Gjest Emera Skrevet 19. januar 2005 #21 Skrevet 19. januar 2005 Kalles det fremdeles "å bli forsørget?" Mulig det gjør det, men jeg synes det er noe nedlatende. Jeg har vært hjemmeværende med barn, og vi var da ett arbeidslag! Jeg hadde absolutt ingen følelse av å "gå hjemme mens jeg ble forsørget." Selv om han bidro med pengene, var da min innsats for vår lille familie like mye verdt, også juridisk sett.
philippa starck Skrevet 19. januar 2005 #22 Skrevet 19. januar 2005 Jeg har tatt meg noen frimåneder nå, og man kan jo kanskje si at jeg blir forsørget av min mann... Men det er det virkelig ingen av som tenker! Vi har det utrolig fint akkurat nå - selv om vi avogtil ler og sier at vi er satt tilbake til 50-tallet..... Jeg tar husarbeid og tar meg av barnet, han går på jobb. Mangler bare en søt forklekjole, så er vi der! Men - vi er enige om at dette var bra for oss, og vet også at vi ikke kommer til å ha det slik for alltid. Hadde jeg følt at Mannen "forsørget" meg, så hadde jeg virkelig følt meg underdanig! Vi har alltid tjent og brukt samme penger, aldri diskutert hvem av oss som har tjent mest. Her bidrar vi likt - og hvis jeg mått spørre om lov til å kjøpe meg en ny bukse, så hadde ikke dette gått!!! Beslutningen om at jeg skulle være hjemme en tid, tok vi i felleskap, pengene vi bruker, bruker vi også i felleskap - og dermed også det vi tjener.
Gjest Bertine Skrevet 19. januar 2005 #23 Skrevet 19. januar 2005 Hei! Jeg syns det hadde vært luksus!! Om ikke hele livet men vertfall til barne(ne) ble 3-4 år, da ville jeg begynt i en halv stilling slik at jeg allikevel kunne være mye hjemme.... Jeg og mannen deler alle pengene vi har vi, og det går helt fint. Syns ikke det er rett å bruke ordet "forsørge". Å være hjemmeværende er en heldagsjobb! Og den dagen jeg syns det er "flaut" å ta i mot penger fra min egen man, da skal jeg gå i meg slv altså!!
Xiomy Skrevet 20. januar 2005 #24 Skrevet 20. januar 2005 Det passer ikke mine interesser å bli forsørget. Jeg ville følt at det ble lite selvstendig å være avhengig av en annens inntekt. Det er viktig for meg å ha min egen lønn, og også å kunne bidra til halvparten av utgiftene.
Gjest Anonymous Skrevet 20. januar 2005 #25 Skrevet 20. januar 2005 Det blir vel egentlig opp til paret selv hvordan de ønsker å legge opp livet sitt, og jeg regner med at da har de tatt alle positive og negative ting i betraktning både ved det at begge jobber eller at en er hjemme. Jeg har forlenget permisjonen min med ett år for alle tre barna mine, men har da lagt til side penger for at vi skal kunne ha litt ekstra å gå på. Men jeg egner meg ikke til å være hjemmeværende på heltid hele livet slik min mor, jeg merker at jeg blir den hurpa når jeg går for lenge hjemme. Jeg har mere energi og overskudd til barna når jeg også får mulighet til å jobbe. Og husarbeide er ikke helt min greie for å si det sånn, jeg merker godt at jeg blir veldig irritert når den andre parten ikke deltar, og nå når begge jobber og jeg tilfeldigvis er hjemme tidligere eller har fri eller er syk så "glemmer" han å delta. Da er det som om at når jeg er hjemme så trenger ikke han å delta?!
Bridget Jones Skrevet 20. januar 2005 #26 Skrevet 20. januar 2005 Jeg gjør det, men det er fordi jeg har lyst til og kose meg med barna den tiden før de begynner skolen. Den tiden går så utrolig fort. Men når de minste begynner på skolen da vil jeg også jobbe litt..
Gjest Popelka ulogget Skrevet 21. januar 2005 #27 Skrevet 21. januar 2005 Er det ikke naturlig at den som tjener mest, bidrar mest?! Naar man er gift/samboende er man vel en familieenhet hvor man forsoerger hverandre etter beste evne? Saann er det hvertfall hos oss!
Jens Skrevet 21. januar 2005 #28 Skrevet 21. januar 2005 Etter att min permisjon er ferdig kommer jeg til å si opp jobben min, og søke på 50 % stillinger, slik att jeg kan være mer hjemme og være husmor!Det blir da naturlig att pengene jeg tjener blir mine lommepenger, og større utgifter jeg har nå blir tatt av mannen min. GLeder meg til dette!
aline Skrevet 21. januar 2005 #29 Skrevet 21. januar 2005 dersom jeg var i ett forhold hvor mannen tjente utrolig godt, vi hadde barn og jeg hadde hatt muligheten til å være hjemme ekstra med barna og kanskje fått jobbet litt med mine egne hobbyer og evt en liten deltidsjobb, så vet jeg ikke om jeg hadde sagt nei, for en periode!!! veldig viktig at det bare hadde vært for en periode riktignok. og hadde nok vært forsiktig med det selv om det hadde vært deilig, pga pensjon.
Gjest Anonymous Skrevet 21. januar 2005 #30 Skrevet 21. januar 2005 og hadde nok vært forsiktig med det selv om det hadde vært deilig, pga pensjon. Dersom man er bekymret for pensjon, kan man jo kjøpe seg en privat pensjonsavtale.. Siden man i ditt scenario hadde så god råd.. Selv skal jeg definitivt være hjemme noen år.. Tror gleden ved dette langt overgår ulempene ved tapt pensjon osv.
Gjest Anonymous Skrevet 21. januar 2005 #31 Skrevet 21. januar 2005 Jeg prøver å tenke over dette i et litt historisk perspektiv..... Det er jo først nå vi virkelig kan velge selv om vi vil være hjemme eller ikke. Min bestemor og min mor hadde ikke noe valg for det var hjemme man skulle være når man var gift. På Oskar Braatens tid var det noe helt annet å være hjemmeværende enn i dag, små leiligheter uten vann og kloakk. Ofte ble ene rommet leid ut for at familien skulle få noen ekstra kroner å leve for. Ingen barnetrygd eller kontantstøtte. Foreldre og barn delte soverom, og noen ganger seng. Ofte måtte mor ta vaskejobb eller ta i mot vask, eller jobbe som syerske på fabrikk for at familien skulle få nok å leve av. Den øvre middelklasse og overklasse derimot hadde det bedre. Går vi lengre tilbake så hadde vi husmennene som måtte jobbe på storgården for å klare seg. Hele familien i arbeid. I krigstiden så var det også mere slit for både mann og kone for å få nok mat, og for å holde ut. Før flyttet jo ungene ut tidligere også, det var vanlig at ungene var i jobb etter konfirmasjonsalderen. Det var vel egentlig på 50-60- og i begynnelsen av 70- tallet hvor husmødrene kunne være hjemme i sine blokkleiligheter og kun stelle for mann og barn. Nå derimot kan vi velge, og det er vel nå vi er hjemme for barnas skyld. Før var de hjemme fordi det ble forventet. Og nå har vi barnetrygd, kontantstøtte og betalt permisjon i nesten et år.
Lille Bø Skrevet 21. januar 2005 #32 Skrevet 21. januar 2005 Jeg vil bli forsørget jeg, samtidig som jeg tjener mine egne penger! Med det mener jeg at jeg gjerne vil at mannen i mitt liv (hvor er han forresten) for eksempel skal kunne komme og si at "Nå kjære, nå reiser vi på ferie!" Jeg vil gjerne at han skal ta vare på meg, men samtidig vite at jeg klarer meg med det jeg har. Noen vil ha i både pose og sekk, jeg er vel sånn kanskje. Kanskje ikke rart at drømmemannen lar vente på seg...
Gjest Anonymous Skrevet 21. januar 2005 #33 Skrevet 21. januar 2005 selvfølgelig skal kvinner få lov til å tjene penger selv og forsørge seg selv. Men jeg syns også kvinner må "få lov til" å jobbe hjemme. dvs. påta seg rollen som husmor. Dessverre er det mange mødre som kunne tenke seg å være hjemme med barna noen år mens de er små, men som rett og slett ikke har økonomiske forutsentninger til å klare det. Etter min mening burde man bli lønnet fra staten for å være hjemme og ta vare på barna. Da frigir man jo både arbeidsplasser og barnehageplasser for de som ønsker å være ute i jobb. Om noen sier,"jammen, vi har jo kontantstøtten" så hyler jeg! Den dekker jo ikke mye av husleie, mat, strøm osv. Gi oss som vil muligheten til å være hjemmeværende uten å bli forsørget av mannen
Gjest Anonymous Skrevet 21. januar 2005 #34 Skrevet 21. januar 2005 Hvorfor skal vi kvinnfolk kaste våre unger i barnehager når de er bare 1 år? Staten betaler oss gode penger for å være hjemme og passe på dem før de fyller 3 år. Synes det er bra å være hjemmeværende når ungene er små.
Twigi Skrevet 21. januar 2005 #35 Skrevet 21. januar 2005 Jeg har i praksis vært økonomisk avhengig av mannen min de siste 10 årene. Ikke noe problem, det - vi har hatt felles økonomi i nesten 100 år Og jeg får ikke lommepenger, nei! Siden han jobber masse, er alt her hjemme mitt ansvar (hus, klær, bilhold - jada, jeg skifter dekk, og ikke minst økonomi). Det betyr at jeg har tilgang til alle hans konti, og sjonglerer pengene rundt etter behov. Om dette er nedverdigende? Absolutt ikke. Vi har hatt perioder hvor han har studert og levd på meg, hvor jeg har studert og levd på ham. Nå har han en krevende jobb, og det er uaktuelt for meg å skulle gjøre karriere samtidig. Jeg jobber mer fleksibelt, noen måneder tjener jeg bra, andre måneder ingenting. Poenget er ikke bare å være hjemme mens ungene er små. Jeg har prøvd dette med full jobb når ungene var klare for barnehage og skole. Funket ikke i det hele tatt - startet hver dag med å lure på "er dette livet, liksom?" Nå har jeg masse tid sammen med ungene, og det er viktig når de er store også! Dumt å miste kontakten når de gror opp. Det er nå det er viktig å snakke med dem og ikke bare til dem. Og joda, jeg har massevis av år med høyskoleutdanning!
Gjest Anonymous Skrevet 21. januar 2005 #36 Skrevet 21. januar 2005 vi har også felles økonomi. så langt man kan kalle det felles når det er han som jobber, og jeg er hjemme da... vi har felles kontoer, og begge har kort på bruks-kontoen. Vi har som regel at om vi skal/vil kjøpe noe som er dyrt, og som ikke er av absolutt nødvendig art skal vi snakke om det og bli enige/uenige. det er da ikke snakk om "lommepenger" til meg altså. Oftes er det han som spør om det er greit at han kjøper seg feks setetrekk til bilen sin, eller ett eller annet FANTASTISK noe som er på tilbud som han bare MÅ ha... hi,hi. Han tjener penger, og jeg bestemmer. Jeg er hjemme, og er forferdelig glad for at jeg kan være det. Selv om eldstemann har begynt i barnehagen er det godt å slippe å stresse for å få dagens kabal til å gå opp! Leverer han til frokost i barnehagen, og henter han litt tidligere enn nødvendig for at vi skal få tid sammen før det blir kvelden. Er forferdelig glad for å vite at når jeg er 40-50(jeg er 25) slipper jeg å spørre meg selv hvor alle åra blei av, og sukke over at tida gikk så fort når ungene var små. Jeg er faktisk stolt over å være hjemme og ta ansvar for hus og barn. Har litt dårlig råd, men pytt sann... det løser seg alltid, og jeg gir barna mine en hverdag med ro og kjærlighet. Har ingenting imot barnehager, men jeg vil da helst være med i hverdagen til barna når de er små. Barnehagen ble nødvendig når eldstemann begynte å vise behov for lekekamerater og mer utfordringer enn det lek med mamma kan tilby... til slutt: dette var bare for å nevne det jeg ser på som positive sider ved å være hjemmeværende, ikke for å svartmale arbeidende mødre på noe vis
Gjest MrsL Skrevet 22. januar 2005 #38 Skrevet 22. januar 2005 Om vår drøm om barn går i oppfyllelse så ønsker jeg meg å være hjemmeværende i to - tre år mens barnet er liten. Etterpå vil jeg gjerne ut i arbeid igjen, men om økonomien tilsier det da så vil jeg gjerne ha redusert stilling.
Gjest Gjesta Skrevet 22. januar 2005 #39 Skrevet 22. januar 2005 Jeg skulle gladelig gått hjemme med ungene.
Maxine Grey Skrevet 22. januar 2005 #40 Skrevet 22. januar 2005 Dere som velger å være hjemmeværende i kortere eller lengre perioder: Livet går fort, en dag er dere pensjonister, og gjett hvem som da betaler for middag på bordet, nystrøkne skjorter og nylaget gjærbakst til kaffen! Jeg sier IKKE at dere SKAL ut i jobb, men husk å ta det med i regnestykket deres. Pensjonister blir eldre og friskere, og det er kjipt å ikke kunne unne seg noen ting på eldre dager. Ingen har noen garanti for å beholde mannen sin og hans pensjonspoeng til livets slutt.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå