Fortelle barna om skilsmisse

[AnonymBruker]

Er det noen som har lyst til å dele erfaringer med å fortelle barna om skilsmisse? Jeg står midt oppi dette nå, og jeg syns det er så fryktelig vanskelig. Det er nesten så jeg heller blir i et fullstendig ødelagt ekteskap i stedet for å knuse barna mine Men, jeg har innsett at det dessverre ikke er noen andre utveier.

Jeg lurer litt på hvordan dere gikk frem?

Hvor gamle er barna?

Hvordan tok de imot "nyheten"?

Hvordan har ting gått i ettertid?

Anonymkode: 194eb...a48

[Jolene]

Stakkars barn

[AnonymBruker]

Spørs litt på alderen. 

Anonymkode: 47000...74d

[AnonymBruker]

Synes den som tar initiativet, også skal fortelle det, og være ærlig om det. Mitt barn trodde at jeg hadde forlatt det og mora, men det var hu som gikk.

Anonymkode: f62c2...4b9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Synes den som tar initiativet, også skal fortelle det, og være ærlig om det. Mitt barn trodde at jeg hadde forlatt det og mora, men det var hu som gikk.

Anonymkode: f62c2...4b9

Det er vel kanskje ikke alltid den som tar initiativet til et samlivsbrudd, er best egnet til å fortelle det til barna. 

Anonymkode: 065a5...1a1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel kanskje ikke alltid den som tar initiativet til et samlivsbrudd, er best egnet til å fortelle det til barna. 

Anonymkode: 065a5...1a1

Jo, fordi barna vil forbinde beskjeden med den som overbrakte den, og det er da fair at den som tar initiativet også står for det?

Anonymkode: f62c2...4b9

[Gjest NotNaomi]

Mine var små (tre og fem) da vi skiltes. Vi var ikke venner,men samarbeidet godt om barna. Og gjør fremdeles. Vi fortalte det sammen til barna,og det er noe av det verste jeg har vært med på. Ungene tok og tar det bra. Heldigvis!! Tror det handler litt om at selv om pappaen og jeg omtrent ikke tålte syner av hverandre i begynnelsen,så feiret vi bursdager og jul osv sammen. Dessuten ble den nye stemoren og jeg bedre venner enn eksen og meg,så det var også et pluss. Vi ble enige om å ikke snakke stygt om hverandre til barna eller komme med negative bemerkninger. Akkurat det gikk dessverre ikke helt bra alltid,men nå er det ingen problemer. 

[Million]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har lyst til å dele erfaringer med å fortelle barna om skilsmisse? Jeg står midt oppi dette nå, og jeg syns det er så fryktelig vanskelig. Det er nesten så jeg heller blir i et fullstendig ødelagt ekteskap i stedet for å knuse barna mine Men, jeg har innsett at det dessverre ikke er noen andre utveier.

Jeg lurer litt på hvordan dere gikk frem?

Hvor gamle er barna?

Hvordan tok de imot "nyheten"?

Hvordan har ting gått i ettertid?

Anonymkode: 194eb...a48

Jeg ba mannen om skilsmisse da sønnen vår var 15 år. Da tenkte jeg han (sønnen altså) var gammel nok til å håndtere en sånn nyhet, og klare å leve med det. Skilsmissen ville gå igjennom når han var 16, og da ville vi også flytte, fordi han da var ferdig med ungdomsskolen. Vi ventet med flyttingen til da.

Jeg fortalte det først til mannen (ba om skilsmisse), og ikke så lenge (noen uker) etterpå, kalte vi gutten ut i stua og sa det var noe alvorlig vi måtte fortelle han. Så sa jeg ganske rett ut at mamma og pappa har bestemt seg for å skilles, så vi kommer ikke til å bo i samme hus lenger, etter så og så lang tid. Han ville få fullføre ungdomsskolen som vanlig på stedet vi bodde, men så ville vi flytte når det ble på tide å begynne på videregående.

Gutten ble selvfølgelig lei seg, men det var relativt fort overstått, synes jeg. Noen tårer kom. Han virket egentlig å bry seg mer om det faktum at HAN måtte flytte (forståelig nok). Det var så klart litt trist at mor og far ikke lenger skulle bo sammen også,men.... mitt inntrykk var at han brydde seg ikke så mye om det egentlig. Det viktigste var hvordan han selv ville komme til å få det på nytt sted (vi flyttet fra Akershus til Oslo). Forklarte også at han ville se faren sin sånn og sånn, og at det var alltid mulig å ringe og be om ekstra sammenkomst om han følte for det og savnet faren sin. I vårt tilfelle ble jeg hovedomsorgsperson, og faren har han kun annenhver helg og noe i ferier. F.eks to uker om sommerferien.

Det ble noen beroligende samtaler, der jeg forsikret gutten om at han ville få sitt eget rom akkurat som før, og vi ville ta med alle tingene hans, møbler og det hele, så han ville i grunnen få det som før, bare veggene var annerledes. 

Totalt gråt gutten to ganger pga skilsmisse og flytting. Det var det hele, så vennet han seg til tanken.

Da vi hadde flyttet inn på det nye stedet, tok det rundt 3 måneder, så kom han hjem en dag og sa til meg:" Mamma, nå begynner jeg å føle meg hjemme her, faktisk".

Barn er føyelige og bøyelige som siv, de klarer seg og de takler et samlivsbrudd, så lenge foreldrene kommer overens og er vennlige mot hverandre, altså ikke krangler, kjefter og slenger dritt midt opp i det hele. 

Sønnen min har taklet det hele veldig bra i ettertid. Ikke noe klager eller ønsker om at "kunne ønske du og pappa bodde sammen igjen som før" eller noe.

Endret 4. september 2017 av Million

[Gjest CamillaCollett]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes den som tar initiativet, også skal fortelle det, og være ærlig om det. Mitt barn trodde at jeg hadde forlatt det og mora, men det var hu som gikk.

Anonymkode: f62c2...4b9

Feil fokus. Her er man mer opptatt av å straffe den som tok initiativ til bruddet, noe som barna skal slippe å forholde seg til.

[Gjest NotNaomi]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, fordi barna vil forbinde beskjeden med den som overbrakte den, og det er da fair at den som tar initiativet også står for det?

Anonymkode: f62c2...4b9

Du. Jeg tror det er best at foreldre sier at de er enige om det. Da slipper ungene å "måtte ta parti"om du skjønner?  Det gjør det mye lettere for barna,for ellers kan de komme til å synes synd på den som ikke vil. Og det ansvaret syns jeg barn må få slippe? Det kommer litt an på omstendighetene og alder da. 

[stan]

Hos oss var det barnet som plutselig ba meg ta hen med når jeg flyttet. 

Tror egentlig ikke vi voksne hadde tatt avgjørelsen enda, ihvertfall ikke jeg. Men det var jo enda en faktor som dro samme vei. 

Barnet var ca ti år. Jeg valgte å involvere barnet i det som skjedde videre. I en forenklet versjon tilpasset alderen, selvfølgelig. Men det gjorde barnet trygg på at det var tatt vare på hele tiden. 

Forholdet mellom barnet og eksen har dessverre blitt dårligere. Og er vel i dag ikke eksisterende. Barnet er ganske snart voksent. 

[Engel]

Jeg grudde meg forferdelig, men våre barn på da 5, 8 og 10 tok det veldig greit. Ingen utagering, ingen gråt. De har flere venner som har skilte foreldre og to hjem, så de ser ikke på det som noe unaturlig. Det har også gått veldig greit i ettertid. Det har kommet noen uttalelser som viser at de selvfølgelig helst ville at mamma og pappa fortsatt skulle vært kjærester, men ellers har vi ikke merket noe. Våre barn er veldig gode venner og sterkt knyttet til hverandre, tror det også har hjulpet mye. I tillegg tar vide med på råd når vi feks fordeler ferieuker (ungene har krevd maks 2 uker om gangen hos hver, ellers syns de det blir for lenge uten den andre forelderen), og hører på om det er noe de ikke liker med samværsukene e.l. (har 50/50 med annenhver uke på hvert sted, bor i skolekretsen begge to med kun 1 km mellom husene)

Tror det er viktig at om dere klarer så forteller dere det i fellesskap på en rolig måte. Vis at dere er enige om dette (selv om dere kanskje ikke er det), fortell hva som skal skje (hvor skal man bo osv) og svar så godt dere kan på barnas spørsmål. Og gi dem tid til å fordøye det. Vær tilgjengelig for dem og la dem komme med spørsmål og reaksjoner når det er naturlig for dem.

[Cronosgjesten]

10 minutter siden, Million skrev:

Jeg ba mannen om skilsmisse da sønnen vår var 15 år. Da tenkte jeg han (sønnen altså) var gammel nok til å håndtere en sånn nyhet, og klare å leve med det. Skilsmissen ville gå igjennom når han var 16, og da ville vi også flytte, fordi han da var ferdig med ungdomsskolen. Vi ventet med flyttingen til da.

Jeg fortalte det først til mannen (ba om skilsmisse), og ikke så lenge (noen uker) etterpå, kalte vi gutten ut i stua og sa det var noe alvorlig vi måtte fortelle han. Så sa jeg ganske rett ut at mamma og pappa har bestemt seg for å skilles, så vi kommer ikke til å bo i samme hus lenger, etter så og så lang tid. Han ville få fullføre ungdomsskolen som vanlig på stedet vi bodde, men så ville vi flytte når det ble på tide å begynne på videregående.

Gutten ble selvfølgelig lei seg, men det var relativt fort overstått, synes jeg. Noen tårer kom. Han virket egentlig å bry seg mer om det faktum at HAN måtte flytte (forståelig nok). Det var så klart litt trist at mor og far ikke lenger skulle bo sammen også,men.... mitt inntrykk var at han brydde seg ikke så mye om det egentlig. Det viktigste var hvordan han selv ville komme til å få det på nytt sted (vi flyttet fra Akershus til Oslo). Forklarte også at han ville se faren sin sånn og sånn, og at det var alltid mulig å ringe og be om ekstra sammenkomst om han følte for det og savnet faren sin. I vårt tilfelle ble jeg hovedomsorgsperson, og faren har han kun annenhver helg og noe i ferier. F.eks to uker om sommerferien.

Det ble noen beroligende samtaler, der jeg forsikret gutten om at han ville få sitt eget rom akkurat som før, og vi ville ta med alle tingene hans, møbler og det hele, så han ville i grunnen få det som før, bare veggene var annerledes. 

Totalt gråt gutten to ganger pga skilsmisse og flytting. Det var det hele, så vennet han seg til tanken.

Da vi hadde flyttet inn på det nye stedet, tok det rundt 3 måneder, så kom han hjem en dag og sa til meg:" Mamma, nå begynner jeg å føle meg hjemme her, faktisk".

Barn er føyelige og bøyelige som siv, de klarer seg og de takler et samlivsbrudd, så lenge foreldrene kommer overens og er vennlige mot hverandre, altså ikke krangler, kjefter og slenger dritt midt opp i det hele. 

Sønnen min har taklet det hele veldig bra i ettertid. Ikke noe klager eller ønsker om at "kunne ønske du og pappa bodde sammen igjen som før" eller noe.

Men med deres løsning, har han jo fått lov til å glemme faren sin som omsorgsperson, og han har gått inn i rollen som perifert familiemedlem. Da er det nok lettere å glemme. Out of sight, out of mind.

[Million]

4 timer siden, Cronosgjesten skrev:

Men med deres løsning, har han jo fått lov til å glemme faren sin som omsorgsperson, og han har gått inn i rollen som perifert familiemedlem. Da er det nok lettere å glemme. Out of sight, out of mind.

Hæ? Det er vel litt drøyt å påstå noe sånt når du ikke kjenner vår situasjon. Men ta det helt med ro; han har langt i fra glemt faren sin. Faren hans kommer f.eks. innom på middag en helt vanlig hverdag kanskje, eller han er innom for å hjelpe sønnen sin med matteleksene i blant. Han er ikke på overnatting hos faren sin riktignok, i de tilfellene som jeg nevner som eksempler, men de omgås likevel, og snakker dessuten på telefon stadig vekk.

De har såvisst ikke "glemt" hverandre...!

Endret 4. september 2017 av Million

[AnonymBruker]

Barnet var 5 år gammel og vi fortalte det sammen til hxn. Vi fortalte at mamma og pappa ikke var kjærester lenger, men at begge fortsatt var og alltid vil være veldig glad i barnet. Det var viktig at barnet ikke skulle tro at dette var noe hxn var skyld i så det sa vi mange ganger. Vi sa vi skulle flytte og at vi ikke skulle bo sammen mer, men at barnet skulle bo "litt hos pappa og litt hos mamma". Vi sa at mamma og pappa fortsatt var gode venner, men at vi ikke kunne bo sammen når vi ikke lenger var kjærester. Barnet var med på visninger og fikk ta del i prosessen. Alt har gått kjempebra og vi voksne er fortsatt kjempegode venner og har et topp samarbeid om barnet. Barnet har det fint både hos far og mor og vi gjør en del familieting sammen også.

5 timer siden, Jolene skrev:

Stakkars barn

Tror virkelig ikke du aner hva du snakker om. Det er ikke bra å holde sammen for barnas skyld. Selv synes jeg mere synd på de barna som finner ut at mor og far har lurt dem i en årrekke. Det trenger ikke bli et helvete fordi om foreldre skiller seg. Mange får det bedre etterpå - også barna!

Anonymkode: cb665...4df

[AnonymBruker]

Jeg er ikke forelder, men skilsmissebarn selv :-) og når mine foreldre skilte seg var jeg 5 år og enebarn. 

Jeg fikk ikke vite hvorfor den gang, og selv om jeg var veldig lita den gang så husker jeg det ennå veldig godt.

Jeg ble boende med faren min og trodde i mange år at jeg var grunnen til at mamma flyttet. Jeg var ikke flink nok på skolen, var for rampete hjemme og ryddet ikke lekene godt nok etter meg. 

Fra mitt syn i dag hadde jeg hatt en mye bedre oppvekst hvis foreldrene mine hadde fortalt meg at jeg ikke var problemet. 

Vær ærlige, og fokuser uendelig mye på at dere elsker barna deres begge to. Det er sikkert veldig tøft for dere, men vær så snill å ikke la barna leve i mørket. Barn skjønner så mye mer enn man kanskje tror :-) 

Anonymkode: 3ab00...24a

[RoH]

Hvordan en skal fortelle barnet at vi ikke lenger er en familie på en skånsom måte? Nei hvordan fortelle et barn at foreldrene har blitt enige om å påføre familien en av de mest belastende livshendelese et barn kan bli utsatt for?  

Hvordan fortelle barnet om senvirkningene er at det har 20-30% større mulighet for selv og ende opp i skilsmisse når det blir voksent fordi det har manglet gode rollemodeller og at tiltykning instinktet ikke er noe en bør stole på? 

Min eldste har levd nesten hele livet uten meg som en hovedomsorgperson, fordi jeg valgt bort forholdet med mor. Dette er forsatt en belastning for henne som ung voksen kvinne. Det er forsatt slik at hun føler at hun ikke kan slippe andre menn helt innpå seg. Styrken er at hun har blitt veldig selvstendig, og utrolig flink til å huske på hva hun skal ha med seg i bagen sin. Men dette er sikkert forhold som er vurdert før en velger å gå til det skrittet som en skillsmisse med barn medfører. Jeg skulle i alle fall ønsket at jeg handlet på en annen måte da. Ikke fordi livet har blitt så ille, men av hensyn til henne. 

Jeg tror faktisk ikke det finnes noen skånsom måte desverre. Vår mulighet for å skåne barnet forspilte vi når vi valgte å behandle (i dette tilfelle jeg) hverandre dårlig.  

Endret 4. september 2017 av RoH

[Jolene]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror virkelig ikke du aner hva du snakker om. Det er ikke bra å holde sammen for barnas skyld. Selv synes jeg mere synd på de barna som finner ut at mor og far har lurt dem i en årrekke. Det trenger ikke bli et helvete fordi om foreldre skiller seg. Mange får det bedre etterpå - også barna!

Anonymkode: cb665...4df

Man gifter seg, og da burde ikke skilsmisse være et alternativ. Det har blitt for lett i dag. Det er ikke positivt for barn å vokse opp i et knust familieliv.

[Maleficenta]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, fordi barna vil forbinde beskjeden med den som overbrakte den, og det er da fair at den som tar initiativet også står for det?

Anonymkode: f62c2...4b9

Bedre å si det sammen. Liksom for å vise at selv om mamma og pappa ikke skal være sammen mer så er man fortsatt line glad i barna og vil alltid være der for dem.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Jolene skrev:

Man gifter seg, og da burde ikke skilsmisse være et alternativ. Det har blitt for lett i dag. Det er ikke positivt for barn å vokse opp i et knust familieliv.

Et familieliv kan være knust selv om ekteskapet er intakt formelt sett. 

Uansett var det en utrolig unødvendig kommentar for en som allerede har dårlig samvittighet. Dét burde ikke ha vært lov. 

Anonymkode: b790f...325