Jeg er aldri alene! Blir gal

[AnonymBruker]

Dette er mest en utblåsning. 

Jeg har en fin mann, vi samarbeider og deler godt på arbeidet med familien. Vi har to barn under tre år, en gammel katt og en omplassert hund. Jeg er for tiden i foreldrepermisjon og jeg er sliten. 

Jeg er sliten av å aldri være i fred. Den eldste styrer med legging og den yngste er oppe på natta, så når den eldste sovner vil jeg legge meg. Og de gangene jeg vil ha et øyeblikk for meg selv kommer en katt eller en hund, eller mannen prater litt (sånn helt vanlig) og jeg kjenner at jeg begynner å bli sint på dyrene og sint på mannen min for å si høyt at vi glemte å kjøpe tannkrem i dag. Inni meg roper jeg "hold kjeeeeeft, jeg får ikke gjort noe med den tannkremen nå, la meg tenke i stillhet i fem minutter!!" 

Dagene går med til gråt, byssing, amming, mammammmammmammmamma fra eldste (barnehagen tre dager i uka) og jeg kjenner at jeg overlever på disse tre dagene, de øyeblikkene når babyen sover og jeg kan hive ut katten og hunden nettopp har fått en tur. 

Nå sovnet eldste og jeg skulle på badet og bruke litt tid, så kommer den fordømte katten og skal drikke av springen. La meg klemme noen hudormer I fred da! 

Jeg har snakket med helsesøster for jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Jeg er lei av å være sur og sliten, og negativ. Jeg var redd det er fødselsdepresjon men hun mente dette er en naturlig reaksjon på lite søvn og travel småbarnstid og at det går seg til. 

Mannen har "gitt" meg husmorfri en ettermiddag og kveld hver helg, og jeg nyter det - men da må jeg jo ut med noen eller besøke noen. Jeg har vurdert en natt på hotell, men det jeg aller mest ønsker meg er en time på mitt eget bad i fred, en halvtime i stillhet på sofaen og kunne dele seng med mannen min og I blant babyen.. Og ikke en treåring og en hund på gulvet som jeg nesten tråkker på og en katt på fortenden. 

Det føles så utrolig folksomt her hele tiden... 

Aaaaargh! 

Er jeg gal? Slem? Har noen et godt overlevelsestips? 

Bare så det er sagt, jeg kjefter ikke og jeg er ikke slem med dyrene eller ignorerer noen. Jeg bare tenker irriterte tanker og er nok ganske mutt I blant. Jeg prøver og tror jeg stort sett klarer å holde meg rundt barna, for de gjør meg genuint glad. Jeg liker å leke med eldste og elsker å kose med babyen. Jeg bare hater at jeg aldri får time out..... 

Anonymkode: 51400...5ea

[Hactar]

Hva med å fortelle mannen akkurat dette? La ham holde fortet mens du får deg en halvtime på badet eller bak en annen lukket dør. Høres ut som han er villig, men kanskje ikke er klar over hvor avbrutt du føler deg hele tiden?

For meg var det å knapt kunne tenke en hel tanke ferdig veldig utmattende. Da trenger man ikke bare en mann som er flink med barna, han må også vite å ikke prate til deg hele tida.

For meg hjalp det også å gjøre andre ting enn omsorgsoppgaver. Å stå på vaskerommet helt alene og brette klær med lydbok på øret, slike stunder gjorde underverker. 

[Drakan]

Bare si hvordan du føler det, så kan du lage en "stille tid" i et badekar på kvelden eller noe og si at du vil ha en halvtime bare for deg selv nå, med mindre det er absolutt krise. 

Er normalt, så burde gå bra. 
Alle trenger litt alene tid for å samle energi.  

[Gjest GulSol]

Gi resten av permisjonen din til faren og dra på jobb.

[sweety pie]

Hvorfor har dere katt og hund? Gi det vekk til noen som kan passe de? Da har du nok tid til deg og babyen når eldste er i barnehagen. Er ikke så mye som må til. 

[AnonymBruker]

Har det noe likt. Min mann er også like deltakende, men vi har to barn under 2 år (12 mnd mellomrom) og tre store fra 11-15). Jeg får også tilbud om time out, men når de er så små vet jeg det blir kjempemye for mannen alene. I tillegg vil man jo være til stede for de tre store (vi er en "bonusfamilie" med dine, mitt, våre). Spesielt de store trenger at vi lytter og kjører hit og dit. Og de har sine tenåringsproblemer de trenger få tømt ut, så da lytter jeg til det også, med typ en baby på armen. Må minne meg selv på at det var vi som bestemte at vi ønsket to tette barn sammen (i alder). Like vel lurer jeg også på om jeg blir gal til tider. Og jeg nyter virkelig permisjon og mammarollen, men kanskje nettopp derfor blir det så krevende- for man går så utrolig inn for at alle skal ha det best mulig hele tiden. I går sto det til tider TRE barn utenfor baderomsdøra da jeg skulle ta en to minutters dusj. En av dem var sure fordi hun skulle sminke seg og tross alt bare hadde sovet til kl 10.30..

Det er forøvrig flomvarsel her, så jeg må muligens ha alle barna inne hele dagen i morgen. Alene. Mens mann er på jobb

 

ps: vi har katt. Det var mannens fra forrige ekteskap. En gammel katt. Den klarer å åpne dører..insisterer på å inn over alt. 

 

Så ja..skjønner deg. 

Eneste som hjelper her er å ta med de to minste i søskenvogna, eller en liten hver, og høre en podcast mens jeg går i rask irritert gange. Men nå er det jo meldt mer flom..

 

Ps: helgen fikk jeg en sms fra ei venninne om dugnad. Da fikk hun tidenes mest krasse svar og beskjed om å komme her og passe de to minste. Sto midt i rydding, to som måtte ha formiddagsblund og en mann som mente jeg var sur. Starkas venninna mi fikk utblåsning for alt..

 

kanskje denne hjelper...for jeg har ikke vært alene på 2 år;) hehe. 

 

 

 

 

Anonymkode: 27436...6e7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, sweety pie skrev:

Hvorfor har dere katt og hund? Gi det vekk til noen som kan passe de? Da har du nok tid til deg og babyen når eldste er i barnehagen. Er ikke så mye som må til. 

Det er ikke bare, bare å gi bort kjæledyr. De er et individ de også   Uansett tror jeg at det er heller organiseringen i hjemmet som er problemet, og ikke at de har barn og dyr. 

Til TS må jeg si at det er helt normalt det du føler. Jeg føler det slike enda - etter 16 år som mor.... Blir GAL av å aldri få være alene eller i fred hjemme.... I tillegg irriterer jeg meg grønn over at mannen ALDRI er ute av huset utenom jobb (og da er jo jeg også på jobb) Han gjør ikke NOE med vennene sine. Vi har tilsammen 4 barn + 2 katter og hund. Det er ikke dyra som har vært noe problem, heller ikke antall barn... (kunne hatt 100 barn og dyr...) Eneste problemet mitt er at jeg aldri får være i fred i mitt eget hus... Skal jeg i dusjen, og sier til mannen min at nå er jeg i dusjen, så nå får du passe på - så kan jeg love deg at det går 5 min, så står det noen og hamrer på baderomsdøra. Sier jeg at de må spørre far, får jeg til svar at far bad dem om å spørre meg...... Nå begynner til og med de eldste å dra kjærester hjem, så de kommer oppå hele greien, og jeg føler ikke at jeg kan være meg selv i helgene når vi har fri osv. . Da barna var mindre, pendlet mannen min. Jeg var alene hver eneste ukedag i 2 år med 4 barn, full jobb, 2 katter og 1 hund. Det var travelt - men når ungene var lagt, hadde jeg tid for meg selv helt alene, kunne se det jeg ville på tv osv..  Nå pendler ikke mannen lenger, og ungene er oppe lengre enn meg....,  og jeg holder på å bli gal..... Hjelper ikke å gå ut av huset, for det er jo nettopp hjemme jeg vil kunne slappe av.... Og går jeg ut av huset, så kan jo alle barna mobilnummeret mitt, og ringer meg ned... OG DET GJØR MANNEN OGSÅ 

Nei, du må bare sette foten ned, og planlegge med mannen hvordan det kan gjøres. Lykke til  

Anonymkode: c750e...2a0

[AnonymBruker]

Jeg smiler som en tufs av svarene deres. Jeg trodde jeg skulle få to psykiske diagnoser og kjeft for å være bitch. 

Dette hjalp. 

Har snakket mye med mannen min og han prøver, stakkar. Men å gi meg tid utenfor hjemmet hjelper så lite og som sagt er tid hjemme ofte vrient om jeg ikke skal "rangle" lenge etter at jeg har behov for å sove. 

Jeg savner faktisk barseltiden hvor baby og jeg bodde på sofaen hele natta og så Netflix og ammet og ikke hadde døgnrytme. 

Dyrene er fine egentlig. Katten er gammel og rolig og hunden er veldig snill og lydig og krever ikke mer enn litt turer. Vi bytter på tur om morgenen før mannen drar, og ofte er dette en fin måte for meg å. Starte dagen på, men er sørgelig kort. Og når jeg nettopp har våkna er da jeg trenger det minst. Hør meg, jeg er kravstor, haha!  

Dyrene er bare dråper som får begeret til å flyte når jeg vil være alene og får en snute i fanget når endelig begge ungene sover og mannen drar på trening, for eksempel. 

Godt å høre det ikke blir bedre de neste 15 årene, haha!

Anonymkode: 51400...5ea

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er mest en utblåsning. 

Jeg har en fin mann, vi samarbeider og deler godt på arbeidet med familien. Vi har to barn under tre år, en gammel katt og en omplassert hund. Jeg er for tiden i foreldrepermisjon og jeg er sliten. 

Jeg er sliten av å aldri være i fred. Den eldste styrer med legging og den yngste er oppe på natta, så når den eldste sovner vil jeg legge meg. Og de gangene jeg vil ha et øyeblikk for meg selv kommer en katt eller en hund, eller mannen prater litt (sånn helt vanlig) og jeg kjenner at jeg begynner å bli sint på dyrene og sint på mannen min for å si høyt at vi glemte å kjøpe tannkrem i dag. Inni meg roper jeg "hold kjeeeeeft, jeg får ikke gjort noe med den tannkremen nå, la meg tenke i stillhet i fem minutter!!" 

Dagene går med til gråt, byssing, amming, mammammmammmammmamma fra eldste (barnehagen tre dager i uka) og jeg kjenner at jeg overlever på disse tre dagene, de øyeblikkene når babyen sover og jeg kan hive ut katten og hunden nettopp har fått en tur. 

Nå sovnet eldste og jeg skulle på badet og bruke litt tid, så kommer den fordømte katten og skal drikke av springen. La meg klemme noen hudormer I fred da! 

Jeg har snakket med helsesøster for jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Jeg er lei av å være sur og sliten, og negativ. Jeg var redd det er fødselsdepresjon men hun mente dette er en naturlig reaksjon på lite søvn og travel småbarnstid og at det går seg til. 

Mannen har "gitt" meg husmorfri en ettermiddag og kveld hver helg, og jeg nyter det - men da må jeg jo ut med noen eller besøke noen. Jeg har vurdert en natt på hotell, men det jeg aller mest ønsker meg er en time på mitt eget bad i fred, en halvtime i stillhet på sofaen og kunne dele seng med mannen min og I blant babyen.. Og ikke en treåring og en hund på gulvet som jeg nesten tråkker på og en katt på fortenden. 

Det føles så utrolig folksomt her hele tiden... 

Aaaaargh! 

Er jeg gal? Slem? Har noen et godt overlevelsestips? 

Bare så det er sagt, jeg kjefter ikke og jeg er ikke slem med dyrene eller ignorerer noen. Jeg bare tenker irriterte tanker og er nok ganske mutt I blant. Jeg prøver og tror jeg stort sett klarer å holde meg rundt barna, for de gjør meg genuint glad. Jeg liker å leke med eldste og elsker å kose med babyen. Jeg bare hater at jeg aldri får time out..... 

Anonymkode: 51400...5ea

Hvorfor har dere så mange dyr?!

Anonymkode: 25e04...2e2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere så mange dyr?!

Anonymkode: 25e04...2e2

Katten har vi hatt i mange år før vi fikk barn. Hunden tilhørte et nært familiemedlem som døde og ble forsøkt omplassert. Når ingen ville ha ham så slet vi med å avlive, for vi var glad i hunden og sørget eieren hans. Så vi tok i mot ham. 

Det var kanskje litt blåøyd, men hunden er lettvint og snill, og svært rolig (eldre) og fornøyd med å bli med til lekeplassen I en treårings tempo og bruke lang tid ute. Dyrene er ikke noen annen utfordring enn når jeg "klikker" over mangel på alenetid. 

Anonymkode: 51400...5ea

[AnonymBruker]

Det burde du kanskje tenkt på før du fikk to barn? Virker som du nesten irriterer deg over en liten 3-åring?! Kvitt deg med dyra er mitt råd

Anonymkode: e487f...a8b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere så mange dyr?!

Anonymkode: 25e04...2e2

De har da ikke mange dyr?!? En hund og en katt... 

Anonymkode: c750e...2a0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det burde du kanskje tenkt på før du fikk to barn? Virker som du nesten irriterer deg over en liten 3-åring?! Kvitt deg med dyra er mitt råd

Anonymkode: e487f...a8b

Tror neppe forskjellen blir så veldig stor ved å kvitte seg med hund og katt.... Jeg har hund og 2 katter selv - og det er IKKE de som er problemet... Det kan toppe seg med dyrene, men problemet er et helt annet sted.... OG - vi kvitter oss ikke bare med kjæledyr med en gang vi er litt sliten og lei - gjør vi???? Eller mener du at kjæledyr er det samme som en ting - bare til å kvitte seg med?? DYR HAR FØLELSER OG SKAL IKKE VÆRE KASTEBALL!!! Jeg hadde hunden før jeg fikk barn, og hadde aldri vurdert å KVITTE meg med henne. Nå synger hun på siste verset - og jeg er sjeleglad for at jeg ikke gjorde noe med henne. Alle sa at jeg ikke kunne ha hunden når jeg fikk barn, men for meg var hun "et av barna". 

Anonymkode: c750e...2a0

[Sillyline]

Typisk når man har små barn i huset... Det eneste jeg kan si er at det går over. Det er absolutt ingen trøst i det, men jeg husker at jeg hadde det sånn selv.

[Sunstone]

Kan ikke pappaen ta med seg barna til besteforeldre eller familie en helg? Eller at besteforeldre eller annen familie kan passe så kan mannen din finne på noe? Jeg har "bare" ett barn, men gud så jeg setter pris på besteforeldrene som tar henne med på hytta så jeg får husmorferie alene på sofaen og kan sove uavbrutt i 12 timer! 

[Solsikke]

Åh så glad jeg ble for å lese denne tråden. Jeg er ikke alene! Jeg har også en baby og en gutt på tre år, samt en fantastisk god mann som gjerne vil avlaste meg så mye som mulig. Men guri så gal jeg til tider blir av å ha noen oppå meg så og si hele tiden. Jeg får tidvis en følelse av å ha klaus. Ikke hjelper det at vi nettopp har flyttet inn let hus hvor det er endel oppussing og utpakking som gjenstår, og at jeg fort blir rastløs og heller vil drive med det enn mange andre ting. 

 

Jeg overlever på vissheten om at det blir bedre etterhvert. 

[AnonymBruker]

Avlys de ettermiddagene i helgene der du har husmorfri, bli hjemme, og avtal at mannen heller tar med både barna og hunden for å gå en tur, til skogen eller lekeplassen. Du trenger å få slappe av litt hjemme, ikke ute.  

Anonymkode: bd530...c88

[AnonymBruker]

Du kan ikke ha eldste i bhg 4 eller 5 dager i uka da? Jeg er også sånn som har et stort behov for alenetid HJEMME - her går treåringen fulltid i bhg og jeg jobber skift, dermed får jeg en del formiddager for meg selv. Gull verdt! Andre løsninger kan jo være at mannen din tar med barna ut på tur en lørdag eller søndags formiddag: pakk sekken full av mat, kaffe/kakao og bleier, og send de ut sammen med andre fedre og barn. Eller kanskje dere har besteforeldre som kan ta med eldste på overnatting eller noe? Vi venter nummer to snart, og jeg tenker at når de blir eldre må vi kjøpe oss en enkel hytte i nærheten, så har vi et "fristed" vi kan nyte godt av - enten alene eller sammen som familie  

Anonymkode: 951de...839

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke mannen din ta med seg ungene ut et par timer? 

Anonymkode: 59bda...7d7

[AnonymBruker]

Har også to barn på under 18 mnd. Eldste er nå 2,5 år. Yngste er 11 mnd. Føler det er i ferd med å løsne litt nå. Far kan gå på lekeplassen med minste i vogn, men eldste løper rundt. Bare å få ryddet av middagsbordet uten baby på armen synes jeg er luksus 😂 De har også vært på to overnattinger hos mine svigerforeldre (mann og barn, altså). Det var så sykt digg. Nesten så jeg begynte å kjede meg litt hjemme alene 🙈.

Ellers anbefaler jeg at eldste er i bhg hele uken hvis det er mulighet for det. Det er toåringen her, men han hentes relativt tidlig. Funker fint for oss.

Anonymkode: 3d508...988