Hei alle dere som sitter inne!

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg vet det er flere der ute som meg. Som sitter inne dag etter dag og føler ar livet ikke gir så mye mening. Dette er til dere som sitter hjemme og ikke kan jobbe pga psykisk lidelse. Hvordan går det med dere? 

Drar dere også ut når det er minst folk ute når dere skal handle, gå tur osv..? 

Føler du også deg misslykket og uforstått?  Hvordan går det med dere og hva gjør dere på fortiden? Hvordan får du tiden til å gå? 

Hilsen kvinne 25 med en veldig tung dag. 

Anonymkode: 5e234...423

[AnonymBruker]

Jeg er fysisk syk og kan ikke jobbe eller være sosial. Jeg går ut når det er minst folk for å handle, fordi jeg rett og slett ikke makter å stelle meg. Bruker jeg energi på det så greier jeg ikke å komme meg til butikken. 

Jeg orker heller ikke å risikere å møte på bekjente, for da skal de smile og si det er så hyggelig å se meg, mens jeg har vansker for å smile når kroppen gjør så vondt og det koster meg en tur opp mount everest å gå til rema, og blir lite immøtekommende, eller omvendt, at jeg smiler og sier at alt er topp tilbake, og så fort vi sier hadet knekker jeg sammen fordi jeg løy og har en blandet følelse av at jeg skulle ønske ting var sånn som jeg fremstilte de (bra) og at jeg har lyst til å rope hvordan det egentlig er med meg (dårlig) 

Jeg føler meg veldig mislykket og uforstått , og gjør egentlig ingenting på fritiden/i livet utenom å prøve å holde smertene mine i sjakk. Siden jeg må ligge mest i ro hele døgnet er jeg en del på pcen. Film og tv greier jeg ikke å se siden lyd og skarpe lys påvirker de nevrologiske symtpomene mine. 

Anonymkode: fd8ec...6ca

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fysisk syk og kan ikke jobbe eller være sosial. Jeg går ut når det er minst folk for å handle, fordi jeg rett og slett ikke makter å stelle meg. Bruker jeg energi på det så greier jeg ikke å komme meg til butikken. 

Jeg orker heller ikke å risikere å møte på bekjente, for da skal de smile og si det er så hyggelig å se meg, mens jeg har vansker for å smile når kroppen gjør så vondt og det koster meg en tur opp mount everest å gå til rema, og blir lite immøtekommende, eller omvendt, at jeg smiler og sier at alt er topp tilbake, og så fort vi sier hadet knekker jeg sammen fordi jeg løy og har en blandet følelse av at jeg skulle ønske ting var sånn som jeg fremstilte de (bra) og at jeg har lyst til å rope hvordan det egentlig er med meg (dårlig) 

Jeg føler meg veldig mislykket og uforstått , og gjør egentlig ingenting på fritiden/i livet utenom å prøve å holde smertene mine i sjakk. Siden jeg må ligge mest i ro hele døgnet er jeg en del på pcen. Film og tv greier jeg ikke å se siden lyd og skarpe lys påvirker de nevrologiske symtpomene mine. 

Anonymkode: fd8ec...6ca

Føler med deg! Hørtes forferdelig ut! 

Jeg gjør akkurat det samme. Missliker sterkt å møte på bekjente. De skal alltid smile og fremstå perfekt(helst). og om man forteller ting som det virkelig er føler man seg veldig misslykket! Pluss at andre skal alltid skjule sine ting. Er det ok at jeg ber for deg? 

Anonymkode: 5e234...423