Kan man fungere selvom man er syk?

[Gjest JesusElskerAlle]

Jeg har litt inntrykket av at hvis en person er syk (fysisk eller psykisk), men fungerer i jobb/på studier så er det ikke ille nok. Jeg mener personlig at det er mulig å være syk og likevel fungere. At personen presser seg på jobb/skole eller til å gjøre hverdagslige ting vil ikke si at den nødvendigvis er mindre syk enn den som holder seg hjemme.

Her er et eksempel med to personer som har sosial angst, like sterk grad. 

Person 1: Denne personen jobber ikke, orker ikke komme seg opp av senga og klarer ikke hverdagslige gjøremål. Istedenfor å utfordre angsten tenker personen bare at det ikke nytter, at de er for syke til å gå ut av døra og møte folk. 

Person 2: Denne personen har like mye angst, men jobber med angsten hver eneste dag. Istedenfor å bli i senga velger den å stå opp og prøve å komme seg ut døra. Det er ikke alltid den lykkes, og noen ganger spyr personen eller får angstanfall med en gang den kom ut av døra. Om denne personen da jobber med seg selv og i terapi, og den kommer seg ut i en liten stilling på jobb, vil ikke det dermed si at den er mindre syk enn personen som sitter hjemme uten å jobbe med problemene sine. 

Begge har samme utgangspunkt. Begge er like syke. Den ene har bare større kapasitet til å presse seg, til å kjempe og til å komme seg gjennom dagene uansett hva. Dvs, man kan være syk selvom man fungerer. 

 

[AnonymBruker]

Syk er et ganske bredt spektrum. Ser ikke helt poenget med å absolutt skulle sammenligne hvor syke noen er. Men om vi skal gjøre det, så mener jeg person 1 er sykere enn 2. Men hvilken rolle spiller det?

Anonymkode: d9d76...782

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke mange tiår siden at flertallet av psykisk syke gjorde slik person 2. 

De gjorde det de måtte. 

Det ser ikke ut som om trenden med å rulle inn teppet slik slike mennesker gjør nå til dags gagner hverken dem selv eller samfunnet. De er faktisk blitt noen som bare tar og tar men ikke bidrar til samfunnet. 

Det er kanskje derfor de blir uglesett og mislikt av andre som jobber.

For livet er faktisk hardt for de fleste av oss! 

Anonymkode: ecd96...57b

[Atea]

Du kan ikke hevde at person 1 har samme angst som nummer to, eller sterkere. Du er ikke dem.

Jeg har hatt angst i den grad at jeg stod opp, dusjet, spiste frokost, kledde på meg, men når jeg skulle åpne døra stoppet angsten meg. Jeg la hånda på dørklinken men fikk angstanfall. Jeg ville, men fikk sperre. Det er mange år siden og jeg er bedre i dag. Jeg tvang meg til å være sosial, fortalte de jeg kjenner at jeg slet litt. Uten å gå til psykolog visste jeg at å stenge seg inne på jenterommet var en felle. Jeg kunne ikke se for meg at jeg ble sittende der liksom. Og jeg husket livet mitt før angsten rammet, og ville ha det tilbake.

Jeg forstår ikke at du kan påstå at begge de du nevner har samme form for angst. Kanskje hun som jobber har lettere for å utrykke seg, men den andre ikke har det, vil ikke klage osv.

 

 

[AnonymBruker]

La oss ta armbrudd som et eksempel.

Person 1 har et ukomplisert brudd, med gips fra fingre til albue.  Personen klarer seg stort sett på egen hånd.

Person 2 har et komplisert brudd, måtte operere, har gips fra fingre til midt på overarm, med albuen i 90 graders vinkel,  og behøver hjelp til det meste.

Begge har brukket armen, begge har armen i gips, begge er i så måte "like syke".   Men likevel har de ulik funksjonsevne.

Anonymkode: eb6ce...f2f

[AnonymBruker]

Jeg har en skade i nakken som medfører mye smerter, jeg har også skoliose som medfører en del stivhet og smerter, spesielt om jeg har kjørt meg for hardt, og jeg har en stoffskiftesykdom som til tider lager litt problemer, med at jeg ikke får sove, eller at jeg føler meg generelt dårlig. 

Summen av dette har ført til en del sykemeldinger, men min erfaring er at jeg ikke blir bedre av å ikke jobbe. Da får jeg tvert imot et annet problem i tillegg; Jeg blir deprimert! 

Å gå uvirksom, og føle at livet går videre med meg på sidelinjen, det er ikke helsebringende for meg! Noen ganger må jeg kaste inn håndkle, men jevnt over fungerer jeg. Akkurat som man må jobbe med å håndtere psykiske problemer, så kan man jobbe med å håndtere fysiske smerter. Jeg blir aldri bra, jeg blir aldri smertefri, så mitt mål er å håndtere smertene best mulig. Det jobber jeg med både mentalt og fysisk (trening og tøying + avspenningsteknikker). Smertestillende er jeg livredd for å bli avhengig av, så det tyr jeg bare til når det ikke finnes andre muligheter, og kroppen er fullstendig utslitt av smertene. Det er få ting som tapper så mye energi som å gå med konstante smerter!

Jeg skalerer smertene mine på en skala fra 0- 10. 0-3 er det flere år siden jeg var nede på, og på den tiden synes jeg at smertene på en måte stoppet meg i livet når de var på omtrent 5 (på nivå med å få skulder ut av ledd). Da ble jeg sliten, sur og negativ av smertene på et nivå jeg nå faktisk regner som behagelig. Nå fungerer jeg opptil 7, og ligger det på 5-6 fungerer jeg helt fint. På 7 (som vond, konstant tannpine omtrent) begynner jeg å slite veldig, og på 8 (som barnefødsel) er jeg sykemeldt. På 9 ligger jeg på sykehus . 10 er noe hinsides som jeg heldigvis ikke har opplevd ennå. Jeg fungerer altså helt som normalt med rimelig mye smerter, og jeg har klart å heve nivået jeg kan fungere på. Fordi jeg jobber veldig med mestringen av smertene. 

Jeg er litt enig med AB ecd96...57b over her som sier at livet er hardt for andre. Jeg formulerer det som at alle har sine utfordringer. Dette er noen av mine, og de er ikke kjekke, men jeg har det ikke- totalt sett- verre enn så mange andre. 

Jeg har et par bekjente som nå får sine månedlige utbetalinger fra NAV.  

Anonymkode: c2633...250

[AnonymBruker]

Kom borti publiser, før jeg hadde skrevet ferdig. Det jeg skulle skrive var at jeg har noen bekjente som nå ikke jobber, grunnet nakke- ryggplager. I motsetning til meg så har det vært ønsket lenge fra dem. Å ikke jobbe passer dem. Når man har det synet så er det klart at man ikke jobber så hardt med å fungere. Så et går mye på personlighet og vilje. 

Anonymkode: c2633...250

[Atea]

10 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg har en skade i nakken som medfører mye smerter, jeg har også skoliose som medfører en del stivhet og smerter, spesielt om jeg har kjørt meg for hardt, og jeg har en stoffskiftesykdom som til tider lager litt problemer, med at jeg ikke får sove, eller at jeg føler meg generelt dårlig. 

Summen av dette har ført til en del sykemeldinger, men min erfaring er at jeg ikke blir bedre av å ikke jobbe. Da får jeg tvert imot et annet problem i tillegg; Jeg blir deprimert! 

Å gå uvirksom, og føle at livet går videre med meg på sidelinjen, det er ikke helsebringende for meg! Noen ganger må jeg kaste inn håndkle, men jevnt over fungerer jeg. Akkurat som man må jobbe med å håndtere psykiske problemer, så kan man jobbe med å håndtere fysiske smerter. Jeg blir aldri bra, jeg blir aldri smertefri, så mitt mål er å håndtere smertene best mulig. Det jobber jeg med både mentalt og fysisk (trening og tøying + avspenningsteknikker). Smertestillende er jeg livredd for å bli avhengig av, så det tyr jeg bare til når det ikke finnes andre muligheter, og kroppen er fullstendig utslitt av smertene. Det er få ting som tapper så mye energi som å gå med konstante smerter!

Jeg skalerer smertene mine på en skala fra 0- 10. 0-3 er det flere år siden jeg var nede på, og på den tiden synes jeg at smertene på en måte stoppet meg i livet når de var på omtrent 5 (på nivå med å få skulder ut av ledd). Da ble jeg sliten, sur og negativ av smertene på et nivå jeg nå faktisk regner som behagelig. Nå fungerer jeg opptil 7, og ligger det på 5-6 fungerer jeg helt fint. På 7 (som vond, konstant tannpine omtrent) begynner jeg å slite veldig, og på 8 (som barnefødsel) er jeg sykemeldt. På 9 ligger jeg på sykehus . 10 er noe hinsides som jeg heldigvis ikke har opplevd ennå. Jeg fungerer altså helt som normalt med rimelig mye smerter, og jeg har klart å heve nivået jeg kan fungere på. Fordi jeg jobber veldig med mestringen av smertene. 

Jeg er litt enig med AB ecd96...57b over her som sier at livet er hardt for andre. Jeg formulerer det som at alle har sine utfordringer. Dette er noen av mine, og de er ikke kjekke, men jeg har det ikke- totalt sett- verre enn så mange andre. 

Jeg har et par bekjente som nå får sine månedlige utbetalinger fra NAV.  

Anonymkode: c2633...250

 

7 minutes ago, AnonymBruker said:

Kom borti publiser, før jeg hadde skrevet ferdig. Det jeg skulle skrive var at jeg har noen bekjente som nå ikke jobber, grunnet nakke- ryggplager. I motsetning til meg så har det vært ønsket lenge fra dem. Å ikke jobbe passer dem. Når man har det synet så er det klart at man ikke jobber så hardt med å fungere. Så et går mye på personlighet og vilje. 

Anonymkode: c2633...250

Du får ingen sympati fra meg i alle fall, men det virker som du ikke trenger den. Du har laget en skala på smertene dine (de er dine). Du kan ikke vite hvilken smerter en annen har. En venninne fikk sativex etter mange år med smerter, og da snakker vi smerter 24/7. Hun klager sjelden, men jeg merker når hun har det ekstra vondt, da blir hun stille. Det går ikke på vilje. Jeg kan ikke sette meg inn i hennes smerter selv om jeg har plager i perioder. Sativex er vanskelig å få (medisinsk marihuana). Forstår ikke hvordan du kan sammenligne, ut i fra - kun din egen erfaring?

Endret 30. august 2017 av Atea

[QueenOfTheSidewalk]

1 time siden, JesusElskerAlle skrev:

Jeg har litt inntrykket av at hvis en person er syk (fysisk eller psykisk), men fungerer i jobb/på studier så er det ikke ille nok. Jeg mener personlig at det er mulig å være syk og likevel fungere. At personen presser seg på jobb/skole eller til å gjøre hverdagslige ting vil ikke si at den nødvendigvis er mindre syk enn den som holder seg hjemme.

Her er et eksempel med to personer som har sosial angst, like sterk grad. 

Person 1: Denne personen jobber ikke, orker ikke komme seg opp av senga og klarer ikke hverdagslige gjøremål. Istedenfor å utfordre angsten tenker personen bare at det ikke nytter, at de er for syke til å gå ut av døra og møte folk. 

Person 2: Denne personen har like mye angst, men jobber med angsten hver eneste dag. Istedenfor å bli i senga velger den å stå opp og prøve å komme seg ut døra. Det er ikke alltid den lykkes, og noen ganger spyr personen eller får angstanfall med en gang den kom ut av døra. Om denne personen da jobber med seg selv og i terapi, og den kommer seg ut i en liten stilling på jobb, vil ikke det dermed si at den er mindre syk enn personen som sitter hjemme uten å jobbe med problemene sine. 

Begge har samme utgangspunkt. Begge er like syke. Den ene har bare større kapasitet til å presse seg, til å kjempe og til å komme seg gjennom dagene uansett hva. Dvs, man kan være syk selvom man fungerer. 

 

Det her er bare tull og tøys. Person 2, vil møte veggen med et smell, for det blir aldri bedre samme hvor mye man prøver om det er alvorlig. 

[Gjest JesusElskerAlle]

10 minutter siden, Evilposelos skrev:

Det her er bare tull og tøys. Person 2, vil møte veggen med et smell, for det blir aldri bedre samme hvor mye man prøver om det er alvorlig. 

Så det er bedre å ikke prøve? 

Har man en alvorlig psykisk lidelse f.eks så må man selvsagt ha terapi, oppfølging og tilrettelegging. Men om man mister håpet, slutter å prøve, så går ting hvertfall ikke riktig vei. 

Det jeg mener å si er at en person kan leve med voldsomme smerter, enten psykisk eller fysisk, og fungere bra likevel. At man er i jobb vil ikke dermed si at man kan regnes som frisk. Jeg klarer å studere (nettopp fullført videregående med høyt snitt), men vil likevel ikke regne meg som frisk. Har 2 diagnoser (en av dem kompleks PTSD etter traumer fra omsorgssvikt i tidlig alder) og har masse symptomer som: Konstant tretthet, overdreven skyldfølelse, elendig selvbilde (med tanker om at jeg ikke er verdt like mye som andre), kraftig ustabilitet med suicidale episoder/selvskading, hatt depresjon, har angst for avkledning, er sårbar/usikker/redd for å bli kritisert/avvist og forlatt. I tillegg til dette kommer nervøsitet, plutselig gråt (voldsomme problemer med å regulere følelser) og til tider vekttap. Jeg er i tillegg trøtt hele tida, har søvnproblemer og hvis jeg presser meg for mye så spyr jeg.

Jeg ville ikke regnet meg som frisk, men jeg fungerer. Jeg er ustabil, går med mye smerter psykisk og gråter lett (reagerer veldig kraftig på små ting) og blir utslitt av å være sosial. Men jeg presser meg til å fungere så normalt jeg klarer. At andre ikke klarer det samme har jeg full forståelse for. Det jeg vil ha fram er at jeg synes det er merkelig at en person som meg, med så mange plager, blir sett på som mindre syk fordi jeg tar et bevisst valg om å presse meg til å fungere. At jeg fungerer vil ikke si at jeg er frisk. 

[Gjest JesusElskerAlle]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en skade i nakken som medfører mye smerter, jeg har også skoliose som medfører en del stivhet og smerter, spesielt om jeg har kjørt meg for hardt, og jeg har en stoffskiftesykdom som til tider lager litt problemer, med at jeg ikke får sove, eller at jeg føler meg generelt dårlig. 

Summen av dette har ført til en del sykemeldinger, men min erfaring er at jeg ikke blir bedre av å ikke jobbe. Da får jeg tvert imot et annet problem i tillegg; Jeg blir deprimert! 

Å gå uvirksom, og føle at livet går videre med meg på sidelinjen, det er ikke helsebringende for meg! Noen ganger må jeg kaste inn håndkle, men jevnt over fungerer jeg. Akkurat som man må jobbe med å håndtere psykiske problemer, så kan man jobbe med å håndtere fysiske smerter. Jeg blir aldri bra, jeg blir aldri smertefri, så mitt mål er å håndtere smertene best mulig. Det jobber jeg med både mentalt og fysisk (trening og tøying + avspenningsteknikker). Smertestillende er jeg livredd for å bli avhengig av, så det tyr jeg bare til når det ikke finnes andre muligheter, og kroppen er fullstendig utslitt av smertene. Det er få ting som tapper så mye energi som å gå med konstante smerter!

Jeg skalerer smertene mine på en skala fra 0- 10. 0-3 er det flere år siden jeg var nede på, og på den tiden synes jeg at smertene på en måte stoppet meg i livet når de var på omtrent 5 (på nivå med å få skulder ut av ledd). Da ble jeg sliten, sur og negativ av smertene på et nivå jeg nå faktisk regner som behagelig. Nå fungerer jeg opptil 7, og ligger det på 5-6 fungerer jeg helt fint. På 7 (som vond, konstant tannpine omtrent) begynner jeg å slite veldig, og på 8 (som barnefødsel) er jeg sykemeldt. På 9 ligger jeg på sykehus . 10 er noe hinsides som jeg heldigvis ikke har opplevd ennå. Jeg fungerer altså helt som normalt med rimelig mye smerter, og jeg har klart å heve nivået jeg kan fungere på. Fordi jeg jobber veldig med mestringen av smertene. 

Jeg er litt enig med AB ecd96...57b over her som sier at livet er hardt for andre. Jeg formulerer det som at alle har sine utfordringer. Dette er noen av mine, og de er ikke kjekke, men jeg har det ikke- totalt sett- verre enn så mange andre. 

Jeg har et par bekjente som nå får sine månedlige utbetalinger fra NAV.  

Anonymkode: c2633...250

Sender deg en klem.❤️ Veldig trist å høre at du må leve med så mye smerter

[AnonymBruker]

Akkurat nå, JesusElskerAlle skrev:

Så det er bedre å ikke prøve? 

Har man en alvorlig psykisk lidelse f.eks så må man selvsagt ha terapi, oppfølging og tilrettelegging. Men om man mister håpet, slutter å prøve, så går ting hvertfall ikke riktig vei. 

Det jeg mener å si er at en person kan leve med voldsomme smerter, enten psykisk eller fysisk, og fungere bra likevel. At man er i jobb vil ikke dermed si at man kan regnes som frisk. Jeg klarer å studere (nettopp fullført videregående med høyt snitt), men vil likevel ikke regne meg som frisk. Har 2 diagnoser (en av dem kompleks PTSD etter traumer fra omsorgssvikt i tidlig alder) og har masse symptomer som: Konstant tretthet, overdreven skyldfølelse, elendig selvbilde (med tanker om at jeg ikke er verdt like mye som andre), kraftig ustabilitet med suicidale episoder/selvskading, hatt depresjon, har angst for avkledning, er sårbar/usikker/redd for å bli kritisert/avvist og forlatt. I tillegg til dette kommer nervøsitet, plutselig gråt (voldsomme problemer med å regulere følelser) og til tider vekttap. Jeg er i tillegg trøtt hele tida, har søvnproblemer og hvis jeg presser meg for mye så spyr jeg.

Jeg ville ikke regnet meg som frisk, men jeg fungerer. Jeg er ustabil, går med mye smerter psykisk og gråter lett (reagerer veldig kraftig på små ting) og blir utslitt av å være sosial. Men jeg presser meg til å fungere så normalt jeg klarer. At andre ikke klarer det samme har jeg full forståelse for. Det jeg vil ha fram er at jeg synes det er merkelig at en person som meg, med så mange plager, blir sett på som mindre syk fordi jeg tar et bevisst valg om å presse meg til å fungere. At jeg fungerer vil ikke si at jeg er frisk. 

De symptomene du ramser opp her høres ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.. viss du ikke visste det allerede da

Anonymkode: 5fac2...2f4

[Gjest JesusElskerAlle]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De symptomene du ramser opp her høres ut som emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.. viss du ikke visste det allerede da

Anonymkode: 5fac2...2f4

Jeg vet det og jeg har blitt utredet for det sånn nylig. Jeg fikk ikke diagnosen fordi jeg ikke har nok score på diagnosen. Men jeg har kompleks PTSD og traumer som ligger til grunn for hvordan jeg har det idag. 

[Wenda]

To personer med eksakt samme sykdom kan likevel ha helt forskjellige reaksjoner på sykdommen. Uansett om det er fysisk eller psykisk sykdom. 

Det kommer an på hvor sterk personen er, hvor aktiv personen er, hvilken oppvekst og miljø personen har hatt, hvilken kjemisk sammensetting i hjerne og kropp personen har. 

Man kan ALDRI sette to personer opp mot hverandre på den måten

Noen mennesker kan fungere helt fint, uttad. Men det du ikke ser er hvordan den personen har det når du ikke er der. Kanskje har personen drevet med selvskading, drikker alkohol hver kveld, ligger i senga og gråter hele tiden når hen er hjemme, vært innlagt på psykiatrisk flere ganger.  Men likevel klare å sette på seg et smil og komme seg på jobb hver dag

Og så har man de som ikke klarer å jobbe, men som sliter med de samme tingene, men som rett og slett ikke klarer å "ta seg sammen" i mangel på bedre uttrykk. 

Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Begge personer har like fullt en sykdom/lidelse og begge skal tas på alvor. 

[Gjest supernova_87]

18 minutter siden, Wenda skrev:

To personer med eksakt samme sykdom kan likevel ha helt forskjellige reaksjoner på sykdommen. Uansett om det er fysisk eller psykisk sykdom. 

Det kommer an på hvor sterk personen er, hvor aktiv personen er, hvilken oppvekst og miljø personen har hatt, hvilken kjemisk sammensetting i hjerne og kropp personen har. 

Man kan ALDRI sette to personer opp mot hverandre på den måten

Noen mennesker kan fungere helt fint, uttad. Men det du ikke ser er hvordan den personen har det når du ikke er der. Kanskje har personen drevet med selvskading, drikker alkohol hver kveld, ligger i senga og gråter hele tiden når hen er hjemme, vært innlagt på psykiatrisk flere ganger.  Men likevel klare å sette på seg et smil og komme seg på jobb hver dag

Og så har man de som ikke klarer å jobbe, men som sliter med de samme tingene, men som rett og slett ikke klarer å "ta seg sammen" i mangel på bedre uttrykk. 

Det ene er ikke bedre eller verre enn det andre. Begge personer har like fullt en sykdom/lidelse og begge skal tas på alvor. 

Bra innlegg! 

Hvis vi antar at premisset ditt TS er riktig at angsten er like sterk for begge (selv om man ikke har noe grunnlag for å måle det), så vil man fremdeles være rustet til å takle den på forskjellige måter. Det vil være indre og ytre ressurser som varierer. Dette går på kognitive evner, hvilket selvbilde man har i bunn i bunn, generell livsinnstilling, boforhold, venner og familie og deres evne til å trå til og så så mange flere aspekter. Det er f.eks enklere for noen å gjøre noe dersom man har en innstilling at man får ting til dersom man jobber for det. 

I den grad jeg tenker på dette så pleier jeg å anse at den som ikke jobber har minst funksjon. Man kan ha samme lidelse men funksjonsevnen slår ut ulikt. Men det er selvsagt ikke alltid sånn. Noen gir opp lettere. Noen ønsker å være gratispassasjerer. Men man kan jo også argumentere for at dette også er former for funksjonsnedsettelse, bare ikke slike som er OK. 

Når jeg hører slike som roper om at "jeg har det like ille men du ser ikke meg xxx" så lurer jeg alltid på hva det handler om. Irritasjon eller misunnelse kanskje? Til syvende og sist så er det ingen som vil takke deg for å være martyr og holde ut mer enn du tåler. Noen ganger er det smartere å pushe seg selv litt mindre, for da vil du ha fremgang sakte men sikkert. Skyndte seg langsomt. Og det er det mange som gjør selv uten jobb: pusher seg. 

Å få kommentaren "men jeg har det akkurat sånn som deg men jeg jobber i tillegg" er forferdelig fornærmende når du opplever at du gjør akkurat så mye som du makter. Hvorfor har noen et behov for å påstå at de er sterkere enn meg, da sier de jo at jeg er svak. Du har rett i at noen ikke prøver, men du kan ikke vite hvem de er. Ta tak i din egen situasjon. Du prøver vel ikke fordi du skal få creds fra samfunnet for at du gjør en innsats men fordi du ser at det er den beste veien mot et godt liv FOR DEG. Dersom å pushe deg selv ikke funker så prøv noe annet. Fokuser på hvor heldig du er som har ståpåvilje. 

Det handler mye mer om funksjonsevnen og ikke sykdommen. En med MS har en alvorlig sykdom, den kan likevel ha full funksjon. Noen kan nesten ikke ha sykdom, men fungere så dårlig at de nesten ikke klarer noen ting. Jeg ville heller vært syk med funksjon, enn å ha så lite funksjon at jeg ble tvunget ut av arbeidsliv, og håpet om å "være normal". Og når først ting er som de er unner jeg mennesker muligheten til å skape et bra liv for seg selv enten det er som trygdet eller arbeidsfør. 

[Gjest Coolaid]

3 timer siden, JesusElskerAlle skrev:

Jeg har litt inntrykket av at hvis en person er syk (fysisk eller psykisk), men fungerer i jobb/på studier så er det ikke ille nok. Jeg mener personlig at det er mulig å være syk og likevel fungere. At personen presser seg på jobb/skole eller til å gjøre hverdagslige ting vil ikke si at den nødvendigvis er mindre syk enn den som holder seg hjemme.

Her er et eksempel med to personer som har sosial angst, like sterk grad. 

Person 1: Denne personen jobber ikke, orker ikke komme seg opp av senga og klarer ikke hverdagslige gjøremål. Istedenfor å utfordre angsten tenker personen bare at det ikke nytter, at de er for syke til å gå ut av døra og møte folk. 

Person 2: Denne personen har like mye angst, men jobber med angsten hver eneste dag. Istedenfor å bli i senga velger den å stå opp og prøve å komme seg ut døra. Det er ikke alltid den lykkes, og noen ganger spyr personen eller får angstanfall med en gang den kom ut av døra. Om denne personen da jobber med seg selv og i terapi, og den kommer seg ut i en liten stilling på jobb, vil ikke det dermed si at den er mindre syk enn personen som sitter hjemme uten å jobbe med problemene sine. 

Begge har samme utgangspunkt. Begge er like syke. Den ene har bare større kapasitet til å presse seg, til å kjempe og til å komme seg gjennom dagene uansett hva. Dvs, man kan være syk selvom man fungerer. 

 

Det er mange måter å leve med sykdom, mennesker mestrer sykdom ulikt. Du beskriver to. Jeg er helt enig i deg. Det er vanskelig å bestemme hvem som er mest eller minst syk men min erfaring med angst er at man kan jobbe seg bedre over tid. Noen gjør det fortere enn andre, andre trenger mer tid. Det betyr ikke at man er mer eller mindre syk av den grunn.

Det er fint å ha fokus på det man klarer i stedet for det man ikke klarer. Ha fokus på den ene dagen man kommer seg ut av sengen eller over dørstokken, ikke på de seks andre dagen hvor man ikke fikk det til. 

Ved å gjøre det man er redd for blir man stadig bedre (er min mening) 

[Gjest JesusElskerAlle]

4 minutter siden, Rainstorm skrev:

Bra innlegg! 

Hvis vi antar at premisset ditt TS er riktig at angsten er like sterk for begge (selv om man ikke har noe grunnlag for å måle det), så vil man fremdeles være rustet til å takle den på forskjellige måter. Det vil være indre og ytre ressurser som varierer. Dette går på kognitive evner, hvilket selvbilde man har i bunn i bunn, generell livsinnstilling, boforhold, venner og familie og deres evne til å trå til og så så mange flere aspekter. Det er f.eks enklere for noen å gjøre noe dersom man har en innstilling at man får ting til dersom man jobber for det. 

I den grad jeg tenker på dette så pleier jeg å anse at den som ikke jobber har minst funksjon. Man kan ha samme lidelse men funksjonsevnen slår ut ulikt. Men det er selvsagt ikke alltid sånn. Noen gir opp lettere. Noen ønsker å være gratispassasjerer. Men man kan jo også argumentere for at dette også er former for funksjonsnedsettelse, bare ikke slike som er OK. 

Når jeg hører slike som roper om at "jeg har det like ille men du ser ikke meg xxx" så lurer jeg alltid på hva det handler om. Irritasjon eller misunnelse kanskje? Til syvende og sist så er det ingen som vil takke deg for å være martyr og holde ut mer enn du tåler. Noen ganger er det smartere å pushe seg selv litt mindre, for da vil du ha fremgang sakte men sikkert. Skyndte seg langsomt. Og det er det mange som gjør selv uten jobb: pusher seg. 

Å få kommentaren "men jeg har det akkurat sånn som deg men jeg jobber i tillegg" er forferdelig fornærmende når du opplever at du gjør akkurat så mye som du makter. Hvorfor har noen et behov for å påstå at de er sterkere enn meg, da sier de jo at jeg er svak. Du har rett i at noen ikke prøver, men du kan ikke vite hvem de er. Ta tak i din egen situasjon. Du prøver vel ikke fordi du skal få creds fra samfunnet for at du gjør en innsats men fordi du ser at det er den beste veien mot et godt liv FOR DEG. Dersom å pushe deg selv ikke funker så prøv noe annet. Fokuser på hvor heldig du er som har ståpåvilje. 

Det handler mye mer om funksjonsevnen og ikke sykdommen. En med MS har en alvorlig sykdom, den kan likevel ha full funksjon. Noen kan nesten ikke ha sykdom, men fungere så dårlig at de nesten ikke klarer noen ting. Jeg ville heller vært syk med funksjon, enn å ha så lite funksjon at jeg ble tvunget ut av arbeidsliv, og håpet om å "være normal". Og når først ting er som de er unner jeg mennesker muligheten til å skape et bra liv for seg selv enten det er som trygdet eller arbeidsfør. 

Veldig mange bra poenger. Er enig. Det er derfor jeg har reagert noen ganger når jeg har hatt samtale på DPS. Jeg føler holdningen er litt sånn: "Men du fungerer jo godt og har mye stabilitet rundt deg. Det er mange som jeg har jobbet med som ikke fungerer i det hele tatt, eller som ender med akuttinnleggelse". 

Jeg må si at jeg synes det er veldig trist at noen mennesker har det sånn. Det gjør meg virkelig vondt. Men uansett om andre har det verre så føler jeg meg ikke frisk jeg heller. Å ha et høyt funksjonsnivå i psykiatrien blir nesten sidestilt med det å være frisk...

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, JesusElskerAlle skrev:

Veldig mange bra poenger. Er enig. Det er derfor jeg har reagert noen ganger når jeg har hatt samtale på DPS. Jeg føler holdningen er litt sånn: "Men du fungerer jo godt og har mye stabilitet rundt deg. Det er mange som jeg har jobbet med som ikke fungerer i det hele tatt, eller som ender med akuttinnleggelse". 

Jeg må si at jeg synes det er veldig trist at noen mennesker har det sånn. Det gjør meg virkelig vondt. Men uansett om andre har det verre så føler jeg meg ikke frisk jeg heller. Å ha et høyt funksjonsnivå i psykiatrien blir nesten sidestilt med det å være frisk...

Det er mulig det der er feilslått oppmuntring. Det går jo an å si det? At du ikke synes det er oppmuntrende å få høre dette men heller opplever det som bagatellisering av egen situasjon? For at noen sier at du er frisk er vel ikke tilfellet, eller? 

Slik jeg tolker utsagnet er som nettopp en oppmuntring, at det kunne vært verre. Noen bruker dette mye på seg selv, mens andre føler at en hver form for slik oppmuntring er å nærmest si at da fortjener man ikke hjelp, er ikke verdt å hjelpe eller som du opplever at da sier de at du er frisk. Det er ikke det de faktisk sier. Det kan være en desperat oppmuntring også, en slags bønn om at nå må du se at situasjonen din kunne vært så mye verre. Man er heldig dersom man har stabilitet rundt seg, en økonomisk situasjon som fungerer og en iboende evne til å alltid fortsette å prøve å oppnå endring. At man er heldig (i uhellet) betyr ikke at man er frisk. Og samtidig er man svært uheldig. Det virker viktig for deg at din lidelse skal bli anerkjent. Det kan være svært viktig å få lov til å sørge over det man har mistet på grunn av sin sykdom, enda man har og klarer mye mer enn andre. 

At man er friskere eller har mer funksjon betyr ikke at man ikke har problemer og er helt frisk, det betyr ofte bare at utgangspunktet er forskjellig. Dessverre er det gjerne sånn at hvis det er trangt om ressursene så velger noen å gi hjelpen til de som fungerer dårligst ja. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, JesusElskerAlle skrev:

Veldig mange bra poenger. Er enig. Det er derfor jeg har reagert noen ganger når jeg har hatt samtale på DPS. Jeg føler holdningen er litt sånn: "Men du fungerer jo godt og har mye stabilitet rundt deg. Det er mange som jeg har jobbet med som ikke fungerer i det hele tatt, eller som ender med akuttinnleggelse". 

Jeg må si at jeg synes det er veldig trist at noen mennesker har det sånn. Det gjør meg virkelig vondt. Men uansett om andre har det verre så føler jeg meg ikke frisk jeg heller. Å ha et høyt funksjonsnivå i psykiatrien blir nesten sidestilt med det å være frisk...

Jeg går og på DPS, sliter med PTSD, depresjon og spiseforstyrrelse. Psykologen min, sier og lignende til meg. Men det er for å vise meg, hvor sterk jeg er, alt jeg har oppnådd og klarer, og da mine muligheter til å bli frisk. Jeg er fortsatt syk, og trenger hjelp, og får jo denne hjelpen. Men psykologen har store håp for meg. Det er sånn jeg tolker det.

Og de som har PTSD, fungerer da ekstremt forskjellige, og er syke i forskjellig grad. Og man kan ikke dømme andre, bare fordi man fungerer bedre selv.

Anonymkode: 42bdc...610

[Gjest JesusElskerAlle]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går og på DPS, sliter med PTSD, depresjon og spiseforstyrrelse. Psykologen min, sier og lignende til meg. Men det er for å vise meg, hvor sterk jeg er, alt jeg har oppnådd og klarer, og da mine muligheter til å bli frisk. Jeg er fortsatt syk, og trenger hjelp, og får jo denne hjelpen. Men psykologen har store håp for meg. Det er sånn jeg tolker det.

Og de som har PTSD, fungerer da ekstremt forskjellige, og er syke i forskjellig grad. Og man kan ikke dømme andre, bare fordi man fungerer bedre selv.

Anonymkode: 42bdc...610

Tusen takk for at du deler egne erfaringer. Ja, kanskje jeg heller burde begynne å se det på den måten, at jeg er sterk, siden jeg på en eller annen måte klarer å holde hodet over vann nok til å fullføre VGS f.eks. med et høyt karaktersnitt. 

Vi er begge sterke, du også❤️