Hva kan man forvente av en ektemann

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer på er at TS har behov som hun trenger å få kommunisert, dekket og få forståelse for fra partner, det handler ikke for meg om å være eller ikke være kravstor. Det er tungt å ha små barn, og det kan bli et slags "sår" inne i en om en egentlig ikke får det en trenger fra forholdet, i lengden blir dette en veldig dårlig handtering av seg selv og forholdet.

Jeg fikk barn med en som var borte 12 timer om dagen, og kom hjem og forventet mat på bordet og for sliten til å ha sex. Jeg misstrivdes sterkt. Hva er viktig for din trivsel, TS? Hva trenger du?

Anonymkode: 2d1de...c6a

[tussi680]

Takk det har jeg vært borti og, men det går an å få til en prat, og hjelper ikke det spurte jeg han om han ville likt at jeg var borte i så lang tid og forlangte slike ting. En kan ikke det, det fungerer aldri, aldri i verden, det må være gi og ta fra begges hold. Gudene vet hvor mange ganger jeg spurte om han kunne ta og skifte på m.m. men han hadde aldri tid. Jeg ble sliten, lei, oppgitt, pratet med en jeg kunne stole på, og det ble til at jeg måtte kreve, han bare stakk unna, da kan du ikke være "snill" sjøl lenger heller.

Her mener jeg ikke å gå rundt å være sur og grinete støtt og stadig, men når han gjør det, vis takknemlighet, sett pris på at du får hjelp, det gjør noe med den andre for da får vedkommende tilbake at det blir satt pris på. Ikke bare være sur og grinete kjerring. 

Endret 28. juli 2017 av tussi680

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg reagerer på er at TS har behov som hun trenger å få kommunisert, dekket og få forståelse for fra partner, det handler ikke for meg om å være eller ikke være kravstor. Det er tungt å ha små barn, og det kan bli et slags "sår" inne i en om en egentlig ikke får det en trenger fra forholdet, i lengden blir dette en veldig dårlig handtering av seg selv og forholdet.

Jeg fikk barn med en som var borte 12 timer om dagen, og kom hjem og forventet mat på bordet og for sliten til å ha sex. Jeg misstrivdes sterkt. Hva er viktig for din trivsel, TS? Hva trenger du?

Anonymkode: 2d1de...c6a

Var mye derfor ting ikke fungerte for oss. Jeg hadde behov for nærhet, kunne snakke og diskutere for å fikse ting der og da. Han klarte ikke det. Han hadde vanskelig for å snakke ut og taklet ikke at vi var uenig. Enkleste for han var å rømme. Så ting bygget seg opp, spesielt for meg. Og til slutt forstår jeg at han bare gikk fordi det ble for mye. Så fiks opp i ting nå, ikke vent for lenge. 

Anonymkode: 5ed22...4cb

[AnonymBruker]

Man skal forvente at han er en ekte mann og ikke ekte barn. Enkelt og greit. Jeg følte jeg hadde to barn og ikke ett. 

Anonymkode: 5ed22...4cb

[AnonymBruker]

1 time siden, Carrot skrev:

Om det var noen som sto deg nær TS og det var slik at rollene var byttet - hva ville du da ment? 

Vanskelig å si om du er urimelig, men av og til når noen selv stiller det spørsmålet er det fordi de føler at det kanskje er noe i det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene, mannen din har tid og mulighet til å hjelpe - du klarer fint å være omsorgsperson alene - problemet er kanskje mer at du føler deg nedprioritert?

Jeg ville nok prioritert annerledes.. men jeg er litt kynisk. 

Jeg føler meg nedprioritert, for det at han hjelper er jo en god gjerning. Klarer meg fint alene, selvom jeg blir sliten. Grunnen til at jeg lurer bl.a. er fordi at jeg sliter veldig med dårlig selvtillit og mindreverdighetskomplekser så det kan hjelpe med andres meninger så jeg får litt perspektiv på det. I mitt hode kommer jeg sist og mine behov telles ikke. At hans familie trenger min mann til å gjøre noe er langt mye viktigere enn mine behov for mannen min. Hvis du skjønner. 

Anonymkode: 00f8d...256

[AnonymBruker]

1 time siden, Marie90 skrev:

Da han kom til deg med dette, burde du svart; "det er greit så lenge det ikke går utover jobbsøkingen og tid med familien". 

Dvs. han overholder gjøremål hjemme, samt x antall timer hver dag til jobbsøking. Så lenge han ikke er snekker og kompensert for dette arbeidet, skal vennetjenester falle lenger ned på listen. Å prioritere det over jobbsøking er uakseptabelt. Jobbsøking tar tid og krever innsats, og han skulle begynt igår. 

Så svaret til dette er - nei, det er ikke normalt i et ekteskap.

Min bestevenninne har en forlovede som er arbeidsledig (dog studerer mens han søker). De vil ha barn (hun er i tredveårene og klar), og planlegger for det, men det er utsatt til han er i fast jobb. Hun har t.o.m. tatt abort en gang tidligere fordi ting ikke var "falt på plass". Han begynte søke så snart han gikk inn i siste året av mastergraden, for å forsikre seg om at han har noe når han er ferdig. Fast jobb er prioritet nr. 1 før baby kommer. Til tross for at han søker har hun poengtert at han ikke er aktiv nok. Hadde han lagt jobbsøking på hylla for å gjøre sine egne greier, hadde det vært slutten for det forholdet. Det viser total mangel på prioriteringsevne og ansvarsfølelse.

Det kritiske her er ikke at han ikke nok hjemme med deg (så lenge du klarer deg), men at han ikke søker jobb.

Ja det er jo det viktigste sånn sett det ned jobb:0 for meg hadde det vært bedre om tiden hadde gått til jobbsøking og han ikke hadde vært hjemme. Nå føler jeg at tiden bare blir "kasta bort", men samtidig at jeg ikke kan si noe fordi det er familien hans... Det stedet virker j%#@! Hellig. -.- unnskyld uttrykket . 

Anonymkode: 00f8d...256

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han har vært med oss mesteparten av tiden, men spretter opp med en gang en eller annen i familien trenger hjelp. Han fungerer som sjåfør/Og handler inn har jeg uttalt i mine verste øyeblikk. 

Vår baby er snart 6 mnd, så føler jeg ikke har rett til å si så mye i og med at mannen er fantastisk hjemme, og er med oss med mindre det er noe annet viktig  ... 

Anonymkode: 00f8d...256

Du han "hjelper"dere ikke. Han har like mye ansvar som du i hjemmet.  Hva ville han ha sagt hvis det var du som aldri var hjemme og han satt alene med barnet? Du høres ekstremt dumsnill ut. Sett beinet ned og forlang at du og barnet er førsteprioritet i hans liv! Slik det er nå kommer dere sist.  Du tør jo ikke si nei til sex engang.  Jeg har selv fått baby i et relativt nytt ekteskap. Mannen min har stor familie og det forventes at han hjelper med opppussing m.m da han er håndtverkeren i familien. Jeg har vært mye alene i perioder men dette er etter avtale med meg. Han vet at vi kommer først og sier nei til oppdrag når det blir for mye og jeg gir beskjed om at nå kan han roe seg.Som oftest regulerer han dette selv, jeg trenger ikke si ifra for det går aldri for langt. Slik mannen din holder på er helt på trynet.  Han passer jo andres barn istedenfor sin egen!!

Anonymkode: 9d10a...380

[AnonymBruker]

1 time siden, tussi680 skrev:

Ikke ta skilsmisse da for all del. Tenk på de stakkars konsekvensene dette får! Nei, jeg kjenner meg igjen og jeg satte foten virkelig ned. Ble ordentlig sinna, og særlig en gang det var besøk. Han måtte ut, jada, måtte reparere, men akkurat da hadde datter gjort på seg, og han ville forsvinne. Da sa jeg det jeg mente om saken, at jeg kan også gå ut slik, ville du likt det? Hvem skal ta seg av ungen om ingen er her? Da sa besøket, skjerp deg nå, vær litt mer snill mot jentene dine. Det satte en liten støkk i han, men dessverre prøvde han flere ganger, men jeg ble såpass krass og forlangte at hadde han laget et barn så skulle han jammen meg få hjelpe til med å stelle det og! Den fungerte gitt....

Håper dette ikke var sarkastisk ment. Men godt du sa ifra hva du mente OG at det funka. Jeg liker ikke "snakke til ham" så andre hører, er ganske gammeldags av meg.. men har satt foten ned på et par ting også funker det for en periode..så tilbake til det vanlige. 

Anonymkode: 00f8d...256

[Marie90]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er jo det viktigste sånn sett det ned jobb:0 for meg hadde det vært bedre om tiden hadde gått til jobbsøking og han ikke hadde vært hjemme. Nå føler jeg at tiden bare blir "kasta bort", men samtidig at jeg ikke kan si noe fordi det er familien hans... Det stedet virker j%#@! Hellig. -.- unnskyld uttrykket . 

Anonymkode: 00f8d...256

Du kan og bør si noe. Dersom familien hans bryr seg om ham, så vil de respektere at han har flere forpliktelser, deriblant å finne seg en betalt jobb. 

Han kan sette av noen timer hver dag til jobbsøking, og resten til å hjelpe til. Jeg antar at han uansett ikke arbeider alle timene han er der, om han blir til kl. 23. 

[Gjest Råkkenråll]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar ♡ har tenkt tanken på skilsmisse ved tidligere og lignende anledninger, men føler at det gode er langt mer positivt, selvom det er ganske ille når det står på.. vurderer å ta en prat når vi er ferdig med dette og at han MÅ begynne å prioritere annerledes

Det er bra at du klarte å gjennomføre det, det var sikkert ikke lett, så klem til deg ♡ 

Anonymkode: 00f8d...256

Hvorfor vurderer du en prat - og så først når de er ferdige?

For det første er det ufint å be en person hjelpe til i timesvis hver dag gratis. Mannen din burde få betalt.

For det andre er det helt på viddene at du skal være alene hele dagen med en baby når det ikke er jobb eller kurs hos NAV/intervjuer osv som er aktiviteten. 

Det er helt greit å hjelpe andre litt, og det kan jo hjelpe på humør og energi når man ellers er hjemme dagen lang. Det kan også være fint for dere å få litt tid fra hverandre. 

Men dette er ikke greit. At du skal komme trekkende med skilsmisse er for dumt - og det høres ut som du er ekstremt konfliktsky selv.

Dra på familievernkontoret, og lær dere å prate sammen om konflikter. 

Selv hadde jeg ikke gått fem minutter engang med denne vissheten uten å si klart ifra om at det selvsagt ikke var greit. Og jeg hadde ikke "vurdert" noe som helst, jeg hadde sagt at det faktisk var helt uaktuelt. Du må jo nesten prøve å være direkte før du kommer trekkende med skilsmissetanker. Detta handler nok litt om deg og, du setter deg i posisjon til å ta alt hjemme før du sier noe - og det er å være litt dørmatte altså.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du han "hjelper"dere ikke. Han har like mye ansvar som du i hjemmet.  Hva ville han ha sagt hvis det var du som aldri var hjemme og han satt alene med barnet? Du høres ekstremt dumsnill ut. Sett beinet ned og forlang at du og barnet er førsteprioritet i hans liv! Slik det er nå kommer dere sist.  Du tør jo ikke si nei til sex engang.  Jeg har selv fått baby i et relativt nytt ekteskap. Mannen min har stor familie og det forventes at han hjelper med opppussing m.m da han er håndtverkeren i familien. Jeg har vært mye alene i perioder men dette er etter avtale med meg. Han vet at vi kommer først og sier nei til oppdrag når det blir for mye og jeg gir beskjed om at nå kan han roe seg.Som oftest regulerer han dette selv, jeg trenger ikke si ifra for det går aldri for langt. Slik mannen din holder på er helt på trynet.  Han passer jo andres barn istedenfor sin egen!!

Anonymkode: 9d10a...380

Takk for ærlig innspill. Det har vært mange ganger han har måttet endre planene med oss fordi foreldrene til de andre barna ikke kan det ene og det andre. Mannen min er alltid den første de ringer.  Og han sier alltid ja. Som tidligere nevnt i denne tråden sliter jeg med egen selvtillit og finner det alltid logisk at jeg kommer til sist. Det er derfor jeg ikke liker å si ifra. Jeg føler jeg overreagerer og vil ikke bli "hun sure kona". Ikke vil jeg bli med, ikke vil jeg la ham treffe familien og sånt 

Anonymkode: 00f8d...256

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Marie90 skrev:

Du kan og bør si noe. Dersom familien hans bryr seg om ham, så vil de respektere at han har flere forpliktelser, deriblant å finne seg en betalt jobb. 

Han kan sette av noen timer hver dag til jobbsøking, og resten til å hjelpe til. Jeg antar at han uansett ikke arbeider alle timene han er der, om han blir til kl. 23. 

Enig. Det virker ikke som de motiverer ham til å finne seg jobb. Det er kun de som er i arbeid i hans familie som motiverer ham til å finne seg jobb. -.- 

Anonymkode: 00f8d...256

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Råkkenråll skrev:

Hvorfor vurderer du en prat - og så først når de er ferdige?

For det første er det ufint å be en person hjelpe til i timesvis hver dag gratis. Mannen din burde få betalt.

For det andre er det helt på viddene at du skal være alene hele dagen med en baby når det ikke er jobb eller kurs hos NAV/intervjuer osv som er aktiviteten. 

Det er helt greit å hjelpe andre litt, og det kan jo hjelpe på humør og energi når man ellers er hjemme dagen lang. Det kan også være fint for dere å få litt tid fra hverandre. 

Men dette er ikke greit. At du skal komme trekkende med skilsmisse er for dumt - og det høres ut som du er ekstremt konfliktsky selv.

Dra på familievernkontoret, og lær dere å prate sammen om konflikter. 

Selv hadde jeg ikke gått fem minutter engang med denne vissheten uten å si klart ifra om at det selvsagt ikke var greit. Og jeg hadde ikke "vurdert" noe som helst, jeg hadde sagt at det faktisk var helt uaktuelt. Du må jo nesten prøve å være direkte før du kommer trekkende med skilsmissetanker. Detta handler nok litt om deg og, du setter deg i posisjon til å ta alt hjemme før du sier noe - og det er å være litt dørmatte altså.

Enig med deg. Det blir noe helt annet om tiden brukes til noe produktivt. Jeg som er hjemme med baby har til og med fått til ting med baby på pupp xD 

Etter alle de gode og ærlige rådene her, kommer jeg til å ta meg litt selv i nakken, manne meg opp og være direkte. Jeg tror det vil fikse opp i en del ting. Grunnen til at jeg ikke har gjort det enda er fordi han er ganske så sta. Han har ved flere anledninger uttalt "dette er hva jeg skal gjøre, enten du liker det eller ikke, så det får bli som det blir". Men som flere her inne nevner at han har kone og barn å ta seg av først.. Han burde vel forstå det. Virker som den siden av familien og det "stedet" har en eller annen magisk innvirkning på ham.. 

Anonymkode: 00f8d...256

[Marie90]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Det virker ikke som de motiverer ham til å finne seg jobb. Det er kun de som er i arbeid i hans familie som motiverer ham til å finne seg jobb. -.- 

Anonymkode: 00f8d...256

"Kun de som er i arbeid" - mener du at de ikke er i flertall? 

Du har nå valgt å etablere deg med denne mannen, og det virker ikke på meg som et veldig solid valg, men et første steg er i hvert fall å stille krav.

Argumentet om at du må venne deg til å ha ham borte når han er i jobb også, faller på tom grunn. Først og fremst fordi han ikke har jobb, og han skal sette av tid til å finne en. Sekundært fordi han sannsynligvis uansett ikke hadde vært borte til kl. 23 i en normal stilling.

Ikke fokuser på at du trenger selskap eller hjelp - fokuser på at dere ikke kan ta dere råd til at han jobber gratis for andre hele dagen, og det er et minimum for alle voksne mennesker å søke jobber hver dag. Det er slik verden fungerer.

[Gjest Råkkenråll]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg. Det blir noe helt annet om tiden brukes til noe produktivt. Jeg som er hjemme med baby har til og med fått til ting med baby på pupp xD 

Etter alle de gode og ærlige rådene her, kommer jeg til å ta meg litt selv i nakken, manne meg opp og være direkte. Jeg tror det vil fikse opp i en del ting. Grunnen til at jeg ikke har gjort det enda er fordi han er ganske så sta. Han har ved flere anledninger uttalt "dette er hva jeg skal gjøre, enten du liker det eller ikke, så det får bli som det blir". Men som flere her inne nevner at han har kone og barn å ta seg av først.. Han burde vel forstå det. Virker som den siden av familien og det "stedet" har en eller annen magisk innvirkning på ham.. 

Anonymkode: 00f8d...256

Det har ikke han mulighet til å bestemme alene.

Jeg synes det høres ut som om dere begge har godt av en tur på familievernkontor. Bestill time der, og informer ham om det. Ikke si at det kun er pga dette med oppussingen og tid borte, men at dere faktisk ikke klarer komminusere og samarbeide konstruktivt sammen. Om han er interessert i å beholde relasjonen og familien sin blir han med. Ferdig snakka.

Sitter han fortsatt samme dag som timen og nekter å gå drar du alene og sier at han får ta konsekvensen av hva enn du måtte komme til i samtaler der alene. Og da tenker jeg du faktisk bør gå fra ham, for man må være interessert i å kjempe litt for å ha et OK forhold livet ut.

Blir han ikke med dit og viser bittelitt interesse er ikke forholdet liv laga.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Marie90 skrev:

"Kun de som er i arbeid" - mener du at de ikke er i flertall? 

Du har nå valgt å etablere deg med denne mannen, og det virker ikke på meg som et veldig solid valg, men et første steg er i hvert fall å stille krav.

Argumentet om at du må venne deg til å ha ham borte når han er i jobb også, faller på tom grunn. Først og fremst fordi han ikke har jobb, og han skal sette av tid til å finne en. Sekundært fordi han sannsynligvis uansett ikke hadde vært borte til kl. 23 i en normal stilling.

Ikke fokuser på at du trenger selskap eller hjelp - fokuser på at dere ikke kan ta dere råd til at han jobber gratis for andre hele dagen, og det er et minimum for alle voksne mennesker å søke jobber hver dag. Det er slik verden fungerer.

Jeg vet godt hvordan verden fungerer, takk. 

Dårlig formulert fra min side, men flertallet er i jobb. Det er kun dette paret han hjelper som ikke er i jobb, og hans søster. 

Økonomien er ikke noe problem fordi jeg driter penger. Det blir annerledes med arbeidstiden ja, for dette blir jo fastsatte tider. Samtidig blir det noe helt annet da han tjener penger og er noe produktivt for oss som familie  

Anonymkode: 00f8d...256

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Råkkenråll skrev:

Det har ikke han mulighet til å bestemme alene.

Jeg synes det høres ut som om dere begge har godt av en tur på familievernkontor. Bestill time der, og informer ham om det. Ikke si at det kun er pga dette med oppussingen og tid borte, men at dere faktisk ikke klarer komminusere og samarbeide konstruktivt sammen. Om han er interessert i å beholde relasjonen og familien sin blir han med. Ferdig snakka.

Sitter han fortsatt samme dag som timen og nekter å gå drar du alene og sier at han får ta konsekvensen av hva enn du måtte komme til i samtaler der alene. Og da tenker jeg du faktisk bør gå fra ham, for man må være interessert i å kjempe litt for å ha et OK forhold livet ut.

Blir han ikke med dit og viser bittelitt interesse er ikke forholdet liv laga.

Takk for tips.  skilsmisse har veldig høy terskel hos oss begge, så dette er noe han vil ta seriøst. 

Anonymkode: 00f8d...256

[Marie90]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet godt hvordan verden fungerer, takk. 

Anonymkode: 00f8d...256

Flott, men det er da desto mer besynderlig at du har falt for en mann som ikke gjør det. Og heller ikke har baller til å konfrontere ham. 

Jeg hadde nok stilt et ultimatum, men det kommer an på hvor redd du er for å miste ham / hvor godt du klarer deg som alenemor.

[Carrot]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville nok prioritert annerledes.. men jeg er litt kynisk. 

Jeg føler meg nedprioritert, for det at han hjelper er jo en god gjerning. Klarer meg fint alene, selvom jeg blir sliten. Grunnen til at jeg lurer bl.a. er fordi at jeg sliter veldig med dårlig selvtillit og mindreverdighetskomplekser så det kan hjelpe med andres meninger så jeg får litt perspektiv på det. I mitt hode kommer jeg sist og mine behov telles ikke. At hans familie trenger min mann til å gjøre noe er langt mye viktigere enn mine behov for mannen min. Hvis du skjønner. 

Anonymkode: 00f8d...256

Hvis problemet er din selvfølelse og følelsen av å være nedprioritert i alle sammenhenger som handler om hans familie så må du si det, man kan ikke finne andre årsaker å ta tak i om de ikke er den grunnleggende årsaken - da vil problemet bare vokse seg større for hver gang det skjer ting som får følelsene dine i sving.

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er jo det viktigste sånn sett det ned jobb:0 for meg hadde det vært bedre om tiden hadde gått til jobbsøking og han ikke hadde vært hjemme. Nå føler jeg at tiden bare blir "kasta bort", men samtidig at jeg ikke kan si noe fordi det er familien hans... Det stedet virker j%#@! Hellig. -.- unnskyld uttrykket . 

Anonymkode: 00f8d...256

Du virker litt sjalu - er du det? Altså det er ikke alltid negativt å kjenne sjalusi, så ikke misforstå - men om det er slik at du både er utrygg og sjalu så er det noe man kan jobbe med.

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper dette ikke var sarkastisk ment. Men godt du sa ifra hva du mente OG at det funka. Jeg liker ikke "snakke til ham" så andre hører, er ganske gammeldags av meg.. men har satt foten ned på et par ting også funker det for en periode..så tilbake til det vanlige. 

Anonymkode: 00f8d...256

Dersom du "setter foten ned" og det ikke virker men "sklir ut" og det "alltid har vært slik" så er det mulig dette er han, man kan ikke endre mennesker for at de skal passe inn - man må selv velge om den de er er godt nok og en man kan leve med eller ikke..

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for ærlig innspill. Det har vært mange ganger han har måttet endre planene med oss fordi foreldrene til de andre barna ikke kan det ene og det andre. Mannen min er alltid den første de ringer.  Og han sier alltid ja. Som tidligere nevnt i denne tråden sliter jeg med egen selvtillit og finner det alltid logisk at jeg kommer til sist. Det er derfor jeg ikke liker å si ifra. Jeg føler jeg overreagerer og vil ikke bli "hun sure kona". Ikke vil jeg bli med, ikke vil jeg la ham treffe familien og sånt 

Anonymkode: 00f8d...256

Jeg skjønner at det for deg virker som om familien hans er en trussel mot deres forhold, prioriteringen han gjør osv - men så flott at han verdsetter familie! Ikke bare negativt det, og problemet ditt er jo at i det dere ikke ser likt på denne verdien er du den "sure kona" enten du vil eller ikke. 

 

Snakk sammen, ikke ultimatum - kommunikasjon. Det er det eneste som funker ...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Hvis problemet er din selvfølelse og følelsen av å være nedprioritert i alle sammenhenger som handler om hans familie så må du si det, man kan ikke finne andre årsaker å ta tak i om de ikke er den grunnleggende årsaken - da vil problemet bare vokse seg større for hver gang det skjer ting som får følelsene dine i sving.

Du virker litt sjalu - er du det? Altså det er ikke alltid negativt å kjenne sjalusi, så ikke misforstå - men om det er slik at du både er utrygg og sjalu så er det noe man kan jobbe med.

Dersom du "setter foten ned" og det ikke virker men "sklir ut" og det "alltid har vært slik" så er det mulig dette er han, man kan ikke endre mennesker for at de skal passe inn - man må selv velge om den de er er godt nok og en man kan leve med eller ikke..

Jeg skjønner at det for deg virker som om familien hans er en trussel mot deres forhold, prioriteringen han gjør osv - men så flott at han verdsetter familie! Ikke bare negativt det, og problemet ditt er jo at i det dere ikke ser likt på denne verdien er du den "sure kona" enten du vil eller ikke. 

 

Snakk sammen, ikke ultimatum - kommunikasjon. Det er det eneste som funker ...

Jeg er nok ikke sjalu, men har et litt anspent forhold til den siden av familien. Det virker som alt som skjer der er så fint og flott og alt som kommer derifra er fasiten på alt, slik min mann fremstiller det.  Og jeg har hatt en helt annen oppvekst, som er helt motsatt. Så ja, er nok litt negative tanker fra min side.. så der er jeg ganske smålig.. 

Det at han hjelper familien er en meget positiv egenskap, og det ville vært ganske trist om han hadde avslått det helt.. så ja.. kommunikasjon blir det beste her. Han er åpen for samtale, og vi har kommet frem til en del løsninger allerede:) 

Anonymkode: 00f8d...256