Min fetter (22) gjør meg snart syk

[Gjest Lexie Grey]

8 timer siden, happiest skrev:

Er dette noe familie kjenner til og kan ta hensyn til? Din familie (foreldre/søsken) antar jeg at støtter deg? Kan de kanskje invitere alle utenom han? Du/dere har jo en god begrunnelse for hvorfor. Eller kan dere møte annenhver gang? Tenker også at han er "problemet" og burde kanskje ikke fått delta i sosiale sammenkomster før han vet å oppføre seg? Evt kan han kanskje ha med et familiemedlem som kan passe litt ekstra på han? 

Du kan jo også prøve å invitere hos deg selv, da kan du jo selv bestemme hvem som blir bedt. 

Mange gode råd her, så tusen takk Familien vet hvordan han er ja, og de støtter meg iallfall i blokkeringa av han, men jeg tviler på de går med på å ikke invitere han i sammenkomster. Husker en gang jeg sa fra til pappa at han måtte snakke med han, for den gangen drev fetteren min med seksuell trakassering, fysisk.. så sendte faren min en lang melding til han på mobilen (!) og det var det, så var alt som normalt og han kom i selskap osv for da hadde han tatt den "praten" og da var det liksom greit igjen.... Da ble jeg vanvittig skuffa. 

[AnonymBruker]

Om han har asberger så må det jo sies direkte!  "Nå synes jeg du er litt mye her / du må gå hjem nå / du må ikke ringe den neste uken for jeg trenger litt ro og fred " eller lignende.  ALT må sies bokstavelig uten hinting eller forventning om at han skal forstå hva du "egentlig " mener.  Vær direkte !

Anonymkode: a5d63...5ba

[Gjest Lexie Grey]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om han har asberger så må det jo sies direkte!  "Nå synes jeg du er litt mye her / du må gå hjem nå / du må ikke ringe den neste uken for jeg trenger litt ro og fred " eller lignende.  ALT må sies bokstavelig uten hinting eller forventning om at han skal forstå hva du "egentlig " mener.  Vær direkte !

Anonymkode: a5d63...5ba

Jeg vet, og det burde jeg nok, men han blir forbanna og klikker helt da.. og da er det på'n igjen med meldinger om at han påstår at jeg hater han og vil bli kvitt han osv.. Han er utrolig sensitiv og feiltolker det meste. 

[Snikk]

3 hours ago, 97'girl said:

Jeg vet, og det burde jeg nok, men han blir forbanna og klikker helt da.. og da er det på'n igjen med meldinger om at han påstår at jeg hater han og vil bli kvitt han osv.. Han er utrolig sensitiv og feiltolker det meste. 

Han tolker deg jo tidvis rett også, når du forteller ham med oppførselen din at han kan mase og mase og mase, for til slutt får han respons  Har du egentlig gitt ham noen grunn til å gi seg, som han forstår? Alt du har gitt ham, er grunner til å fortsette.

Dere går bare i sirkel fordi du prøver å si fra til ham på DITT språk. Men han snakker ikke det språket, og han vil aldri gjøre det. Lytt til de her inne som sier du må kutte ham TOTALT, og for alltid. Han fungerer ikke som andre mennesker, noe du jo selv vet  Du kan ikke gi etter bare fordi oppførselen hans gir deg ubehag. Du må klare å stå i ubehaget, så vil du til slutt se at ubehaget (og han) forsvinner.

[AnonymBruker]

Han forfølger deg. Det er grunn nok til at han kan få besøksforbud.

Bryter han forbudet har han plutselig gjort noe ulovlig. Poff, så er han kanskje vekk!

Anonymkode: d57ba...124

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen 97'girl. Hadde en periode på 2 år en "stalker" på samme måte, men kanskje litt mindre intenst enn deg. Vi var ikke i slekt, så det var nok grunnen.

Jeg jobbet i butikk, og denne personen var fast kunde der.

Personen var høyfunksjonell autist og var åpen om sin diagnose. Da jeg var ganske ny var jeg dum nok til å si etternavnet mitt til personen, fordi vi snakket ganske mye sammen siden han tilbragte så mye tid i butikken. Han la meg til på facebook, og jeg tenkte ikke over det, siden jeg den gangen hadde alle mulige slags løse forbindelser på facebook og så bare på det som en nettverksside. Personen hadde nada sosiale antenner fant jeg jo ut etter hvert. Det var konstant trykk på messenger, og til slutt sluttet jeg å svare og mutet samtalen slik at jeg ikke fikk beskjed når det var nye meldinger.

Jeg byttet avdeling (i samme by) og vedkommede dukket opp som fast kunde på den avdelingen i stedet, sannsynligvis fordi folk på gamleavdelingen sa hvor jeg hadde begynt å jobbe. Oppførte meg litt sånn fraværende i butikken, siden jeg ikke kan ignorere en kunde (han kjøpte alltid masse), men prøve å være "opptatt" med arbeidet osv. Sa klart i fra flere ganger at jeg ikke har tid til å prate når jeg er på jobb.

Jeg har skjult nummer i nummeropplysning, så han klarte heldigvis ikke å få tak i mobilnummeret mitt. Men, han spurte kollegaer om det når jeg ikke var på jobb. Jeg var kun deltidsansatt, og personen kunne finne på å mase konstant om når jeg kom på jobb igjen til mine kollegaer. De syns bare dette var moro, og begynte å tulle med at vi likte hverandre. Det gjorde ting enda mer ubehagelig for meg - siden personen da kanskje fikk for seg at det kunne være en mulighet. (Noe det absolutt ikke var! Jeg var bare normalt høflig i en butikkansatt/kunde/marginalt bekjent-relasjon.)

Til slutt måtte jeg fjerne personen som venn fra facebook og blokkere. Sluttet i deltidsjobben og fikk meg en annen jobb et annet sted, og ga STRENG beskjed til mine tidligere kollegaer å aldri si til personen hvor jeg jobbet. Hadde skjult arbeidssted på offentlig facebookprofil osv. Dersom jeg møtte på personen på f.eks kjøpesenter nikket jeg kun i gjenkjennelse, men stoppet aldri opp for å snakke - hastet bare videre.

Tror nok jeg såret personens følelser - men det var så intenst en stund at jeg ikke klarte mer.

Mitt råd er å kutte alle bånd så langt det lar seg gjøre. Du er i 20-årene, og det er normalt å ikke ha så mye kontakt med søskenbarn som da du var yngre. Blokker på facebook osv. Si fra til han at du ikke takler intensiteten lenger, og at du må få leve livet ditt uten så mye innblanding fra hans side. Følelser blir garantert såret, men du vil bli en lykkeligere person etterpå.
Dersom livssituasjonen din tillater det - prøv å flytt til et annet sted.

Anonymkode: 38cda...206

[Gjest Stille leser]

Har folk med aspergers både på jobb og i venne gjeng(eller rettere sagt broren til ei i gjengen som alltid er med). De trenger knallharde regler og streng tale. Du har latt han kontrollere deg i årevis. Big mistake. Begynner han jeg kjenner best med meg får han rett ut "holder du ikke kjeft nå får du ikke komme i bursdagen min neste år og sletter deg fra tlf" eller noe i den dur. Han har også panikk for å ikke få være med på festival så det bruker eg og som pressmiddel.

[Gjest Lexie Grey]

50 minutter siden, Stille leser skrev:

Har folk med aspergers både på jobb og i venne gjeng(eller rettere sagt broren til ei i gjengen som alltid er med). De trenger knallharde regler og streng tale. Du har latt han kontrollere deg i årevis. Big mistake. Begynner han jeg kjenner best med meg får han rett ut "holder du ikke kjeft nå får du ikke komme i bursdagen min neste år og sletter deg fra tlf" eller noe i den dur. Han har også panikk for å ikke få være med på festival så det bruker eg og som pressmiddel.

Du er tøff og det er bra. Det er virkelig ikke jeg og det må jeg bli. Men hvordan reagerer han når han får tilsnakk? Blir han sint, opprørt o.l? 

[Gjest Lexie Grey]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg litt igjen 97'girl. Hadde en periode på 2 år en "stalker" på samme måte, men kanskje litt mindre intenst enn deg. Vi var ikke i slekt, så det var nok grunnen.

Jeg jobbet i butikk, og denne personen var fast kunde der.

Personen var høyfunksjonell autist og var åpen om sin diagnose. Da jeg var ganske ny var jeg dum nok til å si etternavnet mitt til personen, fordi vi snakket ganske mye sammen siden han tilbragte så mye tid i butikken. Han la meg til på facebook, og jeg tenkte ikke over det, siden jeg den gangen hadde alle mulige slags løse forbindelser på facebook og så bare på det som en nettverksside. Personen hadde nada sosiale antenner fant jeg jo ut etter hvert. Det var konstant trykk på messenger, og til slutt sluttet jeg å svare og mutet samtalen slik at jeg ikke fikk beskjed når det var nye meldinger.

Jeg byttet avdeling (i samme by) og vedkommede dukket opp som fast kunde på den avdelingen i stedet, sannsynligvis fordi folk på gamleavdelingen sa hvor jeg hadde begynt å jobbe. Oppførte meg litt sånn fraværende i butikken, siden jeg ikke kan ignorere en kunde (han kjøpte alltid masse), men prøve å være "opptatt" med arbeidet osv. Sa klart i fra flere ganger at jeg ikke har tid til å prate når jeg er på jobb.

Jeg har skjult nummer i nummeropplysning, så han klarte heldigvis ikke å få tak i mobilnummeret mitt. Men, han spurte kollegaer om det når jeg ikke var på jobb. Jeg var kun deltidsansatt, og personen kunne finne på å mase konstant om når jeg kom på jobb igjen til mine kollegaer. De syns bare dette var moro, og begynte å tulle med at vi likte hverandre. Det gjorde ting enda mer ubehagelig for meg - siden personen da kanskje fikk for seg at det kunne være en mulighet. (Noe det absolutt ikke var! Jeg var bare normalt høflig i en butikkansatt/kunde/marginalt bekjent-relasjon.)

Til slutt måtte jeg fjerne personen som venn fra facebook og blokkere. Sluttet i deltidsjobben og fikk meg en annen jobb et annet sted, og ga STRENG beskjed til mine tidligere kollegaer å aldri si til personen hvor jeg jobbet. Hadde skjult arbeidssted på offentlig facebookprofil osv. Dersom jeg møtte på personen på f.eks kjøpesenter nikket jeg kun i gjenkjennelse, men stoppet aldri opp for å snakke - hastet bare videre.

Tror nok jeg såret personens følelser - men det var så intenst en stund at jeg ikke klarte mer.

Mitt råd er å kutte alle bånd så langt det lar seg gjøre. Du er i 20-årene, og det er normalt å ikke ha så mye kontakt med søskenbarn som da du var yngre. Blokker på facebook osv. Si fra til han at du ikke takler intensiteten lenger, og at du må få leve livet ditt uten så mye innblanding fra hans side. Følelser blir garantert såret, men du vil bli en lykkeligere person etterpå.
Dersom livssituasjonen din tillater det - prøv å flytt til et annet sted.

Anonymkode: 38cda...206

Tusen takk for at du ville dele historien din! Vondt å høre at du også har gått gjennom noe av det samme. Du er sterk som satte harde grenser og gjorde det du måtte gjøre. 

Du har helt rett i at det ikke er normalt å ha så mye kontakt med søskenbarna sine på vår alder, og det er også noe jeg har prøvd å forklare han - men han argumenterer bare med at vår familie HAR jo mye kontakt fordi vi er få og ganske sosiale av oss. Der har han faktisk rett, men jeg vet jeg må bli mer direkte og bestemt likevel. Nå har jeg jo blokkert han, og han kan ikke få noe kontakt med meg bortsett fra å stå på døra mi. Men da skal han iallfall få høre det - DIREKTE!

[Gjest Lexie Grey]

2 timer siden, Snikk skrev:

Han tolker deg jo tidvis rett også, når du forteller ham med oppførselen din at han kan mase og mase og mase, for til slutt får han respons  Har du egentlig gitt ham noen grunn til å gi seg, som han forstår? Alt du har gitt ham, er grunner til å fortsette.

Dere går bare i sirkel fordi du prøver å si fra til ham på DITT språk. Men han snakker ikke det språket, og han vil aldri gjøre det. Lytt til de her inne som sier du må kutte ham TOTALT, og for alltid. Han fungerer ikke som andre mennesker, noe du jo selv vet  Du kan ikke gi etter bare fordi oppførselen hans gir deg ubehag. Du må klare å stå i ubehaget, så vil du til slutt se at ubehaget (og han) forsvinner.

Noen sier at jeg må være direkte og forklare han, fordi han ikke forstår det med mindre jeg er knallhard mot han - mens andre sier jeg må bare blokkere han med en gang. Det er litt forvirrende å vite da hva jeg bør gjøre.. Jeg sendte han iallfall en forklarende melding og blokkerte han etter det (lot han frese fra seg først), men det endte som forventet med selvmordstrusler og trusler om selvskading. Problemet mitt er den forbaska samvittigheten jeg har overfor alle. Dessuten finnes jeg ikke tøff og bestemt. Det er garantert der hovedproblemet ligger. For når jeg har prøvd så blir han bare helt fra seg og klikker helt, mens andre sier det er den eneste måten å gjøre det på - fordi det er den eneste måten han forstår det på. Virker ikke som han forstår det noe særlig akkurat.. Så jeg vet rett og slett ikke. Tipper jeg ikke er hard nok kanskje. 

[Gjest Stille leser]

1 time siden, 97'girl skrev:

Du er tøff og det er bra. Det er virkelig ikke jeg og det må jeg bli. Men hvordan reagerer han når han får tilsnakk? Blir han sint, opprørt o.l? 

Han kan bli så sint at han nesten begynner å knurre, og om det er på en fest eller i sosiale lag(han kan drikke å bor alene men har 0 sosiale antenner) setter han seg ofte ned å ser superfornærma ut helt til han innser ingen bryr seg om det og da blir han plutselig smørblid igjen. Om det kun er kjentfolk der gir han opp ganske fort men om det er mennesker han ikke kjenner kan han sitte lenge i håp om respons. De på jobben har vert der så lenge å har ikke så kraftig versjon så de er det ikke så mye problem med. Utenom at de gjentar seg selv hele tiden/forteller de samme vitsene hele tiden og må av og til få beskjed "ok det holder nå" så gir de seg.

 

[Gjest Stille leser]

1 time siden, 97'girl skrev:

Noen sier at jeg må være direkte og forklare han, fordi han ikke forstår det med mindre jeg er knallhard mot han - mens andre sier jeg må bare blokkere han med en gang. Det er litt forvirrende å vite da hva jeg bør gjøre.. Jeg sendte han iallfall en forklarende melding og blokkerte han etter det (lot han frese fra seg først), men det endte som forventet med selvmordstrusler og trusler om selvskading. Problemet mitt er den forbaska samvittigheten jeg har overfor alle. Dessuten finnes jeg ikke tøff og bestemt. Det er garantert der hovedproblemet ligger. For når jeg har prøvd så blir han bare helt fra seg og klikker helt, mens andre sier det er den eneste måten å gjøre det på - fordi det er den eneste måten han forstår det på. Virker ikke som han forstår det noe særlig akkurat.. Så jeg vet rett og slett ikke. Tipper jeg ikke er hard nok kanskje. 

Aspergesere har ikke så mye empati og er ofte tillært så de bryr seg ikke om hva du føler så lenge de får det de vil ut av det. 

Edit: Så om de for eksempel baksnakker deg til en annen fordi de er fornermet på deg og den personen sier "hva tror du x sier om jeg forteller han hva du sa nå" kan de få litt panikk, ikke fordi det etisk er feil, men fordi de vet det kan komme konsekvenser,

Endret 26. august 2017 av Stille leser

[AnonymBruker]

Si at neste gang ringer du politiet.

Anonymkode: 90885...2e5

[AnonymBruker]

Gå til politiet. Ta vare på alt av meldinger etc. Få gjerne noen i familien din til å vitne. Jeg har selv blitt staket av en fyr jeg tidligere datet, har anmeldt han og her om dagen fulgte han etter meg og sa han skulle banke meg. Det er utrolig creepy med stalkers, de er ikke friske. 

Anonymkode: 6314a...5fe

[Gjest Lexie Grey]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gå til politiet. Ta vare på alt av meldinger etc. Få gjerne noen i familien din til å vitne. Jeg har selv blitt staket av en fyr jeg tidligere datet, har anmeldt han og her om dagen fulgte han etter meg og sa han skulle banke meg. Det er utrolig creepy med stalkers, de er ikke friske. 

Anonymkode: 6314a...5fe

Fy søren, så ekkelt! Det han kom med er jo en trussel mot deg, så jeg håper du informerte politiet? Nå vet de jo allerede hvem han er så da er det kanskje litt "enklere" for alle? 

[Gjest Lexie Grey]

3 timer siden, Stille leser skrev:

Aspergesere har ikke så mye empati og er ofte tillært så de bryr seg ikke om hva du føler så lenge de får det de vil ut av det. 

Denne virker iallfall kjent i mitt tilfelle. Det har skjedd så mange ganger når vi har snakket på tlf at jeg sier "...nei, vi snakkes ikke noe mer før helga for nå har vi snakket så lenge" så svarer han "men hva hvis jeg vil snakke mer da. Jeg trenger deg jo" når det faktisk ikke er noen grunn til at han trenger meg. Jeg svarer alltid nei. Det pleier som regel å gå greit med mindre jeg har en anelse av irritasjon i stemmen..... 

[AnonymBruker]

Det er sikkert mange diagnose dette kan passe inn i. Men det spiller ingen rolle. Det er 110% uakseptabelt. Og hvis ingen i familien vil hjelpe deg, så er gjerne politiet neste steg. Ingen har rett på å behandle deg slik, ingen diagnose kan unnskylde slik oppførsel. Hvis han ikke kan la være å plage folk pga vanskene sine, så får han få seg en assistent som kan passe på han, eller at han bor på en lukket institusjon eller noe.

Anonymkode: 90885...2e5

[Prikke]

Huff.. jeg får helt vondt av deg ts. Du er åpenlyst en snill person, som ønsker og være en venn. Men utifra det du skriver er dette en giftig relasjon. Det gjør ikke deg godt. Gjør det du kan for og bryte kontakten. Han er ikke ditt ansvar, og han bryr seg faktisk ikke om han drar deg med ned. 

[Gjest Stille leser]

8 timer siden, Prikke skrev:

Huff.. jeg får helt vondt av deg ts. Du er åpenlyst en snill person, som ønsker og være en venn. Men utifra det du skriver er dette en giftig relasjon. Det gjør ikke deg godt. Gjør det du kan for og bryte kontakten. Han er ikke ditt ansvar, og han bryr seg faktisk ikke om han drar deg med ned. 

De ser ikke ting på samme måte som "vanlige" mennesker. Hjalp en på jobben mye i fritiden min for han befant seg i en ikke helt heldig posisjon å ble utnyttet, Da alt var noen lunde i mål dro han tilbake til denne relasjonen helt uten grunn. Da han kom til meg igjen å ville ha hjelp å klage om samme opplegget sa jeg "sorry du har fått min hjelp her" og da ble han ufattelig fornærmet for han skjønner ikke andres tid og energi ikke varer evig.

Endret 27. august 2017 av Stille leser

[Gjest Lexie Grey]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er sikkert mange diagnose dette kan passe inn i. Men det spiller ingen rolle. Det er 110% uakseptabelt. Og hvis ingen i familien vil hjelpe deg, så er gjerne politiet neste steg. Ingen har rett på å behandle deg slik, ingen diagnose kan unnskylde slik oppførsel. Hvis han ikke kan la være å plage folk pga vanskene sine, så får han få seg en assistent som kan passe på han, eller at han bor på en lukket institusjon eller noe.

Anonymkode: 90885...2e5

Du har så rett. Foreldrene hans har prøvd mange ganger tidligere få han med til fagpersoner for samtale/ utredning, men han nekter å bli med. Nå er han jo 22 nå så er vel ingen som kan tvinge han til noe sånt nå når han er myndig..? Han bor fortsatt hjemme hos faren. 

Ang. politiet.. Hva hvis de sier at ikke de kan gjøre noe på grunn av hans diagnoser, at det er sånn det er liksom?