Smerte som gir livet perspektiv

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 19 år. Jeg ble født inn i en familie som ikke kunne ta vare på meg. Frem til jeg var 2 år ble jeg utsatt for kraftig omsorgssvikt. Etter en litt heavy episode ble jeg akutt flyttet til et beredskapshjem. Der ble jeg i 7 mnd før jeg ble flyttet i fosterhjem. Jeg var allerede traumatisert. De biologiske har jeg sett en gang siden jeg var 6 år. 

Mine nye foreldre er fantastiske. Jeg har virkelig vært heldig med dem. De ønsket å hjelpe et barn, og jeg har vært like høyt elsket som mine andre søsken. Biologi har ikke vært et tema. Vi er familie selvom vi biologisk sett ikke har samme blod. De er mamma, pappa og søsterne mine. 

Da jeg var 11 ble jeg sendt til utredning og endte opp med en diagnose. Da jeg var 12 ble jeg sendt til psykolog pga en depresjon som dessverre varte i 6 mnd. Jeg følte alt var min feil og jeg hadde dårlig samvittighet for alt jeg sa, gjorde og tenkte. 

Ungdomstida etter dette har vært tøff. Jeg har vært borti tvangstanker (etter flere ulykker i familien og dødsfall hos folk jeh har hatt kjær), angst for å miste noen og for å bli forlatt. Søvnproblemer har jeg hatt mye av fordi jeg er anspent og alltid tenker på noe. Jeg føler meg mye usikker, nervøs, sårbar, lite verdifull, som en byrde, og har utviklet angst for å kle av meg foran andre. Legesjekker er uaktuelt, noe som dessverre kan bli et problem senere. Det handler ikke om at jeg ikke er fornøyd med kroppen, men om et behov for kontroll. Det handler om sårbarheten jeg så lett føler. 

Jeg har også drevet med selvskading, og har et selvmordsforsøk bak meg (mars 2017), men jeg har ikke vært innlagt. Holder nå på med utredning på DPS etter mistanke fra lege og koordinator om personlighetsforstyrrelse eller ptsd. Det viser seg at jeg har forhøyet på engstelig unnvikende personlighetsfortyrrelse, men nok ikke nok symptomer til å oppfylle kravene for å få diagnosen. 

Historien min får meg til å tenke. Som mamma sier, "Alle har sin egen historie". Jeg har vært gjennom mye og jeg bærer mye smerte. Jeg er ei jente som ønsker alle godt, og som bli beskrevet som snill, omsorgsfull og til tider overempatisk. Jeg klarte å fullføre VGS med 5,65 i snitt men jeg har forståelse for at andre ikke klarer det samme som meg. Vi er alle forskjellige og må lære å godta hverandre som vi er. Jeg er kronisk trøtt og blir fort overbelastet av støy og mange folk. Det har mange ganger vært vanskelig å godta at jeg ikke har kunne være med på det de andre har kunne gjort, nettopp fordi jeg ble sliten, ustabil og kunne spy av alle inntrykkene. Men godtar man ikke seg selv, ødelegger det mer enn det gjør godt. 

Som overskriften hintet til så har smerten gitt perspektiv. Jeg er ikke lenger opptatt av overfladiske ting, og jeg er mer opptatt av å hjelpe folk og forstå folk. Jeg tenker på alle de som lever i andre land der de ikke har mat, og jeg er glad for at jeg har det jeg trenger. Selvom jeg ikke har arvet en god psyke har jeg mange ting i verden å være glad for. Det er så viktig å se. Jeg ønsker dermed å være en person som ikke klager, men som gir liv, håp og glede til dem som lider. Det er så verdt det å kunne se at noen andre smiler.  

Jeg har et spørsmål likevel som jeg har tenkt på lenge. Er jeg psykisk syk eller har jeg det bare vanskelig?

Anonymkode: cd677...edc

[Gjest JesusElskerAlle]

Noen som ønsker å svare? Det hadde jeg satt pris på. 

 

[AnonymBruker]

Du har det vanskelig nå, og jeg vil tippe at med din brokete fortid så har du fått skader som gjør at du trenger terapi. Så hvis du får muligheten til å få noen å snakke med, så gjør du det. Det trenger du. Stor klem fra meg.

Anonymkode: b0dff...58b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på 19 år. Jeg ble født inn i en familie som ikke kunne ta vare på meg. Frem til jeg var 2 år ble jeg utsatt for kraftig omsorgssvikt. Etter en litt heavy episode ble jeg akutt flyttet til et beredskapshjem. Der ble jeg i 7 mnd før jeg ble flyttet i fosterhjem. Jeg var allerede traumatisert. De biologiske har jeg sett en gang siden jeg var 6 år. 

Mine nye foreldre er fantastiske. Jeg har virkelig vært heldig med dem. De ønsket å hjelpe et barn, og jeg har vært like høyt elsket som mine andre søsken. Biologi har ikke vært et tema. Vi er familie selvom vi biologisk sett ikke har samme blod. De er mamma, pappa og søsterne mine. 

Da jeg var 11 ble jeg sendt til utredning og endte opp med en diagnose. Da jeg var 12 ble jeg sendt til psykolog pga en depresjon som dessverre varte i 6 mnd. Jeg følte alt var min feil og jeg hadde dårlig samvittighet for alt jeg sa, gjorde og tenkte. 

Ungdomstida etter dette har vært tøff. Jeg har vært borti tvangstanker (etter flere ulykker i familien og dødsfall hos folk jeh har hatt kjær), angst for å miste noen og for å bli forlatt. Søvnproblemer har jeg hatt mye av fordi jeg er anspent og alltid tenker på noe. Jeg føler meg mye usikker, nervøs, sårbar, lite verdifull, som en byrde, og har utviklet angst for å kle av meg foran andre. Legesjekker er uaktuelt, noe som dessverre kan bli et problem senere. Det handler ikke om at jeg ikke er fornøyd med kroppen, men om et behov for kontroll. Det handler om sårbarheten jeg så lett føler. 

Jeg har også drevet med selvskading, og har et selvmordsforsøk bak meg (mars 2017), men jeg har ikke vært innlagt. Holder nå på med utredning på DPS etter mistanke fra lege og koordinator om personlighetsforstyrrelse eller ptsd. Det viser seg at jeg har forhøyet på engstelig unnvikende personlighetsfortyrrelse, men nok ikke nok symptomer til å oppfylle kravene for å få diagnosen. 

Historien min får meg til å tenke. Som mamma sier, "Alle har sin egen historie". Jeg har vært gjennom mye og jeg bærer mye smerte. Jeg er ei jente som ønsker alle godt, og som bli beskrevet som snill, omsorgsfull og til tider overempatisk. Jeg klarte å fullføre VGS med 5,65 i snitt men jeg har forståelse for at andre ikke klarer det samme som meg. Vi er alle forskjellige og må lære å godta hverandre som vi er. Jeg er kronisk trøtt og blir fort overbelastet av støy og mange folk. Det har mange ganger vært vanskelig å godta at jeg ikke har kunne være med på det de andre har kunne gjort, nettopp fordi jeg ble sliten, ustabil og kunne spy av alle inntrykkene. Men godtar man ikke seg selv, ødelegger det mer enn det gjør godt. 

Som overskriften hintet til så har smerten gitt perspektiv. Jeg er ikke lenger opptatt av overfladiske ting, og jeg er mer opptatt av å hjelpe folk og forstå folk. Jeg tenker på alle de som lever i andre land der de ikke har mat, og jeg er glad for at jeg har det jeg trenger. Selvom jeg ikke har arvet en god psyke har jeg mange ting i verden å være glad for. Det er så viktig å se. Jeg ønsker dermed å være en person som ikke klager, men som gir liv, håp og glede til dem som lider. Det er så verdt det å kunne se at noen andre smiler.  

Jeg har et spørsmål likevel som jeg har tenkt på lenge. Er jeg psykisk syk eller har jeg det bare vanskelig?

Anonymkode: cd677...edc

Du kan kontakte Ung.no, eller så har du Alarmtelefonen for barn og unge💝

Anonymkode: 42532...9f1

[Gjest JesusElskerAlle]

Tusen takk. Ja, jeg er villig til å få den hjelpen jeg kan få, og jeg har mange jeg kan snakke med. Etter utredningen tenker jeg å høre om det er mulig med noe gruppeterapi. Jeg er der at jeg innser at jeg har utfordringer som ikke så mange på min alder har. Humøret svinger opp og ned, og en liten ting kan gjøre slik at jeg faller i grus. Så jeg er ustabil, men takknemlig for at jeg har så mange gode folk rundt meg 

[strawberry]

Hei. Du spør om du er psykisk syk eller om du bare har det vanskelig. Jeg vil si at det er ikke noe klart skille mellom disse to, da de som er psykisk syk har blitt det fordi de har hatt det vanskelig. Alle har nok en grad av en eller annen psykisk sykdom, f.eks depresjon, angst, tvangstanker, personlighetsforstyrrelser, men hvordan man håndterer dette og får hjelp til å bearbeide vanskelige følelser, som barndommen din, vil nok ha stor betydning for om det utvikler seg til virkelig angst, depresjon, tvangstanker og tvangshandlinger og en tydelig personlighetsforstyrrelse. Om du får en diagnose så vil detikke si at du ikke kan bli kvitt den! Å lære seg å sette ord på følelser og bearbeide fortiden og bestemme deg for å komme deg videre er noe du kan jobbe med, og klare. Du må også lære deg å legge skylden der den hører til og ikke gå rundt med skam: din vanskelige barndom og problemene du opplevde som 12-åring er IKKE din feil!! Det du derimot må ta ansvar for er tiden videre. Du må velge at fortiden ikke skal få prege livet ditt videre. Jeg vil anbefale bøkene til Ingvar Wilhelmsen, de har hjulpet meg mye, spesielt "Det er ikke mer synd på deg enn andre". Brutal sannhet, men les boken så skal du se at det setter ting i perspektiv. 

Synes det er flott at du skriver at smerten du har opplevd har gitt deg perspektiv, og av den grunn skriver jeg det jeg skriver over. Fordi jeg tror virkelig at du er sterk, jeg tror du kan klare dette. Jeg tror du kan komme deg videre og få et fantastisk liv!  Jeg vil anbefale deg å få noen å snakke med. Selv har jeg ikke positiv erfaring med gruppeterapi da jeg ikke klarte å åpne meg der, jeg bare la et teppe over de tingene som virkelig var vanskelig og fikk ikke jobbet skikkelig med det. Jeg forventet nok også at andre skulle reparere meg, jeg innså ikke at ingen andre kan reparere meg, jeg må gjøre det selv. Om man ikke jobber for det selv kommer man ingen vei. Jeg heier på deg!! 

[Gjest JesusElskerAlle]

Det er sant det du skriver. Det er ingen andre mennesker som kan reparere oss, men de rundt oss kan være der for å støtte og hjelpe oss gjennom det. Det er også sant at livets mørke sider gir perspektiver. Man forstår hva som virkelig betyr noe, relasjoner, kjærlighet og det å kunne ha tro og håp. Alt annet blir liksom så lite viktig i det store og det hele. Penger? Hva skal man med dem om man ikke har det bra? Dyre klær? Hva er vitsen om gleden varer i noen sekunder? Nei, det vi trenger i samfunnet er at vi åpner opp øynene og ser mennesket, og ikke kun det materialistiske. Det norske samfunnet generelt har fokusert alt for mye på tomme verdier. Det er først nå jeg forstår hva som virkelig betyr noe for meg, familie, venner, kjæresten, dyr og Gud, og det å bli frisk psykisk. Og det er først nå at jeg innser at jeg selv er sterk nok til å komme gjennom hva som måtte komme. Jeg skal ikke gi opp

[Gjest JesusElskerAlle]

Er dere enige i at vanskelige situasjoner gir mer perspektiv på livet, og at man lærer å takle flere ting? At man blir sterkere på en måte?

[AnonymBruker]

På 18.7.2017 den 15.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei jente på 19 år. Jeg ble født inn i en familie som ikke kunne ta vare på meg. Frem til jeg var 2 år ble jeg utsatt for kraftig omsorgssvikt. Etter en litt heavy episode ble jeg akutt flyttet til et beredskapshjem. Der ble jeg i 7 mnd før jeg ble flyttet i fosterhjem. Jeg var allerede traumatisert. De biologiske har jeg sett en gang siden jeg var 6 år. 

Mine nye foreldre er fantastiske. Jeg har virkelig vært heldig med dem. De ønsket å hjelpe et barn, og jeg har vært like høyt elsket som mine andre søsken. Biologi har ikke vært et tema. Vi er familie selvom vi biologisk sett ikke har samme blod. De er mamma, pappa og søsterne mine. 

Da jeg var 11 ble jeg sendt til utredning og endte opp med en diagnose. Da jeg var 12 ble jeg sendt til psykolog pga en depresjon som dessverre varte i 6 mnd. Jeg følte alt var min feil og jeg hadde dårlig samvittighet for alt jeg sa, gjorde og tenkte. 

Ungdomstida etter dette har vært tøff. Jeg har vært borti tvangstanker (etter flere ulykker i familien og dødsfall hos folk jeh har hatt kjær), angst for å miste noen og for å bli forlatt. Søvnproblemer har jeg hatt mye av fordi jeg er anspent og alltid tenker på noe. Jeg føler meg mye usikker, nervøs, sårbar, lite verdifull, som en byrde, og har utviklet angst for å kle av meg foran andre. Legesjekker er uaktuelt, noe som dessverre kan bli et problem senere. Det handler ikke om at jeg ikke er fornøyd med kroppen, men om et behov for kontroll. Det handler om sårbarheten jeg så lett føler. 

Jeg har også drevet med selvskading, og har et selvmordsforsøk bak meg (mars 2017), men jeg har ikke vært innlagt. Holder nå på med utredning på DPS etter mistanke fra lege og koordinator om personlighetsforstyrrelse eller ptsd. Det viser seg at jeg har forhøyet på engstelig unnvikende personlighetsfortyrrelse, men nok ikke nok symptomer til å oppfylle kravene for å få diagnosen. 

Historien min får meg til å tenke. Som mamma sier, "Alle har sin egen historie". Jeg har vært gjennom mye og jeg bærer mye smerte. Jeg er ei jente som ønsker alle godt, og som bli beskrevet som snill, omsorgsfull og til tider overempatisk. Jeg klarte å fullføre VGS med 5,65 i snitt men jeg har forståelse for at andre ikke klarer det samme som meg. Vi er alle forskjellige og må lære å godta hverandre som vi er. Jeg er kronisk trøtt og blir fort overbelastet av støy og mange folk. Det har mange ganger vært vanskelig å godta at jeg ikke har kunne være med på det de andre har kunne gjort, nettopp fordi jeg ble sliten, ustabil og kunne spy av alle inntrykkene. Men godtar man ikke seg selv, ødelegger det mer enn det gjør godt. 

Som overskriften hintet til så har smerten gitt perspektiv. Jeg er ikke lenger opptatt av overfladiske ting, og jeg er mer opptatt av å hjelpe folk og forstå folk. Jeg tenker på alle de som lever i andre land der de ikke har mat, og jeg er glad for at jeg har det jeg trenger. Selvom jeg ikke har arvet en god psyke har jeg mange ting i verden å være glad for. Det er så viktig å se. Jeg ønsker dermed å være en person som ikke klager, men som gir liv, håp og glede til dem som lider. Det er så verdt det å kunne se at noen andre smiler.  

Jeg har et spørsmål likevel som jeg har tenkt på lenge. Er jeg psykisk syk eller har jeg det bare vanskelig?

Anonymkode: cd677...edc

Shit, skulle ønske jeg kjente flere folk som deg ❤️ Du virker veldig reflektert og lite overfladisk.

Anonymkode: 8c1e8...014

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Shit, skulle ønske jeg kjente flere folk som deg ❤️ Du virker veldig reflektert og lite overfladisk.

Anonymkode: 8c1e8...014

Takk! Det er noe av det mest hyggelige jeg har hørt på lenge❤️

Anonymkode: cd677...edc

[bobleplast_]

Selvsagt får man et annet syn på livet når man går gjennom vanskelige ting. Det er trist å høre om fortiden din, men jeg tror du senere vil bli overrasket over hvor mange som har en historie. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg var den eneste som hadde det vondt, men i senere tid har jeg lagt merke til at så og si alle har sine ting. Noen er selvsagt heldigere enn andre, men de aller, aller fleste har gått gjennom eller kommer til å gå gjennom tunge tider.

Sånn er livet, og livet er ikke rettferdig på noen som helst måte. Livet kan føles ufattelig urettferdig til tider, men det er ingen som har sagt at livet skal være likt for alle. Dessuten er det mye som foregår i kulissene, uten at man er klar over det. Det er lett å sammenligne seg selv med andres fasade, men man må ikke glemme at fasader ofte skjuler mye. 

 

 

[Titania]

På 19.7.2017 den 0.23, JesusElskerAlle skrev:

Er dere enige i at vanskelige situasjoner gir mer perspektiv på livet, og at man lærer å takle flere ting? At man blir sterkere på en måte?

Det kommer vel litt an på hvordan vanskelig, vil jeg tro. Nå kan jeg ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg er slik at forskjellige opplevelser setter spor, og jeg blir mer oppmerksom på ting jeg setter pris på. Men samtidig, når det har gått en stund, så glemmer jeg det litt bort. Men samtidig tror jeg at man lærer mye om seg selv i vanskelige situasjoner, og derfor kanskje klarer å takle ting bedre, etterhvert som ting skjer.

Nå har jeg heldigvis ikke vært i allverdens vanskelige situasjoner som er vanskelig å takle, men ble påkjørt for noen år siden, og fikk noen brudd i både ankelen og leggen som gjorde at jeg ikke fikk belaste foten på 12 uker. Det i seg selv føltes jo som et stort nederlag, men da jeg i tillegg brukte nesten en måned etterpå også for å lære og gå på den dumme foten igjen, merket jeg godt hvor mye jeg savnet å gå normalt. Det gjør jeg forsåvidt nå også - 6 år senere, men jeg går jo og er glad for det (kunne bare foten fungert enda litt bedre ). Men selve følelsen av å sette pris på å kunne gå igjen er liksom glemt