Skremmende utvikling i barnevernet?

[AnonymBruker]

De fleste tilfeller involverer nå ikke foreldres vold, eller alkohol- eller narkotikamisbruk. Den vanligste grunnen til en omsorgsordning nå er rett og slett "mangel på foreldreferdigheter".

 

Anonymkode: 8db33...a47

[AnonymBruker]

Og dette har du fra hvor? 

Anonymkode: 559df...e97

[AnonymBruker]

Hvor kommer denne påstanden fra? Dokumentasjon hadde vært fint gitt.

Anonymkode: 72acb...477

[AnonymBruker]

Oi beklager store bokstaver! 

Dette var oversatt fra engelsk og limt inn her. 

Det jeg vil frem til er: hvor lett er det å miste barna sine nå til dags, hvis bvt ser på omsorgsevnen til foreldrene og den SKAL være god nok for å beholde barnet. Hva er god nok? Kan noen som har peiling på dette belyse litt til meg ?

Anonymkode: 8db33...a47

[AnonymBruker]

Jeg har gått mer og mer bort fra tanken på å få barn, mye på grunn av redsel for barnevernet.

Anonymkode: dea31...aa6

[AnonymBruker]

https://www.google.no/amp/www.bbc.com/news/amp/magazine-36026458

litt lenger ned på siden står det om Erik og hans kinesiske kone fra Bergen. 

Anonymkode: 8db33...a47

[AnonymBruker]

Jeg synes det er mest skummelt å se hvor ofte barnevernet IKKE griper inn tidlig nok. 
 

Anonymkode: 97c7b...a95

[sofie777]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og brukerdebatt, samt svar til dette

sofie777, mod

[Gjest JesusElskerAlle]

Hadde jeg ikke blitt flyttet ut av hjemmet hadde jeg ikke vært i live nå. Forholdene var så katastrofale at det var noe av det værste saksbehandleren hadde sett der det ikke var innblandet vold eller seksuelle misbruk. Omsorgssvikten var veldig grov, og etter jeg ble 6 år (ble flyttet da jeg var 2) ble kontakten brutt tvers fordi den var så skadelig for meg. Nå er jeg 19 år og har kompleks PSTD, altså utfordringer på veldig mange områder i livet som følge av kompleks traumatisering. Jeg kan ikke snakke på telefonen med de biologiske uten å bli helt ute av meg, så jeg unngår det fordi det bare trigger opp en haug av negative følelser. 

Takk og lov at barnevernet grep i, og det nok så tidlig. Jeg har fått nye, gode og stabile foreldre nå. Selvom jeg er syk og ustabil psykisk nå, så har jeg fått et godt og stabilt liv rundt meg med ressursterke foreldre som er flinke, omsorgsfulle og kjærlige. Jeg sier takk jeg til alt barnevernet har gjort for oss. Gud så meg og ga meg et nytt liv gjennom deres hjelp. 

[AnonymBruker]

Man kan ikke lese/høre om historier foreldre eller bekjente kommer med og tro at dette er hele sannheten!  Jeg har vært borti barnevernet ganske mye pga mine nieser.  Det var grov omsorgssvikt og jeg måtte melde flere ganger. Det er et under at mine nieser lever i dag, de ble aldri "tatt"  av barnevernet. Dessverre må jeg si.  Barnevernet gjorde altfor lite i denne saken som jeg har innsikt i hvertfall.   Og siden det er den eneste saken JEG faktisk vet sannheten om, så er det også den eneste saken JEG kan uttale meg om/tro på. Helt tullete og tro på hva foreldre som mister barna sine forteller etterpå!!   Det er jo nettopp derfor de mister dem, fordi de har null selvinnsikt.

Anonymkode: ced06...a47

[Vera Vinge]

Jeg skjønner ikke hva som er så sjokkerende med dette. Det krever vel ikke så veldig mye fantasi for å se for seg mange andre scenarioer som er skadelige for barn enn rusmisbruk, fysisk vold og seksuelle overgrep. Små barn som er ute og leker lenge uten tilsyn, som ikke har regntøy og blir gjennomvåte på skolen gang på gang, som sitter foran tv til alle døgnets tider fordi foreldrene syns det er slitsomt å være sammen med barnet sitt, som ikke har noen som helst rutiner og som lar barna legge seg rundt midnatt selv om de skal på skole dagen etter, som snakker stygt og nedlatende til barnet sitt, som ikke evner å skille mellom barnets og egne følelser, som ikke klarer å støtte barnets psykiske utvikling, som ikke sørger for et ok kosthold (loff til skolemat, ingen fast middag osv), alt for mye krangling i hjemmet, barna har ikke passende klær fordi foreldrene ikke gidder/orker/har råd til nye klær, manglende oppfølging av tannpuss, søsken som er voldelige mot hverandre gang på gang uten at noen griper inn. Bare for å nevne noe. Hvor foreldrene enten er psykisk syke og ikke klarer å se barnas behov, eller hvor de mangler empati eller hvor de er så kognitivt svekket at de ikke klarer å se hva barna trenger for å følge normal utvikling. Dvs. et mønster over tid, hvor barna må klare seg mye selv og får liten hjelp og støtte, dvs. må bli for tidlig voksne.

[Illuminatum]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

De fleste tilfeller involverer nå ikke foreldres vold, eller alkohol- eller narkotikamisbruk. Den vanligste grunnen til en omsorgsordning nå er rett og slett "mangel på foreldreferdigheter".

 

Anonymkode: 8db33...a47

Jeg synes det er mer bekymringsfullt at så mange foreldre har så fokus på seg selv og ikke innehar foreldreferdigheter og ha fokus på barnets behov.

[AnonymBruker]

Det et jo bare bra. Foreldre uten, eller med mangel på, foreldreferdigheter kan ødelegge et barn psykisk og følelsesmessig og barnet kan slite med dette resten av livet. Dette uavhengig av om foreldrene faktisk gjør sitt beste. Noen ganger går det først og fremst bare utover personen som er vokst opp med slike foreldre, mens andre ganger fører det også til at det går utover andre mennesker eller hele samfunnet. 

 

Anonymkode: 82845...17c

[AnonymBruker]

Jeg har litt lyst til å fortelle om min egen positive opplevelse av barneværnet som foreldre.

Når jeg ble gravid 18år gammel, med en mann som slet psykisk valgte vi å ta kontakt med fagkyndige for å forbrede oss på foreldrerollen. Da var det ikke snakk om bv, men en jordmor som også var utdannet innenfor psykisk helse som stilte opp og hadde samtaler med oss. De sjekket også at vi hadde det bra og at ungen var som han skulle være etter fødselen. Vi i samråd med jm syntes det gikk over all forventning. Og sammen kom vi fram til at det beste for oss var å flytte så jeg fikk tatt ferdig utdanningen min.

Når vi flyttet fikk min samboer ny saksbehandler hos nav, hun sendte inn bekymringsmelding på oss pga fars psykiske helse når barnet var 1år gammelt.

Å få innkallingsbrevet fra barneværnet var grusomt. Jeg gråt og gråt fordi jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene fra media om barn som ble tatt uten grunn. Jeg var livredd for ikke bare var far psykisk syk, jeg var selv ung, hadde en forhistorie med at jeg gikk hos psykolog som 14-15åring, vi hadde ingen omgangskrets dit vi hadde flyttet, og vi hadde i tillegg veldig dårlig råd. Turte nesten ikke å la være å vaske alle rom daglig etter brevet fordi jeg var så redd de skulle komme inn, synes at det så rotete ut og ta sønnen på grunn av dette.

Men på tross av alle "feilene" våre, var møtet med barneværnet alt annet enn fælt. De snakket med oss, dårlig økonomi var ikke noe problem, poenget var jo at barnet hadde hele rene klær, god mat og tak over hodet, at leiligheten var på kun 55kvm og at klærne var fra h&m kunne de ikke brydd seg mindre om.

At jeg var ung var heller ikke noe problem, jeg var jo voksen og de syntes jeg virket fornuftig og annsvarsfull.

Mangel på omgangskrets syntes de kanskje var litt negativt, men samtidig å forvente når man flyttet til ett helt nytt sted for å studere. Barnet kunne jo sosialiseres gjennom bhg, og bekjente bygger man jo seg opp.

Mine få timer hos psykolog brydde de seg heller ikke om. Jeg hadde jo gjennomgått ett traume, og jeg var ansett som frisk.

Far var psykisk syk, det var ett faktum. Problemstillingen deres ble jo da om det påvirket hans håndtering av sønnen vår i vesentlig grad, og om jeg eventuelt greide å veie opp for fars mangler hvis det var noen å snakke om. De var også tidlig tydelig på at om de fant noen problemer ville de hjelpe oss med dem i form av forskjellige tiltak, avlastning for eksempel. Omsorgsovertakelse var tvilsomt noe å snakke om.

De innhentet informasjon fra leger, psykologer og helsesøstrene vi hadde hatt, de hentet også informasjon fra jordmor vi pleide å ha samtaler med.

Til slutt ga de oss en klapp på skuldra og fortalte at her så de ingen feil. Vi var ut ifra alt de kunne se gode foreldre, vi responderte til vårt barns behov, samspillet va godt og de mente de så at vi prioritert at barnet skulle ha det bra foran andre ting. 

Jeg har lyst til å dele dette fordi selv om jeg er overbevist om at vi er gode foreldre, er vi langt ifra perfekte. Likevel anser ikke barneværnet vårt foreldreskap som noe problem. 

Så da tenker jeg: hva er da problemet i de familiene hvor barneværnet velger å ta barna? Små ubetydelig ting har jeg jo selv nå erfart at de ikke bryr seg med så lenge de tror barnet har det bra.

Neglisjering kan jo være like ille som vold. Man må ta vare på barna sine, sørge for at de holder seg sunne og friske, og passe på at det har det bra i hverdagen. Gi det all den omsorg og kjærlighet det trenger.

Selvfølgelig kan barneværnet også gjøre feil, men jeg har ikke inntrykk av at de ofte tar barn uten grunn. De jeg kjenner som har vokst opp i fosterhjem har vært veldig takknemmlig for at deres omsorgssvikt ble oppdaget, selv om de har sett feil og svikt i hvordan bv videre tar vare på barna - men det blir igjen en litt annen diskusjon.

Anonymkode: fb4c7...582