Ofre helsa for baby nr 2?

[Gjest Trolletrine]

Jeg syns du skylder det barnet du allerede har, å IKKE få flere barn. Du har fått mange gode argumenter her allerede. Herregud, den sjansen hadde jeg aldri turd å ta! 

[AnonymBruker]

På 12.7.2017 den 21.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sykdom som eskalerte kraftig under første svangerskap, og som har gitt meg en moderat, men på grensen til alvorlig nyresvikt. Per i dag har jeg veldig få symptomer og lever som normalt Jeg er altså så heldig at jeg har et barn, hun er frisk og rask selv om svangerskapet var turbulent mot slutten. Nå nærmer hun seg to år, og tanken på et barn gjør meg både redd, trist og ikke minst veldig veldig glad.  

Jeg trenger noen råd og innspill, så legger ved en flåsete for/mot liste:
 

Mot

- Sykdommen jeg har er progressiv, så mest sannsynlig vil jeg på ett eller annet stadie vil trenge en ny nyre uansett. Det antas at en graviditet til vil fremskynde dette, men det er usikkert hvor mye. Med andre ord, jeg kommer uansett til å bli syk(ere), spørsmålet er bare hvor fort.
- Barnet jeg har nå risikerer å leve med en syk forelder i større deler av livet enn hun må.
- Sjansen for prematurfødsel øker kraftig pga sykdomsbildet. Prematurfødsel kan jo som alle vet gå helt fint, men det kan også medføre komplikasjoner og varige mén. 
 

For:

- Barnet mitt får et søsken, noe som kan være fint spesielt når mor er syk (snakker av erfaring)

- Jeg lever mens jeg lever og gjør så mye jeg kan ut av det livet jeg har vært så heldig å få.
- Det er et stor personlig ønske. 

Til slutt håper jeg at ingen blir fornærmet av at jeg i det hele tatt tenker tanken, når jeg vet at det er så mange der ute som så gjerne ille gitt venstrearmen for bare ett barn. Jeg vet hvor heldig jeg er, men jeg er også menneskelig så det er klart at tanken på flere barn gjør noe med meg

Anonymkode: 05694...a57

Såfremt ikke tilstanden/sykdommen er arvelig...?!

Anonymkode: 0783e...cb9

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tatt sjangsen. Hva om du blir veldig syk? Og evt blir så syk at du ikke kan ta vare på barna dine?

Jeg er enebarn. Du kan ikke savne det du ikke vet hva er. 

Anonymkode: e57eb...07a

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt frustrasjonen og suget etter flere barn. Det må være veldig vondt når noe så urettferdig som et alvorlig helseproblem skal stå i veien for det livet man har lyst til å leve, og den familien man drømmer om å skape. 

Samtidig så istemmer jeg nok med de andre her - jeg stiller meg skeptisk til flere barn i den situasjonen du skisserer. Man kan jo bare ta utgangspunkt i hva man selv ville valgt, og jeg tror jeg ville slått fra meg tanken på flere og heller fokusert på å nyte den gaven jeg allerede hadde fått - nemlig det barnet og familien som allerede er skapt. Livet er uforutsigbart og kan plutselig ta en uventet u-sving, slik det har gjort for deg, og det krever av oss at vi må lære oss å sette pris på det gode og vanvittig verdifulle vi har rett foran oss, heller enn å skulle risikere alt for å gjøre det enda mer perfekt.

Jeg forstår veldig godt drømmen om å gi barnet ditt søsken. Samtidig tror jeg at det vil være mye viktigere for barnet ditt å få mest mulig tid og omsorg fra en oppegående mamma i starten av livet. Da bygger du et trygt og glad lite menneske som har alle forutsetninger til å klare seg fint til tross for manglende søsken (og kanskje manglende mamma på sikt). Som andre har påpekt så lærer enebarn seg gjerne å tilpasse seg mangelen på søsken ved å bygge sterke vennenettverk. Som voksen vil barnet også få partner og egen familie.

Til sist så tenker jeg på mannen din. Han skal også ha et liv som er godt å leve, og det å være alene med to små barn mens kona er alvorlig syk og energiløs, er ikke enkelt. Det må, etter min mening, være mye bedre å kunne bruke mye tid sammen dere tre, så frisk som mulig.

 

 

Anonymkode: be0b5...ae5

[AnonymBruker]

På 12.7.2017 den 21.26, AnonymBruker skrev:

Hvis mannen din er frisk, ville jeg sett på muligheten for adopsjon. Da kan du gi barnet ditt et søsken uten å risikere å forverre helsa di unødvendig, og uten å risikere for tidlig fødsel. Det er ikke lange køer for adopsjon lenger, selv om saksbehandlingen tar litt tid, og barnet blir juridisk sett deres på alle måter. Men det betinger nok at mannen din ikke har alvorlige sykdommer, hør med en adopsjonsforening

 

Anonymkode: bdb6b...34d

Ikke direkte om dette. Men vet du hvor lang kø det er for tiden? 

Anonymkode: 7bb35...20d

[Gjest Blondie65]

Jeg hadde ikke tatt sjansen. Ja, jeg forstår ønsket om søsken, men jeg ville ikke forverret egen sykdom med mulig invaliditet og død til følge. Såpass synes jeg du skylder det barnet du har.

Jeg vet at det ikke er det du har lyst å høre, men det er dette som er min mening.

La meg også si at jeg ikke anklager deg for noe fordi du ønsker et barn til. Jeg tror egentlig at det å få to barn er ganske dypt forankret i oss. Jeg mener bare at du må la fornuften vinne her og heller tenke alternativer (adopsjon, fosterhjem e.l.).

[Ulven]

Jeg ser flere skriver at dere kan bli fosterhjem eller adoptere. Helsekravene for å adoptere er svært strenge, det samme for fosterhjem, og med en kronisk til dels alvorlig sykdom som du har er det svært liten sjanse for at dere blir godkjent.

Jeg har en ektefelle som bla annet arbeider med å godkjenne fosterforeldre og han sier at dere dessverre ikke hadde blitt godkjent hos dem.

Jeg tenker du må diskutere dette fram og tilbake med legene dine. De kjenner tilstanden din best og kan vurdere om det er helsemessig forsvarlig både for deg og fosteret å gjennomføre en graviditet.

[Belima]

Les her om adopsjon og ventetid:
http://www.adopsjonsforum.no/adopsjon/spørsmål-og-svar/3476/ofte-stilte-spørsmål-faq

http://www.adopsjonsforum.no/adopsjon/valg-av-land/1741/aktuelle-land

Var i samme situasjon som deg, men annen sykdom. Jeg ble forstermor.

[AnonymBruker]

Ville ikke satset på å føde et barn til selv, enig med de som holder en knapp på fosterhjem/adopsjon. Koselig med søsken, men trist med en svært syk eller død mor..

Anonymkode: a1253...d7c

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes ikke man skal risikere helsa på den måten, spesielt ikke når du har et barn fra før. Sett pris på det du har og ta vare på det selv

[Biloba]

6 timer siden, Ulven skrev:

Jeg ser flere skriver at dere kan bli fosterhjem eller adoptere. Helsekravene for å adoptere er svært strenge, det samme for fosterhjem, og med en kronisk til dels alvorlig sykdom som du har er det svært liten sjanse for at dere blir godkjent.

Stiller meg bak denne. Din helse er ikke forutsigbar nok til at du vil få ansvar for adoptivbarn og trolig heller ikke fosterbarn.

Hvis dere savner flere barn, kan kanskje besøkshjem være et kompromiss. F.eks en helg i måneden. Det blir ikke som et søsken, men et slikt forhold kan vare i mange år og kan være gjensidig veldig fint uten å være et like stort ansvar og ikke så sårbart om helsen din skulle bli dårligere.

Jeg hadde ikke risikert å få dårlig helse for et barn nr 2. Det vil kunne gå for mye ut over både ditt eget liv og det livet du har lyst til å gi barna og mannen din.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Ulven skrev:

Jeg ser flere skriver at dere kan bli fosterhjem eller adoptere. Helsekravene for å adoptere er svært strenge, det samme for fosterhjem, og med en kronisk til dels alvorlig sykdom som du har er det svært liten sjanse for at dere blir godkjent.

Jeg har en ektefelle som bla annet arbeider med å godkjenne fosterforeldre og han sier at dere dessverre ikke hadde blitt godkjent hos dem.

Jeg tenker du må diskutere dette fram og tilbake med legene dine. De kjenner tilstanden din best og kan vurdere om det er helsemessig forsvarlig både for deg og fosteret å gjennomføre en graviditet.

Jeg tenker det samme.

Jeg synes det er helt utrolig at så mange snakker om fosterbarn og adoptivbarn.

For det første blir man ikke godkjent, og for det andre så er dette snakk om barn som trenger omsorgsevner/kapasitet langt utover normalen.

Barn som trenger fosterforeldre har gjerne blitt systematisk utsatt for psykisk/fysisk vold og/eller andre former for omsorgssvikt i årevis før man har kunnet gripe inn, eventuelt er det snakk om spedbarn med absistenser som får senskader og da også krever ekstra oppfølging.

Jeg har lavt stoffskifte, og har ønske om å bli fosterforelder etterhvert. Men jeg har såogsi slått det fra meg nettopp fordi et fosterbarn jo ikke har det best hos noen med varierende fysisk form(selv om det aldri er noe alvorlig) - de trenger masse stabilitet og tusen tonn tålmodighet. 

Triste greier dette her altså, at man tenker at selv alvorlig syke skal velge foster/adopsjon som alternativ når man faktisk ikke evner få et barn selv på naturlig vis av helsemessige årsaker(utover infertilitet selvsagt).

Anonymkode: 0d99e...58d

[AnonymBruker]

6 timer siden, Belima skrev:

Les her om adopsjon og ventetid:
http://www.adopsjonsforum.no/adopsjon/spørsmål-og-svar/3476/ofte-stilte-spørsmål-faq

http://www.adopsjonsforum.no/adopsjon/valg-av-land/1741/aktuelle-land

Var i samme situasjon som deg, men annen sykdom. Jeg ble forstermor.

Men var du garantert å bli dårligere og måtte ha et nytt organ - og så ble du godkjent med en alvorlig sykdom som kunne ta livet av deg uansett?

Det er forskjell på skjult sykdom som forverres kun ETTER graviditet, og på sykdom som er permanent uansett(men også kan forverres ved graviditet).

Anonymkode: 0d99e...58d

[Belima]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men var du garantert å bli dårligere og måtte ha et nytt organ - og så ble du godkjent med en alvorlig sykdom som kunne ta livet av deg uansett?

Det er forskjell på skjult sykdom som forverres kun ETTER graviditet, og på sykdom som er permanent uansett(men også kan forverres ved graviditet).

Anonymkode: 0d99e...58d

Måtte ikke ha nye organer av noe slag, men jeg hadde fosterallergi og ekstrem svangerskapsforgiftning som nesten kostet oss begge livet.  Ingen av legene på sykehuset ville ha ansvaret for meg en gang til. Var igjennom en tøff runde med leger og til slutt psykologer før jeg måtte slå meg til ro med at de visste best.

[Lattea]

Et svangerskap er aldri fritt for risiko - ditt eventuelle kommende svangerskap kan være komplisert. Forstår tanken din, men vurdert adopsjon eller fostersøsken? 

[Lattea]

Akkurat nå, Lattea skrev:

Et svangerskap er aldri fritt for risiko - ditt eventuelle kommende svangerskap kan være komplisert. Forstår tanken din, men vurdert adopsjon eller fostersøsken? 

Beklager , leser trådene nedover nå...

[AnonymBruker]

Du er sikkert klar over det, men selv om din mann eller øvrig familie er villig til å være donor, så må de også være "match" (lik vevstype som din). Dersom du ikke har familiedonor, er ventetiden opp til to år på nyre fra avdød donor. 

Noen andre spurte også om sykdommen du har er arvelig, det er et veldig godt poeng. 

Anonymkode: 002dc...9ff

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Triste greier dette her altså, at man tenker at selv alvorlig syke skal velge foster/adopsjon som alternativ når man faktisk ikke evner få et barn selv på naturlig vis av helsemessige årsaker(utover infertilitet selvsagt).

Anonymkode: 0d99e...58d

Nå er ikke jeg noen nyrespesialist, og informasjonen i HI er ikke spesielt konkret. At sykdommen er progressiv kan bety at den blir verre i kort perspektiv eller om 30-40 år. Eller kanskje man ikke vet.

Jeg tror ikke du skal legge så mye i at noen foreslår dette, så lenge fokus i HI er at et nytt svangerskap er risikabelt. Hvis vi svarer utfra det er det helt naturlig å tenke alternativer, og for mange vil adopsjon eller fosterhjem være gode alternativer. Det betyr ikke at man mener at en person som har mer enn nok med å takle hverdagen skal ta på seg en traumatisert og utagerende niåring i tillegg.

Det er for øvrig mulig å bli godkjent for adopsjon eller fosterhjem selv med handicap eller kroniske sykdommer, men dette er selvfølgelig helt individuelt og avhengig av en rekke faktorer, der alvorlighet og funksjonsevne selvfølgelig veier tungt. ngen av oss kan si noe fornuftig om dette med mindre vi har medisinsk og sosialfaglig bakgrunn og i tillegg kjenner detaljene i TS' sykdomshistorie, og i tillegg partnerens. Så hvis TS etter hvert skulle ønske å tenke i de baner, håper jeg hun snakker med fagfolk.

For øvrig, når det gjelder å ta sjansen på et nytt svangerskap, skjønner jeg inderlig godt ønsket ditt, TS. Men for min del tror jeg (kan ikke si det for sikkert og igjen, medisinske detaljer og råd som gjelder akkurat for deg er det bare du som har) at risikoen for dobbelt worst case- at jeg selv ble markant verre av svangerskapet og fikk en prematur baby i tillegg- ville vært for skummel til at jeg våget å ta sjansen. Av hensyn til datter og mann. Men jeg har jo ikke vært i dine sko, så jeg skal ikke være for skråsikker. Har dere slekt som er nær nok (i både geografisk og overført betydning) til at dere kan bygge ekstra tette slektsbånd med for eksempel fettere og kusiner?

 

Anonymkode: bdb6b...34d

[Vera Vinge]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker det samme.

Jeg synes det er helt utrolig at så mange snakker om fosterbarn og adoptivbarn.

For det første blir man ikke godkjent, og for det andre så er dette snakk om barn som trenger omsorgsevner/kapasitet langt utover normalen.

Barn som trenger fosterforeldre har gjerne blitt systematisk utsatt for psykisk/fysisk vold og/eller andre former for omsorgssvikt i årevis før man har kunnet gripe inn, eventuelt er det snakk om spedbarn med absistenser som får senskader og da også krever ekstra oppfølging.

Jeg har lavt stoffskifte, og har ønske om å bli fosterforelder etterhvert. Men jeg har såogsi slått det fra meg nettopp fordi et fosterbarn jo ikke har det best hos noen med varierende fysisk form(selv om det aldri er noe alvorlig) - de trenger masse stabilitet og tusen tonn tålmodighet. 

Triste greier dette her altså, at man tenker at selv alvorlig syke skal velge foster/adopsjon som alternativ når man faktisk ikke evner få et barn selv på naturlig vis av helsemessige årsaker(utover infertilitet selvsagt).

Anonymkode: 0d99e...58d

Jeg er enig i poenget ditt i store trekk, men unntak av at ts her sier at hun føler seg bra nå, men at et nytt svangerskap er det som trolig vil gjøre henne ordentlig syk. Å ta seg av et barn kan jo dermed være noe helt annet så lenge hun ikke skal være gravid først. Samtidig er det mulig uvisshet rundt progresjon uansett ville diskvalifisere henne for fosterhjem, men det med graviditet eller ikke er et poeng her.

Til ts, tror jeg ikke jeg hadde turt ny graviditet, ut fra det du forteller.

[AnonymBruker]

Hei dere, TS her
Takk for fine svar!

Først vil jeg bare presisere at jeg aldri i verden ville tatt på meg et fosterbarn hvis det var sånn at jeg når som helst kunne gå ned for telling. Jeg har en slags kronisk nyrebetennelse som vanligvis ikke gir nedsatt nyrefunksjon, men jeg fikk da altså nedsatt nyrefunksjon likevel på grunn av svangerskapet. Nyreverdiene mine er stabile nå, og ifølge legen kan de holde seg sånn i opp mot 40 år. 
Når det er sagt så har jeg ikke sjekket opp helsekravene for fosterhjem, så det kan godt hende de anser meg for syk. Kanskje det kommer litt an på hvordan helseattesten fra legen formuleres også. 

Anonymkode: 05694...a57