Å nei! nevøen min har Asperger!

[AnonymBruker]

Jeg blir altså så lei meg. I går fikk vi vite at den kjære nevøen vår har Asperger! Det er så veldig trist å tenke på at han aldri helt vil forstå mellommenneskelige relasjoner på en normal måte. Spesielt tenker jeg på dette med empati og normal sosialisering for han vil aldri forstå eller føle hvordan det er å være en annen person. Så utrolig lei meg på han og foreldrenes vegne  Er det noe jeg kan bidra med tror dere? Også kommer de egoistiske tankene opp, hva om man selv fikk et barn med Asperger? Hvilken sorg det ville vært 😔

Anonymkode: 12e6a...3c6

[AnonymBruker]

Hva med å slutte å synes synd på han og heller hjelpe han til å få et godt liv? Det er det viktigste

Anonymkode: beb11...a6b

[Gjest supernova_87]

... Hvis det var mitt barn hadde jeg satt pris om du bidro med å ikke lage så jævlig drama ut av det. Hvis min søster hadde reagert som du gjør her hadde jeg faktisk ikke latt deg møte ham før du la av deg disse faktene, med at et er en stor sorg og nærmest som det er helt forferdelig, og stakkars bladida. Så du kan jo evt. minne dem på hvor bra det er at de har funnet ut av det, og hvordan man kan unngå komorbide lidelser mye lettere når man tidlig vet at det er Aspergers, og med tilpassing og tilrettelegging kan man lære å fungere normalt.

Ja, det er kjipt å ha Aspergers, eller få den diagnosen, men det kan også være et hjelpemiddel og et redskap, det er ingen grunn til å tenke/uttale seg som om det er nærmest en dødsdom. 

Og hei, forresten, ingen mennesker kan "føle hvordan det er å være en annen person". 

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å jobbe med deg selv og holdningen til dette. Han er fortsatt akkurat den samme som han var før han fikk diagnosen. Mange med Asperger lever normale liv, det må ikke automatisk være en 'stor sorg'. En ting er de faktiske utfordringene med diagnosen, men de må også tåle stigmatisering og å nesten automatisk bli plassert i "utenforskapet". Det kan du hvertfall jobbe mot. Slutt med en gang å lag regler for ting han "aldri kan gjøre" eller "aldri kan forstå". De med denne diagnosen er utrolig ulike. Ikke sett begrensninger for ham basert på fordommer.

Anonymkode: c1a60...560

[AnonymBruker]

Snakk med foreldrene og be om å få lære alt de lærer om tilrettelegging for fungering og utvikling. Ved å forsøke å forstå hans fungering og behov, og handle deretter, kan du være til nytte. 

En asbergerdiagnose er ingen større katastrofe. En hump i veien, javisst, men langt fra verdens undergang. Gutten er akkurat den samme som før - han har bare fått navn på noen utfordringer. 

Anonymkode: bf253...936

[AnonymBruker]

Av to onder, psykopati og Aspergers foretrekker jeg helt klart det siste.

Jeg tipper Ts himler med blikket og ikke tar hintet.

Anonymkode: 1ec03...82f

[AnonymBruker]

Bestevennen min har asperger. Han sliter med å tolke ansiktsutrykk, enkelte ganger er sarkasme vanskelig å fange opp og sosiale regler som at man i et større selskap slipper andre til I samtalen er hans mest synlige problem. I et selskap vol han kanskje oppleve masse høflig oppmerksomhet og dersom noen ler av vitsene hans da så tar han situasjonen som sin egen private stand up show og slipper ikke noen til før noen stopper ham. 

Men empati har han i massevis. Vennlig og kosete. Og den mest lojale personen jeg kjenner. Han er som en helt vanlig person som har litt korte sosiale antenner som blir litt kortere jo større mengden folk er. 

Ellers er han smart, snill og koselig. 

Han har en utdanning, men sliter med å finne en arbeidsplass som vil gi ham tilpassing han trenger og tør satse. 

Asperger er ingen dødsdom. 

Jeg ville blitt mer lei meg om noen sa at barnet mitt trengte høreapparat enn om det fikk diagnosen asperger. 

Så ro ned. Han kan ha venner, kjærester og ta en øl med en kompis og ha mer empati enn du kan forestille deg. Han blir ikke Rainman. 

Anonymkode: b7681...016

[SiMa]

Jeg skjønner godt at det er et sjokk når en du er glad i har fått en diagnose som asperger. Jeg er tante, og det mest alvorlige mine tantebarn har vært rammet av er vannkopper. Jeg syntes det var forferdelig. Jeg skjønner også at du har behov for å reagere, og da er det veldig fint at du gjør det her i stedet for å overøse din søster med hvor fælt dette er. Han har hatt noen utfordringer som har gjort at han ble utredet og fikk diagnosen. Hva var disse utfordringene? Og hvordan taklet foreldrene og du dem? Det beste du kan gjøre akkurat her og nå er nok å minne din søster på at det eneste som har forandret seg fra mandag til i går er at problemene har fått et navn, en diagnose. Og med en diagnose er det også lettere å finne informasjon om hvordan ting kan gjøres på best mulig måte. Det er også lettere å få ekstra hjelp og tilrettelegging i skole/barnehage (jeg vet ikke hvor gammel nevøen din er) når det foreligger en diagnose. Så selv om det på mange måter er et sjokk å få bekreftet mistanken om at noe er galt, og selv om dere alle opplever det som en sorg, kan du minne søsteren din om det jeg har skrevet her, det eneste som er annerledes i dag i forhold til forrige uke er at dere alle er bedre rustet til å håndtere de utfordringene som er. 

Hvor nært forhold har du til din søster? Hvordan er forholdet til din nevø? Hvor bor du i forhold til dem? Har nevøen din søsken?

Jeg støtter rådet om å be søsteren dele informasjon med deg, både hva de lærer på kurs etc og hva de erfarer selv. Barn med asperger har ofte større behov for forutsigbarhet enn andre. 

Å ha et barn som krever litt ekstra påvirker hele familien. Parforholdet. Forholdet mellom foreldrene og ev. andre søsken. Foreldre mellom søsknene. Og selvfølgelig barnet selv. Det er lett for at det "krevende" barnet får all fokus, blir prioritert og tatt mest hensyn til. Og det er viktig og riktig. Samtidig er det viktig at foreldrene tar vare på seg selv og hverandre, parforholdet (hvis de fortsatt er sammen eller har fått nye partnere), ev. andre barn de har. Husk det når du snakker med din søster. Spør hvordan hun har det, ikke bare hvordan det går med nevøen. Minn henne på at hun må ta vare på seg selv oppi alt dette. 

Bor du i nærheten er det fint hvis du kan stille opp som "barnevakt" med jevne mellomrom, for eksempel annenhver onsdag. (Forutsigbarhet er viktig.) Har nevøen din søsken kan du den ene gangen ha han på besøk, så de andre barna får litt tid alene med foreldrene, den neste onsdagen kan du ha de andre barna på besøk så nevøen din får litt tid alene med foreldrene. 

Barn med asperger kan ha problemer med å opprette tillit og kontakt med voksne, derfor vil det være en god hjelp at du treffer han ofte, da har han en ekstra voksenperson som er glad i han og han føler seg trygg på. Jeg tror det vil være en trygghet for foreldrene å vite at du er der, og at han er trygg nok på deg til at du kan trå til hvis noe skjer og de har behov for det.

Ut over dette er det vanskelig å gi konkrete råd, også barn med asperger er veldig forskjellige. 

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner deg godt. Min nevø har også nylig fått en diagnose ( heldigvis ikke Asperger )og det var veldig trist for hele familien. Prøv å støtt søsteren din og nevøen din. Man tenker gjerne der verste med en gang, men det trenger ikke bli så ille. 

Anonymkode: da75b...5f8

[AnonymBruker]

Jeg har også aspergers syndrom, og jeg har det helt fint altså.

Anonymkode: d2a16...153

[AnonymBruker]

Jeg har et barn med Asperger og for meg var det ikke noe sorg. Ungen min var jo den samme uansett og jeg har er barn med masse gode kvaliteter, samtidig som det også er noen ting som er vanskelig. Syns ikke synd på meg selv i det hele tatt, vi har et fint familieliv.  

Som slektning vil jeg si at det viktigste er at du spør foreldrene hva de trenger og prøver å møte dette barnet på barnets premisser. Og lær litt om diagnosen.  Det verste jeg vet er slektninger som ikke har peiling men som skal synse om barneoppdragelse, om ungen virkelig har en diagnose eller skal tipse om en eller annen udokumentert alternativ kur de har lest om på internett. 

Er mange voksne med Asperger som lever gode liv med gode relasjoner. Jeg ble fortalt på et kurs en gang at foreldres håp og forventninger er en viktig faktor når det gjelder hvor bra ungene klarer seg som voksne. Så jeg har iallefall tro på at mitt barn skal kunne få et godt liv med utdanning, jobb og mennesker rundt seg. 

Anonymkode: b5d9a...7fd

[AnonymBruker]

Aspergers er ingen stor lidelse.

Den største lidelsen man blir påført fra Aspergers er fra andre mennesker. Spesielt om man ikke vet at man har det i tillegg. Er man selv klar over at man kanskje er litt dårlig på enkelte ting, og får god støtte og opplæring i å mestre sine utfordringer, så er man høytfungerende. Pluss at man trolig også har noen evner andre mennesker ikke har. Jeg har helt klart evner andre mennesker misunner. I tillegg til å være veldig god sosialt. Ingen trodde meg da jeg fant ut at jeg hadde Aspergers i voksen alder. For jeg var visst den mest sosialt kompetente personen de kjente!

Så vennligst hold deg unna nevøen din, om du faktisk bryr deg om han, og vil at han skal leve et godt liv.

Anonymkode: b1912...815

[AnonymBruker]

Ja huffa meg det er ikke meningen å tråkke noen på tærne men det er bare det at jeg synes så utrolig synd i guttungen. Tenk hvor bra livet hans ville vært og hvilke utsikter han ville hatt om han ikke hadde denne Aspergerdiagnosen. 

Det er det jeg blir mest trist over å tenke på, stakkars lille skjønne gutten. Jeg får helt vondt i hjertet mitt. 

Anonymkode: 12e6a...3c6

[AnonymBruker]

Min samboer har asperger, og han er ikke noe annerledes enn alle andre,
hvert fall ikke for meg
Klarer seg utmerket og er en av de mest empatiske menneskene jeg kjenner.

Anonymkode: 320e9...60a

[AnonymBruker]

Hvor gammel er han?

Anonymkode: 6e9d9...6d9

[AnonymBruker]

Han er åtte år

Anonymkode: 12e6a...3c6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Ja huffa meg det er ikke meningen å tråkke noen på tærne men det er bare det at jeg synes så utrolig synd i guttungen. Tenk hvor bra livet hans ville vært og hvilke utsikter han ville hatt om han ikke hadde denne Aspergerdiagnosen. 

Det er det jeg blir mest trist over å tenke på, stakkars lille skjønne gutten. Jeg får helt vondt i hjertet mitt. 

Anonymkode: 12e6a...3c6

Men det er ingenting i veien for at han kan få et godt og innholdsrikt liv med denne diagnosen. Jeg kjenner voksne med asperger som har familie og jobb. 

Det finnes flere positive sider ved denne diagnosen. Mitt barn er for eksempel veldig skoleflink, kreativ i kunst, ærlig, snill og et fantastisk menneske. Faktisk har det å få diagnosen og tilrettelegging gjort at barnet mitt har mer overskudd og har fått flere venner. 

Diagnosen endrer kun hva man kan forvente av tilrettelegging og støtte fra skole, kommune og NAV. Og jeg vil påstå at Asperger er såpass sterkt knyttet til hvordan man tenker og hvem man er at å ønske at en person ikke hadde diagnosen ville vært å ønske at denne personen var en annen person. 

Hvem bestemmer forresten hva som er et bra liv? Det kan være et bra liv å jobbe deltid, ha litt venner å være sammen med og ha en leilighet der man sitter og bygger lego på kveldene. Man trenger ikke ha et A4-liv for at man skal bli lykkelig. 

Anonymkode: b5d9a...7fd

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Diagnosen endrer kun hva man kan forvente av tilrettelegging og støtte fra skole, kommune og NAV. Og jeg vil påstå at Asperger er såpass sterkt knyttet til hvordan man tenker og hvem man er at å ønske at en person ikke hadde diagnosen ville vært å ønske at denne personen var en annen person. 

Anonymkode: b5d9a...7fd

Veldig enig her!

Har selv en sønn som fikk aspergerdiagnose for 7 år siden og det var tungt, fordi jeg hadde de samme fordommene som ts og trodde han manglet både det ene og det andre. Men det sies at aspergere lærer det som ikke kommer like naturlig som hos andre, og det stemmer godt. Nå har han lært å styre temperamentet sitt og har meget god selvinnsikt. Han er lynsmart, har genial humor og er bare den mest godhjerta personen jeg kjenner. Kjærester har han hatt siden førsteklassen på skolen og er en populær venn, gjør det skarpt i alle fag. Han har i grunnen ingen problemer annet enn at han kan bomme litt sosialt enkelte ganger, og blir veldig hekta på å holde på med ting han interesserer seg for. Vet du hva, jeg er mer bekymret for fremtiden til søstra hans, som er helt uten diagnoser men veldig sjenert. Aspergern er suveren han, er ikke i tvil om at han kommer til å bli noe stort her i livet. En slektning av oss har aspergers og har jobbet som kirurg i mange år, har kone og barn.  

Anonymkode: 63d00...84d

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem som har Aspergers, og vi mistenkte det egentlig fra han var baby. Diagnosen fikk han først i tidlig tenår.

Han finner ingen motivasjon til å drive med skolearbeid, og viser lite interesse for sin nye lillebror. Selvsagt er det trist å se på, selv om man vet at han bare er sånn uten at det ligger noe negativt bak.

Han kan heller sannsynligvis ikke fungere i jobb, for det er jo ikke slik at alle med Asperger er genier som gjør enorm karriere. Denne gutten vil eksempelvis bare drive med dataspill, og finner foreløpig null interesse i noe som relaterer seg til arbeidslivet(relatert til IT). Drømmen er å spille hele natta, og sove på dagen.

Han er en morsom gutt, og jeg vet at han nok har vært trist/lei seg når han jo åpenbart ser at han er veldig annerledes enn andre og ikke klarer sosiale relasjoner slik som andre gjør.

Han kan ikke bo for seg selv, da han jo ikke kan styre hverdagen overhodet. Det er ingenting utagerende eller problematisk på den måten, men han må altså bo i type bofellesskap/bolig med oppfølging fra helsevesen.

Så at alle med Asperger lever helt fint som alle andre, det er like mye tull som å si at kronisk deprimerte eller folk med alvorlige spiseforstyrrelser har topp livskvalitet. Selvsagt har de ikke det, selv om sikkert mange kan ha det.

Det blir for dumt med enkelte av svarene i denne tråden altså. 

Anonymkode: 70612...9f9

Endret 13. september 2017 av sofie777

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er ingenting i veien for at han kan få et godt og innholdsrikt liv med denne diagnosen. Jeg kjenner voksne med asperger som har familie og jobb. 

Det finnes flere positive sider ved denne diagnosen. Mitt barn er for eksempel veldig skoleflink, kreativ i kunst, ærlig, snill og et fantastisk menneske. Faktisk har det å få diagnosen og tilrettelegging gjort at barnet mitt har mer overskudd og har fått flere venner. 

Diagnosen endrer kun hva man kan forvente av tilrettelegging og støtte fra skole, kommune og NAV. Og jeg vil påstå at Asperger er såpass sterkt knyttet til hvordan man tenker og hvem man er at å ønske at en person ikke hadde diagnosen ville vært å ønske at denne personen var en annen person. 

Hvem bestemmer forresten hva som er et bra liv? Det kan være et bra liv å jobbe deltid, ha litt venner å være sammen med og ha en leilighet der man sitter og bygger lego på kveldene. Man trenger ikke ha et A4-liv for at man skal bli lykkelig. 

Anonymkode: b5d9a...7fd

 

Anonymkode: 1ec03...82f