Boforhold/ leilighet aleneforeldre

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har ofte barn/ venner av barna med hjem fra bhg og skole. Eldste har netopp startet på skole. Tidligere har ikke barna tenkt noe over at vi "bare" har leilighet.. og liten bil. 

Vi har leilighet på 90 kvm i firemannsbolig. Alene med to barn- de har hver sitt soverom. Men nå når skolevenner kommer, får vi kommentarer på "er dette allt, har dere ikke flere rom" osv.. føler jeg må forsvare situasjonen, at vi er alene osv. Og kjenner på at det er litt sårt. Såklart jeg skulle ønske vi hadde stort fint hus, kjernefamilie ++ , og er redd barna vil bli mobbet pga dette. 

Er veldig mange i lik situasjon, jeg vet det. Men i klassen og området generellt er det dyrt og fint, og oftest kjernefamilier. Føler meg og litt sett ned på av andre foreldre i klassen- for jeg er alene. Litt stakkarsliggjort. Og jeg hater det! Jeg er absolutt ressurssterk i den forstand at jeg eier bil/ leil, har full jobb, følger barna opp, har fam rundt, ok økonomi, og gjør allt for at de skal ha det bra. 

Andre som opplever dette? 😟

Anonymkode: 78b74...f7b

[AnonymBruker]

Sier de det? Ikke en selfølgelig at noen har en så stor leilighet i dag. Mulig de føler seg bedre med å "rakke" ned på deg.

I min "ungdom" alene med to barn,flyttet jeg ut av hus og til leilighet. Alenemorstempelet var den gang, som nå. Kanskje enda verre. De andre foreldrene var eldre enn meg, veletablerte og kjernefamilie. Noen trodde jeg hadde fått kommunal leilighet . Det ble aldri nært forhold. Hverken i skole eller bhg. Var jeg en trussel?

At jeg hadde kjøpt min egen leilighet, min egen bil var tema hos noen. Hvordan har hun råd. Jeg var hjemmeværende i tre år av ulike grunner. Når jeg etterhvert flyttet ut, og kjøpte hus, så ble det mere snakk. Så begynte jeg i jobb. I en godt betalt jobb. I dag tror jeg de skammer seg. Det er sånne forsiktige nikk når jeg møter de. 

Anonymkode: c25a8...d07

[Minlillesky]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har ofte barn/ venner av barna med hjem fra bhg og skole. Eldste har netopp startet på skole. Tidligere har ikke barna tenkt noe over at vi "bare" har leilighet.. og liten bil. 

Vi har leilighet på 90 kvm i firemannsbolig. Alene med to barn- de har hver sitt soverom. Men nå når skolevenner kommer, får vi kommentarer på "er dette allt, har dere ikke flere rom" osv.. føler jeg må forsvare situasjonen, at vi er alene osv. Og kjenner på at det er litt sårt. Såklart jeg skulle ønske vi hadde stort fint hus, kjernefamilie ++ , og er redd barna vil bli mobbet pga dette. 

Er veldig mange i lik situasjon, jeg vet det. Men i klassen og området generellt er det dyrt og fint, og oftest kjernefamilier. Føler meg og litt sett ned på av andre foreldre i klassen- for jeg er alene. Litt stakkarsliggjort. Og jeg hater det! Jeg er absolutt ressurssterk i den forstand at jeg eier bil/ leil, har full jobb, følger barna opp, har fam rundt, ok økonomi, og gjør allt for at de skal ha det bra. 

Andre som opplever dette? 😟

Anonymkode: 78b74...f7b

Jeg er selv alene med barnet mitt, som er 5 år, snart 6. Hun går i første klasse. De aller fleste foreldrene rundt meg både i barnehage/skole har hus, mann, fin bil, osv. Jeg leier en sliten leilighet, som sårt kunne trengt en oppussing. Men den ser ikke stygg ut osv.Den er egentlig ganske så fin synes jeg. Vi har 2 soverom, et lite bad, liten gang og stue/kjøkken i ett. Jeg har ikke fått kommentarer/blikk som jeg vet om, men har uansett følt på dette.

Men vet du hva. Det har jeg sluttet å tenke på. Jeg har ikke full jobb, men jeg får ting til å gå rundt. Jeg ønsker heller ikke kjøpe hus, så hvorfor bry meg om hva alle andre gjør? Jeg er ikke spesielt interessert i å kjøre bil heller. Så hvorfor skaffe seg billappen, når det går kollektiv transport? Jeg har et godt nettverk rundt meg, og trives. Vi var nylig på IKEA for å kjøpe inn ting til leiligheten, og den ble som ny! 

Jeg lengter ikke etter full jobb, mann, flere barn, hus og nye/fine ting. Når min datter blir stor jente og skal flytte ut, skal jeg flytte inn i en bobil. Der skal jeg bo. Reise rundt i Norge og finne på mye gøy, og ta på meg jobber underveis  Jeg har ikke behov for den livsstilen som alle andre rundt meg har. Kjøper jeg hus etterhvert? Kanskje, vet ikke. Men blir det kjøp av hus allikevel, så blir det et lite et.

Si fra til barna når de kommenterer sånne ting. Barna: "Er dette alt? Har dere ikke flere rom?" osv...
Da kan du svare: "Hva så? Vi trenger ikke flere rom, så hvorfor skulle vi hatt flere?"
" Vi trives veldig godt her og trenger ikke større hus/leilighet."
" Hva mener du med det? Vi trenger ikke mer enn det vi har"
 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Minlillesky skrev:

Jeg er selv alene med barnet mitt, som er 5 år, snart 6. Hun går i første klasse. De aller fleste foreldrene rundt meg både i barnehage/skole har hus, mann, fin bil, osv. Jeg leier en sliten leilighet, som sårt kunne trengt en oppussing. Men den ser ikke stygg ut osv.Den er egentlig ganske så fin synes jeg. Vi har 2 soverom, et lite bad, liten gang og stue/kjøkken i ett. Jeg har ikke fått kommentarer/blikk som jeg vet om, men har uansett følt på dette.

Men vet du hva. Det har jeg sluttet å tenke på. Jeg har ikke full jobb, men jeg får ting til å gå rundt. Jeg ønsker heller ikke kjøpe hus, så hvorfor bry meg om hva alle andre gjør? Jeg er ikke spesielt interessert i å kjøre bil heller. Så hvorfor skaffe seg billappen, når det går kollektiv transport? Jeg har et godt nettverk rundt meg, og trives. Vi var nylig på IKEA for å kjøpe inn ting til leiligheten, og den ble som ny! 

Jeg lengter ikke etter full jobb, mann, flere barn, hus og nye/fine ting. Når min datter blir stor jente og skal flytte ut, skal jeg flytte inn i en bobil. Der skal jeg bo. Reise rundt i Norge og finne på mye gøy, og ta på meg jobber underveis  Jeg har ikke behov for den livsstilen som alle andre rundt meg har. Kjøper jeg hus etterhvert? Kanskje, vet ikke. Men blir det kjøp av hus allikevel, så blir det et lite et.

Si fra til barna når de kommenterer sånne ting. Barna: "Er dette alt? Har dere ikke flere rom?" osv...
Da kan du svare: "Hva så? Vi trenger ikke flere rom, så hvorfor skulle vi hatt flere?"
" Vi trives veldig godt her og trenger ikke større hus/leilighet."
" Hva mener du med det? Vi trenger ikke mer enn det vi har"
 

Vedlig inspirerende innlegg! Nå må vi bort fra de holdningene med at Mann, hus og bil er noe å smykke seg med. Mann hus og bil er ikke et tegn i seg selv på at man er vellykket. Enkelte gror jo inne i sitt praktfulle hjem med en syrnet mann og et platonisk ekteskap kun for å beholde sine materielle goder! Det er på tide med nye verdier. Man bør heller verdsette folk som har gjort en bragd mener nå jeg. Eller inspirerer med sine levemåter, eller som bare er hyggelige og velmenende og ærlige mennesker rett og slett. Og som tør å gå andre veier enn majoriteten. 

Anonymkode: be822...5e8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Jeg har ofte barn/ venner av barna med hjem fra bhg og skole. Eldste har netopp startet på skole. Tidligere har ikke barna tenkt noe over at vi "bare" har leilighet.. og liten bil. 

Vi har leilighet på 90 kvm i firemannsbolig. Alene med to barn- de har hver sitt soverom. Men nå når skolevenner kommer, får vi kommentarer på "er dette allt, har dere ikke flere rom" osv.. føler jeg må forsvare situasjonen, at vi er alene osv. Og kjenner på at det er litt sårt. Såklart jeg skulle ønske vi hadde stort fint hus, kjernefamilie ++ , og er redd barna vil bli mobbet pga dette. 

Er veldig mange i lik situasjon, jeg vet det. Men i klassen og området generellt er det dyrt og fint, og oftest kjernefamilier. Føler meg og litt sett ned på av andre foreldre i klassen- for jeg er alene. Litt stakkarsliggjort. Og jeg hater det! Jeg er absolutt ressurssterk i den forstand at jeg eier bil/ leil, har full jobb, følger barna opp, har fam rundt, ok økonomi, og gjør allt for at de skal ha det bra. 

Andre som opplever dette? 😟

Anonymkode: 78b74...f7b

Jeg kjenner et par stykker som nettopp flyttet fra leilighet, tok opp stort lån og kjøpte seg enebolig. De bukket under for presset i området, det har de vært ærlige på. De har gått med slike tanker du har nå. De begge bor i områder der de fleste rundt dem er velstående. Nå har de fått sin enebolig. Og lån oppetter ørene. Jeg tror ikke de finner lykken, nå går de jo og er engstelige for at prisene vil synke og renta skal gå opp. Avdrag må betales og mindre er igjen til å leve. 

Disse barna som blir overrasket over å komme hjem til dere, de får en viktig læring hos dere. Min leilighet er like stor som hall-en til en kollega. Men hun har ikke gjort noe særlig mer i livet enn å skaffe seg en mann som tjener fett. Du skal ikke skamme deg over 90 kvadrat, det er god plass synes jeg.

Dessuten, små boliger skaper nærhet mellom de som bor der. Og naboer. 

Anonymkode: be822...5e8

[AnonymBruker]

Jeg har selv 90 kvm og førnøyd med det. Lenger bort i gata ligger de flotteste eneboligene men oppskriftfamiliene inni. Der er det skillsmisser og økonomiske vansker over en lav sko desverre. Alle har sitt uansett og man skal passe seg vel for å tro at det blir rosenrødt bare vi har det, det og det.

Enten man bort på hybel eller i slott hrman bekymringer.

Anonymkode: d05b0...acb

[AnonymBruker]

Jeg føler det nesten litt omvendt. Jeg er 100% alene og eier et fint hus. Føler at mange tror jeg snylter på staten, skviser far for penger osv. For hvordan kan jeg eie et så fint hus og være alene med barn? Det de ikke vet er at jeg tjener godt, jobber mye overtid, er flink til å spare, røyker/drikker ikke, shopper lite og så har jeg arvet noe penger. Men jeg kjenner veldig på det når folk sier "åhh, bor du i DET huset alene....hmmm...." og så får de liksom en mine i ansiktet. Har også hørt av andre at enkelte mener at det er bidragspenger og den stakkars faren som sikkert betaler "gildet". Vel, han betaler ikke en krone og det har han aldri gjort.

La bare folk snakke. De har alltid noe å snakke om. Vær stolt av deg selv, barna dine og det du får til

 

Anonymkode: bef2e...76d

[AnonymBruker]

Jeg og barnet mitt er alene, har aldri fått kommentarer på at vi har liten plass. Vi har en leilighet på ca. 90 kvm. Men vi bor jo i en storby i en bydel nær sentrum der det bor mennesker fra alle samfunnslag. De fleste som har enebolig her må jo leie ut både kjeller etasjen og 2 etasje og da sitter de igjen med mindre å boltre seg på enn hva vi har.

Jeg ville ikke hatt en enebolig om de kastet den etter meg, alt for mye arbeid, vil ikke ha noe rekkehus heller. Er i tanker på om jeg skal kjøpe en leilighet i samme størrelse som den vi har nå i en blokk eller noe. Vi får se...

Anonymkode: a3faa...86b

[Gjest NotNaomi]

Er ikke 90 kvm stort nok? Men jeg har bodd i et "snobbestrøk"selv. Leide en liten leilughet der. Jeg fikk ikke noen bemerkninger,men naboene prøvde å baksnakke hverandre til meg. Utrolig mye sladder,og jeg bare snakket positivt om alle. Bare for å markere at jeg orket ikke sånn sladring. De så nok ikke på meg som noen "trussel",for jeg hadde jo ingen mulighet til å konkurrere med noen der. Takk og pris. Fikk en kommentar over hvor liten leiligheten var en gang,og da svarte jeg bare at det er koselig når det er lite og intimt. Bare svar for deg Ts. 90 kvm er jo ganske stort det da. 

[AnonymBruker]

Broren min hadde en kamerat som kom med liknende utsagn i den alderen - han kom inn f.eks. inn i blokkleiligheten i 4.etasje og lurte på hvor hagen var...  Det er vel når man begynner på skolen og får en større verden og omgangskrets at man for alvor oppdager at alle andre ikke nødvendigvis har det helt likt som en selv. Min erfaring er at  barn kommenterer alt sånt med den største selvfølge - av undring og nysgjerrighet, det er sånn de lærer seg at verden er stor og variert. Tror neppe en 6-åring ser ned på hvordan dere har det og forventer en forsvarstale.

Anonymkode: f3319...e5f

[Surriball]

"Vi har akkurat så stor plass som vi trenger", "Nei, nå er det ikke flere rom".

Og til det med å se ned på aleneforeldre, det er noe forbanna tull. Man klarer jo alt det par gjør, helt alene! Superhelter, er det man er! Tøffinger! 

[Ulrikke]

Vet du, da jeg vokste opp hadde jeg ei venninne som "bare" hadde mamma. De hadde ikke veldig god økonomi. En periode (da var vi jo eldre enn disse da, ungdomsskolen/videregående) bodde hun og moren i en 2-romsleilighet. Mor hadde ikke eget soverom, det lot hun datteren få.

Men vet du? Det var der vi samlet oss! Jeg har tenkt i ettertid at mor må jo ha syntes det var slitsomt å ha oss oppå seg... Men det var altså der vi var. Og dette var i et strøk hvor det riktignok var rekkehus og leiligheter, men hvor veldig mange vokste opp i store eneboliger.

Så lenge du bare svarer at "vi er bare to, vi trenger ikke større plass", så tar du brodden av det, i den grad det er noe... Som jeg fortalte - det er ikke plassen som avgjør om det er hjerterom der!