Fastlege, psykolog. Hvordan fungerer det?

[AnonymBruker]

Hei!  

 

Jeg har bestilt legetime, og har fått time om noen uker. 

Men jeg er så usikker på hvordan jeg skal ta opp ting. Jeg har litt forskjellige ting å ta opp, f.eks:

- Kjeven min som klikker hver eneste gang jeg gjesper eller gaper over et stort stykke. Har hatt det i årevis.

- Få resultat på ankelen min som klikker når jeg går (tok røntgen på den i vår, men fikk ikke svar)

- Muligens spørre om HPV vaksine?

- Spørre om klumper i brystene. Jeg tørr ikke å kjenne for jeg synes det er så ekkelt og ømt, men samboeren har kjent at det er flere klumper inni der. 

- Fortelle om hvordan jeg har det

 

Det siste punktet synes jeg er så skummelt. Jeg hadde tenkt til å ta det opp for en del år siden med en annen fastlege, men jeg droppa det. Sannheten er at jeg tenker så ekstremt mye og da en del negativt. Det gjør at jeg ikke har det så bra med meg selv og det går jo utover samboerskapet til kjæresten min. Jeg kan jo fortelle litt om bakgrunnen min.

 

Jeg er vokst opp i en fin familie, men ikke så bra skole. Det var en liten skole i en liten bygd. Her var det jo selvsagt mange sønner og døtre til lærerne og de underviste sine egne. Disse var garanterte gode karakterer, mens vi "vanlige" var ikke så viktige. Det skjedde så mye forskjellsbehandling, og jeg mistet all skolelyst. Det var jo ikke vits å gjøre en innsats for de andre fikk jo alltid bedre uansett. Jeg som var mest aktiv både muntlig og skriftlig og mest interessert i tysk, fikk dårligst av alle fordi de andre var lærerunger. Og når jeg var den eneste som hadde rett i ei matteoppgave, så fikk de andre like mange poeng på den oppgaven selv om de hadde feil svar. Og når vi hadde naturfagsforsøk som vi skulle fremføre for klassen, var jeg uheldig for jeg havnet på gruppe med to lærerunger. Vi delte arbeidet likt, fremførte like bra alle tre og det gikk veldig fint. Så ble vi tatt ut på gangen der læreren snudde seg mot de to favorittungene og skrøt de opp i skyene for de var så flinke at de fikk karakter 6. Så snudde hun hodet så vidt mot meg og sa "Du (navn), var helt grei, du får 4. Eller da jeg og en lærerunge hadde ansvar for frukt og melk på skolen, gjorde jeg alltid oppgaven min, mens han av og til slurvet. Men hvem fikk kjeften? Jo, det var jeg. Det var så mange slike episoder, så jeg begynte å virkelig tvile på meg selv. Var jeg ikke god nok? Kanskje det var slik det skulle være? Jeg fortjente vel ikke bedre. 

 

Familien min er veldig snille og greie, men vi var og er fortsatt en familie som aldri har klemt hverandre eller sier "glad i deg". Kanskje jeg lengtet litt etter det når det var tungt på skolen? De reagerte jo og støttet meg når jeg fortalte om ting på skolen selvsagt, men det ble jo ikke bedre på skolen når vi sa ifra. 

 

Jeg begynte på VGS med null selvtillit og skolelyst. Jeg måtte flytte hjemmefra da jeg var 15 og bo alene i en hybel uten internett, tv-dekning og vaskemaskin. MEN skolen var så mye bedre! Plutselig fikk jeg lønn for strevet, og gikk ut med over 5 i snitt. Jeg følte meg rett og slett flink og lærerne virket som de likte meg godt. Siste året gikk jeg påbygg på en annen skole, og da slet jeg litt. Det var russetid og jeg fikk min første kjæreste. En kjæreste jeg aldri var forelsket i. Jeg likte bare tanken på at en gutt faktisk likte meg! Så jeg ble sammen med han, og det var ikke gøy i det hele tatt. Så jeg følte jeg måtte slå opp etter bare en-to mnd. Da jeg skulle slå opp, ville han ikke gå og jeg følte meg presset. Det kunne nesten gå galt og han var så innpåsliten (han har aspergers også). Resten av skoleåret bestod av russefeiring og eksamener. Jeg har aldri følt meg komfortabel ute og å drikke. Jeg gjorde det noen ganger for andres skyld, for jeg trodde liksom at det var det ungdommer på vår alder "burde" gjøre. Men jeg var bare ute og drakk med noen venninner en gang i løpet av russetiden. Men jeg følte meg merkelig i løpet hele den tiden (våren 2012). Jeg ble forkjølet, så nesten frisk, så forkjølet igjen, så nesten frisk gjennom hele våren. Da jeg var hjemme hos mamma og pappa, så spurte mamma meg rett ut om jeg gikk på dop for pupillene mine var umenneskelige store. Tror hun var bekymret. Etter dette fikk jeg egentlig dårligere hukommelse og følte meg "dummere" hvis det gir mening?

 

Et halvt år senere gikk jeg på folkehøgskole. Der møtte jeg min nåværende samboer, og ble syk kort tid etter skolestart. Jeg fikk kyssesyken og sov meg nesten gjennom hele skoleåret. Jeg gikk glipp av så mye og følte meg ikke bra. Jeg møtte opp på all undervisning, men var ikke så mye "til stede". Noen ganger sovnet jeg i klassen og. Ene gangen hadde vi film i filmsalen med hele skolen, og det var film om overfall og vold da jeg plutselig ble varm, svimmel og kvalm. Jeg måtte bare storme ut. og folk trodde jeg reagerte på filmen og de så litt rart på min kjæreste. Jeg var jo til lege og fikk påvist kyssesyken. 

 

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde sosial angst tidligere, men jeg tørr aldri å ta opp slike personlige ting med fastlegen. Jeg er redd jeg ikke får ut det jeg vil si, og glemmer mye av det jeg tenkte å si. Det er ganske frustrerende for jeg glemmer veldig mye. Jeg husker kanskje følelsen jeg fikk da jeg ble skuffet, glad eller sint, men jeg husker aldri spesifikt hva som ble sagt f.eks. Jeg synes det er litt skummelt. Går det an å skrive ned det jeg vil si på forhånd og sende det til legen, slik at hun får lest det før timen min?

 

Hvis jeg og samboeren krangler eller diskuterer, så føler jeg ofte at hjernen min er "slått av" for jeg tenker for mye og får ikke sagt det jeg vil. Han "vinner" alltid kranglene da, selv om jeg føler meg urettferdig behandlet. Så nå i det siste har jeg sagt at jeg bare vil gå når vi krangler, men da kommer han jo bare etter meg for han vil snakke ferdig. Jeg tror jeg har problemer med å se hva som er rett eller galt. Hver gang vi krangler så er det alltid noe jeg ikke gjør, f.eks at jeg ikke er kosete nok eller ikke er sammen med han nok. Men det frister jo ikke å hele tiden være med han når han sitter på pcen så å si hele tiden med mindre han er på jobb da. Jeg vil jo gjerne finne på ting, som å gå tur eller se film med god mat osv, men dette er ting han synes er ekstremt kjedelig. Det sier han når vi krangler. Jeg tviler ganske ofte på forholdet, og tørr ikke å snakke med familien min om det. Men så kan vi ha det veldig bra, så jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. Jeg klarer meg ikke økonomisk uten han, og da må jeg slutte i den lille jobben jeg har og flytte hjem til mamma og pappa for å gå arbeidsløs og ikke få noe støtte fra NAV. Ja, jeg sliter med å skaffe mer jobb også. Jeg har bare en liten 13 % stilling der jeg noen ganger har ekstra, mens andre uker har jeg ingenting. I tillegg er jeg ringehjelp et annet sted der jeg aldri vet når jeg skal jobbe. Jeg kan få mld 23.30 en kveld og bli spurt om å jobbe fra 07.30 neste dag. Jeg har ikke bil, så det betyr at jeg må opp 6, og det synes jeg er litt knapp tid til soving. Jeg vil så gjerne ha en fast jobb der jeg faktisk vet når jeg skal jobbe og har mer enn 3900 kr fast i mnd.

 

Jeg har sendt så utrolig mange søknader og CVer til mange forskjellige butikker, men ingen vil ha meg. Til og med når jeg kom i forkjøpet på en jobb de ennå ikke hadde annonsert, så fikk jeg heller ikke. Jeg leverte søknad, fikk intervju og intervjuet gikk så ekstremt bra. Jeg fikk vite at de trengte fire nye ansatte og hun som intervjuet meg likte meg veldig godt, sa hun. Da tenkte jeg "endelig kan det ordne seg" og jeg var så glad. Så ringte de nesten en uke etter at de hadde lovet å ringe for å fortelle meg at jeg ikke får jobb. Da ble jeg knust igjen. Ofte leverer jeg åpne søknader til mange forskjellige, og de sier at de skal ta vare på søknaden min for de trenger sikkert flere senere, men en mnd eller to senere så ser jeg mange nye fjes på butikkene. Ikke får jeg noe støtte fra NAV heller.

 

Jeg lurer på om det er noe galt med meg eller om jeg bare overdramatiserer? Jeg kan f.eks se filmer og når vi snakker om filmen etterpå, så er det så mye jeg ikke husker. Samboeren min kan si "husker du da det og det skjedde i den serien?" og jeg husker ikke og kan ikke tilføye noe. Tror han synes det er litt kjedelig. Er jeg på do på jobb, så hender det ofte at jeg må gå tilbake til toalettet to-tre ganger etterpå for å sjekke om jeg har skylt ned etter meg. Det er så slitsomt, for jeg husker ikke at jeg har gjort det. Jeg sjekker ting kanskje opptil fem ganger for jeg husker ikke at jeg virkelig har gjort det. 

 

Beklager for langt innlegg (evt. skrivefeil), og takk for at du tar deg tid til å lese. Er dette bare bagateller å fortelle fastlegen? Må man ha større problemer for å snakke med psykolog? Jeg har tenkt på det i årevis, men har alltid droppet det. Det er så mye mer jeg skulle ha fortalt, men det går bare i surr i hodet mitt.

Anonymkode: f93da...ef1

[AnonymBruker]

Ta med deg det du har skrevet her og vis legen.

Anonymkode: 5dccc...7c7