Nærtagende barn

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså, beklager, men jeg begynte egentlig å betvile kompetansen din litt da du hevdet å være «professor i familiearbeid» i et innlegg litt over her. Men nå forstår jeg jo at du overhode ikke har snøring på hva du snakker om  

Du sier at det å lære barna å regulere seg selv er en viktig foreldreoppgave- og det er jeg helt enig med deg i. Da er det interessant at du samtidig mener at det beste er å ignorere og/eller avlede når et barn viser sterke følelser- siden dette jo er stikk i strid med nettopp å lære et barn å regulere følelsene. For at barn skal kunne lære å regulere følelsene, er første punkt at man anerkjenner følelsene deres, hjelper dem å sette ord på akkurat hvilke(n) følelse(r) de kjenner på, og forklare hvorfor de føler det sånn. Så er neste skritt at man forsøker å hjelpe dem til å finne en alternativ strategi, for eksempel at det kan hjelpe å kose med bamsen sin hvis man er lei seg, eller at det kan hjelpe å trampe litt med foten i gulvet hvis man er sint. Regulering av følelser handler overhode ikke om ignorering og avledning.

Du kan for eksempel lese mer her http://parogfamilie.no/foreldrerollen/46-laer-barna-a-regulere-folelser om det å lære barn å regulere følelsene sine, det kan være nyttig for deg å korrigere den misforståtte oppfatningen du har av hva dette innebærer

TS

Anonymkode: 79629...235

Det er en vanlig strategi hos foreldre som ikke egentlig ønsker endring, eller som ikke er villig til å ta et oppgjør meg egen praksis at man stiler spørsmål ved kompetanse, etc.

jeg tror rett og slett du har bestemt deg for at deres handlemåter er de rette, og vil bare ha bekreftelse på st dere gjør det riktige.

istedenfor å være åpen for innspill, går du personlig til verks og stiller spørsmål ved det jeg skriver. Det er egentlig helt greit, du trenger ikke være enig i hele tatt. Og linken du sendte vitner om at du ikke på noe plan tror at det er mulig å gjøre noe annerledes..det er egentlig bekreftelse du vil ha.

du kan tro hva du vil, men det jeg skriver om regulering stemmer der barn (som er trygge, har trygge foreldre og trygge rammer) har tilegnet seg dårlige strategier. 

I vanlig dialog med barnet skal man bekrefte barnets følelser. Og man skal klemme,,trøste og gi støtte. Men barnet ditt viser overreaksjoner når hun mottar den metoden fra dere. Den ser ikke ut til å virke på en måte som for henne blir konstruktiv. 

du gir uttrykk for at mye av det jeg skrev ikke gjelder for ditt barn. Du fastholder at man bør møte henne. Det faktumet at barnehagen har beskrevet henne som en dramaqueen, ser du mer bort i fra, og beskriver henne som en sånn som bare "er" sånn. Samtidig sier du at hennes bror var rolig, og at du prøvde samme oppdragelse.

flerbarnsforeldre erfarer fort at man ikke kan gjøre helt det samme på to barn. Det du skriver sier meg at hun med fordel kunne ha profittert på enda tydelige rammer enn sin bror-allerede fra tidlig av. Nå har dere imidlertid kommer inn i en sirkel der hun ikke responderer så godt på det, men reagerer med forsterkede emosjoner (overreaksjoner, for mye gråt, "dramafakter". 

Det er kanskje litt misforstått, men blir ikke bare slik. De mottar en type omsorg som kanskje ikke er helt tilpasset dem. Uansett om du er helt uenig , tror jeg du vil finne at dersom du går til feks en familieterapeut med problemet, tror jeg du vil finne at flere kan mene det samme. 

Du har valgt å se bort fra barnehagens råd om hva som kan funke, du følger det ikke opp hjemme og du avskriver mine råd som feil.

hva er det du vil da? Få bekreftelse på at hun kan fortsette å ha unødvendig store følelsesutbrudd? Og at det er helt greit? 

Skjønner at du er følelsesmessig involvert. Og kanskje også i forsvar fordi du har gjort det du tror er riktig. Men fakta er at tre pedagoger har uttalt seg . Du liker ikke det de kommer med, derfor er du snar med å avskrive det. "Det virker ikke," "svak jobbing av tre førskolelærere". 

Vel, dem metoden de har prøvd er den metoden som forskningsmessig fungerer på sikt. Men det hjelper ikke når du ikke følger opp hjemme, fordi du ikke tror det kan hjelpe.

Du kan fortsette med det du gjør nå. Men sannsynligvis vil du få mange tilbakemeldinger om dette i årene som kommer. Kanskje blir hun en som kan bli krevende i lek fordi hun har lært å løse situasjonen med gråt og kraftige reaksjoner. 

Det er ditt barn, og ditt valg.

du trenger ikke svare på dette.

Anonymkode: 95835...343

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er en vanlig strategi hos foreldre som ikke egentlig ønsker endring, eller som ikke er villig til å ta et oppgjør meg egen praksis at man stiler spørsmål ved kompetanse, etc.

jeg tror rett og slett du har bestemt deg for at deres handlemåter er de rette, og vil bare ha bekreftelse på st dere gjør det riktige.

istedenfor å være åpen for innspill, går du personlig til verks og stiller spørsmål ved det jeg skriver. Det er egentlig helt greit, du trenger ikke være enig i hele tatt. Og linken du sendte vitner om at du ikke på noe plan tror at det er mulig å gjøre noe annerledes..det er egentlig bekreftelse du vil ha.

du kan tro hva du vil, men det jeg skriver om regulering stemmer der barn (som er trygge, har trygge foreldre og trygge rammer) har tilegnet seg dårlige strategier. 

I vanlig dialog med barnet skal man bekrefte barnets følelser. Og man skal klemme,,trøste og gi støtte. Men barnet ditt viser overreaksjoner når hun mottar den metoden fra dere. Den ser ikke ut til å virke på en måte som for henne blir konstruktiv. 

du gir uttrykk for at mye av det jeg skrev ikke gjelder for ditt barn. Du fastholder at man bør møte henne. Det faktumet at barnehagen har beskrevet henne som en dramaqueen, ser du mer bort i fra, og beskriver henne som en sånn som bare "er" sånn. Samtidig sier du at hennes bror var rolig, og at du prøvde samme oppdragelse.

flerbarnsforeldre erfarer fort at man ikke kan gjøre helt det samme på to barn. Det du skriver sier meg at hun med fordel kunne ha profittert på enda tydelige rammer enn sin bror-allerede fra tidlig av. Nå har dere imidlertid kommer inn i en sirkel der hun ikke responderer så godt på det, men reagerer med forsterkede emosjoner (overreaksjoner, for mye gråt, "dramafakter". 

Det er kanskje litt misforstått, men blir ikke bare slik. De mottar en type omsorg som kanskje ikke er helt tilpasset dem. Uansett om du er helt uenig , tror jeg du vil finne at dersom du går til feks en familieterapeut med problemet, tror jeg du vil finne at flere kan mene det samme. 

Du har valgt å se bort fra barnehagens råd om hva som kan funke, du følger det ikke opp hjemme og du avskriver mine råd som feil.

hva er det du vil da? Få bekreftelse på at hun kan fortsette å ha unødvendig store følelsesutbrudd? Og at det er helt greit? 

Skjønner at du er følelsesmessig involvert. Og kanskje også i forsvar fordi du har gjort det du tror er riktig. Men fakta er at tre pedagoger har uttalt seg . Du liker ikke det de kommer med, derfor er du snar med å avskrive det. "Det virker ikke," "svak jobbing av tre førskolelærere". 

Vel, dem metoden de har prøvd er den metoden som forskningsmessig fungerer på sikt. Men det hjelper ikke når du ikke følger opp hjemme, fordi du ikke tror det kan hjelpe.

Du kan fortsette med det du gjør nå. Men sannsynligvis vil du få mange tilbakemeldinger om dette i årene som kommer. Kanskje blir hun en som kan bli krevende i lek fordi hun har lært å løse situasjonen med gråt og kraftige reaksjoner. 

Det er ditt barn, og ditt valg.

du trenger ikke svare på dette.

Anonymkode: 95835...343

Jeg gidder faktisk ikke diskutere mer med deg når du skriver så mye unyansert vrøvl. Det er bare et par ting jeg ikke ønsker å la stå uimotsagt. Du hevder å kunne fjerndiagnostisere mitt barn- og bare det er jo et veldig åpenbart tegn på at det du sier on at du er «professor i familiearbeid» ikke stemmer. Videre hevder du at vi ikke har forsøkt å samarbeide med barnehagen ved å velge samme strategi som dem- på tross av at jeg allerede har redegjort for at vi forsøkte å bruke denne typen oppdragelse på jenta helt frem til hun ble to år.

Hun begynte i barnehagen rett før hun ble ett år, og barnehagen har stort sett forsøkt å ignorere dramatendenser hele veien (også fordi de, naturlig nok, ikke har kapasitet til å møte alle barna fullt ut på følelser hele tiden, når de må spre tiden sin utover mange barn med ulike behov). Det betyr at hun har blitt møtt med samme tilnærming til denne oppførselen fra både oss og barnehagen i et år. Hvis dette hadde vært en hensiktsmessig måte å møte henne på, hadde vi selvsagt kunnet forvente å se forbedring i løpet av det året.

Videre er jeg som sagt selv blitt møtt på den måten du skisserer ovenfor gjennom hele min oppvekst (foreldrene mine er begge pedagoger), og det har definitivt ikke gjort meg noe godt. Siden du hevder å være professor, er du antakelig «i moden alder»? Jeg tror nok dessverre din tilnærming til dette er litt gammeldags, og på vei ut- vi er mange som har blitt møtt med den typen oppdragelse i oppveksten, men som derfor ikke ønsker å gjenta de samme feilene ovenfor våre egne barn. En bok som slår meg som aktuell for deg å lese, er for eksempel John Gottmans bok om å oppdra følsomme barn. Den er ute på norsk i disse dager, mener den heter «Hjerteforeldre».

TS

Anonymkode: 79629...235

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gidder faktisk ikke diskutere mer med deg når du skriver så mye unyansert vrøvl. Det er bare et par ting jeg ikke ønsker å la stå uimotsagt. Du hevder å kunne fjerndiagnostisere mitt barn- og bare det er jo et veldig åpenbart tegn på at det du sier on at du er «professor i familiearbeid» ikke stemmer. Videre hevder du at vi ikke har forsøkt å samarbeide med barnehagen ved å velge samme strategi som dem- på tross av at jeg allerede har redegjort for at vi forsøkte å bruke denne typen oppdragelse på jenta helt frem til hun ble to år.

Hun begynte i barnehagen rett før hun ble ett år, og barnehagen har stort sett forsøkt å ignorere dramatendenser hele veien (også fordi de, naturlig nok, ikke har kapasitet til å møte alle barna fullt ut på følelser hele tiden, når de må spre tiden sin utover mange barn med ulike behov). Det betyr at hun har blitt møtt med samme tilnærming til denne oppførselen fra både oss og barnehagen i et år. Hvis dette hadde vært en hensiktsmessig måte å møte henne på, hadde vi selvsagt kunnet forvente å se forbedring i løpet av det året.

Videre er jeg som sagt selv blitt møtt på den måten du skisserer ovenfor gjennom hele min oppvekst (foreldrene mine er begge pedagoger), og det har definitivt ikke gjort meg noe godt. Siden du hevder å være professor, er du antakelig «i moden alder»? Jeg tror nok dessverre din tilnærming til dette er litt gammeldags, og på vei ut- vi er mange som har blitt møtt med den typen oppdragelse i oppveksten, men som derfor ikke ønsker å gjenta de samme feilene ovenfor våre egne barn. En bok som slår meg som aktuell for deg å lese, er for eksempel John Gottmans bok om å oppdra følsomme barn. Den er ute på norsk i disse dager, mener den heter «Hjerteforeldre».

TS

Anonymkode: 79629...235

Ha ha, ja vel. Siden du kan og vet så mye, både mer enn barnehagen og fagfolk, bør det ikke være noe problem å løse situasjonen selv? 

Det at du viser til "følsomme barn," sier meg at du tillegger barnet egenskaper det kanskje ikke har . Sannsynligvis vil dette synet på barnet ditt føre til opprettholdt atferd, fordi du vil behandle det som mer sensitivt enn det er. 

Det argumentet ditt og fjerndiagnostisering holder heller ikke mål. Du nevnte en rekke faktorer ved ditt barns atferd, og jeg har svart på disse utfra et familieståsted. Om du tror på min bakgrunn eller ei er ikke viktig for meg. 

Da er det heller et større problem at du velger å reageres svakt på problematisk atferd, som man raskt kan gjøre noe mer..

Det være seg OM foreldrene er med på opplegget da..noe sier meg at det ikke vil bli slik i dette tilfellet.

ha en god dag videre. Setter strek for diskusjonen her.

Anonymkode: 95835...343

[AnonymBruker]

PS. Hun har jo ikke fullt ut blitt møtt sånn av dere i et år. Det skinner jo igjennom at du er totalt i mot barnehagens taktikk. Ingen som gjør noe de er imot, vil kunne formidle noe til et barn med overbevisning...

men hva vet jeg? Jeg er jo bare en "professor".. ;-)))))

Anonymkode: 95835...343

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

PS. Hun har jo ikke fullt ut blitt møtt sånn av dere i et år. Det skinner jo igjennom at du er totalt i mot barnehagens taktikk. Ingen som gjør noe de er imot, vil kunne formidle noe til et barn med overbevisning...

men hva vet jeg? Jeg er jo bare en "professor".. ;-)))))

Anonymkode: 95835...343

For at en "professor" skal være troverdig er det minste jeg forventer at vedkommende gidder å bruke store bokstaver i begynnelsen på en setning. 

Men hva vet vel jeg...

Anonymkode: 71fb1...eeb

[AnonymBruker]

On 9/27/2017 at 8:58 PM, AnonymBruker said:

Forstår det. Ville likevel forhørt meg med en nær venninne. Kan det være alternative måter å løse det på?

helsesøster gir så klart slike råd. Det mange glemmer, er at for mye av noe ikke er bra.

jeg har veiledet familier på samspill i 20 år og sett mange barn som din datter. Å øke anerkjenning fungerer sjelden for noe annet enn å øke atferden. Tror jeg samtidig vil gjøre deg oppmerksom på at en vanlig misforståelse hos foreldre er å gjenta samme rolige oppdragelse som den rolige eldre broren fikk. Når kruttønna kommer, river foreldre seg i håret over at det de har brukt, ikke funker lenger. 

Aldså: gjør noe annet. Anbefaler deg å ikke legge så mye vekt på helsesøsters anbefaling, da det vil øke eller vedlikeholde atferden. Legg heller en strategi med barnehagen som har et mer realistisk bilde av henne. Ha som mål å redusere uønsket gråt (aldså IKKE gråt som er mer legitim). Finn ut hvordan dere samnen skal møte henne. Tipper det hjelper.

gjennom 20 år med arbeid i familien, og nå som professor i familiearbeid, har jeg erfart at mange får velmente råd fra helsestasjon. Foreldre tar disse rådene dønn på alvor, uten tanke på at helsesøster ser barnet minst av alle. Rundt 3år ser hun barnet kun en gang årlig. 

Nei, da blir barnehagen den rette instans å høre på. De er mer sammen med barnet ditt enn du er, og kjenner henne ut og inn. Hvis de beskriver henne som litt dramatisk, synes jeg du skal ta det på alvor. Spør dem konkret hva som er lurt å gjøre for å få fram mer realistiske følelsesuttrykk hos jenta, og samarbeid om løsningen. 

Jeg garanterer deg at du vil se bedring på kort tid.

masse lykke til.

Anonymkode: 95835...343

Du sier du har jobbet med familier i 20 år men gir ikke et eneste tips om hva TS faktisk burde gjøre. 

Anonymkode: 37003...85a

[AnonymBruker]

Kjenner igjen fra min datter var i samme alder. Hun har fremdeles drama nykker🙈🙉Holdt på bli tussete av all sutringen. 

Det som hjalp litt her i gården var å ignorere "anfallene" og når hun ikke hadde sutrestemme lenger å gi overdrevet ros på hvor hyggelig det var når hun brukte den Store stemmen. Smelling av dører er ikke greit hos oss og hvis stemmingen blir forpestet i stua , kan hun gå et annet sted å rase ut. Pappaen er mer motagelig enn meg på sutring når hun skal oppnå noe eller ikke får viljen sin. Ganske irriterende for hvis han hadde sett gjennom manipuleringen hadde hun stoppet. Jeg sier bare at jeg ikke skjønner hva hun sier når hun har den stemmen , og da stopper hun . Så enkelt. Hadde vi kjørt likt løp så tror jeg vi hadde redusert sutring med 90%. Vårt barn bruker det som metodikk fordi det fungerer og diva nykkene er hun nok født med og de blir jo ikke bedre av klare rammer eller ukonsekvente foreldre . 

Leste nettopp om noe tilsvarende .. husker ikke hvor. Hvis man gir etter EN ENESTE gang for feks is når barnet sutrer så er løpet kjørt og man må starte på nytt. Barnet vil prøve igjen fordi hun oppnådde jo noe ved sutring . Her er det en utfordring når foreldre ofte ikke kjører lik oppdragelse 

Anonymkode: a4a7b...3c9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen fra min datter var i samme alder. Hun har fremdeles drama nykker🙈🙉Holdt på bli tussete av all sutringen. 

Det som hjalp litt her i gården var å ignorere "anfallene" og når hun ikke hadde sutrestemme lenger å gi overdrevet ros på hvor hyggelig det var når hun brukte den Store stemmen. Smelling av dører er ikke greit hos oss og hvis stemmingen blir forpestet i stua , kan hun gå et annet sted å rase ut. Pappaen er mer motagelig enn meg på sutring når hun skal oppnå noe eller ikke får viljen sin. Ganske irriterende for hvis han hadde sett gjennom manipuleringen hadde hun stoppet. Jeg sier bare at jeg ikke skjønner hva hun sier når hun har den stemmen , og da stopper hun . Så enkelt. Hadde vi kjørt likt løp så tror jeg vi hadde redusert sutring med 90%. Vårt barn bruker det som metodikk fordi det fungerer og diva nykkene er hun nok født med og de blir jo ikke bedre av klare rammer eller ukonsekvente foreldre . 

Leste nettopp om noe tilsvarende .. husker ikke hvor. Hvis man gir etter EN ENESTE gang for feks is når barnet sutrer så er løpet kjørt og man må starte på nytt. Barnet vil prøve igjen fordi hun oppnådde jo noe ved sutring . Her er det en utfordring når foreldre ofte ikke kjører lik oppdragelse 

Anonymkode: a4a7b...3c9

Nå mente jeg uklare rammer 🙄😂 

Anonymkode: a4a7b...3c9