Misunnelig....

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det. Jeg er sliten, fysisk, orker minimalt. 

Det blir verre og verre, nå har det gått så langt at jeg blir misunnelig når jeg ser folk med hjelpemidler, som rullestol eller rullator. Jeg skammer meg. Jeg skammer meg ekstremt. Men det er sant. Jeg så en mann i "rullestolbil" og skulle virkelig ønske det var meg som satt der. Så mye enklere det hadde gjort livet mitt. Å ikke ha krefter til å gå mer enn noen få meter begrenser livet ekstremt. 
Selv ikke hjemme får jeg gjort noe særlig, jeg har ikke krefter til så mye, blir fort sliten, og trenger å finne gode løsninger. Jeg vil ikke ha et liv som består i bare å gjøre det mest nødvendige av husarbeid. Ikke rom for ting som gir meg glede. 

Det er det som har gjort meg så sliten nå. Jeg "overdrev", gjorde litt mer enn jeg pleier, hadde det hyggelig, nå er jeg utslitt igjen. Vet ikke hvor lenge det varer denne gangen. Håper det ikke blir så lenge. 

Hverdagen er vanvittig slitsom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Jeg er så utslitt nå, at døden frister mer.

Og nei, jeg er ikke deprimert. Det har jeg vært, så jeg vet hvordan det er. Det er noe dritt. Et av de mest fremtredende symptomene mangler: Jeg kan fortsatt føle glede. 

Det jeg trenger hjelp til er å få hverdagen til å gå rundt. Hvordan skal jeg få gjort hverdagens aktiviteter uten å slite meg ut. 

Anonymkode: 271df...1c7

[Sh999]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det. Jeg er sliten, fysisk, orker minimalt. 

Det blir verre og verre, nå har det gått så langt at jeg blir misunnelig når jeg ser folk med hjelpemidler, som rullestol eller rullator. Jeg skammer meg. Jeg skammer meg ekstremt. Men det er sant. Jeg så en mann i "rullestolbil" og skulle virkelig ønske det var meg som satt der. Så mye enklere det hadde gjort livet mitt. Å ikke ha krefter til å gå mer enn noen få meter begrenser livet ekstremt. 
Selv ikke hjemme får jeg gjort noe særlig, jeg har ikke krefter til så mye, blir fort sliten, og trenger å finne gode løsninger. Jeg vil ikke ha et liv som består i bare å gjøre det mest nødvendige av husarbeid. Ikke rom for ting som gir meg glede. 

Det er det som har gjort meg så sliten nå. Jeg "overdrev", gjorde litt mer enn jeg pleier, hadde det hyggelig, nå er jeg utslitt igjen. Vet ikke hvor lenge det varer denne gangen. Håper det ikke blir så lenge. 

Hverdagen er vanvittig slitsom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Jeg er så utslitt nå, at døden frister mer.

Og nei, jeg er ikke deprimert. Det har jeg vært, så jeg vet hvordan det er. Det er noe dritt. Et av de mest fremtredende symptomene mangler: Jeg kan fortsatt føle glede. 

Det jeg trenger hjelp til er å få hverdagen til å gå rundt. Hvordan skal jeg få gjort hverdagens aktiviteter uten å slite meg ut. 

Anonymkode: 271df...1c7

Har du vært til utredning? Har du ME el noe? Det er ikke normalt å være så sliten som det du beskriver uten at det ligger noe mer bak tenker jeg.

[AnonymBruker]

Du vet at selv om du er deprimert så kan du fortsatt føle glede? Det er ikke sånn at man mister alle følelsene som er positive. Det er ulike grader av depresjon og selv en mild en kan gå veldig utover energinivået. 

Anonymkode: 995e3...83a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sh999 skrev:

Har du vært til utredning? Har du ME el noe? Det er ikke normalt å være så sliten som det du beskriver uten at det ligger noe mer bak tenker jeg.

Er vel egentlig under utredning nå. Var alvorlig syk, hjertesvikt, lungesvikt, nyresvikt, respirator. Sitter igjen med muligens skadde lunger. Bruker oksygen. Opptrening, men blir totalt utslitt av veldig lite, tar jeg i bare litt for mye blir jeg sengeliggende dagen etter. 

Anonymkode: 271df...1c7

[AnonymBruker]

Lavt blodsukker?

Anonymkode: d5cf4...686

[Sh999]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er vel egentlig under utredning nå. Var alvorlig syk, hjertesvikt, lungesvikt, nyresvikt, respirator. Sitter igjen med muligens skadde lunger. Bruker oksygen. Opptrening, men blir totalt utslitt av veldig lite, tar jeg i bare litt for mye blir jeg sengeliggende dagen etter. 

Anonymkode: 271df...1c7

Oi, ja da forklarer jo det en del. Antar at du er ærlig med helsevesenet om at du faktisk er så utslitt som du beskriver, at de da kan finne en måte å lette arbeidet litt for deg, men samtidig er det viktig å opprettholde opptreningen. Ved hjertesvikt skal man jo ikke belaste hjertet mer enn det tåler. Og når man er fysisk sliten går det jo automatisk utover psyken. Det høres ut som en vanskelig situasjon for deg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du vet at selv om du er deprimert så kan du fortsatt føle glede? Det er ikke sånn at man mister alle følelsene som er positive. Det er ulike grader av depresjon og selv en mild en kan gå veldig utover energinivået. 

Anonymkode: 995e3...83a

Jeg vet det, har hatt flere depresjoner. De arter seg forskjellig fra person til person. Så utmattet som jeg er nå har jeg aldri vært under en depresjon, selv ikke alvorlig depresjon med psykose. Når evnen til å føle glede er borte betyr det at jeg har fått en alvorlig depresjon. 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Lavt blodsukker?

Anonymkode: d5cf4...686

Nei. Dette har vart lenge, flere måneder, lavt blodsukker ville ikke vart så lenge. 

Tok nylig masse blodprøver uten at det ble funnet noe feil. 

Men, jeg er under utredning for lungesykdom, bruker oksygen, var veldig syk med hjerte-, lunge- og nyresvikt, respiratorbehandling. Uavklart om årsaken er lungesykdommen, en ukjent underliggende sykdom eller ettervirkninger av alvorlig sykdom. 

Anonymkode: 271df...1c7

[AnonymBruker]

Med de diagnosene der burde det jo ikke være noen sak å få slike hjelpemidler som du ønsker deg da - i alle fall ikke rullator.

Anonymkode: 58533...b70

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sh999 skrev:

Oi, ja da forklarer jo det en del. Antar at du er ærlig med helsevesenet om at du faktisk er så utslitt som du beskriver, at de da kan finne en måte å lette arbeidet litt for deg, men samtidig er det viktig å opprettholde opptreningen. Ved hjertesvikt skal man jo ikke belaste hjertet mer enn det tåler. Og når man er fysisk sliten går det jo automatisk utover psyken. Det høres ut som en vanskelig situasjon for deg.

Hjerte og nyrer er i orden igjen. 

Jeg er så ærlig jeg klarer, men ikke alltid like lett når jeg ikke selv vil innse hvordan det er. Det begynner å gå opp for meg nå. Jeg prøver å ikke overdrive "treningen", har fått beskjed om at det bare vil gjøre ting verre.

Anonymkode: 271df...1c7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med de diagnosene der burde det jo ikke være noen sak å få slike hjelpemidler som du ønsker deg da - i alle fall ikke rullator.

Anonymkode: 58533...b70

Jeg ønsker meg ikke sånne hjelpemidler, rullator ble jeg tilbudt med en gang jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg har bare vært så vanvittig sliten i det siste, jeg har flere ganger blitt misunnelig når jeg har sett folk med sånne hjelpemidler, men vil for alt i verden ikke ha det selv. Tror ikke jeg er helt villig til å innrømme at det faktisk ville gjort livet mitt lettere. Jeg vil ikke være syk, jeg vil leve det samme livet som før jeg ble syk. Det kan jeg ikke, livet er ikke som før. Kanskje det aldri vil bli det. "Greit" å ha det som dette noen måneder, men dette kommer til å vare lenger. ("Noen måneder" er faktisk forbi for en stund siden.) Det kan fortsatt være forbigående, men ifølge legene er det lite sannsynlig. 

Anonymkode: 271df...1c7

[Sh999]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker meg ikke sånne hjelpemidler, rullator ble jeg tilbudt med en gang jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg har bare vært så vanvittig sliten i det siste, jeg har flere ganger blitt misunnelig når jeg har sett folk med sånne hjelpemidler, men vil for alt i verden ikke ha det selv. Tror ikke jeg er helt villig til å innrømme at det faktisk ville gjort livet mitt lettere. Jeg vil ikke være syk, jeg vil leve det samme livet som før jeg ble syk. Det kan jeg ikke, livet er ikke som før. Kanskje det aldri vil bli det. "Greit" å ha det som dette noen måneder, men dette kommer til å vare lenger. ("Noen måneder" er faktisk forbi for en stund siden.) Det kan fortsatt være forbigående, men ifølge legene er det lite sannsynlig. 

Anonymkode: 271df...1c7

Kanskje du hadde hatt behov for å snakke med en psykolog? Du opplever jo nå en sorg over at livet ditt er blitt forandret og å godta at det er som det er. En må lære seg å leve med det,  å gjøre det beste utav det du har, hvis du skjønner.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Sh999 skrev:

Kanskje du hadde hatt behov for å snakke med en psykolog? Du opplever jo nå en sorg over at livet ditt er blitt forandret og å godta at det er som det er. En må lære seg å leve med det,  å gjøre det beste utav det du har, hvis du skjønner.

Det er faktisk som en sorg, på en måte. 

Jeg har så mye jeg ikke vil gi slipp på, men jeg sliter med å finne krefter til alt. Livet hadde endelig begynt å gå min vei, ting så lyst ut, jeg hadde truffet mannen i mitt liv og jeg skulle endelig få mulighet til å leve ut mitt "kall". I stedet ble jeg syk. 

Anonymkode: 271df...1c7

[Sh999]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk som en sorg, på en måte. 

Jeg har så mye jeg ikke vil gi slipp på, men jeg sliter med å finne krefter til alt. Livet hadde endelig begynt å gå min vei, ting så lyst ut, jeg hadde truffet mannen i mitt liv og jeg skulle endelig få mulighet til å leve ut mitt "kall". I stedet ble jeg syk. 

Anonymkode: 271df...1c7

Huff, jeg skjønner godt at det er tungt for deg Håper du kan få litt hjelp til disse tankene, ellers er det fare for at du vil tråkke deg enda lengre ned i det negative sporet. Tror nøkkelen kan være å godta situasjonen å gjøre det beste utav den, selv om det er ikke er lett selvfølgelig. Men det er nå bare sånn engang at man kan ikke fokusere på ting man ikke får gjort noe med, men heller rette fokuset på det en faktisk kan endre på. Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

En annen ting som gjør det hele vanskelig er at jeg har alt for lite kunnskap om sykdommen. (Og uten en diagnose er jo kunnskap vanskelig å få.) Det er heller ikke  mulig å si noe om hvordan sykdommen utvikler seg, eller om det blir varige skader. Jeg krysser fingrene og håper, men i følge legene må jeg regne med at det blir varige skader. På den annen side, jeg har flere ganger før knust legenes spådommer. 

En del av plagene kan også skyldes fatigue, noe som visstnok er vanlig etter den sykdomshistorien jeg har. Jeg aner ikke hvordan man skiller mellom de to. Og i mitt hode høres "fatigue" ut som "latskap", at jeg burde kunne skjerpe meg og orke mer, men det gjør jeg ikke. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor slitsom hverdagen faktisk er blitt, og at det kommer til å vare en stund. Selv om jeg håper og noen ganger tror på bedring vet jeg at det kommer til å ta tid, år. Og jeg vil ha et fint liv, også i mellomtiden. 

Anonymkode: 271df...1c7