Trøstespising/kjedespising

[AnonymBruker]

- Ikke ha søtsaker i hus på daglig basis, og kjøp mindre mengder slik at du spiser det i løpet av en kveld.
- drikk nok med vann.
- ha frukt, bær og grønnsaker i kjøleskapet heller, som er lav på kcal, så du heller tyr til det enn snop og fet mat. 
- ha litt oversikt over hvor mye kcal du inntar per dag og hvor mye kcal trøstespisingen legger til
- spist jamnt gjennom hele dagen av sunn og næringsrik mat
- skriv handleliste, og hold deg til den. Ikke handle på daglig basis, men 1-2 ganger i uka. Så ha en meny og ha en plan over dagene hva du skal spise (mer økonomisk er det også). Jo færre turer i butikken, jo færre fristelser å ta med seg snop hjem for å trøstespise på
- lær deg å gjøre andre ting når livet butter i mot. Gå en tur, hobbyting eller noe annet. Husk at vaner ikke legges om på noen få dager, dette vil ta tid.
- tren og vær aktiv.
- se om du kan få ordnet opp i ting som gjør at livet butter i mot og du tyr til trøstespising.

Dette har hjulpet meg å få slutt på denne uvanen.

Anonymkode: 6d262...615

[wazzted]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang jeg er lei meg spiser jeg eller om jeg kjeder meg. Jeg har et lite sosialt nettverk og ender ofte opp med å føle meg ensom og alene, spesielt på helg. Eventuelt så spiser jeg ikke det hele tatt, bare sover.

Hvordan kan jeg klare å slutte med denne spisinga hver gang det er noe?
Hvordan har dere klart det?
Viljestyrke er ikke noe jeg har voldsomt mye av, trenger gjerne tips til hvordan man kan opparbeide seg dette. 

Anonymkode: 4041a...88b

Hei du! 

Dette var som å lese om meg selv. Jeg hadde det AKKURAT sånn for et år tilbake. Jeg kunne overspise til jeg ikke orket å gå etterpå og magen gjorde vondt. 

Viljestyrke hadde ikke jeg heller, på ingen som helst måte. Og som en her skrev kan man ikke bare "la vær". Det blir etterhvert som hvilken som helst avhengighet. Jeg tenkte faktisk ikke på noe annet. Kjedet jeg meg begynte det å krible i hele kroppen og jeg følte at jeg MÅTTE spise for å få det til å slutte. 

Jeg prøvde alt. Jeg belønnet meg selv dagene jeg ikke overspiste/kjedespiste, jeg skrev lister med motivasjon for å slutte, jeg trente og spiste sunt. Men til slutten av dagen satt jeg alltid der med mat for en hel familie foran meg. 

Men jeg vet ikke åssen du har det ellers. Jeg slet med kroppsbilde fra før av, følte meg rett og slett feit (ironisk, likevel overspiste jeg), og tenkte konstant på mat. Hva jeg skulle spise neste dag, til hvilke tider etc. Jeg tror disse tankene førte til at problemet fortsatte, som en ond sirkel. Jeg har lært at jeg skal tenkte mindre på mat - og fokusere mer på helt andre ting. Du skriver du er ensom, og det var jeg på den tiden også. Jeg har derimot fått meg verdens fineste kjæreste, vi har flyttet sammen og fått oss hund, og jeg har også fått et større sosialt nettverk. Dette var min redning. Det å holde seg opptatt har alt å si - da tenker du ikke på maten lengre. Og etterhvert forsvant denne "avhengigheten" for meg, og nå kan jeg kjede meg alene i leiligheten en kveld uten å føle at jeg må spise noe.

Av erfaring vil jeg ikke tro at dette problemet vil gå over av seg selv eller med litt viljestyrke. Jeg trodde alt ville bli bedre om jeg bare ÉN dag kunne få den viljen jeg trengte. Men jeg skjønte etterhvert at det som faktisk hjalp var å endre livet mitt på helt andre måter. Jeg måtte holde meg selv opptatt. Jeg måtte føle meg bedre, lykkeligere og bli mer glad i meg selv. 

Så mitt tips til deg er å finne noe som gjør deg glad og aktiv. Kanskje en hobby? :-) 

Vil avslutte med å si at dette IKKE er lett, uansett hvor "teit" det høres ut for andre som ikke har det problemet. Så ALDRI føl deg "lat" eller tenk at det er DU som er problemet fordi du ikke har noe viljestyrke.

Og hvis du ikke har noen å prate med; send meg gjerne en pm så snakker jeg så veldig gjerne med deg :-) 

Stor klem! 

[sofie777]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og svar til dette

sofie777, mod

[Pringle]

Det at det å bare la være, ikke er lett, betyr ikke at det er feil, eller dumt, bare at det ikke er hjelpsomt. Hvis du spiser for mye og feil, bør du slutte med det, men hvorfor du spiser for mye og feil, vil påvirke hvordan du bør gripe det an.

Dette har lite med viljestyrke å gjøre. Alle er ensomme og lei seg innimellom. Alle liker god mat. Mat er lett tilgjengelig og kan fort bli en erstatning for andre ting vi trenger. 

Det høres egentlig ikke ut som spisingen er et problem for deg. Er du overvektig, eller normalvektig og på vei opp i vekt? Får du i deg nok mat, eller har du mangeltilstander?

For å svare direkte på spørsmålene dine - jeg sluttet med småspising/trøstespising/kjedespising fordi jeg var lei av det, ikke bare lei av å være tjukk. Jeg innførte noen små justeringer og noen dyptgripende endringer i vaner, innstilling og omgivelser:

Jeg tenker ikke lenger på junkfood og godteri som giftig eller ondt og farlig, men som veldig lett tilgjengelig, hverdagslig og altfor lett å overspise.
Jeg gjeninnførte måltider og å bare spise til måltidene. Drikker bare kalorifri drikke mellom måltidene - vann, kaffe og te.
Jeg bestemte meg for å stole mer på meg selv, og lage mer mat selv, og spise mat jeg liker.
Jeg spiser alt jeg vil ha til måltidene, og ingenting jeg ikke liker.
Jeg passer på at måltidene mine er balansert og variert, nok mat hver dag, men ikke for mye over tid.
Jeg planlegger måltider og lager handlelister som jeg følger strengt. (Men jeg er også fleksibel.)
Jeg kjøper ikke inn mat som jeg har en tendens til å overspise, og spiser det dermed aldri hjemme alene.
Jeg spiser det jeg får servert. Når jeg får det servert og spiser sammen med andre, påvirker ikke maten meg til å overspise.
Jeg beregner og porsjonerer ut måltidene mine før jeg begynner å spise, og når jeg har spist opp, anser jeg meg ferdig. Så drikker jeg vann, bruker tannpirker, drikker kaffe/te. Tre måltider og tannpuss to ganger per dag gir en naturlig begrensning for hvor ofte jeg kan spise.
Jeg har sluttet å håpe på at jeg skal bli glad i å trene, har kommet fram til at hverdagsaktivitet er bra nok, og dyrker dermed hverdagsaktivitet isteden.
Jeg har endret syn på meg selv. Jeg er rett og slett ikke lenger en person som sitter på sofaen og spiser potetgull og sjokoladekake hele dagen. 
Jeg har endret syn på mat. Jeg elsker mat, men jeg bruker ikke lenger mat som tidtrøyte eller for å døyve følelser.
Jeg har blitt flinkere til både å anerkjenne og bruke følelsene mine, og å ikke la dem styre meg fullstendig.

Endret 10. juli 2017 av Pringle