Gjest Lilleulv Skrevet 15. januar 2005 #1 Skrevet 15. januar 2005 Blir alle BARE glade når de blir gravide? Jeg tror jeg hadde fått litt sånn skrekkblanda fryd jeg... Det er jo skummelt :o Jeg har så lyst å bli gravid snart, men jeg vet ikke om jeg tør... jeg hadde fått så utrolig angst føler jeg. men det hadde vel blitt glede etterpå... hm, jeg er nok ikke klar...
Gjest Anonymous Skrevet 15. januar 2005 #2 Skrevet 15. januar 2005 Og bli gravis er jo kjmepe gøy Fra spøk til alvor - jo det er litt skummelt . Det er en ting og si at man vil ha barn men når det plutselig er en realititet er det lov og bli litt :o
*Emma* Skrevet 15. januar 2005 #3 Skrevet 15. januar 2005 Nei det er jo ikke bare fryd og gammen. Selvom denne babyen var planlagt og etterlengtet fikk jeg helt sjokk og "super kalde føtter" da jeg sto med den positive testen i hånda.....trodde jeg skulle ære overlyklig men det tok litt tid før det kom. Dessuten bekymrer meg seg jo støt og stadig for at alt er bra med magen og sånt...men det er jo veeeeeldig koseelig når babyen kommer da
knøtte Skrevet 15. januar 2005 #4 Skrevet 15. januar 2005 Jeg ble glad, forvirret, redd, nervøs, lykkelig og et virrvarr av andre følelser da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg mistenkte ikke at jeg var gravid før jeg etterhvert tok testen "for sikkerhets skyld". Kroppen skjønte ganske så fort at jeg var gravid, men det tok lenger tid for hodet.. (ikke misforstå, men det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg faktisk har en liten spire i magen!) Men nå som tankene er sortert bare gleder jeg meg masse. Har hittil hatt et greit svangerskap, så kan ikke si annet enn at alt er fryd og glede!
Gjest Lilleulv Skrevet 15. januar 2005 #5 Skrevet 15. januar 2005 oki, da er det kanskje naturlig å føle sånn som meg... har så lyst på baby, men er allikevel livredd
Gjest Embla s Skrevet 15. januar 2005 #6 Skrevet 15. januar 2005 Tror alle gravide opplever grader av angst, frykt, anger, missmot. Det er jo noe nytt og ukjent som skjer med kroppen din (og det skjer forbasket mye på kort tid!!!) og livet etterpå blir jo også helt nytt og annerledes. Klart det er skummelt!! Og det er faktisk ikke alle som koser seg med å gå gravid heller. Mange opplever store hormonforandringer, mange føler seg store, tykke og stygge, mange syns det er pyton å gå gravid! (uansett om de aldri så mye lengter etter barnet).
LilleMy Skrevet 15. januar 2005 #7 Skrevet 15. januar 2005 Med 1. var det skrekkblandet fryd, med nr. 2 var det plankekjøring og mye større utålmodighet....
Martha Stewart Skrevet 15. januar 2005 #8 Skrevet 15. januar 2005 Da jeg ble gravid for første gang var jeg bare overlykkelig, til tross for kvalme, en stygg hoste og at jeg generelt var sliten. Men det var så planlagt og vi var i lykkerus fordi det klaffet på første forsøk. Hadde mange flere motforestillinger før vi prøvde og jeg ble gravid. Gikk en del runder med meg selv ift "Vil/vil ikke ha barn" og "Er jeg klar for ansvaret?" Etter positiv test var det som om alle motforestillinger var glemt! Hadde litt den følelsen at "Nå er det gjort, ingen vei tilbake", liksom. Det hører med til historien at jeg mistet i uke 12, men den dag i dag er jeg fremdeles så glad for at jeg gledet meg over graviditeten så lenge det varte! :-) Og når man har strevd en stund for å få det til - som jeg har gjort siden - så vil man ihvertfall ha barn...
Furstina Skrevet 15. januar 2005 #9 Skrevet 15. januar 2005 Visst är det både glädje och en hel drös med andra känslor. Oro, skräck ångest förtvivlan lycka, glädje, stolthet, äckel mm ..hjälp det här är för resten av livet, vad har vi gjort? Hur ska det gå? Tänk om.. vi förlorar jobbet, barnet är skadat, barnet är sjukt, vi inte klarar av en baby. VI har lyckats skapa ett liv, härligt. Kroppen växer, äckel över ökningen, glädje över magen mm... hela känslospektrat finns med i otaliga grader. JAG var otroligt lycklig över magen och brösten som ökade snyggt i storlek. Min bästa vänninna skämmdes, hon kände sig fet, pluffsig, äcklig och var orolig för att det verkligen skulle bli ett barn. Det ÄR stort att bli gravid ochatt bli förälder - det ÄR stora förändringar som dessutom påverkar kvinnans hormonnivåer massor. Det är bara naturligt att vara orolig
Gjest Anonymous Skrevet 16. januar 2005 #10 Skrevet 16. januar 2005 Det er klart det er naturlig med masse forskjellige følelser - men jeg vil allikevel komme med min historie, kanskje kan jeg spare noen andre for å oppleve det samme. Opplevelsene mine er kanskje uvanlige og dramatiske, men tross alt en slags solskinnshistorie, og forhåpentligvis noe som kan oppmuntre andre. Mannen min og jeg ønsket oss veldig barn, etter å ha vurdert det i årevis. Vi hadde virkelig gjort mye tanke- og følelsesarbeid, og var godt forberedt på det å skulle bli foreldre. Jeg ble fort gravid - og ble helt tatt på senga av den reaksjonen jeg hadde. Helt fra jeg testet positivt, var jeg panisk. Jeg var vettskremt, og klarte ikke glede meg i det hele tatt, jeg var sikker på at det kom til å gå galt. Særlig var jeg redd for å oppleve en såkalt missed abortion - tanken på at det lille livet rett og slett kunne gå til grunne uten at jeg merket noen ting, var uutholdelig. Hos legen klarte jeg ikke å formidle hvor redd jeg var, og det var ingen hjelp å få. Svangerskapet var et kortvarig, grusomt mareritt. Ironisk nok skjedde nemlig nettopp det jeg hadde vært så redd for - i uke tolv viste det seg at fosteret var dødt. Etter aborten ble jeg fort gravid igjen, noe som var litt av et sjokk (legen hadde antydet at kroppen gjerne brukte et halvt års tid på å komme i gang igjen). Jeg prøvde tappert å ikke være så redd... Men klarte det ikke. Fikk tett oppfølging og ofte ultralyd, men var urolig. Og hadde til alt overmål en blødning i uke ni. Litt etter det gikk jeg i desperasjon til helsestasjonen, og sa at "noen må snakke med meg, jeg orker ikke mer." Der fikk jeg snakke med en jordmor, og hun tok tak i situasjonen. Det var helt fantastisk å oppleve at noen faktisk så at jeg trengte hjelp. Jeg satt jo der med en akutt depresjon, og ble sendt til familievernkontoret, til en psykolog som er spesialisert på svangerskap. Ble også sykmeldt en periode, og brukte all tiden min på å stable meg på beina. Sammen med psykologen fant jeg ut av mønstre og sammenhenger som hadde bidratt til å skape de reaksjonene jeg hadde hatt under det første svangerskapet, og klarte å sortere følelser og tanker. Det hjelper veldig! Det går helt fint med svangerskapet, over halvveis nå. Og jeg gleder meg til å bli kjent med det lille mennesket som vokser i meg. Jeg er selvfølgelig urolig iblant, men ikke panisk redd sånn som jeg var. I ettertid ser jeg at den hjelpen jeg får nå, trengte jeg jo egentlig i det første svangerskapet. Derfor blir mitt råd til alle som opplever tilsvarende ting: Sørg for å få hjelp! Hadde jeg fått hjelp da, ville det neppe gått så dårlig med meg som det gjorde nå, kanskje kunne jeg sluppet depresjon og sykmelding. Hvis du opplever at angsten styrer livet ditt, må du ikke la deg avfeie med at "det er helt normalt å være litt engstelig." Lykke til, alle sammen!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå