelegge livet til uskyldige jenter. Heldigvis er flertallet av gutter i verden gode mennesker. Sterke mennesker som vil tåle å høre din byrde, og som vil akseptere og støtte. Det tok meg nesten 1 år å fortelle han, så jeg vil anbefale deg å trø like varsomt slik at du kan åpne deg opp for en person du virkelig stoler på. Ønsker deg all lykke til, tro det eller ei, DET FINNES HÅP. Skjebnen er ikke satt selvom det føles slik etter en sånn hendelse. ❤️

 

 

 

Anonymkode: 9c7b6...2e8

Så fint dette høres ut! Glad du fikk en lykkelig slutt på det smertefulle! 

Anonymkode: dc4b3...a98