Utfordringer med mine og dine barn

[AnonymBruker]

Han er jo ikke glad i å "ta kamper", han er glad i å skape konflikter! Dette var jo ikke en kamp i utgangspunktet, hun gjorde absolutt ingenting galt, men allikevel presterer han å lage krangling og dårlig stemning?

Lager han ofte slike "kamper" av helt ordinære og bagatellmessige ting?

Jeg tenker at her må du beskytte datteren din. Snakk med henne, bare dere to, om hvordan hun har det hjemme hos deg og stefar, og hva hun synes om måten han behandler henne på. Utifra det du forteller i tråden, tenker jeg en ting: stakkars jente. 

Anonymkode: 0b614...bc7

[Hactar]

Hadde hatt bedre følelse for denne situasjonen om mannen din hadde vist en anelse ydmykhet i etterkant. 

Jeg lurer egentlig på hvordan datteren din skulle oppført seg for ikke å trigge mannen din. Ett stykke pizza, pakket i et akkurat stort nok stykke aluminiumsfolie (eller matpapir? Hadde han foretrukket at hun brukte matpapir?) og ingen brus?

Jeg er stygt redd for at han ikke ville vært fornøyd uansett hva hun gjorde. Alltid mulig å finne noe å hakke på om man er en kverulant.

[Kompis42]

Hei folkens, trådstarter her! 

Takk for svar, håper på flere. Jeg har i kveld lest opp innlegget for mannen. Det ble en ny krangel fordi han mente jeg hadde fremstilt den helt feil. I følge han hadde hun en ufin oppførsel og slamret med skuffer og skap i forkant. Om det var for å markere noe eller fordi hun hadde det travelt og var sulten, vites ikke. I følge mannen var han helt rolig da han sa at hun ikke kunne legge varm pizza i en matboks og ba henne om i finne folie i stedet. Det var først da hun kom til bordet og i følge han skulle ta alle de resterende stykkene at han ble litt irritert og sa at hun ikke fikk ta alle. Hun hadde da blitt enda surere. 

Hele poenget mitt var egentlig ikke selve situasjonen med pizza, men om det er nødvendig å påtale dårlig oppførsel når det er bagateller, som jeg mener dette var. Han vet hvordan hun kan være når hun er sulten (og sur) og han visste nok at hun ville bli sur når han korrigerte henne på denne måten. 

Min mening er at uansett hva som skjedde, så kunne han unngått å lage dårlig stemning når pappa står i gangen og hun skal reise bort for helgen. Han mener at det er feil, og kommer med spørsmål om hva jeg mente han skulle gjort dersom hun feks stod og sprutet ketchup i taket og var helt gæren.

Jeg mener det er ei drøy sammenligning og at selvsagt skulle vi korrigert henne/stoppet henne uansett hvem faen som eventuelt var tilstede eller om hun var på vei til pappa dersom hun stod med ketchupen. Det er uansett helt utopisk at noe sånt skulle skje. Hun er av og til sur og grinete og selvopptatt, men hun ville aldri funnet på noe sånt. 

 

Så da koker jeg det ned igjen: 

• jeg mener at man ikke alltid trenger å ta de små kampene.
• jeg mener dette er spesielt viktig dersom barnet er på vei til den andre forelderen. 
• mannnen min mener at dårlig oppførsel bør påtales uansett hvem som er tilstede og uavhengig av om barnet er på vei ut døra til den andre forelderen. 

 

Så follkens: drit i pizza og hvorvidt han mente det og det. Gi meg heller et vink på hva dere tenker om essense i dette, nemlig om han som ste-pappa bør tenke seg nøyere om hvorvidt han trenger å påtale "dårlig pubertet oppførsel" hver eneste gang, også når pappa står og venter? 

[Kontormus]

Jeg har en far og en eks-mann som hele livet har vært yrkesmillitær, samt en general som svigerfar. Det er bare tull å forsvare millitær disiplin i familielivet. 

Sånn bullshit har ikke jeg funnet meg i.

[AnonymBruker]

Mannen din sier "hva hvis hun er helt gal og spruter ketchup opp i taket". Enten liker han å overdrive og argumenterer alltid med ytterste konsekvens ("hva mener du, skal jeg bare la barnet bli drept/påkjørt/knivstukket da liksom"?) uten egentlig relevans, eller så er datteren din ganske uspiselig for alle unntatt dere foreldre. 

Jeg har selv en stesønn som er ganske vanskelig å håndtere iblant. Han er vanvittig egoistisk. Ikke bare tenåringsegoisme, han har vært slik siden langt ned i barneskolen. Vil han ha juice, så tar han gjerne tre-fire glass uten tanke på at ingen andre får fordi han drikker opp. Vil han ha potetgull, så kan han spise opp hele posen før andre får sukk for seg. Han tenker ikke noe på de rundt seg. Bare pga han må vi dele opp alle godsaker i hver sine skåler -til og med potetgull og popcorn. Vi må ha regler på antall glass drikke (utenom vann) og når man kan drikke det. Osv. Det er nok flere ting. Jo, yoghurt-regler. Så er det alle ting og episoder vi ikke har regler på, men som jeg kjenner på en veldig oppgitthet hver gang denne gutten forsyner seg grovt, og viser nok en gang at han ikke har forstått hva som har blitt forsøkt forklart for han. Det høres selvsagt ekstremt ut med slike regler og det høres ut som jeg er veldig sjefete og ute etter ham hvis man bare hadde fortalt om mine regler og reaksjoner, men det er altså for at andre i huset også skal få. Så ikke de kjenner på en konstant urettferdighet over at han alltid får mest bare fordi han er frekkest. 

Ut fra min erfaring der så er det vanskelig å svare ordentlig. Du kan være en blind mor. Min mann var definitivt en blind far. Selv om den ene sønnens adferd gikk ut over de tre andre barna hans, så lot han det bare skje. Så kanskje mannen din har rett, kanskje du. 

Anonymkode: 50535...2b6

[AnonymBruker]

Umulig å si, det må dere finne ut av selv. Vanskelig å se itenfra mår man ikke vet annet enn pizza historien. Kansje dere skulle prøvd fam. Rådgivning? Fått noen tips? 

Anonymkode: 93364...078

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier "flink til å ta kamper" og en rekke andre positive ting om han. Slik du fremstiller han, så virker han ikke redd konflikter, han virker som han lager seg konflinkter, og han virker også som en typisk besserwisser som alltid vet best i alle situasjoner. Slike folk kan være utrolig vanskelige å forholde seg til, om man er voksen også. 

Anonymkode: 5635a...6a6

Det inntrykket får jeg også. Han lager konflikter og vil bestemme.

Jeg skal ikke overdramatisere, men godt mulig at datteren din etterhvert vil velge å bo hos sin far.

Anonymkode: 2a782...ba2

[AnonymBruker]

8 timer siden, Kompis42 skrev:

Hei folkens, trådstarter her! 

Takk for svar, håper på flere. Jeg har i kveld lest opp innlegget for mannen. Det ble en ny krangel fordi han mente jeg hadde fremstilt den helt feil. I følge han hadde hun en ufin oppførsel og slamret med skuffer og skap i forkant. Om det var for å markere noe eller fordi hun hadde det travelt og var sulten, vites ikke. I følge mannen var han helt rolig da han sa at hun ikke kunne legge varm pizza i en matboks og ba henne om i finne folie i stedet. Det var først da hun kom til bordet og i følge han skulle ta alle de resterende stykkene at han ble litt irritert og sa at hun ikke fikk ta alle. Hun hadde da blitt enda surere. 

Hele poenget mitt var egentlig ikke selve situasjonen med pizza, men om det er nødvendig å påtale dårlig oppførsel når det er bagateller, som jeg mener dette var. Han vet hvordan hun kan være når hun er sulten (og sur) og han visste nok at hun ville bli sur når han korrigerte henne på denne måten. 

Min mening er at uansett hva som skjedde, så kunne han unngått å lage dårlig stemning når pappa står i gangen og hun skal reise bort for helgen. Han mener at det er feil, og kommer med spørsmål om hva jeg mente han skulle gjort dersom hun feks stod og sprutet ketchup i taket og var helt gæren.

Jeg mener det er ei drøy sammenligning og at selvsagt skulle vi korrigert henne/stoppet henne uansett hvem faen som eventuelt var tilstede eller om hun var på vei til pappa dersom hun stod med ketchupen. Det er uansett helt utopisk at noe sånt skulle skje. Hun er av og til sur og grinete og selvopptatt, men hun ville aldri funnet på noe sånt. 

 

Så da koker jeg det ned igjen: 

• jeg mener at man ikke alltid trenger å ta de små kampene.
• jeg mener dette er spesielt viktig dersom barnet er på vei til den andre forelderen. 
• mannnen min mener at dårlig oppførsel bør påtales uansett hvem som er tilstede og uavhengig av om barnet er på vei ut døra til den andre forelderen. 

 

Så follkens: drit i pizza og hvorvidt han mente det og det. Gi meg heller et vink på hva dere tenker om essense i dette, nemlig om han som ste-pappa bør tenke seg nøyere om hvorvidt han trenger å påtale "dårlig pubertet oppførsel" hver eneste gang, også når pappa står og venter? 

For å ta å punktene dine: 

1. Nei, man trenger ikke ta de små kampene. De store vil tidsnok komme, og da er man helt avhengig av å ha et godt tillitsforhold til barna sine. Velg dine kamper med omhu er det noe som heter, og det er veldig sant. En toåring som ikke vil spise grønnsaker er ingen krise. En toåring som ikke vil pusse tenner eller leie hånda når man går langs bilvei er derimot mye verre, og en kamp man tar. 

En tenåring som slamrer med skuffer er ingen krise (herregud, hvem gjør ikke det når de er litt stressa?!), en tenåring som vil ut og drikke alkohol er derimot verre, og en kamp man tar. Man kan ikke ta alle kampene, da vil det ikke bli noen koselig stemning hverken for barnet eller for de andre i familien. Og jeg synes ikke dette var noen sak i det hele tatt. Barna skal ikke være perfekte. Barn har lov til å være frustrerte, sinna, oppgitte og stressa. Det er vi voksne innimellom også. Men vi har lært hvordan vi skal få det ut. Det kan glippe likevel, jeg kan godt slenge igjen en dør om jeg er skikkelig irritert. Barna har ikke lært seg alle strategier, og hormonhelvete man går gjennom i puberteten er en slik ting som gjør at alt blir mye verre. Man er ekstremt glad, ekstremt lei seg, ekstremt sint, ekstremt frustrert, ja du skjønner poenget. I den perioden føles alt sterkere, og man har ikke alltid kontroll. DERFOR skal vi voksne være litt overbærende, og tåle det. Hvis mannen din hadde en "enkel" pubertet er det nok umulig å sette seg inn i. DERFOR skal du minne om at han ikke er far til dette barnet. Hvis han vil lage hakkekylling av barna i huset så får han i det minste velge en av sine egne. Det er ikke greit å behandle andre mennesker slik han gjorde ovenfor datteren din. 

2. Selvsagt. Man legger seg ikke før man har ordnet opp i en krangel, da starter man naturligvis ingen krangel rett før sengetid. Dette overføres svært lett til deres situasjon. Man avslutter ikke et opphold med sure miner, og i denne situasjonen var det ikke datteren som hadde gjort noe galt. Hvorfor skal hun måtte dra fra dere med en vond følelse? Hva er poenget? 

3. Mannen din er en dust, som kommer til å slite både med stebarn og egne barn. Slike mennesker ønsker man til slutt ikke å omgås. Du har nå et valg, hvem er viktigst, barnet ditt eller mannen din? Mannen din må innse at man MÅ se gjennom fingrene med en del ting, og SPESIELT om man er stefar! (For å gjenta, dette var ikke noe å se gjennom fingrene med, dette var en ikke-sak fra første stund). Det er du som setter regler for ditt barn. Mannen din må skjønne at han må la deg være mor og bestemme hvorvidt barnet ditt skal bli gjort til hakkekylling av mannen i huset eller ikke. Det kommer til å komme tusenvis av slike situasjoner, så nå må dere bli enige. 

Jeg fatter forøvrig ikke hvordan du kunne falle for en sånn man i utgangspunktet. Han virker veldig rigid, lite empatisk og en smule maktsyk. Alle har en dårlig dag innimellom, og barn har lov til det. De skal ikke være eiendeler vi lager perfekte mennesker av. I sitt eget hjem er jo virkelig stedet de kan få vise også negative følelser. 

Anonymkode: a8368...8d4

[AnonymBruker]

8 timer siden, Kompis42 skrev:

Hei folkens, trådstarter her! 

Takk for svar, håper på flere. Jeg har i kveld lest opp innlegget for mannen. Det ble en ny krangel fordi han mente jeg hadde fremstilt den helt feil. I følge han hadde hun en ufin oppførsel og slamret med skuffer og skap i forkant. Om det var for å markere noe eller fordi hun hadde det travelt og var sulten, vites ikke. I følge mannen var han helt rolig da han sa at hun ikke kunne legge varm pizza i en matboks og ba henne om i finne folie i stedet. Det var først da hun kom til bordet og i følge han skulle ta alle de resterende stykkene at han ble litt irritert og sa at hun ikke fikk ta alle. Hun hadde da blitt enda surere. 

Hele poenget mitt var egentlig ikke selve situasjonen med pizza, men om det er nødvendig å påtale dårlig oppførsel når det er bagateller, som jeg mener dette var. Han vet hvordan hun kan være når hun er sulten (og sur) og han visste nok at hun ville bli sur når han korrigerte henne på denne måten. 

Min mening er at uansett hva som skjedde, så kunne han unngått å lage dårlig stemning når pappa står i gangen og hun skal reise bort for helgen. Han mener at det er feil, og kommer med spørsmål om hva jeg mente han skulle gjort dersom hun feks stod og sprutet ketchup i taket og var helt gæren.

Jeg mener det er ei drøy sammenligning og at selvsagt skulle vi korrigert henne/stoppet henne uansett hvem faen som eventuelt var tilstede eller om hun var på vei til pappa dersom hun stod med ketchupen. Det er uansett helt utopisk at noe sånt skulle skje. Hun er av og til sur og grinete og selvopptatt, men hun ville aldri funnet på noe sånt. 

 

Så da koker jeg det ned igjen: 

• jeg mener at man ikke alltid trenger å ta de små kampene.
• jeg mener dette er spesielt viktig dersom barnet er på vei til den andre forelderen. 
• mannnen min mener at dårlig oppførsel bør påtales uansett hvem som er tilstede og uavhengig av om barnet er på vei ut døra til den andre forelderen. 

 

Så follkens: drit i pizza og hvorvidt han mente det og det. Gi meg heller et vink på hva dere tenker om essense i dette, nemlig om han som ste-pappa bør tenke seg nøyere om hvorvidt han trenger å påtale "dårlig pubertet oppførsel" hver eneste gang, også når pappa står og venter? 

Synes ikke den nye forklaringen til stefar endrer noe som helst.

Hva har slamring med skuffer og skap og evt ufin oppførsel med hva hun tar mat i eller hvor mange stykker hun kan ta med seg?

Skal hun ikke få mat pga det liksom? Er det det han mener?

Mannen din må lære seg å se litt bort fra alt, man må ikke ta hver kamp. Den beste strategien mot dårlig oppførsel er ofte å ignorere den, og heller rose god oppførsel.

Han lager virkelig storm i ett vannglass! Vet ikke om jeg hadde orker å bo med en slik mann...

Anonymkode: 0d15d...3f2

[AnonymBruker]

Enig med ts. Jeg synes mannen høres utrolig kontrollerende og slitsomt ut. Altså, hvorfor i alle dager kunne hun ikke pakke tingene i en matboks..? Og hvorfor kunne hun ikke drikke et glass brus? Er man tørst, tar det da ikke mer enn noen sekunder å hive det nedpå. Hjelpes.. Jeg skjønner veldig godt at hun blir sur og lei om "alt" hun gjør er feil. 

Anonymkode: b09cd...bde

[Ild]

Mannen din har misforstått meningen med familielivet.

Det virker som han tror at det er å tenke værste "tenk hvis ditt og datt" scenario hele tiden. Inidlertid er det viktigste voksne gjør i familien å være trygge, gode rollemodeller, og poenget med å være sammen er faktisk å ha det hyggelig med lave skuldre.

I hvilken grad bidrar mannen din som en som skaper hygge og lave skuldre i heimen?

Og i hvilken grad setter du foten ned når han lager stom i vannglass?

Og hvordan synes datteren din egentlig det er å bo sammen med han?

Og hvor spesielt er det vel ikke at du trenger å "bruke" innleggene her overfor mannen din (det høres ikke ut som han hører på *deg*). En ting er å få input for sin egen del, her virker det som du vet hva du mener, men at du trenger backing. Er ikke det en litt usunn maktfordeling?

Endret 28. august 2017 av Ild

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg på mannen din. Han sitter og koser seg med barna og brått kommer dattera di og tar med seg resten av pizzaen uten å gi noen som helst forklaring. Enten du eller datteren din kunne informert om hva som skulle skje for at ikke en slik kjip situasjon skulle oppstå. Jeg tror han sa at hun ikke skulle ta en matkasse til stykkene fordi det ville bli klin og at bitene ville bli most skikkelig, og hadde han fått beskjed om at hun fikk ta med seg noen biter for å ha noe på turen og at det kom en ny pizza om 10 min så ville hele situasjonen løst seg.

Det vil alltid komme noen kinker innimellom, jeg selv er den strenge bonusmammaen, og det er utrolig slitsomt å ha en slik rolle i familien. Selv om jeg SER at barna har det BEDRE med klare regler og at de blir litt tvunget til ting innimellom til nye ting.
Jeg kom inn i et "gjør dette pappa!!" og "jeg er sterkere enn deg for du er en fiskebolle!!"-forhold.. Null respekt for pappaen sin, får alltid vilja si, ser ned på pappaen sin og krever og krever! Etter noen mnd som samboere har dette endret seg totalt, nå kommer barna bort for å kose uten han sier noe, de ser ikke ned men opp til pappaen sin og de er roligere. Gleden jeg følte når barna stod foran pappaen sin og sa "jeg synes du er rar, men jeg elsker at du er rar fordi du er MIN pappa!!" med en stolt tone kan ikke beskrives med ord!
Nå mangler jeg bare å pille bort den utrolig negative adferden de tydeligvis har hatt innprintet fra fødselen, og den tror jeg tar litt lengre tid.. Vi har dem for lite... Men jeg gleder meg helt sinnsykt til den dagen man kommer med et forslag og de responerer med "jippi!" eller "det blir moro å prøve!!", ikke bare for vår del og samlivsdynamikken, men også for deres del at de ser på livet med mer positive øyne. <3

Det jeg ville frem til med å dele mitt er det at kommunikasjon er utrolig viktig, dere må ordne til regler sammen og dere må kommunisere litt bedre. Det å ha en streng og rett frem person kan være en utrolig styrke, selv om det innimellom kan være litt vanskelig. Bonusbarna mine pleier å komme til meg hvis det er problemer, fordi de ser en trygghet i meg. Begge barna vet at hver gang de gjør noe de tror de ikke mestrer så står jeg streng på sidelinjen og sier at jeg VET at de klarer, fordi jeg tror sterkt på at de kan like mye som andre barn. Samboeren min står og ser på med stjerner i øynene og høster inn godene sammen med meg og han er utrolig takknemlig for at jeg har gitt han forholdet han har til barna sine den dagen i dag <3.

Og sist vil jeg si at selv om jeg er streng har jeg alltid selv vært en megler.. Svært mange mennesker liker meg og liker de meg ikke så har det alltid bunnet i at de ser på meg som en trussel.

Anonymkode: f7299...807

[Kompis42]

Trådstarter her igjen.

Dette er ganske vanskelig altså. Jeg er enig med alle som sier at dette er en fillesak. Samtidig mener jeg at man som regel skal, og bør påtale dårlig oppførsel. Men...Problemet er vel at jeg og mannen definerer dårlig oppførsel ulikt. 

Datteren min er ei kjempeflott jente med veldig gode resultater i både idrett og skole. Hun har gode stabile venninner og hun er veldig godt likt av andre foreldre. Jeg argumenterer for at så lenge barna våre oppfører seg ute blant andre folk, så kan de få være litt sur og grinete og egoistisk hjemme. Da har vi lyktes god vei i oppdragelsen av barna. Det er hjemme de skal være trygg og kunne ta ut frustrasjon. Mannen er ikke så enig i dette, han mener så lenge de vet hvordan de skal oppføre seg ute blant folk så er det bare dårlig gjort å oppføre seg dårlig hjemme. Jeg blir litt matt av å argumentere mot han fordi i mitt hode så er enkelte ting bare en selvfølge. Som feks at barna skal få lov å være sur og grinete og slamre litt med dørene UTEN at det må påtales hver eneste gang. Som sagt; hun er 15 år og full av selg selv. Men hun er ikke et problembarn overhode. Hun har sunne interesser som klær og sminke, idrett, gutter og venninner. Har aldri drukket alkohol eller sprengt slike grenser.

Problemet med kommunikasjonen mellom oss er blant annet at han ikke aksepterer "synsing" og vil ha ting dokumentert. Jeg klarer ikke dokumetere at ting jeg mener er riktig, det går jo ikke? Jeg mener at det ikke bør vær dårlig stemning når barna drar fra sine respektive, men jeg klarer ikke finne dokumentasjon for dette. Jeg bare mener det liksom. 

Slik jeg beskriver han er så høres han veldig vanskelig ut. Han har heldigvis veldig mange gode egenskaper også, ellers hadde jeg ikke vært gift med han enda. Dog er han oppvokst i et trøblete hjem, så ryggsekken hans er ganske stor. 

 

Setter veldig stor pris på alle svar. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig i mannen din om at surhet og grinethet ikke skal tolereres hjemme. Litt bør man gjerne ha forståelse for, men det er da overhodet ikke greit å lage sur stemning hjemme støtt og stadig. Hvorfor skal de andre som bor hjemme måtte tåle slikt? De har da like mye rett til å ha det avslappende og hyggelig, og ikke hele tiden bli møtt med surhet og dørslamring i hjemmet? Bor man under samme tak, så kan man ikke være dritasur dagen lang uten å bli irettesatt.

Anonymkode: b09cd...bde

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gift med en mann som har 2 barn fra før av. Jeg har selv 2 barn, så sammen er vi dine og mine, og en familie på 6 annen hver uke. Vi er selvsagt ikke i synk med ekser og sånne ting, så det er alltid noen barn hjemme hos oss. De eldste får dessuten bestemme mer og mer når de skal komme og gå. 

Mannen min er veldig tydelig og direkte. Han er ærlig og ikke en som går rundt grøten med ting. Det han mener, det mener han og det sier han også. Ift datteren min på 15 år så har det ikke bare vært enkelt. Hun har en pappa som hun forguder, men som desverre ikke er en pappa som stiller krav og forventninger. Hun ser nok mer på han som en bror om dere skjønner? Ift mannen min så har det derfor bydd på endel problemer. Han er ikke redd for å ta en kamp og tar den gjerne med alle og alt. Han stiller opp for datteren min og de er veldig glad i hverandre. Likevel ser jeg og merker jeg at hun synes han blir for streng. Hun er dessuten i puberteten og veldig "me myself and I" akkurat nå. Hun mener ting, og hun sier det. Hun er egoistisk som de fleste ungdommer er i den alderen, og hun er bortskjemt hos pappan sin. Hun har forventinger og regler hos oss som hun delvis innfrir. Mannen min og eksen min er to helt villt forskjellige mennesker. De respekterer likevel hverandre, dog de mener nok endel negativt om hverandre likevel. 

Mannen min og jeg har vært sammen i snart 4 år, så datteren min var ca 11 år da vi møttest. Hun er veldig glad i hans barn og det er ingen problemer mellom dem. 

I går kveld hadde vi en situasjon her hjemme som jeg ønsker å dele med noen. Et raskt søk på vennelista mi på fb sa meg at det kun er 4-5 stk som er i en lignende situasjon med mine og dine barn. Jeg vil dessuten ikke henge ut mannen min for delvis kjente, så jeg ønsker derfor å skrive her inne og kanskje se om det er noen som kan relatere seg i problemet. 

Følgende skjer: Jeg går ut i gangen og prater litt med esken mens mannen min og hans barn sitter og spiser pizza. Eksen er kommet for å hente datteren min og ta henne med på hytta. Vi hadde laget hjemmelaget pizza og hadde kjevlet ut flere bunner som vi skulle til å steke. Jeg roper til datteren min at hun må skynde seg fordi pappa er kommet og at hun må komme å hente seg noen stykker som hun kan ta med seg på kjøreturen.

Mens jeg snakker med eksen min kommer datteren min inn på kjøkkenet og er i følge mannen min i ferd med å nappe med seg resten av den første pizzaen som de/vi sitter og spiser. Han blir irritert på henne og sier at hun ikke får ta all pizzaen. Hun ordner seg 4 stykker som hun skal til å legge i en matboks. I følge mannen min spurte han henne: "hva er det du gjør? Du får jo ikke ta alle stykkene med deg? Og du kan dessuten ikke legge det i en matboks?" Hun ble da, i følge mannen min sur og dro ut en meter folie som hun demonstrativt pakket det inn i. Hun skal til å sjekke seg et glass brus og har plutselig god tid, selv om hun hadde det så travelt at hun nærmest ikke hadde tid å si verken hei eller hadet, om dere skjønner? Mannen min sa til henne at hun ikke skulle sjekke seg et stort glass brus nå som pappa stod i gangen og ventet på henne. Datteren min var på dette tidspunktet sulten fordi hun hadde vært på trening rett før og ikke spist på flere timer. Vi var alle sulten. 

Jeg fikk jo ikke med meg dette, men jeg merket jo at hun var sur da hun kom ut i gangen og satte seg inn i bilen til pappa. Jeg fikk såvidt en kald klem og hun sa så vidt hadet. 

Når mannen min forteller hva som skjedde, så stikker det i mamma-hjertet med en gang og jeg skjønner jo hvorfor avskjeden var så kald.

• Jeg tenker umiddelbart at hun kunne fått med seg alle stykkene som var igjen fordi vi skulle steke flere pizzaer.
• Jeg tenker at han ikke hadde trengt å ta den kampen der og da, rett før hun skulle dra på hytta og mens pappan (som hun forguder) står i gangen.
• Jeg mener at han kunne spart på eksemplet og tatt den med henne når hun kom hjem igjen. Å gjøre dette rett før hun drar er lite taktisk etter min mening. Han er ste-pappa og kommer alltid til å være det.
• Jeg tenker at vi ste-foreldre ikke kan eller bør ta absolutt alle kampene med bonusbarna våre. Det er noe med at vi må velge kampen. Jeg kunne aldri i livet kjeftet på hans barn mens mamman stod i gangen og skulle hente dem. Jeg er opptatt av at stemningen skal være fin når barna drar herfra og tenker at sånn må det være. 

 

• Mannen min mener at jeg er tannløs og han mener at man skal ta kampen, uavhengig av hvem som er tilstede. 
• Han argumenterer med at rett og galt ikke skal defineres utifra hvem som er tilstede (eller noe sånt)

 

Hva tenker dere? Enig med meg eller mannen? 

Anonymkode: d8ee7...52a

enig med mannen din... Barn skal ikke slippe unna kamper bare fordi de skal til mor/far..

Det har vert slik her også.. at barna kan gjøre hva de vil på søndager, for på mandag skal de til mor.. Så annenhver mandags morgen kom jeg hjem til bombet hus fordi barna dreit i hvordan det ser ut etter de... fordi de skal til mor..

Jeg løste det med å forandre turnusen min i en periode, og var hjemme på morgenen for å ta kampene, til de skjønte det..

Anonymkode: 17629...eaf

[AnonymBruker]

Barn må få vise følelser ja. Jeg sier stadig til mine barn at det er helt greit å bli sint og ta en pause på rommet sitt, at det er viktig å kunne gråte hvis man kjenner seg trist etc. Det skal ikke betegnes som negative følelser, de er følelser som alle andre følelser. Og slike følelser skal ikke holdes inne i seg, det er mye verre enn å slippe den ut iblant. Så må man selvsagt lære seg hvordan man kan vise sinne og tristhet, uten at man drar ned alle rundt seg. Jeg bruker kommunikasjon og forståelse når jeg ser at livet er litt tøft for barna, og jeg ser at det er positivt for dem. Sinnet blir ikke hengende ved dem. Nå som du skrev litt mer, at datteren din er velfungerende feks, så er jeg enig med deg. Og vi har litt samme greia her. Samboeren har en mye lavere terskel for hvilke følelser som er ok å vise. Hans barn protesterer aldri, er aldri sinte omtrent og aldri triste. Men det er jo heller ikke sunt. De blir jo som skygger uten egne meninger. Og vet du, akkurat det tror jeg det er ganske lett å finne forskning på. 

At barn skal få mer ros enn kjeft er det også greit å finne forskning på/belegg for. 

Anonymkode: 50535...2b6

[AnonymBruker]

Spørsmålet koker vel egentlig ned til om datteren din er sur og grinete hjemme pga stefar. At han drar ned humøret hennes, hun blir grinete og han blir enda mer grinete. Og vips så er spiralen der dag etter dag. 

Anonymkode: 50535...2b6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

enig med mannen din... Barn skal ikke slippe unna kamper bare fordi de skal til mor/far..

Det har vert slik her også.. at barna kan gjøre hva de vil på søndager, for på mandag skal de til mor.. Så annenhver mandags morgen kom jeg hjem til bombet hus fordi barna dreit i hvordan det ser ut etter de... fordi de skal til mor..

Jeg løste det med å forandre turnusen min i en periode, og var hjemme på morgenen for å ta kampene, til de skjønte det..

Anonymkode: 17629...eaf

jeg må tilføye her at jeg syns jenta di kunne tatt med seg pizzabitene....  men bruskampen hadde jeg tatt

Anonymkode: 17629...eaf

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke skjønner jeg hvorfor hun ikke kunne bruke matboks heller. 

Ei heller hvorfor hun ikke kunne få drikke brus. 

 

Dette minner strengt tatt om de gamle hustyrannene, som på død og liv skal blande seg i alt og lage problemer ut av ingenting kun for å demonstrere makt. 

Anonymkode: a8368...8d4

Den der med matboksen kan jeg faktisk skjønne om det er sånn som hjemme hos oss: Jeg er veldig glad i å bake og lage mat, og min tenåring sin far er det ikke. Ergo tar hun med seg masse hjemmelaget mat når hun drar til faren - i bokser som jeg aldri ser igjen! Irriterende når jeg kjøper Tupperware-bokser til eget bruk og har kjøpt billige beger til hennes bruk, likevel forsvinner Tupperware-boksene. Har derfor i likhet med ts sin mann nektet datteren min å ta med mat i bokser. Snakker ikke om et par bokser som er borte, men sikkert 20 stk de siste årene. 

Anonymkode: 80dbd...7e6

[Ild]

Vet du; i de aller fleste saker kan man finne dokumentasjon som understøtter ulike syn. 

Forskning viser faktisk at man først velger standpunkt og deretter finner argumenter som understøtter beslutningen man har tatt. https://www.verywell.com/what-is-a-confirmation-bias-2795024

Det er et problem i seg selv at han ikke hører på *deg* og *dine meninger*, uten "bevis" for at du har rett. Vil du ha det sånn??