Hvordan straffe små barn ?

[Far til 2]

Jeg har tidligere fortalt om barna som fra tid til annen har rømt over til meg pga "litt hardhendt avstraffelse".

Nå kan det virke som om slik straff ikke har skjedd på flere uker. Derimot finnes det tydligvis andre straffemetoder som barna ikke aksepterer.

Barn lever i sin verden på godt og vondt. Dette betyr at de fra tid til annen gjør gale ting som de bør stå til rette for, avhengig av alder.

I går skjedde det igjen en mindre hendelse hvor det ene barnet, som er godt under 12 år, rømte fra moren kl. 21.30 om kvelden tiltross for at det er veldig mørkeredd. Og det tok igjen veien over til meg. Desverre var jeg ikke hjemme og barnet retunerte heldigvis til moren senere.

Slik jeg forstod hendelsen var saken i utgangspunktet en bagatell hvor barnet hadde nektet å bære noen poser et lite stykke. Straffen var at mor klappet til barnet over armen (iflg moren).

I dag har det skjedd nye småting som har gjort moren sinnt. Enhver forelder kan bli det fra tid til annen så jeg ser ikke noe galt i det.

Men denne gangen fant barnet ut at det skulle ringe til meg først (før det evt stakk av igjen). Heller ikke i dag var jeg hjemme så vi ble sittende å prate litt på mobiltelefonen. Dette oppdaget moren som nå mener at jeg undergraver hennes straffemetoder, noe jeg selv mener jeg ikke gjør etersom jeg fortalte barnet at det måtte forholde seg til de reglene moren setter opp.

Problemet er imidlertid at hun igjen har begynt å ta fra dem ukepengene. Denne gangen for å ha gjort noe galt. Sikkert akseptabelt. Men så 10 minutter senere tar hun fra barnet enda en ukelønn fordi barnet ringte til meg.

Er det ikke litt strengt å frata barnet ukepenger på en slikt grunnlag ?

For en tid tilbake fratok hun dem ukepengene hvis de kom bort til meg på fritida (ettermiddagen). Dengangen ble det en mindre konflikt mellom mor og meg pga dette.

Før det igjen gjemte hun den bærbare hjemmetelefonen slik at barna ikke skulle få ringe om det skjedde noe.

Det virker altså som at enhver kontakt mellom barna og barnas far skal straffes med å ta fra dem ukelønna.

På den ene siden vet jeg at jeg ikke bør reagere ovenfor moren som stadig truer med å ta barna å flytte langt "om jeg legger meg opp i hennes tid med barna". På den andre siden har jeg også et ansvar å ivareta, men vil nødig fremprovosere ytterligere konflikt som ofte går utover barna og deres forhold til meg som far.

Hvordan bør jeg håndtere en slik sak ?

Bør jeg legge på umiddelbart om barnet ringer (det er jo barnet som mister ukelønna) om vi snakker sammen?

Bør jeg sette barnet i bilen, kjøre det hjem med en gang (om barnet kommer til meg om kvelden) og late som ingenting (da jeg skulle kjøre barnet hjem fra noen aktiviteter på skolen for noen uker siden nektet det å gå ut, ropte og skrek og holdt seg fast i setet slik at jeg måtte bruke makt for å få det hjem).

Eller bør jeg la det være hos meg, selv om det medfører at det mister ukepengene om mor og jeg begynner å krangle. (Hvis jeg gjør det siste risikerer jeg at mor tar barna å flytter.)

Åpen for forslag.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Spørsmålet er om barnet bryter en regel om det kontakter deg. Har barnet fått beskjed om at det skal gjør noe annet enn å kontakte deg, eller er det kontakten med deg som straffes?

Det kan bli riktig å straffe barnet dersom det går til deg i stedet for å gjøre noen av sine plikter, evt. å holde seg innendørs dersom det har fått beskjed om det. Eller dersom det ikke har lov til å gå så langt. (Uten at jeg tar stilling til hvor langt det er til deg, for det vet jeg jo ikke). Det kan også bli riktig med straff dersom barnet ringer til deg i stedet for å gjøre lekser for eksempel.

Dersom det er kontakten i seg selv straffes, er jo dette noe du må ta opp med moren til barnet. Dette er noe som må løses mellom foreldre med mins mulig innblandging av barna.

Så hva er tilfelle her nøkternt sett?

Mia

[Gjest gjest1]

har ingen tips el noe smart å si, men vist allt det jeg har lest om dine barns mor stemmer ville jeg virkelig gått inn for å fått den daglige omsorgen for barna..

[Gjest Xavia]

har ingen tips el noe smart å si' date=' men vist allt det jeg har lest om dine barns mor stemmer ville jeg virkelig gått inn for å fått den daglige omsorgen for barna..[/quote']

Vi får jo bare her saken servert fra nøyaktig en side...

[Champagne]

Ingen frisk mor straffer barnet sitt fordi det kontakter far??? :o

[Naken]

Problemet er imidlertid at hun igjen har begynt å ta fra dem ukepengene. Denne gangen for å ha gjort noe galt. Sikkert akseptabelt. Men så 10 minutter senere tar hun fra barnet enda en ukelønn fordi barnet ringte til meg.

Er det ikke litt strengt å frata barnet ukepenger på en slikt grunnlag ?

For en tid tilbake fratok hun dem ukepengene hvis de kom bort til meg på fritida (ettermiddagen). Dengangen ble det en mindre konflikt mellom mor og meg pga dette.

Far til 2

Å ta fra barna ukepengene som konsekvens for å bevisst ha brutt en regel, er i seg selv en helt grei ting å gjøre, spør du meg, men hvis mor inndrar ukepenger, ene og alene p.g.a at barna har tatt kontakt med faren sin, synes jeg ikke det høres riktig ut. :-?

Jeg spør meg hvorfor er hun så redd for at barna skal ta kontakt med deg...

Hvis du ikke undergraver hennes autoritet skulle det vel ikke være noe galt i at barna prater med pappa'n sin. (Forutsatt altså, at du ikke synes synd på dem, og skal være "den snille", hver gang de har fått en fortjent konsekvens).

Mitt råd vil være at du ber mor om dere kunne tatt en ordentlig prat sammen, på tomannshånd.

Så kan du på en så vennlig og lite annklagende måte du kan, spørre henne om hvorfor hun har denne regelen. Forklar ditt syn på saken,(ps.: uten å åpenlyst dømme hennes syn som feil!!,- for da er det mange som bare "lukker døra" fullstendig, og nekter å høre på noen ting).

Synes det er fryktelig synd at mor truer deg med å flytte med barna om du ikke følger hennes pipe :evil: , men du får vel for din egen og barnas skyld trå forsiktig.

Som jeg ser det, kan denne praten få tre utfall:

* Du finner ut at det kanskje er en god bakenforliggende grunn til at hun gjør som hun gjør.

* Hun ser ting mer fra din, og barnas side, og kan være villig til å legge om taktikken.

* Hun vil ikke snakke om det/ eller hun bare står på sitt, altså status quo.

Uansett er det vel verd et forsøk..

[Gjest Embla s]

Det kan jo være at mor er lei av at hver gang hun setter foten ned og er streng, så løper/ringer barna til deg for trøst? Sånn at hun blir den slemme, strenge mamman med regler og forbud mens du blir den milde, gode trøsteren.

Det virker jo som dere har ganske ulikt syn på oppdragelse, så kanskje du burde tatt opp dette med henne? Spør henne hva hun vil du skal gjøre når barna rømmer til deg pga konflikter hjemme.

Jeg ville IKKE likt om mine barn rømte hver gang vi hadde konflikt, og jeg syns absolutt du skal kjøre de hjem når de gjør det!

[Cathie]

Jeg har lest en del av dine tidligere innlegg, sånn at det er vanskelig å svare på akkurat dette... Men hvis du vet.. Da mener jeg vet at hun tar fra de ukepengene på et usaklig grunnlag, noe som ikke fortjener straff så kan de vel få litt småpenger av deg?? Men dette kan jo også igjen forstørre det med at når mamma er streng går vi til pappa, for å få trøst.. Så jeg vet ikke! vanskelig!!

[Far til 2]

Jeg skal forsøke å fortløpende besvare spørsmålene etter beste evne.

a) Gjest.

Barnet har faktisk gjort noe galt ifølge moren. Og jeg har ingen grunn til å tro at moren lyver om det.

Slik JEG oppfatter situasjonen reagerer moren svært strengt i dette tilfellet, men likevel rettferdig (tidligere er det nesten bare det andre barnet som har blitt straffet om noe galt har skjedd). Det er sansynligvis den strenge straffen som gjorde at barnet ringte til meg, antagelig for å forsøke å oppnå støtte og sympati. Det fikk barnet ikke.

Det som var galt denne gang var at barnet iflg moren hadde demontert en strikk som det andre barnet hadde montert på senga. Barnet nektet for dette og ville ikke knyte strikken fast igjen.

Jeg VET at barna tidligere ble straffet ved å frata dem ukepengene om de kontaktet meg på kveldstid. Også denne gangen fikk jeg bekreftet fra moren at barnet ble fratatt ukepengen (for uke nr. 2) om det ringte til meg.

B) becca

Jeg kan ikke kreve omsorgen på det grunnlaget som har skjedd i dette tilfellet. Jeg kan i realiteten ikke kreve omsorgen i hele tatt utifra barnevernets håndtering av forrige sak (de ringte ikke engang til mor for å få hennes versjon men sendte et brev med "oppfordring om å være snill").

Som mann stiller jeg i utgangspunktet rimlig dårlig i en evt omsorgssak.

c) Xavia

Ja dere får saken servert fra en side. PÅ samme måte som i alle andre saker i dette forumet. Men jeg forventer å bli tatt like seriøst som andre selv om jeg er mann.

d) Champagne

I utgangspunktet ikke. Selv om det kommer frem en del negative sider i de situasjonene som har oppstått har faktisk moren også massevis av possitive sider. Og hun har interesser jeg gjerne skulle hatt selv og på den måten tilbudt barna "alt". Nå har jeg desverre ikke alle disse possitive siden og må derfor bare si at moren som oftest gjør en god jobb der jeg ikke strekker til.

Problemet hennes er i hovedsak temperamentet som hun har problemer med å styre. Det har hun også selv innsett. Men når det likevel oppstår slike situasjoner kan det virke som om hun er redd for konsekvensene. kansje fordi jeg kontaktet BV ved en anledning. Dette forsøker hun muligens å forhindre skal skje igjen.

e) Naken

Jeg er også enig i at barna må akseptere at ukepengene blir inndratt når det skjer ting som ikke kan aksepteres (synes reaksjonen var i strengeste laget denne gang, men det har jeg forøvrig ingenting med).

Min reaksjon er i all hovedsak basert på at barnet mister enda en ukelønn hvis det ringer til meg og forteller sin versjon.

Det er ikke til å unngå at jeg synes synd på dem om jeg er uenig i morens straff. Men jeg forsøker faktisk å argumentere FOR morens reaksjonsmønster.

Også mine foreldre ble skilt, men i motsetning til mange andre snakket de sammen gjennom hele oppveksten min. Og som voksen har jeg fått forståelsen av hvor viktig det er at foreldrene snakker sammen og ikke undergraver hverandre. Jeg var selv med på å forsøke denne taktikken som barn. :oops:

Forøvrig er jeg overbevist om at eneste løsning er å få til en dialog med moren. Vi er og blir slett ikke enig i alt. Men om vi kan bygge opp et minimum av tillit til hverandre har vi i det minste en platt form som vi kan baser vidre kommunikasjon på.

f) Embla s

Jeg er faktisk strengere enn mamman på flere områder. Men reglene er forskjellige hos henne og meg. Hun er strengere på andre områder. Så lenge vi kan akseptere hverandres grensesetting mener jeg det bør være rom for dialog både mellom mor og meg og barna og meg. For om barna IKKE møter aksept for de raksjoner de har vil de sansynligvis også få større forståelse for at de har gjort noe galt

Problemet er at jeg i noen tilfeller som dette reagerer på at de blir fratatt ukepengene fordi de kontakter meg.

De har blitt fratatt ukepengene mange ganger tidligere også av moren uten at jeg har blandet meg inn i hennes avstraffelser for gale ting.

Men er det galt å ringe pappan ? For meg synes det nesten som om det kan ligge noe annet bak morens straff for at han ringte meg (ref Champagne sitt innlegg).

g) Cathie

Hvis jeg begyner å undergrave morens reaksjonsmønster tror jeg ungene svært raskt vil lære seg hvordan de skal "håndtere pappa". Som oftest lærer unger raskere enn voksene. Jeg tør ikke utfordre dem hvem som er smartest på det området :-).

---

Deler av problemstillingen er at jeg i noen tilfeller bør reagere.

Den andre delen av problemstillingen er at jeg ikke kan reagere fordi jeg da risikerer å miste kontakten med barna helt og holdent.

En løsning (den beste) ville sansynligvis vært om vi som foreldre klarte å få til en dialog hvor vi var likeverdige. Men så lenge hun kan presse gjennom sine meninger uten å ta hensyn til hva jeg mener blir dette bare et skuspill uten reelle påvirkningsmuligheter så lenge moren står knallhardt på sine meninger.

Far til 2

[Gjest Xavia]

c) Xavia

Men jeg forventer å bli tatt like seriøst som andre selv om jeg er mann.

:o

Ærlig talt! Har noen tatt deg useriøst her fordi du er mann?

[Gjest Anonymous]

Xavia, kan ikke du slutte å kverulere, og holde deg til saken? Alle skjønner at her sees saken fra én side, men samtidig synes jeg at far til 2 evner å framstille moren til barna nøytralt.

Far til 2, er det slik at barnas mor har lov til å pakke kofferten og flytte langt unna med barna? En bekjent av meg ble skilt fra mannen, bruddet var ikke særlig sivilisert, og hun truet med å ta med seg ungene og flytte til en annen kant av landet. Da var det mye snakk om at hun rett og slett ikke hadde lov til å gjøre det. Jeg vet ikke, altså, men i følge hva som ble sagt av flere i forbindelse med den affæren, finnes det bestemmelser i så måte.

Men det avhenger kanskje om man har delt foreldreansvar? Hvordan er deres situasjon?

[Far til 2]

...

...

Far til 2, er det slik at barnas mor har lov til å pakke kofferten og flytte langt unna med barna? En bekjent av meg ble skilt fra mannen, bruddet var ikke særlig sivilisert, og hun truet med å ta med seg ungene og flytte til en annen kant av landet. Da var det mye snakk om at hun rett og slett ikke hadde lov til å gjøre det. Jeg vet ikke, altså, men i følge hva som ble sagt av flere i forbindelse med den affæren, finnes det bestemmelser i så måte.

Men det avhenger kanskje om man har delt foreldreansvar? Hvordan er deres situasjon?

Vi har delt foreldreansvar, men likevel er det slik at moren kan flytte hvor som helst innefor landets grenser og på den måten frata oss alt samværet. Men jeg har tidligere klart å unngå dette ved å betale henne noen tusen kroner ekstra hver måned. Dette pågikk i noen år, men da jeg forsøkte å få skattefradrag for disse ekstra tusenlappene oppstod det et lite problem. Etter at jeg fikk aksept fra likningskontoret på dokumentasjonen på denne ekstrabetalingen jeg fikk tilbakebetalt mange tusen kroner derfra. Men moren kom i en situasjon hvor hun måtte betale skatt, noe hun ikke ønsket, og fra den dagen slapp jeg å betale disse ekstra tusenlappene.

Jeg tør med andre ord ikke lage noe stort nummer ut av dette. Det vil sansynligvis bare gå ut over samværssituasjonen til barna og meg.

Som foreldre er vi svært ulike uten at det betyr at noen av oss er ueget som omsorgsforeldre. Men jeg føler fra tid til annen at jeg MÅ støtte ungene i vanskelige situasjoner. Spørsmålet blir da hvordan dette kan gjøres uten å komme i konflikt med moren eller undergrave hennes autoritet. Som samværsforelder føler jeg meg veldig hjelpesløs når det oppstår situasjoner hvor jeg gjerne skulle vært mer tilstedeværende.

Jeg er overbevist om at vi må forsøke å lage et felles regelværk som lar seg praktisere hos begge parter. Men om vi er totalt uenig vil slike regler aldri la seg praktisere ettersom hun vil gjøre det på sin måte og jeg på min. Og jeg synes det er synd om dette skulle gå ut over barna på en måte som gjør at de mister kontakten med meg.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

:o

Ærlig talt! Har noen tatt deg useriøst her fordi du er mann?

De fleste her inne blir vel ikke akkurat tatt på med silkehansker....

[Gjest happyending]

Det virker som at morens problem, slik du fremstiller saken, er at hver gang hun prøver å være autoritær med barna så ender hun opp med at de går til deg for sympati.. Og så tar du dems parti og så står hun igjen som den slemme.. Det vil jo medføre store problemer for henne med å få respekt fra barna.. Så selvom dere ikke bor sammen så bør dere legge felles retningslinjer for hva som er lov og ikke.. Legge felles regler rett og slett.. Jeg sier ikke at du har rett, jeg sier ikke at hun har rett, jeg sier at dere bør snakke sammen

[Annie]

Som fler nevner her er det viktig at du tar morens side når det er en konflikt. På den måten får du hennes tillitt og barna lærer seg at de ikke kan ringe/stikke til pappa for trøst.

Man kan være uenige i avstraffelsen, men så lenge det ikke er en ulovlig handlig, (fysisk avstraffelse) burde man respektere den andres avgjørelse. Datteren min/vår har prøvd det samme noenganger. Vi bor 20 mil unna pappan, men hun har ringt og sladra et par ganger. Da hun ikke fikk medhold så sluttet hun fort med det. Det er tross alt bedre å få irettesettelse av EN forelder enn 2.

[Far til 2]

Det virker som at morens problem' date=' slik du fremstiller saken, er at hver gang hun prøver å være autoritær med barna så ender hun opp med at de går til deg for sympati.. Og så tar du dems parti og så står hun igjen som den slemme.. Det vil jo medføre store problemer for henne med å få respekt fra barna.. Så selvom dere ikke bor sammen så bør dere legge felles retningslinjer for hva som er lov og ikke.. Legge felles regler rett og slett.. Jeg sier ikke at du har rett, jeg sier ikke at hun har rett, jeg sier at dere bør snakke sammen [/quote']

Du har langt på vei rett. Barna har har altfor lett for å søke trøst og sympati hos meg. Og jeg har nok også et helt annet reaksjonsmønster og temperament som gjør at jeg håndterer situasjonene som oppstår anderledes. Altså ikke nødvendigvis mer riktig men anderledes.

Det er vanskelig å være 100% objektiv i slike saker hvor uenigheten er stor. Jeg er klar over den problemstillingen og er innstilt på at moren må kunne reagere utifra sine regler mot at jeg får reagere utifra mine, såfremt dette ikke skaper utrygghet hos barna. Og jeg forsøker faktisk å ikke legge meg opp i hennes reaksjonsmønster og straffe metoder om jeg ikke ser at det er direkte skadelig for barna.

Det er klart at jeg inne i meg selv også synes moren reagerer strengt når hun fratar barnet ukepenger fordi hun mener det har løsnet en strikk og nekter å knyte den fast i senga igjen (fordi barnet selv mener det ikke har gjort det). Men min reaksjon i dette tilfellet relaterer seg altså til ukepengene som blir fratatt pga en telefonsamtale. Under telefonsamtalen ga jeg absolutt barnet ingen sympati men ga beskjed om at det er morens regler som gjelder.

Da barnet rømte forrige dagen fordi moren hadde slått da barnet nektet å bære plastikkposen ga jeg det heller ingen sympati. Ikke minst fordi jeg ikke har fått snakket med det (kun med moren som ringte 1 time etter at det hadde rømt hjemmefra), og fordi jeg har flyttetrusselen hengenede over meg hele tiden.

Som far vet jeg at jeg ikke har reelle sjanser til å få omsorgen om det oppstår mer konflikt. Det er en rolle som er forbeholdt mødrene om de krever å ha omsorgen alene. Barna har i lengre tid antydet at de vil flytte til meg, men jeg er tvunget til å be dem legge dette på is i enda noen år ettersom de ellers kan bli tvunget til å flytte langt bort sammen med moren (dette har jeg naturligvis ikke sagt til dem).

Jeg føler meg fortsatt hjelpesløs og ønsker flere innspill.

Far til 2

[Gjest Xavia]

Xavia' date=' kan ikke du slutte å kverulere, og holde deg til saken? [/quote']

Jeg holder meg til saken. (Kanskje ikke til hovedssaken, men dog. ) Han sier han vil bli tatt like seriøst selv om han er mann. Jeg spør hvem som ikke tar han seriøst fordi han er mann.

Sist jeg sjekket var dette et diskusjonsforum, og lov å stille spørsmål. Så hvem er du, som skal bestemme hva jeg skal få spørre om, og ikke??

[Gjest Anonymous]

Kanskje du kan få barna til å skrive brev til deg isteden, når noe slikt skjer. Da får de ut sin frustrasjon og vet at "saken" blir behandlet senere, men ikke på en slik måte at det provoserer mor.

Håper det løser seg for dere.

[:-) anna]

Jeg er sjokkert over foreldre som bruker flytting som en trussel overfor den andre foreldren.

Antageligvis er det bare ord, ettersom en flytting er et vanskelig oppbrudd også for en voksen og ikke noe en driver på med i utrengsmål.

Men jeg regner med at ettersom du tar trusselen så på alvor så betyr det at du opplever at det er en reell fare for at hun faktisk kan gjøre det?!

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg var deg... det virker som om det er en avveiing om de ulike konfliktene er store nok til å være verdt en konfrontasjon med mor.

Jeg tror faktisk at det lureste kan være å notere det bak øret men ikke si noe. Ikke for å være feig, men fordi konfrontasjoner kan føre til at hun får mer imot deg og det rammer barna når de tar kontakt/ønsker kontakt med deg.

[Gjest Melk]

Barn over en viss alder SKAL høres av retten, og de skal vektlegges høyt. I lagmannsretten vinner flest menn frem. Er det slik du her beskriver, så ville jeg gått til sak.