Er selvmordstanker alvorlig?

[AnonymBruker]

Først, og fremst vil jeg bare informere om at dette er tanker, og langt ifra noe handling.

Helt siden jeg var i 7 års alderen har jeg hatt selvmordstanker, jeg er nå 19. Jeg har alltid trodd dette va noe alle hadde, helt til for 2 år siden, da jeg kom på å snakke om dette med venninna mi. Det var noen måneder etter samtalen med henne, jeg gikk til legen med dette, og oppsøkte hjelp. Ikke bare pga. tankene, men fordi jeg var veldig langt nede, og tankene ble mer, og mer enn "oppfordring" for meg i den tid, og startet med selvskading (dette har jeg ikke gjort på 1 1/2 år nå). Jeg ble henvist til en psykolog, men synes ikke det var til noe hjelp med mine andre problemer som fikk disse tankene forsterket. Jeg synes rett, og slett jeg klarte å bearbeide meg mye bedre selv, enn ved hjelp av andre. Etter å ha fortalt legen om selvmordstankene, gikk de bort i halvt års tid. Vet ikke hvorfor tankene kom tilbake. Jeg er veldig vandt med dem, og plages egentlig ikke med det. Det som "plages" med det, er heller spørsmålet om jeg er helt frisk, selv om jeg har slike tanker. Selv som person er jeg veldig oppegåande, selvstendig, og vet selv når jeg bør oppsøke hjelp med en gang, om tankene blir "forsterket". 

Jeg så nettopp en video om en person som hadde suicidale tanker, der h*n oppfordret til å søke hjelp, ved den minste tanke. Burde jeg tatt en ny samtale med legen min om dette, selv om jeg selv ikke ser noe alvorlig med dette? 

Om noe virker uklart, er det lov å spørre.

 

(Var ikke sikker på hvilken kategori jeg skulle sette som, derfor "kropp, og helse").

Anonymkode: 9fbf9...7cf

[AnonymBruker]

Jeg vil si det spørs litt på hva konkret det er du tenker.

Det er menneskelig å tenke på døden av og til, og noen sikkert mer og andre sikkert mindre.

Det som gjør det alvorlig er vel når man ikke bare tenker på døden, men føler dypt og kraftig inni seg at man skulle ønske man var død og det går utover humøret i hverdagen hvor disse følelsene tar overhånd i enkelte situasjoner. For eksempel at man sitter i bil og føler at man skulle ønske bilen kræsjet så man døde, eller prøver å finne ut andre måter å dø på fordi man føler så sterkt at man vil dø.

Anonymkode: 9521f...585

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil si det spørs litt på hva konkret det er du tenker.

Det er menneskelig å tenke på døden av og til, og noen sikkert mer og andre sikkert mindre.

Det som gjør det alvorlig er vel når man ikke bare tenker på døden, men føler dypt og kraftig inni seg at man skulle ønske man var død og det går utover humøret i hverdagen hvor disse følelsene tar overhånd i enkelte situasjoner. For eksempel at man sitter i bil og føler at man skulle ønske bilen kræsjet så man døde, eller prøver å finne ut andre måter å dø på fordi man føler så sterkt at man vil dø.

Anonymkode: 9521f...585

Jeg vil si jeg kommer i en slags "boble" når tankene kommer. Det kan påvirke humøret mitt der og da, både for at jeg blir sint/lei meg for at jeg tenker slik, og for at jeg prøver å finne opp ting for å synes "synd på meg selv". Høres veldig merkelig ut. Men kan gjerne ha noe med at jeg aldri fikk den omsorgen da jeg var lita. Eksempelvis kan dette skje når jeg står å venter på toget, tenker å på å hoppe ut på skinnene, og skulle ønske jeg var død. Av og til også generelt. Jeg kan kjøre bil, og få tanken "jeg kan kjøre utfor kanten, og så vil jeg være død". Får jeg tanken når jeg kjører, og den eventuelt ikke stopper, så ville jeg ha stoppet ved kanten, for det er en ekkel følelse å tenke på når jeg kjører, og vil ikke ha tankene mine en slik plass når jeg kjører. Jeg er et menneske, og er selvfølgelig redd for døden, så jeg ønsker ikke å dø, men "liker" tanken på det av og til. Jeg er også allt for nyskjerrig på livet til å faktisk utføre selvmordstankene. 

Anonymkode: 9fbf9...7cf

[AnonymBruker]

En gutt jeg gikk i klasse med på barneskolen ble sendt på BUP fordi han skrev et dikt i klassen om at han misunnet sin røde gyngehest fordi den var rød, fordi den var fin, fordi, jeg husker ikke alt han ramset opp, men han endte det med, fordi den er død.

 

Anonymkode: a3b27...0e9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg vil si jeg kommer i en slags "boble" når tankene kommer. Det kan påvirke humøret mitt der og da, både for at jeg blir sint/lei meg for at jeg tenker slik, og for at jeg prøver å finne opp ting for å synes "synd på meg selv". Høres veldig merkelig ut. Men kan gjerne ha noe med at jeg aldri fikk den omsorgen da jeg var lita. Eksempelvis kan dette skje når jeg står å venter på toget, tenker å på å hoppe ut på skinnene, og skulle ønske jeg var død. Av og til også generelt. Jeg kan kjøre bil, og få tanken "jeg kan kjøre utfor kanten, og så vil jeg være død". Får jeg tanken når jeg kjører, og den eventuelt ikke stopper, så ville jeg ha stoppet ved kanten, for det er en ekkel følelse å tenke på når jeg kjører, og vil ikke ha tankene mine en slik plass når jeg kjører. Jeg er et menneske, og er selvfølgelig redd for døden, så jeg ønsker ikke å dø, men "liker" tanken på det av og til. Jeg er også allt for nyskjerrig på livet til å faktisk utføre selvmordstankene. 

Anonymkode: 9fbf9...7cf

Jeg ville ha tatt det opp med lege/psykolog/psykiatriker/psykiatrisk sykepleier. Selv om det ikke er sånn superalvorlig, så er det ille nok til at du en dag/kveld/natt kan oppleve de tankene sterkere enn noensinne før. Så jeg ville ha pratet med noen om det.

Anonymkode: a3b27...0e9

[Gjest supernova_87]

Jeg tenker at for noen som har brukt mye tid på å tenke på å dø så blir det etter hvert en vane. Det er ikke nødvendigvis farlig eller vitner om psykisk ubalanse. Men jeg tenker det kan være lurt å ta det opp med en psykolog som kan mer om dette, for at du skal få sjelefred om det. Få vite der om det er OK å ha slike tanker eller ikke. 

Det er veldig bra at du vet når du skal oppsøke hjelp. Og dette du sier om at du ikke ønsker å dø og vet at du aldri skal gjennomføre det. Det er veldig viktig å vite med seg selv. Er det kanskje forskjell på tanker om at jeg KAN faktisk dø om jeg kjører inn i den veggen nå/går ut foran trikken og tanker når du sitter hjemme i fred om at du lengter etter å dø, at du aktivt ønsker å oppsøke det. Å tenke på at man kan ta livet sitt er ikke det samme som å ønske det eller planlegge det. For noen vil likevel selv det å tenke rolig over at man kan ta livet sitt virke morbid. En opphengthet i døden og hvor nær den egentlig er oss trenger ikke være det samme som et dødsønske. 

Døden kan jo også bli en trøst for noen. Å tenke at i verste fall kan jeg jo bare ta livet mitt kan i forferdelige perioder være trøstende. Jeg vil si at man gjerne sliter psykisk hvis man tenker mye sånn, man da er det gjerne alle de andre problemene man må ta tak i. Når man ikke orker livet er fantasien om at døden venter og "finnes" en slags trygghet. Men slik er det gjerne ikke vanlig å tenke uten at man har opplevd stor lidelse. Og noen opplever stor lidelse uten at død og selvmord faller dem inn. På samme måte som mestringsstrategier som selvskading kun faller inn for visse grupper. Som man er disponert for destruktivtet. Jeg diskuterte en gang med en psykolog hva dette kom av. Jeg vet ikke hva vi kom frem til, annet enn at det handlet om at man ikke hadde lært seg gode nok selv-trøst-strategier gjennom barndommen, og ikke klarte å finne god nok trøst gjennom andre måte og ble desperat etter lettelse fra smerten. Det er lenge siden. 

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å ha selvmordstanker og å være suicidal. De fleste har selvmordstanker i løpet av livet og noen har det ofte uten at noe er alvorlig galt. Å søke hjelp for hver minste tanke høres unødvendig ut. Kommer de imidlertid i tillegg til psykiske plager og er veldig påtrengende burde man søke hjelp. Er man suicidal - altså i reell fare for å gjennomføre det - må man skaffe seg hjelp med en eneste gang.

Anonymkode: 56797...709

[AnonymBruker]

Alle mennesker har det slik. Noen mer enn andre.

Jeg begynte med det allerede i 5-årsalderen og har det enda. To ganger har jeg planlagt og faktisk hatt intensjon om å gjennomføre, men da har jeg blitt redd selv og oppsøkt hjelp. Ellers har jeg ikke brydd meg med det. Ser på det som en slags tvangstanke (?) om jeg kan si det sånn.

Anonymkode: 4dced...fa3

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alle mennesker har det slik. Noen mer enn andre.

Jeg begynte med det allerede i 5-årsalderen og har det enda. To ganger har jeg planlagt og faktisk hatt intensjon om å gjennomføre, men da har jeg blitt redd selv og oppsøkt hjelp. Ellers har jeg ikke brydd meg med det. Ser på det som en slags tvangstanke (?) om jeg kan si det sånn.

Anonymkode: 4dced...fa3

Hvor har du det fra at alle har det slik? Jeg har venninner som sier de aldri har falt dem inn å tenke på å avslutte livet selv. Jeg tenker at for noen er det bare ikke tilgjengelig. Livet er der til man dør av sykdom eller ulykke og så gjør man det beste ut av det. Andre har lettere for å tenke på døden som en mulighet. 

[AnonymBruker]

Jeg har perioder, der jeg er veldig deppressiv, noe jeg vet er normalt for alle. Men det er i disse periodene, selvmordstankene virvler mest rundt i hodet mitt, til en hver tid jeg er alene. Noe jeg tror at de dukker opp mest nå, er fordi jeg kommer inn i min "deppressive" periode nå. Venner har begynt på studier på andre deler av landet, og jeg sitter her hjemme alene, når jeg ikke er på jobb. Så det er blitt store variasjoner forhold til det jeg er vandt med. Det er i disse periodene jeg hater meg selv, og har en følelse av at noe konstant presser i hodet på meg. Jeg skjenner på følelsen av at jeg vil skade meg selv, for å "lindre" den psykiske smerten. Jeg kommer ikke til å gjøre noe som skader meg selv (dette vet jeg bare gjør ting verre for meg selv), og jeg bearbeider nye måter å "lindre" smerten min på. Som f.eks å ta seg en powernap på 30 minutter gjør susen! Likevell synes jeg det er veldig rart jeg føler hatet ovenfor meg selv, ved tanke på at jeg er veldig fornøyd med slik jeg er. Aldri slitt med kroppen min, det har jeg alltid akseptert slik jeg er. Det er nok heller valg jeg har tatt over meg selv, som jeg gjerne skulle ønske gikk annerledes. F.eks. Skole. Da jeg var nede i 7 års alderen, satt jeg meg tidfrist, for når jeg skulle ta livet av meg selv. Dette foregikk til jeg var rundt 14. Jeg hadde alltid noe å se frem til, og det at jeg har vært for nyskjerrig på livet, og for redd til å ta livet mitt, stoppa meg de gangene. 

Jeg innser selv nå, at det er veldig vanskelig å utdype tankene mine, for tankene gir egentlig ikke helt mening. 

Gjerne jeg er litt psykisk ustabil, eller kanskje det er normalt. Jeg vet ikke. Jeg er veldig skeptisk til psykolog, men kanskje jeg burde ha dørene åpne for det igjen. Innser nå at jeg har veldig mye rot i tankene, jeg burde ha ryddet opp i. Så gjerne jeg burde gå til legen, og fått meg henvist til psykolog igjen, og se om det får ryddet litt

-Trådstarter

 

Anonymkode: 9fbf9...7cf

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvor har du det fra at alle har det slik? Jeg har venninner som sier de aldri har falt dem inn å tenke på å avslutte livet selv. Jeg tenker at for noen er det bare ikke tilgjengelig. Livet er der til man dør av sykdom eller ulykke og så gjør man det beste ut av det. Andre har lettere for å tenke på døden som en mulighet. 

Det har jeg hørt mange steder. Av psykiatere, psykologer og annet personell som jobber i psykiatrien. Det har også stått i avisen, artikler på internett osv. 

Anonymkode: 4dced...fa3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var ung voksen. Så hos meg er det normalt. Det går jo opp og ned. 

Jeg har aldri hatt noe selvmordsforsøk. Min erfaring er at når man ikke har noe reelt selvmordsforsøk bak seg så blir man heller ikke tatt på alvor. Dessverre. Min psykolog var kun interessert i om jeg hadde prøvd. 

I en veldig dårlig periode for en stund siden så planla jeg. Om jeg ikke hadde mulighet til å gjøre noe så ble jeg sint og hysterisk. Jeg ville altså ha valget/muligheten. Da tok legen meg på alvor. Men det dabbet fort av når jeg ble bedre. 

Anonymkode: e41df...b91

[lillesky]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen
lillesky (mod)