Er jeg traumatisert?

[AnonymBruker]

Jeg ble bortadoptert som nyfødt. Havnet hos en familie som jeg aldri har følt meg hjemme hos, husker at jeg var ilvredd mamma som barn, jeg pleide å rope på pappa, og å bruke hele navnet hans liksom på samme måte som man bruker en "kode" for å våkne fra et mareritt for å få han til å komme og "redde" meg fra henne. Husker ikke om hun slo meg, men jeg har aldri stolt på henne og aldri hatt noe nært forhold til henne. Ikke til faren min heller for den del. Nå er de begge døde og jeg savner dem ikke. Jeg vokste ikke opp med søsken.

Jeg ble mobbet fra 1. til 9. klasse, hver dag. Jeg var redd for at læreren skulle gå ut av klassen, for da fikk jeg garantert en bok i hodet eller noe annet skjedde. Jeg gikk alltid først ut av klasserommet når jeg skulle hjem, jeg var nødt til å komme foran mobbegjengen så jeg ikke traff på dem. Jeg gruet meg hver eneste dag til å gå på skolen.

Jeg fant aldri en utdannelse eller en jobb som passet for meg, og slet med å stå opp og gå på både skole og jobb. Skulket mye pga dette, og de periodene jeg jobbet, brukte jeg alltid mye energi på å faktisk klare å møte opp. Jeg måtte slutte i alle jobber jeg hadde, taklet ikke stresset og prøvde noe annet. Til slutt bestemte jeg meg for å studere igjen, for jeg klarte ikke jobbe, men da var jeg så utslitt at jeg klarte ikke å studere heller, men fikk sammenbrudd og droppet ut av alt som het studier og arbeidsliv. 

Dette er nesten 20 år siden, og jeg har ikke klart å stå opp for å gå på jobb etterpå, så etter mye dill og dall hos NAV har jeg endelig uføretrygd og må ikke tenke på å stå opp.

Etter sammenbruddet ble jeg også mye sliten, og har i disse årene klart mindre enn jeg gjorde før sammenbruddet. Jeg har liksom en slags utmattelse "light", der jeg fungerer om jeg ikke må presse meg til å gjøre for mye. 

Jeg er diagnostisert med "spesifisert personlighetsforstyrrelse" der psykologen spesifiserte det med at jeg er for følsom til å være i jobb.

Er jeg egentlig traumatisert?

Anonymkode: 18b14...f54

[AnonymBruker]

Tror det er ganske mange, sikkert 80% som ikke finner en utdannelse eller jobb de mener passer for seg. De jobber fordet, og heller i en jobb de ikke har lidenskap for, enn å ikke jobbe og gå på nav. 
Er også ganske mange , sikkert 60% som blir mobbet i større eller mindre grad. 
Jeg var heller ikke komfortabel med den ene foreldreren min. 
At du ble bortadoptert som baby tror jeg ikke er noe man kan bli direkte prega av. Man er for liten til å huske, og du hadde jo ikke engang noe forhold til dine ekte foreldre. 

Traumer er når man ofte får flashbacks av de traumatiske opplevelsene man har hatt  og blir revet tak i av en stor frykt og angst følelse og gjennopplever det hele på nytt mentalt med fysiske symptomer, så nei du er ikke traumatisert, men det du har opplevd har nok vært med å forme personligheten din slik alle opplevelser gjør med alle mennesker. 

Anonymkode: 53d27...e87

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er ganske mange, sikkert 80% som ikke finner en utdannelse eller jobb de mener passer for seg. De jobber fordet, og heller i en jobb de ikke har lidenskap for, enn å ikke jobbe og gå på nav. 
Er også ganske mange , sikkert 60% som blir mobbet i større eller mindre grad. 
Jeg var heller ikke komfortabel med den ene foreldreren min. 
At du ble bortadoptert som baby tror jeg ikke er noe man kan bli direkte prega av. Man er for liten til å huske, og du hadde jo ikke engang noe forhold til dine ekte foreldre. 

Traumer er når man ofte får flashbacks av de traumatiske opplevelsene man har hatt  og blir revet tak i av en stor frykt og angst følelse og gjennopplever det hele på nytt mentalt med fysiske symptomer, så nei du er ikke traumatisert, men det du har opplevd har nok vært med å forme personligheten din slik alle opplevelser gjør med alle mennesker. 

Anonymkode: 53d27...e87

Blir litt bastant å si at man ikke er traumatisert.

En person kan være traumatisert av f.eks omsorgssvikt, altså at personen er mer traumatisert av mangel på trygghet enn noe som nødvendigvis har skjedd som f.eks overgrep eller mishandling. 

Anonymkode: 227e8...ede

[AnonymBruker]

Og da har man ikke nødvendigvis flashbacks heller

Anonymkode: 227e8...ede

[Gjest JeJeJe]

On 9/22/2017 at 4:05 PM, AnonymBruker said:

Jeg ble bortadoptert som nyfødt. Havnet hos en familie som jeg aldri har følt meg hjemme hos, husker at jeg var ilvredd mamma som barn, jeg pleide å rope på pappa, og å bruke hele navnet hans liksom på samme måte som man bruker en "kode" for å våkne fra et mareritt for å få han til å komme og "redde" meg fra henne. Husker ikke om hun slo meg, men jeg har aldri stolt på henne og aldri hatt noe nært forhold til henne. Ikke til faren min heller for den del. Nå er de begge døde og jeg savner dem ikke. Jeg vokste ikke opp med søsken.

Jeg ble mobbet fra 1. til 9. klasse, hver dag. Jeg var redd for at læreren skulle gå ut av klassen, for da fikk jeg garantert en bok i hodet eller noe annet skjedde. Jeg gikk alltid først ut av klasserommet når jeg skulle hjem, jeg var nødt til å komme foran mobbegjengen så jeg ikke traff på dem. Jeg gruet meg hver eneste dag til å gå på skolen.

Jeg fant aldri en utdannelse eller en jobb som passet for meg, og slet med å stå opp og gå på både skole og jobb. Skulket mye pga dette, og de periodene jeg jobbet, brukte jeg alltid mye energi på å faktisk klare å møte opp. Jeg måtte slutte i alle jobber jeg hadde, taklet ikke stresset og prøvde noe annet. Til slutt bestemte jeg meg for å studere igjen, for jeg klarte ikke jobbe, men da var jeg så utslitt at jeg klarte ikke å studere heller, men fikk sammenbrudd og droppet ut av alt som het studier og arbeidsliv. 

Dette er nesten 20 år siden, og jeg har ikke klart å stå opp for å gå på jobb etterpå, så etter mye dill og dall hos NAV har jeg endelig uføretrygd og må ikke tenke på å stå opp.

Etter sammenbruddet ble jeg også mye sliten, og har i disse årene klart mindre enn jeg gjorde før sammenbruddet. Jeg har liksom en slags utmattelse "light", der jeg fungerer om jeg ikke må presse meg til å gjøre for mye. 

Jeg er diagnostisert med "spesifisert personlighetsforstyrrelse" der psykologen spesifiserte det med at jeg er for følsom til å være i jobb.

Er jeg egentlig traumatisert?

Anonymkode: 18b14...f54

Hei! 

Det var få mennesker som svarte på innlegget ditt og det er en stund siden. Har du funnet noe ut av ting? 

Jeg vil si at du er helt klart traumatisert. Det er en kjempefornekting av traumer i samfunnet vårt, kollektivt og hos hver enkelt fordi traumer er så vanskelig å forholde seg til. De aller fleste er i en eller annen grad traumatisert. Og de fleste er i en eller annen grad i fornekting av dette. 

Hvor tidligere traume skjer hvor større virkning kan det ha på personen, så det å si at det som skjer før man husker ikke har noen effekt er helt feil.

Det er endel god traumeforståelse ute å går nå, mye mer enn for 5-10 år siden. 

Franz Ruppert sin teori er veldig bra, det ligger videoer ute på nettet, foredrag og sånt - https://www.youtube.com/watch?v=hl7_MQgHHns 

Det er også terapeuter som driver med hans metode her i Norge https://www.iopt.no/terapi-helgekurs/  og http://www.traumeterapeutforeningen.no/finn-terapeut/

Peter Levine har skrevet endel bøker som vissnok skal være gode

Somatic Experiencing er en traumeterapi-retning, tror også Bodynamic er en retning. 

Gabor Mate er en som snakker om traumer og avhengighet. Ligger mange foredrag av han også ute på nettet. Anbefales

 

Hvis du ikke har fått noe hjelp eller klarhet etter du skrev innlegget, så håper jeg at du får noe hjelp av dette 

:-) 

 

 

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har en uspesifisert personlighetsforstyrrelse pga en barndom med traumatiske opplevelser og det at jeg var en slags «sorte får» allerede før jeg kunne gå kort sagt. Ikke så ulikt det du beskriver Ts. 

Anonymkode: 1f76d...c27

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 22.9.2017 den 21.18, AnonymBruker skrev:

Blir litt bastant å si at man ikke er traumatisert.

En person kan være traumatisert av f.eks omsorgssvikt, altså at personen er mer traumatisert av mangel på trygghet enn noe som nødvendigvis har skjedd som f.eks overgrep eller mishandling. 

Anonymkode: 227e8...ede

Dette

[Inwe]

På 22.9.2017 den 21.13, AnonymBruker skrev:

Tror det er ganske mange, sikkert 80% som ikke finner en utdannelse eller jobb de mener passer for seg. De jobber fordet, og heller i en jobb de ikke har lidenskap for, enn å ikke jobbe og gå på nav. 
Er også ganske mange , sikkert 60% som blir mobbet i større eller mindre grad. 
Jeg var heller ikke komfortabel med den ene foreldreren min. 
At du ble bortadoptert som baby tror jeg ikke er noe man kan bli direkte prega av. Man er for liten til å huske, og du hadde jo ikke engang noe forhold til dine ekte foreldre. 

Traumer er når man ofte får flashbacks av de traumatiske opplevelsene man har hatt  og blir revet tak i av en stor frykt og angst følelse og gjennopplever det hele på nytt mentalt med fysiske symptomer, så nei du er ikke traumatisert, men det du har opplevd har nok vært med å forme personligheten din slik alle opplevelser gjør med alle mennesker. 

Anonymkode: 53d27...e87

Alle reagerer forskjellig og du kan ikke sette deg inn i en annens situasjon på den måten og påstå at du vet bedre hvordan den føler seg. Rett meg gjerne hvis jeg har rett, men jeg synes det ser ut som om du påstår at ts er lat. jeg vil gjerne vite hvilken bakgrunn du har og hvordan du kjenner ts siden du kan påstå noe sånt? 

Jeg har selv blitt mobbet og fungerer helt normalt i hverdagen, mens jeg har venninner som har vært store deler av livet på NAV grunnet mobbing. Det betyr da ikke at de er noe latere enn hva jeg er, det betyr at de fikk større problemer av mobbingen enn hva jeg har. 

Pass deg litt før du spyr ut slike kommentarer neste gang. Sier du det til feil person kan du faktisk ende med å gjøre ting verre! 

[AnonymBruker]

1 time siden, Inwe skrev:

At du ble bortadoptert som baby tror jeg ikke er noe man kan bli direkte prega av. Man er for liten til å huske, og du hadde jo ikke engang noe forhold til dine ekte foreldre. 

Dette er vel tøys og tull. Alle barn har behov for å føle seg trygge, og ha en trygg tilknytning til voksne. Har man et barn som ikke har en trygg havn, så får man det vondt. En trygg havn kan være hvor som helst, skole, tanter, onkler, besteforeldre. Etter flere trygge havner man har etter bedre er det. Har man ingen, så må jo det oppleves som skremmende og ensomt. Hvem kan vel ikke forstå det?

Anonymkode: 04f96...729

[Inwe]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er vel tøys og tull. Alle barn har behov for å føle seg trygge, og ha en trygg tilknytning til voksne. Har man et barn som ikke har en trygg havn, så får man det vondt. En trygg havn kan være hvor som helst, skole, tanter, onkler, besteforeldre. Etter flere trygge havner man har etter bedre er det. Har man ingen, så må jo det oppleves som skremmende og ensomt. Hvem kan vel ikke forstå det?

Anonymkode: 04f96...729

Nå har du gitt meg et sitat som tilhører den som jeg siterte, så for å ha mitt på det tørre, det der er ikke min mening. 

[AnonymBruker]

Traumer er jo gjerne knyttet opp til noe spesifikt eller konkret, og man må oppfylle et gitt symptombilde før man kan få diagnosen PTSD, for eksempel. Alt som er vondt er ikke traumer, men det betyr ikke at alt som ikke har gitt direkte traumer er easy peasy! Når jeg leser din historie, TS, får jeg inntrykk av at du har slitt på mange måter og i mange år, og fått mye vondt i fanget som ikke har vært din feil. Slikt gjør noe med mennesker, kanskje særlig de som er følsomme slik du skriver at du er. Om det kategoriseres sånn eller slik, jeg vil tro at det viktigste er å få respekt og forståelse for sin opplevelse.

Anonymkode: cd70f...7f5