Hvorfor er dere glade i barna deres?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer.

Anonymkode: c2ca2...2b3

[Havrekjeksen]

Jeg tror faktisk jeg er glad i mine ganske så betingelsesløst. 

Så jeg tipper hjernekjemi og evolusjon sånn egentlig. 

Så kan jeg skrive ca 4700 ord om hvor søte, fantastiske og herlige akkurat mine barn er, men.. Myrsnipa.

[AnonymBruker]

Det er bare sånn det er. 

Anonymkode: 9f6fb...586

[Lapper]

Var ett merkelig spørsmål.. Trodde alle elsket sine barn over alt på jord.

Til tider kan mine to tenårings døtre gjøre meg gal men gud hvor glad jeg er i de❤❤

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lapper skrev:

Var ett merkelig spørsmål.. Trodde alle elsket sine barn over alt på jord.

Til tider kan mine to tenårings døtre gjøre meg gal men gud hvor glad jeg er i de❤❤

Har du noe svar på hvorfor?

(For ordens skyld har jeg ikke barn selv, men jeg lurer rett og slett på om det er mulig for dere som har barn å svare på et slikt hvorfor-spørsmål, og hva svarene i så fall er.)

Anonymkode: c2ca2...2b3

[Gjest Belle âme]

Det er eit hormon som heiter oxytocin som blir danna under fødselen, som gjer at baby og mor skal bli glad i kvarandre. Mennesker rundt mor går også ocytocin i seg. Derfor er du glad i babyen  Etterkvart så slår vel beskyttelseinstinkt og andre instinkt inn.

[Havrekjeksen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du noe svar på hvorfor?

(For ordens skyld har jeg ikke barn selv, men jeg lurer rett og slett på om det er mulig for dere som har barn å svare på et slikt hvorfor-spørsmål, og hva svarene i så fall er.)

Anonymkode: c2ca2...2b3

Jeg tror du kan snu spørsmålet, det er like vanskelig ofte å begrunne kjærlighet ovenfor foreldre, søsken osv. Jeg vet at enkelte har kompliserte forhold innad i familien, men om du ikke har dette så kan du stille deg et lignende spørsmål med andre familiemedlemmer. Og det er trolig like vrient å svare som for de foreldrene du spør I denne tråden

[AnonymBruker]

Man har bare en oppgave her på jorden, og det er å føre arten sin videre. For å sikre sitt avkom skal føre neste generasjon videre, så slår beskytterinstinktet inn. Hvorfor? Jo før å sikre at arten ikke dør ut.

Anonymkode: 1a999...a33

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Man har bare en oppgave her på jorden, og det er å føre arten sin videre. For å sikre sitt avkom skal føre neste generasjon videre, så slår beskytterinstinktet inn. Hvorfor? Jo før å sikre at arten ikke dør ut.

Anonymkode: 1a999...a33

Men er beskyttelsesinstinktet man føler ovenfor barnet sitt det samme som å være glad i det? Da tenker jeg på at man kanskje kan føle et beskyttelsesinstinkt overnfor andre man ikke kjenner, gitt at man er i en situasjon der det slår inn og man kjenner på det, men da vil man jo føle beskyttelsesinstiktet uten å være glad i personen det måtte gjelde.

Anonymkode: c2ca2...2b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er beskyttelsesinstinktet man føler ovenfor barnet sitt det samme som å være glad i det? Da tenker jeg på at man kanskje kan føle et beskyttelsesinstinkt overnfor andre man ikke kjenner, gitt at man er i en situasjon der det slår inn og man kjenner på det, men da vil man jo føle beskyttelsesinstiktet uten å være glad i personen det måtte gjelde.

Anonymkode: c2ca2...2b3

Det kalles for medmenneskelighet.

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 1a999...a33

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Belle âme skrev:

Det er eit hormon som heiter oxytocin som blir danna under fødselen, som gjer at baby og mor skal bli glad i kvarandre. Mennesker rundt mor går også ocytocin i seg. Derfor er du glad i babyen  Etterkvart så slår vel beskyttelseinstinkt og andre instinkt inn.

Betyr det at ved trygg tilknytning til begge foreldrene så vil mor alltid være "foran" far på et vis?

7 minutter siden, Havrekjeksen skrev:

Jeg tror du kan snu spørsmålet, det er like vanskelig ofte å begrunne kjærlighet ovenfor foreldre, søsken osv. Jeg vet at enkelte har kompliserte forhold innad i familien, men om du ikke har dette så kan du stille deg et lignende spørsmål med andre familiemedlemmer. Og det er trolig like vrient å svare som for de foreldrene du spør I denne tråden

Hvis man snur på spørsmålet, men lar det gjelde andre man ikke har vokst opp med eller er i familie med, hvordan blir det da? Er det f.eks lettere å begrunne hvorfor man er glad i en venn man fikk som 40-åring enn barnet sitt eller foreldrene sine?

Anonymkode: c2ca2...2b3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles for medmenneskelighet.

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 1a999...a33

Jeg tenkte at dersom man så et barn og en voksen i samme fare, så hadde det ikke vært unaturlig å kjenne mer på et beskyttelsesinstinkt ovenfor barnet enn ovenfor den voksne.

Jeg er 33 år.

Men nå går det litt utenfor det jeg lurte på i første innlegg. Så hvis noen ser denne tråden, så svar gjerne på det jeg lurte på, hvis det er mulig.

Anonymkode: c2ca2...2b3

[Havrekjeksen]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Betyr det at ved trygg tilknytning til begge foreldrene så vil mor alltid være "foran" far på et vis?

Hvis man snur på spørsmålet, men lar det gjelde andre man ikke har vokst opp med eller er i familie med, hvordan blir det da? Er det f.eks lettere å begrunne hvorfor man er glad i en venn man fikk som 40-åring enn barnet sitt eller foreldrene sine?

Anonymkode: c2ca2...2b3

Jeg har mye lettere for å begrunne hvorfor jeg er glad i venner/partner enn i familie. For venner blir ofte selektivt valgt ut fra personlighet, egenskaper og enkelte ganger konkrete grunner. Med familie kan man også sette pris på konkrete egenskaper, men det er verre å sette disse som grunner til at man er glad i vedkommende. 

Jeg er glad i min beste venninne fordi hun er lojal, støtter meg når jeg trenger det, får meg til å le og alltid har en åpen dør for meg.

Søsteren min kan gjøre alt venninnen min gjør, men jeg er ikke glad i henne pga det, jeg er glad i henne "på tross av" det, og ville vært glad i henne selv om hun var en vimsekopp som trengte mer støtte enn hun klarte å gi. 

Hadde min venninne vært en energityv, selvsentrert og ikke hatt samme humor som meg, så ville jeg kunnet velge henne bort. Men jeg ville ikke valgt bort et søsken. Bare som eksempel. 

(også kan man være uendelig glad i noen, uten å like dem så himla godt.)

[AnonymBruker]

Hvorfor spør du?

 

Du skjønner det ikke før du får barn selv.

Anonymkode: ec880...53e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenkte at dersom man så et barn og en voksen i samme fare, så hadde det ikke vært unaturlig å kjenne mer på et beskyttelsesinstinkt ovenfor barnet enn ovenfor den voksne.

Jeg er 33 år.

Men nå går det litt utenfor det jeg lurte på i første innlegg. Så hvis noen ser denne tråden, så svar gjerne på det jeg lurte på, hvis det er mulig.

Anonymkode: c2ca2...2b3

Du har fått svar på 100% av det du lurte på.

Anonymkode: 1a999...a33

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har fått svar på 100% av det du lurte på.

Anonymkode: 1a999...a33

Det kan hende andre foreldre har andre svar og det er jeg også interessert i å høre.

Anonymkode: c2ca2...2b3

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan hende andre foreldre har andre svar og det er jeg også interessert i å høre.

Anonymkode: c2ca2...2b3

Det jeg skrev er likevel overordnet. Hvor spa dypere i materien? Du finner ikke noe mer fornuftig enn å føre arten sin videre.

Anonymkode: 1a999...a33

[Vera Vinge]

Det føles som et litt rart spørsmål, fordi det virker så selvsagt og naturgitt at man er glad i barna sine. Jeg er ikke glad i barna mine fordi de har de og de egenskapene, da jeg elsker dem ubetinget og uavhengig av det de gjør og er.

Men, jeg syns også de er noen fantastiske folk. De er så søte, gode og kjærlige at de er veldig lette å være glad i, hvis det gir mening. De kan selvsagt være irriterende av og til, særlig eldstemann på 5 år som kan være tidenes kverulant, men jeg lurer aldri på om jeg er glad i dem. Og jeg skal bare si at det har vært perioder hvor minstemann er bare søt og morsom, mens eldstegutten er sliten og temperamentsfull. Men jeg er ikke noe mer glad i yngste enn eldste av den grunn f.eks.

[kikkana]

Er vel noen kjemiske reaksjoner i hjernen som de fleste har med mindre man lider av dyssosial personlighetsforstyrrelse som det så fint heter i dag.

 

Men dette er jo en kompleks sak med mange variabler, som vi nok ikke vet enda.

[AnonymBruker]

Jeg elsker dem fordi de gir meg uendelig mye glede og kjærlighet tilbake❤ Jeg synes barna mine er de vakreste skatter på hele denne jord og ville gått gjennom ild og vann for dem. Jeg smiler av alle sprellene de finner på, ingenting varmer mer enn smilene og latteren deres, og ingenting er verre enn når barna er syke eller har det vondt. Jeg føler meg knyttet til dem, at vi hører sammen, de får meg til å føle meg viktig og som en god person når de kommer på fanget og vil kose. De gir livet mening og verd å leve. Jeg følte noe manglet før jeg fikk barn. Det er som en forelskelse som aldri tar slutt, for uansett hvor krevende barna kan være er alt tilgitt når dagen er omme og jeg holder dem i hånden eller stryker dem over hodet når de sover.

Anonymkode: be7e2...2dc