Hvor viktig er status for kvinner?

[AnonymBruker]

Vi får stadig høre at kvinner er så frigjorte fra oldtidens idealer om at en mann må ha status, penger og makt for å være interessant for henne. Men hvor mange kunne blitt sammen med en som er uførepensjonert?

Hvis det er viktig at han har jobb og tjener si og så mye så handler det jo om status, at det er viktig at han ikke gjør skam på deg som kvinne. Hvis det bare er det at "så lenge han har noe som utvikler han, han er tilfreds med, noe å fylle dagene med", så er det mer enn nok å drive på med utenom jobb som både utvikler en personlig og som fyller dagene. Så da hadde ikke det at han er ufør vært et problem.

Likevel er det det som går igjen som regel når uføre menn prøver seg på kjøttmarkedet.

Så da er det jo nærliggende å tro at kvinner på ingen måte har forlatt idealet om at en mann må ha status, penger og makt for å være interessant for henne. At alt dette med evig kjærlighet, falle for personlighet, etc. bare er løgner som menn har innbillet seg.

Når jeg leser på dette forumet så er det spørsmål som går igjen stadig, "men hva har du å tilby henne". Vel, skal ikke spørsmålet være omvendt det samme som hun har å tilby han, seg selv?

Anonymkode: 51847...849

[SPOCA]

Jeg kan kun svare for meg selv, da kvinner ikke er en homogen gruppe.

Nei, status betyr ingenting. Det har det aldri gjort, og det kommer det nok heller aldri å gjøre. Jeg tjener mine egne penger, og trenger ikke en mann til å forsørge meg.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er for viktig. Man skal ha stort bryllup, perfekt mann, enebolig, flotte ferier osv. Jeg ser i hverfall det her i gata. Folk som faktisk er blitt skilt lever som normalt pga status. Ingen av de har råd til å sitte med den flotte fasaden.

 

Tror det hjelper mye om folk slutter å gifte seg, slik at enhver må stå på egne barn. Da blir i hvertfall barna tryggere.

Anonymkode: ea0bd...3e2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SPOCA skrev:

Jeg kan kun svare for meg selv, da kvinner ikke er en homogen gruppe.

Nei, status betyr ingenting. Det har det aldri gjort, og det kommer det nok heller aldri å gjøre. Jeg tjener mine egne penger, og trenger ikke en mann til å forsørge meg.

+1 fra meg. Men ser jeg nå, når jeg går inn på dine "skriblerier", du har livserfaring. Du har opplevd livet på vondt og godt. Da får en gjerne også utvidet sin horisont. Like fullt, en positiv egenskap du har der, å være reflekterende.

Anonymkode: 51847...849

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er for viktig. Man skal ha stort bryllup, perfekt mann, enebolig, flotte ferier osv. Jeg ser i hverfall det her i gata. Folk som faktisk er blitt skilt lever som normalt pga status. Ingen av de har råd til å sitte med den flotte fasaden.

 

Tror det hjelper mye om folk slutter å gifte seg, slik at enhver må stå på egne barn. Da blir i hvertfall barna tryggere.

Anonymkode: ea0bd...3e2

Det er gjerne slik for de som ikke har opplevd kjærlighet, som ikke vet hva indre verdier er for noe. De ser etter det ytre, etter fasaden. De presser det videre på sine barn, for de kjenner jo ikke annet, hvordan kan de da lære sine barn at de er elsket, ikke for at de oppnår gode karakterer eller for at de er så flinke på spilling, i fotball, eller i andre aktiviteter, men at de er elsket for den de er?

 

Anonymkode: 51847...849

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke hatt noe problemer med å være sammen med en fordi han var uføretrygdet. Men det kommer jo såklart an på diagnose og funksjonsnivå/hvor mye diagnosen preger han i livet og samliv.

Status betyr ingenting for meg, faktisk syntes jeg disse som skal sitte i viphjørnet med champagne på byen og skryter av å ha gått på BI heller er ganske frastøtende. Samme med hva de skryter av og shower off egentlig, fremhever de at de er leger, eller har så sinnsykt peiling på kunst og kjenner de og de, eller er superstjerner og oppfører seg hevet over andre er det turnoff. Status er noe teit og meningsløst wannabe greier i mine øyne.

 

Når det kommer til dette med hva man har å tilby hverandre så er det jo personlighet, verdier og kvalitetsegenskaper som betyr noe. Noen ganger er det ikke nok med "seg selv", man må faktisk være den beste utgaven av seg selv med de midlene man har. 

Og da mener jeg ikke penger.

Og en annen ting som kan være verdt at du bemerker deg er at det å snakke seg selv ned ikke er spesielt attraktivt, så om du tidlig i en bli kjent prosess snakker om at du er ufør som at det er noe negativt så vil det også bli sett på som negativt for andre.

Si heller når hun spør hva du jobber med "Du jeg er ute av jobb for øyeblikket for jeg sliter med helsa, men liker veldig godt å xxx hobbyaktivtet /xxx det du jobbet med før/ xxx det du kunne tenke deg å jobbe med om du ble frisk" og legg på et smil og rett spørsmålet og fokuset over på henne. La damene få tid til å bli kjent med deg før du viser dine usikkerheter og misnøye over deg selv, forbedre deg selv på alle andre områder i livet og personligheten du kan, så vet du at du er et bra catch uavhengig av hva du tjener eller jobber med/ikke jobber med.

 

Anonymkode: f4551...cfa

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er gjerne slik for de som ikke har opplevd kjærlighet, som ikke vet hva indre verdier er for noe. De ser etter det ytre, etter fasaden. De presser det videre på sine barn, for de kjenner jo ikke annet, hvordan kan de da lære sine barn at de er elsket, ikke for at de oppnår gode karakterer eller for at de er så flinke på spilling, i fotball, eller i andre aktiviteter, men at de er elsket for den de er?

 

Anonymkode: 51847...849

Hva var dette for noe?

Anonymkode: ea0bd...3e2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva var dette for noe?

Anonymkode: ea0bd...3e2

Ord.

Anonymkode: 51847...849

[SPOCA]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

+1 fra meg. Men ser jeg nå, når jeg går inn på dine "skriblerier", du har livserfaring. Du har opplevd livet på vondt og godt. Da får en gjerne også utvidet sin horisont. Like fullt, en positiv egenskap du har der, å være reflekterende.

Anonymkode: 51847...849

Takk for det.

Ja, det har du nok rett i. Jeg må dog innrømme at det har blitt viktigere at mannen jeg er sammen med kan forsørge seg selv, men  det har lite med status å gjøre. Og jeg tenker ikke på at han må ha mye penger, måten han forsørger seg på, det være seg om han er uføretrygdet eller har en godt betalt jobb, er sånn sett ikke av betydning. Det som er av betydning er at han ikke er som min eks, som jeg endte opp med å forsørge fordi han nektet å ta i mot hjelp (da i form av AAP). Det var ekstremt krevende og vanskelig, spesielt fordi jeg selv var fulltidsstudent, og jobbet mye ved siden av studiene for å få det til å gå rundt.

Da samboer og jeg ble sammen hadde han en relativt dårlig betalt jobb i 50%-stilling, og jeg var den som tjente mest og betalte mest av utgifter. Og det er helt greit det, for han bidro ihvertfall en del, selv om jeg må innrømme at det er fint at vi nå er litt mer likestilte lønnsmessig i dag, selv om jeg tjener noe mer (og det er helt greit, det er det ingen av oss som bryr seg særlig om). Det har først og fremst med at det gir oss større økonomisk frihet til å gjøre alle de tingene vi drømmer om å gjøre. Også er det viktig fordi det betyr at han nå også kan sitte med like stor andel av boliglånet som meg. Det er nemlig viktig for meg at han også har noe hvis noe skulle skje, f.eks ved et brudd (jeg ønsker at ting skal være rettferdig, og han kan føle like stort eierskap som jeg gjør). 

Endret 29. august 2017 av SPOCA

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ord.

Anonymkode: 51847...849

...uten mening. Takk skal du ha

Anonymkode: ea0bd...3e2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke hatt noe problemer med å være sammen med en fordi han var uføretrygdet. Men det kommer jo såklart an på diagnose og funksjonsnivå/hvor mye diagnosen preger han i livet og samliv.

Status betyr ingenting for meg, faktisk syntes jeg disse som skal sitte i viphjørnet med champagne på byen og skryter av å ha gått på BI heller er ganske frastøtende. Samme med hva de skryter av og shower off egentlig, fremhever de at de er leger, eller har så sinnsykt peiling på kunst og kjenner de og de, eller er superstjerner og oppfører seg hevet over andre er det turnoff. Status er noe teit og meningsløst wannabe greier i mine øyne.

 

Når det kommer til dette med hva man har å tilby hverandre så er det jo personlighet, verdier og kvalitetsegenskaper som betyr noe. Noen ganger er det ikke nok med "seg selv", man må faktisk være den beste utgaven av seg selv med de midlene man har. 

Og da mener jeg ikke penger.

Og en annen ting som kan være verdt at du bemerker deg er at det å snakke seg selv ned ikke er spesielt attraktivt, så om du tidlig i en bli kjent prosess snakker om at du er ufør som at det er noe negativt så vil det også bli sett på som negativt for andre.

Si heller når hun spør hva du jobber med "Du jeg er ute av jobb for øyeblikket for jeg sliter med helsa, men liker veldig godt å xxx hobbyaktivtet /xxx det du jobbet med før/ xxx det du kunne tenke deg å jobbe med om du ble frisk" og legg på et smil og rett spørsmålet og fokuset over på henne. La damene få tid til å bli kjent med deg før du viser dine usikkerheter og misnøye over deg selv, forbedre deg selv på alle andre områder i livet og personligheten du kan, så vet du at du er et bra catch uavhengig av hva du tjener eller jobber med/ikke jobber med.

 

Anonymkode: f4551...cfa

Jeg skjønner du mener godt og det er absolutt et godt råd, men, dette er ikke slemt eller arrogant ment, jeg sier det som føles naturlig å si. Det som faller meg inn. Jeg er meg. Hvis jeg ser på noe ved meg som noe negativt så sier jeg det slik det føles naturlig for meg å si det. På samme måte som jeg vil at andre skal gjøre det samme til meg. Sier noen noe negativt om seg selv så, avhengig av hva og hvordan, føler jeg mest for å "redde" den personen, løfte opp vedkommende. Jeg vil heller at vedkommende gjør det, hvis det føles naturlig, så jeg får et naturlig inntrykk av vedkommende, heller enn å prøve å være noe vedkommende ikke er, noe som ikke føles naturlig for vedkommende.

Det er en del av å bli kjent med folk, damer som herrer.

Å være "den beste utgaven av seg selv"... Ikke så begeistret for det uttrykket. Jeg har møtt folk som kan være arrogante på "feil dag". Slik er det å være menneske. En kan gjøre det en kan for å styrke seg selv og ikke grave seg ned i sine egne utfordringer.

Når det er sagt, godt å høre du faller for personlighet heller enn ytre, overfladiske verdier. <3

Anonymkode: 51847...849

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...uten mening. Takk skal du ha

Anonymkode: ea0bd...3e2

Oh, du skjønte ikke. Sorry, jeg... skjønte ikke hva du mente heller. 

Mine tanker spant videre på det du sa om å ha en fasade og de som er opptatt av det. 

Anonymkode: 51847...849

[AnonymBruker]

7 minutter siden, SPOCA skrev:

Takk for det.

Ja, det har du nok rett i. Jeg må dog innrømme at det har blitt viktigere at mannen jeg er sammen med kan forsørge seg selv, men  det har lite med status å gjøre. Og jeg tenker ikke på at han må ha mye penger, måten han forsørger seg på, det være seg om han er uføretrygdet eller har en godt betalt jobb, er sånn sett ikke av betydning. Det som er av betydning er at han ikke er som min eks, som jeg endte opp med å forsørge fordi han nektet å ta i mot hjelp (da i form av AAP). Det var ekstremt krevende og vanskelig, spesielt fordi jeg selv var fulltidsstudent, og jobbet mye ved siden av studiene for å få det til å gå rundt.

Da samboer og jeg ble sammen hadde han en relativt dårlig betalt jobb i 50%-stilling, og jeg var den som tjente mest og betalte mest av utgifter. Og det er helt greit det, for han bidro ihvertfall en del, selv om jeg må innrømme at det er fint at vi nå er litt mer likestilte lønnsmessig i dag, selv om jeg tjener noe mer (og det er helt greit, det er det ingen av oss som bryr seg særlig om). Det har først og fremst med at det gir oss større økonomisk frihet til å gjøre alle de tingene vi drømmer om å gjøre. Også er det viktig fordi det betyr at han nå også kan sitte med like stor andel av boliglånet som meg. Det er nemlig viktig for meg at han også har noe hvis noe skulle skje, f.eks ved et brudd (jeg ønsker at ting skal være rettferdig, og han kan føle like stort eierskap som jeg gjør). 

Men vil du slutte å elske han hvis han er i en alvorlig ulykke, havner på sykehuset i et halvt år og siden blir ufør - og videre ikke kan bidra slik han har gjort før?

Livet er lettere med penger enn uten. Det virker bare som om det er det kvinner, da det i hovedsak er kvinner jeg ser forlange det her på forumet, forlanger det for at en mann skal være "interessant".

Anonymkode: 51847...849

[SunnivaOslo]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi får stadig høre at kvinner er så frigjorte fra oldtidens idealer om at en mann må ha status, penger og makt for å være interessant for henne. Men hvor mange kunne blitt sammen med en som er uførepensjonert?

Hvis det er viktig at han har jobb og tjener si og så mye så handler det jo om status, at det er viktig at han ikke gjør skam på deg som kvinne. Hvis det bare er det at "så lenge han har noe som utvikler han, han er tilfreds med, noe å fylle dagene med", så er det mer enn nok å drive på med utenom jobb som både utvikler en personlig og som fyller dagene. Så da hadde ikke det at han er ufør vært et problem.

Likevel er det det som går igjen som regel når uføre menn prøver seg på kjøttmarkedet.

Så da er det jo nærliggende å tro at kvinner på ingen måte har forlatt idealet om at en mann må ha status, penger og makt for å være interessant for henne. At alt dette med evig kjærlighet, falle for personlighet, etc. bare er løgner som menn har innbillet seg.

Når jeg leser på dette forumet så er det spørsmål som går igjen stadig, "men hva har du å tilby henne". Vel, skal ikke spørsmålet være omvendt det samme som hun har å tilby han, seg selv?

Anonymkode: 51847...849

Biologi.

Hvis du bytter ut ordet kvinner med menn og ordet status med skjønnhet så får du en ganske grei sak der.

Menn hevder hele tiden at de er visuelle og det er biologi som vi bare må finne oss i,vel at en kvinne søker en mann med status er samme greia.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, SPOCA skrev:

Jeg kan kun svare for meg selv, da kvinner ikke er en homogen gruppe.

Nei, status betyr ingenting. Det har det aldri gjort, og det kommer det nok heller aldri å gjøre. Jeg tjener mine egne penger, og trenger ikke en mann til å forsørge meg.

Status er så mye mer en bare inntekt.

Anonymkode: 8d329...c7a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oh, du skjønte ikke. Sorry, jeg... skjønte ikke hva du mente heller. 

Mine tanker spant videre på det du sa om å ha en fasade og de som er opptatt av det. 

Anonymkode: 51847...849

Slik kan det gå :D

Anonymkode: ea0bd...3e2

[SPOCA]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men vil du slutte å elske han hvis han er i en alvorlig ulykke, havner på sykehuset i et halvt år og siden blir ufør - og videre ikke kan bidra slik han har gjort før?

Livet er lettere med penger enn uten. Det virker bare som om det er det kvinner, da det i hovedsak er kvinner jeg ser forlange det her på forumet, forlanger det for at en mann skal være "interessant".

Anonymkode: 51847...849

Nei, hvorfor skal jeg slutte å elske han? Selvfølgelig vil jeg bli værende, det skulle da bare mangle. Han er en person jeg i dag ikke kan se mitt liv uten. Som jeg skriver spiller det liten rolle for meg hvor pengene sånn sett skulle komme fra. 

Jeg snakker om å kunne forsørge seg selv, det betyr ikke at jeg forventer eller mener at han bør tjene mye, men at han klarer å dekke sin del av utgiftene. Min eks, som levde på meg, hadde 0 i inntekt. Han klarte ikke engang å bidra til maten på bordet. Synes du virkelig det er rart jeg ikke orket det i lengden?

Skulle min samboer være så uheldig at han ble uføretrygdet vil ikke det få store konsekvenser for oss økonomisk, da vi verken har særlig stort boliglån eller andre lån, lever ganske nøkternt, og vi har heldigvis også helseforsikringer begge to i tilfelle noe skulle skje. 

Så igjen, jeg forlanger ingenting. Jeg ønsker meg bare en mann som kan ta sin del av det økonomiske ansvaret. Igjen, min samboer tjener en del mindre enn meg, som også er under en norsk gjennomsnittslønn. Og det har jeg ingen problemer med overhodet.

Endret 29. august 2017 av SPOCA

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SunnivaOslo skrev:

Biologi.

Hvis du bytter ut ordet kvinner med menn og ordet status med skjønnhet så får du en ganske grei sak der.

Menn hevder hele tiden at de er visuelle og det er biologi som vi bare må finne oss i,vel at en kvinne søker en mann med status er samme greia.

Skjønnhet kommer innifra. Jeg har møtt mange menn og kvinner som har pent utseende, men som ikke har det der "ekstra" som gjør de til skjønnheter. I tillegg har jeg møtt menn og kvinner som ikke er direkte pene i utseendet, men som har det der "ekstra" som gjør at de er noen skjønnheter. Arroganse, f.eks. er noe som aldri kler noen, samme hvor pen vedkommende måtte være.

Anonymkode: 51847...849

[SPOCA]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Status er så mye mer en bare inntekt.

Anonymkode: 8d329...c7a

Det er riktig, og jeg har heller ikke hevdet noe annet. Som jeg skrev: det har ingen betydning for meg. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SPOCA skrev:

Nei, hvorfor skal jeg slutte å elske han? Selvfølgelig vil jeg bli værende, det skulle da bare mangle. Han er en person jeg i dag ikke kan se mitt liv uten. Som jeg skriver spiller det liten rolle for meg hvor pengene sånn sett skulle komme fra. 

Jeg snakker om å kunne forsørge seg selv, det betyr ikke at jeg verken forventer eller mener at han bør tjene mye, men at han klarer å dekke sin del av utgiftene. Min eks, som levde på meg, hadde 0 i inntekt. Han klarte ikke engang å bidra til maten på bordet. Synes du virkelig det er rart jeg ikke orket det i lengden?

Skulle min samboer være så uheldig at han ble uføretrygdet vil ikke det få store konsekvenser for oss økonomisk, da vi verken har særlig stort boliglån eller andre lån, lever ganske nøkternt, og vi har heldigvis også helseforsikringer begge to i tilfelle noe skulle skje. 

Så igjen, jeg forlanger ingenting. Jeg ønsker meg bare en mann som kan ta sin del av det økonomiske ansvaret. Igjen, min samboer tjener en del mindre enn meg, som også er under en norsk gjennomsnittslønn. Og det har jeg ingen problemer med overhodet.

Jeg tror ikke det handler så mye om hva han hadde av muligheter, altså som i, om dere hadde bodd i et land uten velferd og han ikke fikk noen jobb, ikke klarte å få solgt noe av det han laget på fritiden i håp om å tjene penger. Jeg tror det handler mer om innstilling, "jeg gidder ikke". Det er usexy, samme om det er mann eller kvinne. Jeg tror ikke noen orker å holde sammen med et slikt karaktertrekk i lengden.

Så nei, jeg synes ikke det er rart du ikke orket det i lengden, tvert i mot, jeg synes det er veldig forståelig. Tydelig elsket han deg ikke, da hadde han heller ikke lot deg bære den byrden alene men gjort det han kunne for å bidra.

Som par skal en ikke være "du og jeg", men et "vi".

Anonymkode: 51847...849