Noen gang mistet noen i selvmord?

[AnonymBruker]

Tenkte du over ting i ettertid som du kunne gjort for vedkommende? 

Anonymkode: a5cf1...b86

[Sillyline]

Ja. Men det hjelper ingenting. Man kan analysere alt man kunne og ikke kunne gjort, men til syvende og sist må man bare takle at vedkommende valgte å avslutte livet sitt. Det er mest sannsynlig ikke din feil eller ditt ansvar. Veldig trist og tragisk er det, men dessverre får man ikke skrudd tilbake tiden. Det eneste man får gjort, er å være et godt medmenneske.

[AnonymBruker]

Nei, men han tok livet av seg på grunn av kjærlighetssorg. Han ville ikke leve uten henne helt enkelt.

Anonymkode: 6c805...a7d

[AnonymBruker]

Ja det har jeg. 

Anonymkode: 9d533...c09

[AnonymBruker]

Ja, jeg mistet en av mine nære venninder fra ungdomsskolen. Det var trist som faen, jeg tenkte jo på at jeg burde tatt mer kontakt. Alle visste at hun hadde det vanskelig, men ingen visste hun hadde det SÅ vanskelig.
Men som selv suicidal så vet jeg at det er ikke noe andre kan gjøre for å endre meg og depresjonen min/valget mitt om å dø (leter bare etter en sikker metode) , så jeg bebreidet ikke meg selv og prøvde å si det samme til foreldrene hennes.

Anonymkode: 61eef...8c0

[Gjest Paranoid]

🖤

Endret 30. juli 2017 av Paranoid
Slett innlegget

[FrøkenMånestråle]

Ja og nei. Når en har bestemt seg for selvmord så er det ikke så mye man kan gjøre når man ikke vet noe. Hadde ikke handlet annerledes iallfall for det er ingenting jeg kunne ha gjort.

[AnonymBruker]

Min far tok livet av seg for å straffe meg fordi jeg ville ha samvær med min mor etter at de ble skilt da jeg var 12 år. Jeg bodde hos ham og fikk ikke lov å ha kontakt med min mor, fordi hun i følge han var ei utro hore. En gang dro jeg til henne likevel og da jeg kom hjem tok han en overdose med piller blandet med alkohol. Jeg ringte min mor, som ringte ambulanse og de ankom samtidig. Min far døde på vei til sykehuset og jeg kommer aldri til å tilgi ham. 

Anonymkode: b2e82...444

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min far tok livet av seg for å straffe meg fordi jeg ville ha samvær med min mor etter at de ble skilt da jeg var 12 år. Jeg bodde hos ham og fikk ikke lov å ha kontakt med min mor, fordi hun i følge han var ei utro hore. En gang dro jeg til henne likevel og da jeg kom hjem tok han en overdose med piller blandet med alkohol. Jeg ringte min mor, som ringte ambulanse og de ankom samtidig. Min far døde på vei til sykehuset og jeg kommer aldri til å tilgi ham. 

Anonymkode: b2e82...444

Stakkars deg sier jeg bare ...... Har ikke ord

Anonymkode: 4d428...b29

[tussi84]

Ja det har jeg. Er 1 år siden jeg mistet fetteren min på den måten. Jeg driver fortsatt å jobber med å akseptere det på en måte. Av og til har jeg mareritt, andre ganger hyggelige drømmer om han. Men jeg har forstått det at hvis et menneske virkelig ønsker å slippe smerten ved å dø, så er det ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det når jeg ikke vet om det. Jeg har ikke ansvar for det han gjorde. Spist er spist.. gjort er gjort. Kan ikke skru tilbake tiden å gjøre det om. 

Jeg visste at han slet en del før han valgte å avslutte livet, men jeg visste ikke at han gikk rundt med selvmordstanker. Det hørtes også ut som han fikk god hjelp i mnd før han tok selvmord men mulig han sa det for å berolige meg eller andre rundt seg. Det var først etter selvmordet at jeg fikk vite at han hadde prøvd en gang før, men da hadde noen klart å stoppe han. Andre gangen.. Så lyktes han dessverre. 

Jeg tenker at hvis han har hatt det så vondt at eneste veien han så var å avslutte livet sitt så er det han sitt ansvar. Det som er j med det er at det går utover alle vi som sitter igjen etter på. Vi får aldri svar på det vi lurer på ang den kvelden. Vi sørger ikke bare over tapet av en fantastisk person men må jobbe oss gjennom.. han valgte å forlate oss. Det er veldig vondt å vite at en som står deg nær har hatt det så Vondt at man ikke orker mer. 

 

 

 

[AnonymBruker]

ja,tenkt veldig mye

Anonymkode: d0d78...055

[lostpenguin]

Jeg mistet moren min på den måten. Jeg var veldig liten, men har likevel hatt mange tanker om hvis jeg bare hadde vært en snillere baby, ikke skreket så fælt osv. Men jeg vet jo at det ikke ville hatt noen betydning. Kanskje hadde det endt annerledes hvis noen hadde gjort noe tidligere, men nei.. til syvende og sist står det på dem om de vil motta hjelp eller ikke. Og jeg tror det er lite kan få en som har bestemt seg til å ombestemme seg. Og dersom man ikke vet noen ting, er det ihvertfall vanskelig å hjelpe.

[tussi84]

På 5.8.2017 den 6.29, lostpenguin skrev:

Jeg mistet moren min på den måten. Jeg var veldig liten, men har likevel hatt mange tanker om hvis jeg bare hadde vært en snillere baby, ikke skreket så fælt osv. Men jeg vet jo at det ikke ville hatt noen betydning. Kanskje hadde det endt annerledes hvis noen hadde gjort noe tidligere, men nei.. til syvende og sist står det på dem om de vil motta hjelp eller ikke. Og jeg tror det er lite kan få en som har bestemt seg til å ombestemme seg. Og dersom man ikke vet noen ting, er det ihvertfall vanskelig å hjelpe.

Veldig mange av de som tar selvmord har både fått hjelp og spurt om hjelp. De får bare ikke den riktige behandlingen, eller de blir møtt fra et helsevesen som ikke tar pasienten på alvor. Til slutt føler de seg håpløs og som en byrde for alle rundt deg. 

[AnonymBruker]

Husk at for dem som velger å avslutte livet, var alternativet, nemlig å leve videre, så grusomt smertefullt. Det handler ikke om at personen ikke var glad nok i dere eller at dere gjorde noe galt. På mange måter føles det som at man ikke har noe valg, prøv å tenk at denne personen endelig fikk fred. 

Anonymkode: 9cb66...1ee

[AnonymBruker]

På 30.8.2017 den 11.44, AnonymBruker skrev:

Husk at for dem som velger å avslutte livet, var alternativet, nemlig å leve videre, så grusomt smertefullt. Det handler ikke om at personen ikke var glad nok i dere eller at dere gjorde noe galt. På mange måter føles det som at man ikke har noe valg, prøv å tenk at denne personen endelig fikk fred. 

Anonymkode: 9cb66...1ee

Bra svar! signerer den
Det styggeste jeg hører er når folk sier at det er så egoistisk å ta livet sitt. Tilogmed da klarer folk å snu situasjonen til seg selv, DET er egoistisk det. Det handler ikke om de som sitter igjen, det burde folk prøve å tenke på. 

Anonymkode: 4c4ca...f30

[Supernova17]

Ja, jeg har mistet noen i selvmord... Og jeg vet i ettertid at jeg kunne ha gjort noe før det var for sent. Men kanskje hadde vedkommende likevel gjort det på et senere tidspunkt. Jeg var ikke klar over at han hadde det såpass vanskelig.

Selv om jeg ofte tenker på det jeg kunne ha gjort, vil det ikke gi meg han tilbake... 

[AnonymBruker]

På 28.7.2017 den 3.13, AnonymBruker skrev:

Tenkte du over ting i ettertid som du kunne gjort for vedkommende? 

Anonymkode: a5cf1...b86

Nei, heldigvis ikke. 

Men hvis noen nære eller fjerne noensinne skulle trenge hjelp/noen i en slik situasjon kommer jeg alltid til å være der, uansett omstendigheter. 

Anonymkode: f1560...652

[AnonymBruker]

Nei. Og jeg var lettet og glad på hans vegne at han endelig fikk slippe. Men det har jeg ikke sagt til noen, vil ikke at de rundt meg skal misforstå hva jeg mener og så bli lei seg eller sinte. Men han hadde det så vondt med seg selv, og han hadde gitt opp å bli frisk. Alt han ville var å få slippe. De eneste tankene som har plaget meg er tankene om hvordan han hadde mens han tok livet sitt, hva han tenkte på,om det gjorde vondt, hvor lang tid det tok. De tingene.

Anonymkode: 37c11...1c1

[Nappetass1]

Ja, hele tre ganger dessverre. Det er bestandig fryktelig vondt å oppdage at noen du er glad i har hatt det så vondt at de så på det å avslutte sitt liv som eneste mulighet. Tankene du nevner er helt naturlige og har iallfall for mitt vedkommende vært uunngåelige. Den type sorg går nok aldri over og jeg ønsker den ikke på noen! 

[Gjest Chroma]

Ja, pappa tok selvmord for mange år siden. Jeg brukte ca 18 år på å klare å akseptere, forstå og etterhvert unne han hvilen. Det tok 18 år før jeg klarte å forstå hvorfor, at det ikke handlet om meg, men om hans fysiske og antakeligvis psykiske smerter.

Jeg hatet pappa i mange år. Sånt hat som gjør en svart i øynene og får magen til å boble av raseri. Fordi jeg ikke forsto, fordi jeg var et barn (12 år) og fordi ingen hjalp meg i ettertid.

Nå er jeg voksen og har hentet frem de positive tingene ved hele situasjonen, hvor makabert det enn kan høres ut. Å miste pappa i selvmord har uten tvil gjort meg til et mer empatisk menneske og en bedre mamma for mine barn.

Drømmen min er å jobbe med barn som har opplevd slike og andre traumer.