AnonymBruker Skrevet 10. september 2017 #1 Skrevet 10. september 2017 Hei.. Et lite hjertesukk her... Jeg er en 26 år gammel kvinne, og sliter med å akseptere livet.. Dette oppsummerer hvordan ting er nå, og det innebærer mye hat: Jeg har utviklet et hat mot det motsatte kjønn, og får angst (føler meg kvalt, kvalm og uvell) av tanken på nærhet med menn. Har derfor slettet alle dating-apper og unngår menn jeg kan (er ikke lesbisk. Jeg har derfor ikke hatt sex eller nærhet med en mann på 1år for jeg hater følelsene jeg får etter sex og nærhet.. (må nevnes her at jeg var i et forhold med en mann som mishandlet meg psykisk fra jeg var 16-22, og har egentlig aldri blitt i orden etter dette... i tillegg ble jeg mobba fra jeg var 5-15 år.. Så ja: jeg hater mennesker) jeg har begynt å dytte alle venner bort, og jeg har begynt å føle et hat mot disse også (uten grunn). Jeg håper at min avvisende atferd vil gjøre at alle glemmer meg, sånn at jeg får bekreftet min oppfattelse: om at ingen vil ha meg. Jeg hater verden for at vi gir så faen i miljøet og dyr, og det eneste vi gjør hver dag er å ødelegge den. Jeg sitter ofte å tenker på alle dyra i havet som lider fordi dem spiser plast.. Eller på kua som er livredd og ikke blir avlivet riktig før hun blir drept (eller avlivet som mange kaller det) Jeg hater verden for at det finnes overgripere og pedofile som voldtar og utnytter barn og kvinner. I dette sekundet sitter jeg her i trygge Norge, og i samme sekundet så opplever noen helt forjævlige ting, som jeg ikke kan avbryte.. Jeg føler en maktesløshet over å ha så lite kontroll.. I dag får vi all informasjon om alt i verden, og jeg får ikke gjort noe. Jeg alene kan ikke stoppe alle denne dritten i verden, og det er vanskelig å akseptere at fordi jeg ikke kan, så må det bare "go on. Jeg klarer ikke føle på glede når jeg vet at så mange mennesker har det jævlig på denne kloden. jeg har til og med begynt å klandre mamma og pappa for at de fødte meg. Hvorfor få meg? det var et egoistisk valg. Jeg hadde det bra frem til jeg begynte på skolen som femåring. Siden det har jeg bare hatt det dritt. Jeg bærer på så mye hat inni meg, og vet hvor destruktiv det er.. Jeg hører stadig at jeg er pessimist og negativ.. At jeg bare ser det negative, og jeg ser ofte noe mørkt over ting som ingen andre hadde tenkt på. Jeg har fått beskjed om ting blir enklere med tiden, men jeg føler at jeg bare får det verre. Jeg tenker ofte på at jeg bare vil dø. Og jeg tror helt ærlig ingen hadde brydd seg heller.. Noen ganger lurer jeg på om jeg driver å dytter venna mine og unngår menn så det blir enklere for dem å takle at jeg dør.. Jeg har holdt på sånn her i så mange år nå.. Da jeg var yngre hadde jeg håp om at da jeg i fremtiden (feks i en alder av 26) ville være lykkelig. At det ville skje.. Nå har håpet mitt forvandlet seg til en erkjennelse om at det ikke blir noe annerledes.. Jeg lever bare mer og mer destruktivt for hvert år som går Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget.. Føler bare alt er så meningsløst og jeg kunne ønske jeg aldri var født. Anonymkode: 2ca85...527 1
Gjest NotNaomi Skrevet 10. september 2017 #2 Skrevet 10. september 2017 Du er deprimert. Får du hjelp?
AnonymBruker Skrevet 10. september 2017 #3 Skrevet 10. september 2017 1 minute ago, NotNaomi said: Du er deprimert. Får du hjelp? Har vært deppa siden 5.klasse.. men turte ikke dra til legen før jeg var 20 år.. Fikk da tilbud om å snakke med psykriatisk sykepleier, men turte ikke. Skamma meg for mye.. Gikk så to nye år.. Fikk henvisning til BUP, gikk der et halvt år, og hun kom frem til depressiv reaksjon pga bruddet med eksen. Jeg tror hun så på meg som for sterkt til å være syk.. Fordi jeg har klarte å ta en utdannelse og alt ser bra ut på utsiden... Jeg har derimot kriget inni meg siden jeg var liten, og har blitt ekspert på å skjule depresjonen.. Til og med psykologen klarte jeg å spille "spillet" mitt over.. Så det kom ikke noe ut av det. Jeg burde kanskje dratt til psykolog igjen, men jeg gidder ikke. Ser ikke meningen med det.. orker ikke sitte å snakke med en person som innerst inne ikke anser deg som kritisk nok til å få hjelp... Sånn sett; jeg er nok en av de som kan ende med selvmord hvor alle sier "det hadde vi aldri trodd".. For jeg er ekspert på å spille skuespill... Anonymkode: 2ca85...527
Gjest NotNaomi Skrevet 10. september 2017 #4 Skrevet 10. september 2017 1 time siden, AnonymBruker skrev: Har vært deppa siden 5.klasse.. men turte ikke dra til legen før jeg var 20 år.. Fikk da tilbud om å snakke med psykriatisk sykepleier, men turte ikke. Skamma meg for mye.. Gikk så to nye år.. Fikk henvisning til BUP, gikk der et halvt år, og hun kom frem til depressiv reaksjon pga bruddet med eksen. Jeg tror hun så på meg som for sterkt til å være syk.. Fordi jeg har klarte å ta en utdannelse og alt ser bra ut på utsiden... Jeg har derimot kriget inni meg siden jeg var liten, og har blitt ekspert på å skjule depresjonen.. Til og med psykologen klarte jeg å spille "spillet" mitt over.. Så det kom ikke noe ut av det. Jeg burde kanskje dratt til psykolog igjen, men jeg gidder ikke. Ser ikke meningen med det.. orker ikke sitte å snakke med en person som innerst inne ikke anser deg som kritisk nok til å få hjelp... Sånn sett; jeg er nok en av de som kan ende med selvmord hvor alle sier "det hadde vi aldri trodd".. For jeg er ekspert på å spille skuespill... Anonymkode: 2ca85...527 Tror at om du ser på en psykolog som en samtalepartner med kunnskap,så kanskje det ville hjelpe? Og jo,en psykolog vil forstå at du trenger hjelp. Det er kritisk nok med de tankene og følelsene du har.
Papirfly Skrevet 10. september 2017 #5 Skrevet 10. september 2017 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre enhandling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Papirfly, mod.
Fremhevede innlegg