AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #21 Skrevet 2. oktober 2017 Hei igjen og tusen takk for tips. Eldste går i en familiebarnehage på kort tid, det lar seg ikke øke uten å få plass i en annen barnehage og vi trives med denne ordningen mens jeg er i permisjon, for familiebarnehagen er tre hus bortenfor oss. Jeg skal definivt få mannen til å ta med barna ut litt i helgen og jeg har begynt å planlegge mulig frihelg hjemme, som involverer en svigerinne og hennes familie og en hytte. Fikk litt inspirasjon til å ta grep, de siste ukene har jeg gått rundt og tenkt at det aldri blir bedre, men fikk litt lyst til å gjøre det bedre nå. Anonymkode: 51400...5ea 4
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #22 Skrevet 2. oktober 2017 Jeg forstår deg veldig godt. Jeg har ikke vært alene en eneste natt hjemme hos meg selv eller noe særlig hjemme alene i det hele tatt det siste 2,5 året. Alltid noen her. Jeg har noen svært få ganger fått fri til å gå ut, men som du sier hjelper ikke det. Det er nettopp det å være helt alene i eget hjem hvor man kan være helt seg selv og slappe av uten noen på armen eller noen som følger etter på do som er nødvendig. Kjenner veldig på det. Mannen min har hatt masse fri alene både her hjemme og andre steder siden vi fikk barn og før det, mens jeg er alltid med noen. Kjenner veldig godt igjen frustrasjonen. Det er nødvendig å få ha hender, hode og hus i fred innimellom. Sove uavbrutt, stirre på tven, rydde alene osv. Hvis mannen din kan ta med seg barna til besteforeldre eller på en liten tur er det supert. Anonymkode: 4ad34...7c0
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #23 Skrevet 2. oktober 2017 12 timer siden, AnonymBruker skrev: Dette er mest en utblåsning. Jeg har en fin mann, vi samarbeider og deler godt på arbeidet med familien. Vi har to barn under tre år, en gammel katt og en omplassert hund. Jeg er for tiden i foreldrepermisjon og jeg er sliten. Jeg er sliten av å aldri være i fred. Den eldste styrer med legging og den yngste er oppe på natta, så når den eldste sovner vil jeg legge meg. Og de gangene jeg vil ha et øyeblikk for meg selv kommer en katt eller en hund, eller mannen prater litt (sånn helt vanlig) og jeg kjenner at jeg begynner å bli sint på dyrene og sint på mannen min for å si høyt at vi glemte å kjøpe tannkrem i dag. Inni meg roper jeg "hold kjeeeeeft, jeg får ikke gjort noe med den tannkremen nå, la meg tenke i stillhet i fem minutter!!" Dagene går med til gråt, byssing, amming, mammammmammmammmamma fra eldste (barnehagen tre dager i uka) og jeg kjenner at jeg overlever på disse tre dagene, de øyeblikkene når babyen sover og jeg kan hive ut katten og hunden nettopp har fått en tur. Nå sovnet eldste og jeg skulle på badet og bruke litt tid, så kommer den fordømte katten og skal drikke av springen. La meg klemme noen hudormer I fred da! Jeg har snakket med helsesøster for jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Jeg er lei av å være sur og sliten, og negativ. Jeg var redd det er fødselsdepresjon men hun mente dette er en naturlig reaksjon på lite søvn og travel småbarnstid og at det går seg til. Mannen har "gitt" meg husmorfri en ettermiddag og kveld hver helg, og jeg nyter det - men da må jeg jo ut med noen eller besøke noen. Jeg har vurdert en natt på hotell, men det jeg aller mest ønsker meg er en time på mitt eget bad i fred, en halvtime i stillhet på sofaen og kunne dele seng med mannen min og I blant babyen.. Og ikke en treåring og en hund på gulvet som jeg nesten tråkker på og en katt på fortenden. Det føles så utrolig folksomt her hele tiden... Aaaaargh! Er jeg gal? Slem? Har noen et godt overlevelsestips? Bare så det er sagt, jeg kjefter ikke og jeg er ikke slem med dyrene eller ignorerer noen. Jeg bare tenker irriterte tanker og er nok ganske mutt I blant. Jeg prøver og tror jeg stort sett klarer å holde meg rundt barna, for de gjør meg genuint glad. Jeg liker å leke med eldste og elsker å kose med babyen. Jeg bare hater at jeg aldri får time out..... Anonymkode: 51400...5ea Jepp, og når du om sider får satt deg på do og sitter der med bæsjen halveis ute, da kan jeg garantere deg at noen dunker på døra eller roper MAAAMMA, eller at du hører at katten kaster opp eller at hunden velter noe den ikke skal eller så kommer den elendige gubben og lurer på hvor sokken som var der i går er nå. Samme leksa når du omsider har satt deg ned og tror at NÅ, NÅ kan jeg spise i ferd og man NETTOPP har nesten svelget den første tygga av brødskiva man tenkte man skulle ha spist for to timer siden.... jepp, sånn går no dagan. Hotell ei helg med hemmelig adresse og tlf av hadde slett ikke vært dumt, men TENK på alt som må gjøres når en kommer hjem igjen... Anonymkode: 7c70a...e91 2
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #24 Skrevet 2. oktober 2017 Det høres helt normalt ut. Nå er mine barn blitt litt større enn dine, TS (3 og 5 år), men fra de var bitte små og avvent med pupp, har jeg reist bort på mamma-tid noen helger i året. Jeg har en helg i året som jeg drar på storbyferie med venninner, og en helg som jeg drar helt alene. Må reise langt bort, det holder ikke å dra på hytta. Det hjelper å gjøre noe HELT annet, og ikke stresse, bare slappe av. Jeg starter å savne barna på siste dagen av en langhelg. Da er det koselig å handle gaver til dem, og overraske dem hjemme. Selv om det bare er to helger i året, koser jeg meg i lang tid før turen med å planlegge turen og drømme meg bort. En venninne av meg drar en fast uke bort i året. Drar alltid til et hotell i syden der hun er HELT alene (eh, det er vel andre turister der, da men), med en stabel bøker. Det er hennes uke der hun henter seg inn på. Mannen min gjør forresten det samme, drar på gutteturer eller fotballturer. Det er godt for alle parter. Men det kommer til å bli bedre allerede når du begynner å jobbe igjen. Anonymkode: 8d2a2...313 1
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #25 Skrevet 2. oktober 2017 13 timer siden, AnonymBruker skrev: Dette er mest en utblåsning. Jeg har en fin mann, vi samarbeider og deler godt på arbeidet med familien. Vi har to barn under tre år, en gammel katt og en omplassert hund. Jeg er for tiden i foreldrepermisjon og jeg er sliten. Jeg er sliten av å aldri være i fred. Den eldste styrer med legging og den yngste er oppe på natta, så når den eldste sovner vil jeg legge meg. Og de gangene jeg vil ha et øyeblikk for meg selv kommer en katt eller en hund, eller mannen prater litt (sånn helt vanlig) og jeg kjenner at jeg begynner å bli sint på dyrene og sint på mannen min for å si høyt at vi glemte å kjøpe tannkrem i dag. Inni meg roper jeg "hold kjeeeeeft, jeg får ikke gjort noe med den tannkremen nå, la meg tenke i stillhet i fem minutter!!" Dagene går med til gråt, byssing, amming, mammammmammmammmamma fra eldste (barnehagen tre dager i uka) og jeg kjenner at jeg overlever på disse tre dagene, de øyeblikkene når babyen sover og jeg kan hive ut katten og hunden nettopp har fått en tur. Nå sovnet eldste og jeg skulle på badet og bruke litt tid, så kommer den fordømte katten og skal drikke av springen. La meg klemme noen hudormer I fred da! Jeg har snakket med helsesøster for jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Jeg er lei av å være sur og sliten, og negativ. Jeg var redd det er fødselsdepresjon men hun mente dette er en naturlig reaksjon på lite søvn og travel småbarnstid og at det går seg til. Mannen har "gitt" meg husmorfri en ettermiddag og kveld hver helg, og jeg nyter det - men da må jeg jo ut med noen eller besøke noen. Jeg har vurdert en natt på hotell, men det jeg aller mest ønsker meg er en time på mitt eget bad i fred, en halvtime i stillhet på sofaen og kunne dele seng med mannen min og I blant babyen.. Og ikke en treåring og en hund på gulvet som jeg nesten tråkker på og en katt på fortenden. Det føles så utrolig folksomt her hele tiden... Aaaaargh! Er jeg gal? Slem? Har noen et godt overlevelsestips? Bare så det er sagt, jeg kjefter ikke og jeg er ikke slem med dyrene eller ignorerer noen. Jeg bare tenker irriterte tanker og er nok ganske mutt I blant. Jeg prøver og tror jeg stort sett klarer å holde meg rundt barna, for de gjør meg genuint glad. Jeg liker å leke med eldste og elsker å kose med babyen. Jeg bare hater at jeg aldri får time out..... Anonymkode: 51400...5ea Det hadde jeg glatt gjort. Roomservice, stor badekåpe og avskrudd mobil. Anonymkode: 06a8f...e40 2
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #26 Skrevet 2. oktober 2017 Kjenner igjen det hele, har også hund og katt. Følte meg helt klaustrofobisk. Men det blir bedre, hold ut! Nå er mine 5 og 3. Treåringen er et kaos, men 5 åringen kan sitte for seg selv og leke/tegne/fundere. Så han trenger ikke underholdes like mye, og det hjelper masse. Og det er lettere for pappan og ta en eller begge med ut på tur, fordi det er ikke to bittesmå, det er en liten og en litt mindre. De er mere selvstendig, man kan gå på do, man kan si "mamma skal bare sitte i to minutter" og så skjønner de den. Man kan samles i sofaen og lese sammen og slappe av sammen istedenfor at èn vil leses for mens den andre har lyst til å knuse ting. Det er ikke for alltid, bare for akkurat nå! Anonymkode: 7ed85...55e 1
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #27 Skrevet 2. oktober 2017 13 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det høres helt normalt ut. Nå er mine barn blitt litt større enn dine, TS (3 og 5 år), men fra de var bitte små og avvent med pupp, har jeg reist bort på mamma-tid noen helger i året. Jeg har en helg i året som jeg drar på storbyferie med venninner, og en helg som jeg drar helt alene. Må reise langt bort, det holder ikke å dra på hytta. Det hjelper å gjøre noe HELT annet, og ikke stresse, bare slappe av. Jeg starter å savne barna på siste dagen av en langhelg. Da er det koselig å handle gaver til dem, og overraske dem hjemme. Selv om det bare er to helger i året, koser jeg meg i lang tid før turen med å planlegge turen og drømme meg bort. En venninne av meg drar en fast uke bort i året. Drar alltid til et hotell i syden der hun er HELT alene (eh, det er vel andre turister der, da men), med en stabel bøker. Det er hennes uke der hun henter seg inn på. Mannen min gjør forresten det samme, drar på gutteturer eller fotballturer. Det er godt for alle parter. Men det kommer til å bli bedre allerede når du begynner å jobbe igjen. Anonymkode: 8d2a2...313 En helg / uke i ÅRET? For et mareritt! Jeg får klaustrofobi bare av å lese disse postene. Anonymkode: 06a8f...e40
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #28 Skrevet 2. oktober 2017 Jeg har hatt det akkurat som deg, ts. Jeg slet såpass at jeg begynte å gå til psykolog og hun trodde at det var totalbelastningen som ble for stor og at jeg måtte finne løsninger som gjorde at jeg fikk litt alenetid. Nå har jeg barn på 2 og 4 år og det er veldig slitsomt å ha dem alene siden de krangler hele tiden og det er mye stress. Vår løsning har vært å ha minst en dag i uka hvor jeg slipper å være med å legge barna, jeg kan dra fra middagstid og gjøre hva jeg vil og komme tilbake etter leggetid. Jeg passer også på å legge meg tidlig så jeg får nok søvn for det er utrolig viktig. Vi prøver også å få litt mer barnevakt som vi har vært dårlig på å spørre om før. Også kan man senke kravene til seg selv litt. Er man utrolig sliten en dag så ta en lettvint middag og drit i om det er rotete. Det blir bedre ! Tenk at det er litt unntakstilstand nå og tenk at dette vil roe seg gradvis. Anonymkode: ba706...a57 3
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #29 Skrevet 2. oktober 2017 Takk for at du startet denne tråden. Kjenner meg sånn igjen. Er også hjemme i permisjon og har en 5 åring i tillegg. Det går i ett! Morgener, hele dagen, ettermiddag og kveld. Heldigvis ro til å sove stort sett hver natt, med noen få unntak. Jeg holder på å bli gal av å få så lite tid for seg selv. Drømmer om at mann og barn drar bort en hel helg (ikke bare noen timer). Savner muligheten til stillhet. Våkne opp til tomt og ryddig hus. Lage god frokost som man kan nyte til varm kaffe og lese lenge i en avis eller et blad. Gjøre noen av småprosjektene jeg aldri rekker ellers. Høre musikk, lese bok, se film, farge øyenvipper, take away og vin! Anonymkode: 36809...2d8
AnonymBruker Skrevet 2. oktober 2017 #30 Skrevet 2. oktober 2017 13 timer siden, AnonymBruker skrev: Det hadde jeg glatt gjort. Roomservice, stor badekåpe og avskrudd mobil. Anonymkode: 06a8f...e40 Dårlig temperert vin og halvgod mat..? Ikke luksus akkurat. Selv relativt dyre hoteller imponerer ikke.. Anonymkode: 25e04...2e2
AnonymBruker Skrevet 4. oktober 2017 #31 Skrevet 4. oktober 2017 Kanskje mannen din kan ta med barna på tur en lørdag til en lekeplass eller uteområdet på en barnehage? Minste kan sove i vogn og eldste leke seg? Anonymkode: 9c6e5...bdc
AnonymBruker Skrevet 4. oktober 2017 #32 Skrevet 4. oktober 2017 I tillegg til å komme seg bort noen helger, alene eller med venninner, anbefaler jeg å gjøre hverdagen lettere i småbarnsfasen ved å sette bort oppgaver. Vi har vaskehjelp som kommer annenhver uke. Det er virkelig GULL verdt for forholdet (jeg slipper å irritere meg over at mannen ikke "ser" at det blir skittent, og venter på at jeg ordner det), og gjør at man faktisk kan unne seg litt ekstra avslapning i helgene, og hoppe over helgevasken. Det er mer enn nok med klesvasken i en familie med flere små barn, spør du meg... I tillegg hjelper det å komme seg ut noen kvelder i uka (når minstemann blir litt større). Jeg trener ikke, men for mange gir det mye energi, og de kommer seg ut av huset. Jeg har en hobby jeg driver med, en til to ganger i uken. Det er noe jeg elsker å gjøre, som gir overskudd, og som jeg går og gleder meg til i forkant. Når man har noe slikt, blir uka lettere, og man får fokusert litt mer på seg selv. Jeg har endelig begynt å føle at jeg OGSÅ har et liv, jeg er ikke bare en som tilrettelegger for andres (barnas) liv. Og det er kjempeviktig i hverdagen. Anonymkode: 8d2a2...313
AnonymBruker Skrevet 4. oktober 2017 #33 Skrevet 4. oktober 2017 1 time siden, AnonymBruker skrev: Kanskje mannen din kan ta med barna på tur en lørdag til en lekeplass eller uteområdet på en barnehage? Minste kan sove i vogn og eldste leke seg? Anonymkode: 9c6e5...bdc Det tenker jeg også er lurt. Rett og slett be om at han tar med seg barna ut en liten stund, så du kan få huset for deg selv. Jeg kjenner godt følelsen av å aldri få være i fred. For min del dreide det seg ikke så mye om vaskehjelp eller venninnehelger, men det å rett og sett kunne få en time eller to i fred. Uten at noen ropte på mamma, eller satte seg på fanget, eller måtte reddes fordi de krabbet for nær trappa. Personal Space, rett og slett Mangelvare når barna er helt små. Hvis mannen foreslår ting som ikke funker (sånn som at du kan gå ut etc), så foreslå alternativer. Kan han ikke ta med barna til foreldrene sine en lørdag formiddag? Gå en tur i nærområdet? Og så kan du tilby det samme hvis han er litt lei og kjei en dag. Forventningene til alenetid, hobbyer og moro må naturligvis senkes når man får barn. Det er ikke våre behov som er i høysetet lenger. Men! Å få det lille pusterommet man trenger er nødvendig. For egen velværes skyld, og (etter min erfaring) også for barna. En sliten, utålmodig mor som egentlig vil være i fred er ingen veldig god omsorgsperson. Jeg merket godt at mitt humør og min innstilling smittet over på barna, og de sutret ofte mer når jeg var mentalt fraværende og lite engasjert. Enda en god grunn til å få seg bittelitt fri og komme sterkere/blidere tilbake. Anonymkode: 7a53d...6ae
AnonymBruker Skrevet 4. oktober 2017 #34 Skrevet 4. oktober 2017 På 3.10.2017 den 0.39, AnonymBruker skrev: Dårlig temperert vin og halvgod mat..? Ikke luksus akkurat. Selv relativt dyre hoteller imponerer ikke.. Anonymkode: 25e04...2e2 Hotellene i det øvre sjiktet i Oslo har da god nok mat og vin til at det er en fin 'treat' for de fleste. Den virkelige luksusen her er jo uansett å være for seg selv. Anonymkode: 06a8f...e40
sofie777 Skrevet 4. oktober 2017 #35 Skrevet 4. oktober 2017 Tråden er ryddet for innlegg som skulle være i en annen tråd og svar til dette sofie777, mod
Gjest Mysticgirl Skrevet 4. oktober 2017 #36 Skrevet 4. oktober 2017 Haha.. herregud som jeg kjenner meg igjen. Setter du deg i sofaen kan du ta deg faen på at katten kommer smygende bak bladet, eller hunden vil ut. Eldste har sovnet, men yngste våkner og må ha mat. Mellomste må på skolen og du må opp uansett om du ikke sov den natten. Ringene under øynene blir større og større og du er så sliten så sliten og føler du aldri blir hel igjen. Det er bare så uendelig lang vei til ungene vokser, og at du kan få litt tid for deg selv. Har selv ikke hatt noen som stilte opp for meg, ikke faren heller, var alene med tre små. Husker jeg stengte meg inne på rommet med ungene mens de sov, for å slippe dyrene for en periode, mens de jamret utfor døren
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå