Starten på et nytt eventyr

[hopeful]

Hei. Jeg er GRAVID  og jeg er så lykkelig. Har vært min store drøm hele livet mitt. Barn har vært min store interesse. Jeg vil først fortelle hvordan vi fant ut at jeg var gravid. For var nesten litt gøy og rart. Vi vsr i pp3. Og det var 3 måneder siden jeg hadde slutta på p-pillene. Jeg hadde hørt mange brukte mange måneder på å få en stabil syklus, så jeg prøver å stålsette meg. Skuffet blir jeg når jeg merker at syklusen er på 38 dager i pp1. Og 37 i pp2. Jeg har alltid hatt uregelmessig og lang syklus. Men i pp2 så testet jeg med el tester, og fikk se at jeg hadde eggløsning. For pp3 så orket jeg ikke å teste. Gikk ut fra at syklusen var ca like lang som de 2 forrige, så jeg regnet ca ut el og ca ikm. Ikm skulle være ca 30. Juni. Ferien kommer, og 19. Juni våkner samboeren min og spør om jeg ikke skal teste meg? Jeg ser rart på han og sier nei. Det er ikke noe vits. Han spør om jeg ikke har noen tester liggende, joda. Jeg hadde det. Men da ville jeg bare bli skuffet. Er jo alt for tidlig. Etter mye mas går jeg å tisser i koppen og putter pinnen i. Venter noen minutter og titter på pinnen. En svak strek?!?!?! Går inn til sambo og spør om han ser noe. Og joda. Var tydelig en svak strek der. Tester dagen etter. Er fortsatt en strek der. Tester med cb digital. Tar med pinnen og ber sambo sjekke. Tørr ikke selv. Han spør hva 2-3 betyr. Og jeg forteller det. Og vi skjønner at jeg er gravid.

Så nå sitter jeg her, 7+3 uker på vei og håper på det beste. Men dette er hemmelig. Men også litt skummelt og rart. Men jeg gleder meg så utrolig til å bli mamma 

[hopeful]

Jeg vet det ikke er bra å klage. Jeg vet hva jeg gikk til når jeg valgte å slutte på p-piller for å bli gravid. Jeg er evig takknemlig for at jeg var så heldig å bli gravid omtrent med en gang. Jeg er så utrolig glad for at jeg får denne muligheten. Men jeg trenger også å lufte tankene mine. Kroppen går igjennom mye nytt og noe er også litt skremmende.

Jeg har nå vært gravid i 7+4 uker. Og tanken på at jeg lager et liv er litt absurd og merkelig. At det vokser et frø i magen som skal bli til en baby etter jul. Det er uvirkelig, men også spennende og gøy. Det kribler i magen når jeg tenker på det. Gleder meg til å få ut den lille.

Men jeg kjenner at det tar på å være gravid. Kjenner en konstant kvalme, men ikke så ille at det ikke går. Men jeg er svak for kvalme. Det er noe av det verste jeg vet. Jeg drømmer fælt om nettene, om baby, om fødsel, og mye annet rart. Våkner om 1-2 ganger hver natt og skjønner ikke helt hvor jeg er. Går alltid på do når jeg våkner slik, for da har jeg en konkret oppgave som får meg tilbake. Men i natt våknet jeg. Det skjedde igjen, drøm og forvirring. Går på do, tisser, legger meg. Magen er urolig. Romler og styret på. Jeg løper på do igjen. Og ut kommer det (bakveien). Har vært en del løs i magen den siste den (beklager enkle detaljer). Noen ganger er magen så ugrei at jeg frykter jeg holder på å spy. Slik som nå. Men har opplevd at om jeg klarer å spise litt, så roer kvalmen seg for en periode. Så når jeg er ferdig å skrive her nå, så skal jeg hente meg dagens første lollipop.

Jeg er også mye sliten. De siste dagene har energinivået mitt vært på bånn. Har ferie i 2 uker til. Men så er det 100% jobb som lærling. Spent på hvordan det blir. Men før jeg starter som lærling skal jeg til legen. Da er jeg 9 uker på vei. Blir spennende.

Dette ble mange ord og tanker. Selv om jeg merker at at mye i hode mitt er negativt. At jeg sliter med kroppen fysisk, så gleder jeg meg enormt til å fortelle verden om mirakelet i magen, og jeg gleder meg så til å hilse på den lille 😍

[tweet]

Dette har jeg også følt mye på! Jeg var mye negativ i starten og klarte ikke kjenne helt på gleden fordi jeg var i dårlig form. Kjente liksom ikke igjen kroppen min og at det var (og er) en liten spire der inne, føltes ikke virkelig. Det meste føltes tungt og leit egentlig. Men symptomene har avtatt litt nå og vi fikk se et friskt og fint minimenneske på ul, noe som har gjort alt mer virkelig. Nå gleder jeg meg mer og mer  Har gått fra å hate kroppen min til å gradvis kose meg mer med tanken på hva som venter. 

Graviditet er ikke så glamorøst som mange skal ha det til, det er nå sikkert  

[hopeful]

13 timer siden, tweet skrev:

Dette har jeg også følt mye på! Jeg var mye negativ i starten og klarte ikke kjenne helt på gleden fordi jeg var i dårlig form. Kjente liksom ikke igjen kroppen min og at det var (og er) en liten spire der inne, føltes ikke virkelig. Det meste føltes tungt og leit egentlig. Men symptomene har avtatt litt nå og vi fikk se et friskt og fint minimenneske på ul, noe som har gjort alt mer virkelig. Nå gleder jeg meg mer og mer  Har gått fra å hate kroppen min til å gradvis kose meg mer med tanken på hva som venter. 

Graviditet er ikke så glamorøst som mange skal ha det til, det er nå sikkert  

Litt fint å høre at jeg ikke er den eneste. Kjenner mye negativt om dagene ja. Jeg som hadde gledet meg sååå mye til å være gravid. Nå har jeg tider hvor jeg hater det. Håper det blir bedre om noen uker, at kvalmen roer seg. Og jeg ikke er et monster lengre. Eneste som jeg kjenner er kjekt nå er at puppene har vokst ganske mye. 

Er ikke bare glamorøst nei. Desverre. Men føler ikke jeg kan si det høyt. Føler alle tenker "tenk på de som aldri kan få barn, eller sliter. Også sitter du der å klager?". Huff. Men en må få klage litt synes jeg.

[tweet]

Akkurat sånn føler jeg det også! Hvordan kan jeg klage når jeg har ønsket dette så inderlig? Men jeg ser på det slik at det som skjer med kroppen vår, kan oppleves som et sjokk. Man ser vel for seg noe helt annet enn det man møter på! Jeg hadde ikke forventet å føle meg feit og ekkel liksom!  Og jeg tror nok hormonene spiller en stor rolle i de negative tankene. Vi kan rett og slett ikke noe for det. Det blir løgn om vi bare skulle snakket om det positive, og jeg mener det bare er sunt å snakke ut om det som er vanskelig. Det ER tøft å ofre kroppen sin og miste kontrollen på denne måten, i alle fall når man aldri har opplevd lignende før. Det må være greit å snakke om uten at andre skal tro vi ikke ønsker sluttresultatet  

MEN! Den verste tiden er snart over ❤ 

[hopeful]

3 timer siden, tweet skrev:

Akkurat sånn føler jeg det også! Hvordan kan jeg klage når jeg har ønsket dette så inderlig? Men jeg ser på det slik at det som skjer med kroppen vår, kan oppleves som et sjokk. Man ser vel for seg noe helt annet enn det man møter på! Jeg hadde ikke forventet å føle meg feit og ekkel liksom!  Og jeg tror nok hormonene spiller en stor rolle i de negative tankene. Vi kan rett og slett ikke noe for det. Det blir løgn om vi bare skulle snakket om det positive, og jeg mener det bare er sunt å snakke ut om det som er vanskelig. Det ER tøft å ofre kroppen sin og miste kontrollen på denne måten, i alle fall når man aldri har opplevd lignende før. Det må være greit å snakke om uten at andre skal tro vi ikke ønsker sluttresultatet  

MEN! Den verste tiden er snart over ❤ 

Er så enig med deg. Kjenner hormonene er helt på bærtur. Er mye irriteret osv. Stakkars han jeg deler seng med. Men han et tolmodig da.

Absolutt så ønsker jeg sluttresultatet. Ikke noe annet i verden jeg ønsker ❤

Håper den gir seg rundt uke 12. Hører mange opplever det. Så håper det jeg også. 

[hopeful]

Nå er det straks klart for første legetime. Er bare 9+1. Men tenkte å få første time mens jeg har ferie. Pga ny jobb.

Vi har pga visse omstendigheter begynr å fortelle folk om mirakelet. Det er spennende.