Sex annenhver dag, PTSD

[Anjah]

Kort fortalt: (faktisk)
Jeg har ingen romantiske følelser for min mann. Ingen tenning, ingen gnist. Forholdet har imidlertid en veldig solid grunnmur. Vi er gode venner, samarbeidsparterne og har vært igjennom mye sammen etter 10 år. Han er schizofren, men klarer seg stort sett supert på medisiner, og er i 100% arbeid. Jeg har kompleks PTSD.
Min sexlyst stupte for ca 4 år siden. Det var en vond periode i samlivet. Min mann var veldig preget av sin sykdom, jeg var alene med vårt felles barn, jeg opplevde overgrep av en gammel kamerat, og møtte veggen etterhvert. Jeg har også blitt seksuelt misbrukt over flere år som barn, mistet mange familiemedlemmer i tragiske ulykker, vokst opp i et strengt religiøst hjem, og var tidligere i et forhold med en voldelig mann. Jeg fikk et sammenbrudd for 2 år siden, og har siden vært mye inn og ut av institusjoner. Jeg har nå diagnosen kompleks PTSD, med relasjonsproblematikk til følge. Ikke det at diagnosen betyr noe som helst, egentlig, men den forklarer kanskje hvor skoen trykker for de som måtte lese dette. Jeg føler at terapien hos den lokale DPS'en ikke går noen vei. Ekteskapet mitt går mest sannsynlig i stykker hvis jeg ikke kan klare å overvinne disse sperrene jeg har fått. Men det er jo ikke akkurat slik at jeg magisk kan trylle aversjonen min vekk og plutselig finne min mann attraktiv. Vi har forsøkt flere løsninger det siste året, for min mann går helt i kjelleren av min manglende interesse. Jeg på min side, får helt utrolig dårlig samvittighet. Vi har forsøkt null sex, men det lar seg ikke gjøre. Han blir helt utafor etter ca 10 dager. Typ alarmerende depresjonssignaler. Vi har forsøkt å kun la det være opp til meg når vi har sex, men det fungerer dårlig, da jeg ikke vil i det hele tatt, egentlig. Jeg ender opp med å gjennomføre likevel fordi han blir både irritert og lei seg. Han har forsøkt å kontrollere sitt humør og misnøye over tid, for å se om ikke tid alene vil gjøre ham mindre oppsatt på dette med sex, men det har heller ikke fungert.
Problemet sitter jo hos meg. I mitt hode. Nå må jeg forsøke å gjøre noe. Temaet om sex og samliv har fått "hakk i plata" her hjemme, og vi satt senest å pratet om et fremtidig brudd bare for noen dager siden. Det er liksom den eneste logiske utveien, selv om ingen av oss egentlig vil innse det... Ideen om å forsøke sex annenhver dag kom opp. Selv om jeg ikke har lyst på sex, skal jeg gjennomføre det, for å se om jeg kan overvinne denne aversjonen jeg har. For å se om det kan kick-starte noe positivt. Vi skal forsøke en måned i første omgang. Jeg tenkte å bruke dette som en slags dagbok for å notere tanker og følelser som dukker opp hos meg i forbindelse med dette prosjektet...

TS

[Anjah]

Dag 1:
Dette var faktisk i forgårs. Begge var klar over at vi kom til å ha sex den kvelden, siden det forklarende nok var avtalt. Tiden før vi kom oss i seng ble tilbragt forran skjermen, med et par episoder av en tv-serie vi følger med på. Jeg var kald og søvnig.
I sengen er det han som tok initiativet. Det var første gangen på veldig lenge. At han tok initiativet, altså. Vi hadde sist sex for 5 dager siden, men da var begge veldig påvirket av alkohol. Vi hadde vært på date.
Aff, jeg kjenner at dette er helt utenfor min komfortsone å skrive om. Hvor mye detaljer skal jeg ta med, liksom? Jeg begynte nettopp å skrive om hendelsesforløpet i senga, men det kjennes utleverende å skrive, så jeg slettet det.
Jeg må tenke litt på dette... Jeg tar i allefall med at jeg jeg håpte lysten hans skulle gå over. At han bare ville sovne fra hele greia innledningsvis. Kroppen min begynte å klø overalt i det forspillet begynte. Han kysset meg i nakken og videre nedover. Jeg kysser ikke tilbake. Så lenge han ikke kysser meg på munnen, går det greit. Jeg kvir meg veldig for å kysse/kline. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg trekker meg automatisk unna når jeg skjønner at det er et kyss på vei. Akten endte... humoristisk. Etter ca 15 min. Jeg var fornøyd med å ha gjennomført, og sovnet kort tid etter.

Leser over det jeg har skrevet. Har denne dagboksideen noe for seg når jeg er så sparsommelig med informasjonen?

[Anjah]

Dag 2 skulle vært i dag. Heldigvis (uheldigvis?) er mannen på et jobboppdrag og kommer ikke hjem før i morgenkveld. Regner med det blir i morgen istedet, med andre ord. Kjenner at jeg gruer meg til sex'en, men gleder meg til selskapet hans.

[Kvinne87Rogaland]

Det er jo positivt at du gleder deg til selskapet hans da, i det minste! Kanskje du kunne prøvd litt forspill selv, som en oppvarming? Lese en erotisk novelle eller en liten runde med vibrator?

I mitt første forhold slet jeg litt med tenning, så da funket dette bra. Jeg følte så veldig press på å bli våt og kåt når han var så ivrig med forspillet, at det skjedde ingenting. Men hvis jeg onanerte bittelitt i forkant (ofte mens han var i dusjen), så var jeg allerede godt på vei når han begynte, og da slappet jeg mere av. Litt som en Viagra for kvinner 😂

[Warum]

Jeg har også ptsd og fått problemer med det intime med mannen min. Han er heldigvis forståelsesfull ang dette, og mener selv det er en selvfølge at han ikke skal pushe meg på dette. Behandler anbefaler heller ikke å presse seg gjennom noe man egentlig ikke vil. Blir jo å overkjøre egne signaler om at du ikke vil dette.. At man heller skal kose med en regel om at det ikke skal lede til sex. Jeg syns det er litt rart at mannen din vil gjennomføre sex med deg selv om du egentlig ikke har lyst.. 

[Anjah]

2 timer siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Det er jo positivt at du gleder deg til selskapet hans da, i det minste! Kanskje du kunne prøvd litt forspill selv, som en oppvarming? Lese en erotisk novelle eller en liten runde med vibrator?

I mitt første forhold slet jeg litt med tenning, så da funket dette bra. Jeg følte så veldig press på å bli våt og kåt når han var så ivrig med forspillet, at det skjedde ingenting. Men hvis jeg onanerte bittelitt i forkant (ofte mens han var i dusjen), så var jeg allerede godt på vei når han begynte, og da slappet jeg mere av. Litt som en Viagra for kvinner 😂

Enig, jeg synes det er fint at jeg gleder meg til å få ham hjem igjen. Liker å ha ham puslende rundt meg
Jeg nok litt heldig der. Min mann elsker å gå ned på meg, så det er liksom alltid en del av forspillet. Så innen vi kommer til penetrering, liksom, så er jeg definitivt våt nok. Det er "samlepakka" som er skummel for min del. Jeg finner det ubehagelig, og vil egentlig ikke. Jeg kvier meg. Men siden jeg er kvinne, så kan jeg jo "overstyre" hvis du skjønner. Jeg kan bestemme meg for å gjennomføre. Der er det vanskeligere for menn, som trenger en ereksjon.

1 time siden, Warum skrev:

Jeg har også ptsd og fått problemer med det intime med mannen min. Han er heldigvis forståelsesfull ang dette, og mener selv det er en selvfølge at han ikke skal pushe meg på dette. Behandler anbefaler heller ikke å presse seg gjennom noe man egentlig ikke vil. Blir jo å overkjøre egne signaler om at du ikke vil dette.. At man heller skal kose med en regel om at det ikke skal lede til sex. Jeg syns det er litt rart at mannen din vil gjennomføre sex med deg selv om du egentlig ikke har lyst.. 

Jeg skulle ønske vi kunne hatt det sånn. At jeg kunne trent opp denne hjernen til å fostå at kos ikke behøver å føre til sex. Men min mann kan ikke være med på det. Det meste av kos, utover å sitte i armkroken, gir ham tenning. Og når han først er tent, og ikke får noe, fører det til tristhet, sinne, frustrasjon for ham. Jeg vet at han virkelig skulle ønske at han kunne styre lystene sine, men etter ca et års prøving på det området, må vi si at det ikke funker. Jeg vet også at han egentlig ikke vil ha sex med noen som ikke vil. Men som han selv sier, så blir han så "caught in the moment" når jeg tilbyr, at det mindregjør det faktum at jeg i bunn mangler lyst.

[Warum]

Jeg ser problemet ditt, jeg føler bare at det er litt trist at det er dine behov for å ha grenser som må vike. Hvorfor er hans behov viktigere enn dine? Han kan jo strengt tatt tilfredsstille seg selv om behovet melder seg. Evt at du hjelper ham med det(om det føles ok for deg).

Det er jo såklart ditt liv og jeg mener ikke å kritisere dine valg. Men jeg tror ikke dette er veien å gå for å tilhele det vonde inni deg. Tro meg, jeg har også dårlig samvittighet overfor min mann ang dette, og har forsøkt å presse meg selv mange ganger. 

Mannen din har en sykdom, men det har du også. 

Klem

[Anjah]

1 time siden, Warum skrev:

Jeg ser problemet ditt, jeg føler bare at det er litt trist at det er dine behov for å ha grenser som må vike. Hvorfor er hans behov viktigere enn dine? Han kan jo strengt tatt tilfredsstille seg selv om behovet melder seg. Evt at du hjelper ham med det(om det føles ok for deg).

Det er jo såklart ditt liv og jeg mener ikke å kritisere dine valg. Men jeg tror ikke dette er veien å gå for å tilhele det vonde inni deg. Tro meg, jeg har også dårlig samvittighet overfor min mann ang dette, og har forsøkt å presse meg selv mange ganger. 

Mannen din har en sykdom, men det har du også. 

Klem

Aff, det funker ikke det heller, sier han. Det hjelper ikke at han ordner seg selv. Han føler det nedverdigende og blir bare påminnet det faktum at han ikke har et velfungerende sexliv. Og alle de andre vonde greiene som følger med det. Tror faktisk ikke at han ronker i det hele tatt...
Nope, jeg har sperrer der også. Vil slippe å ta på penisen hans om jeg ikke må. Altså, han er en flott man, velutstyrt og greier, men jeg er ikke "der". Om jeg ronker ham, er det jo bare veldedighet fra min side.
Jeg ser poenget ditt, Warum, det med at hans behov trumfer mine grenser. Men jeg tror vi har forsøkt alle andre måter det siste året. Så derfor denne ideen om å forsøke sex annenhver dag. Jeg håper, som jeg skrev i HI, at det kanskje kan kickstarte noe bra. Terapauten min mener som terapauten din, at det umulig kan komme noe bra ut av at jeg presser meg. Men jeg kommer ikke unna dette. Det året som har gått, har jeg uansett ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått til sengs med min mann og gjennomført fordi det vil gi bedre "levevilkår" i hverdagen. Og en bedre hverdag er bra for oss alle.
Jeg føler kanskje heller at jeg har en tilstand mer enn at jeg har en sykdom? Føler du at det går fremover med din behandling? Jeg føler at jeg er på stand by. I allefall hos lokal psykolog og DPS. Jeg var 3 måneder på Modum Bad i vinter. Der var vi virkelig i gang med noe, men hos lokale behandlere skorter dessverre kompetansen ved behandling av kompleks PTSD.

Endret 7. juli 2017 av Anjah

[Anjah]

Dag 2:
Det var i forgårs. Mannen kom hjem fra et jobboppdrag utpå kvelden, og vi sløvet i sofaen frem til leggetid. Eller i allefall sånn cirka frem til leggetid. Humøret mitt var litt off. Jeg hadde vondt i magen og følte meg forstoppet. Jeg tenkte at det skulle være godt om vi bare kunne hoppe over sex i kveld, men sa ingenting om det. Jeg ruslet opp på badet, stelte meg og kom ned igjen naken med dyna omkring meg. Jeg tenkte bare "let's get this over with", jo før jo bedre. Mannen var klar han, og gikk på. Dessverre (?) la han nok merke til at jeg hadde det ubehagelig, og klarte ikke å komme. Vi øvbrøt samleiet etter 5 min. Jeg fortalte at jeg hadde magesmerter og at ånden hans i tillegg luktet helt promp Det ble tatt med godt humør og avtale om å forsøke igjen i morgen istedet.
Dag 2, del 2:
Vi hadde fått litt barnevakt og var på vei ut for å ta et par glass med vin. Vi stelte oss sammen på badet. Jeg stilte meg forran ham og viste at jeg var klar for en kjapp en. Dette fungerte fint. Det var fort gjort, og passet meg fint. Men jeg kunne ikke unngå å kjenne på at det føles litt urettferdig at jeg er laget slik at jeg ikke får noe ut av vanlig penetrering. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å sette i gang noe mer heller, sånn helt ærlig.

[Anjah]

Dag 3, del 1:
Tanken på at det er "sex-kveld" har streifet meg flere ganger i løpet av dagen i dag. Jeg prøver å dytte tanken vekk og fokusere på noe annet, for jeg makter bare å tenke at "sex-kveld"  = kjip kveld.
Jeg er veldig opplagt i dag, jeg er ikke sliten eller trøtt, men jeg føler likevel at jeg ikke har overskudd til sex. Jeg har ikke lyst... Jeg har nettopp vært i dusjen. Jeg har stelt meg pent. Forhåpentligvis kommer lysten litt mer når vi er i gang?
Jeg har hjertebank når jeg tenker på hva som skal skje. -Og nei, ikke hjertebank på den "jeg gleder-meg-så-utrolig-veldig-at-jeg-ikke-kan-vente"-måten...

Dag 3, del 2:
I senga, han som tok initiativ. Han kysset meg i nakken, og videre ned. Etter jeg hadde kommet, la han seg vedsiden av meg og strøk meg igjennom håret og i fjeset. Han sier at jeg er veldig vakker. Jeg fant det ubehagelig. Faen ta! Jeg finner også det flotte komplimentet ubehagelig! -Jo, jeg tror ham når han sier at han synes jeg er vakker. Problemet er bare at det blir så kleint! Jeg klarer sjeldent å si noe sånn tilbake. Altså, jeg vet jo at det ikke forventes å si noe sånn tilbake akkurat der og da, men jeg ser ikke for meg at jeg på noe tidspunkt vil klare å si noe sånn til ham under en akt. Og så blir jeg påminnet hvor kjip jeg føler meg, hvor vanskelig situasjonen er, hvor utrolig døll jeg er i senga, hvor lite engasjert jeg er! At hele settingen og alt er feil! Samleiet forsatte i misjonær, han kom, og vi fortalte at vi elsket hverandre. Jeg krøllet meg inn i armkroken hans, men fikk ikke sove. Stod opp og tok en innsovningstabelett etter en halvtime.

Endret 11. juli 2017 av Anjah

[Gjest førstedamen]

Hva gjorde dere under svangerskap og babytiden da? Hadde dere virkelig sex oftere enn med 10 dagers mellomrom? Eller klarer han kanskje å holde ut lengre enn hva du skriver i hi? 

Uansett lever jeg etter en regel, og den er bundet på balanse. 

En mann trenger sex før å føle seg elsket, mens en kvinne trenger å føle seg elsket for å kunne ha sex. 

Altså, mannen din må få deg til å føle deg "elsket". Da vil du gi, og han vil føle seg elsket.

[Gjest Parkeringsvakt]

Samboeren min hadde blitt traumatisert om han fant ut jeg hadde sex med han på de premissene som er beskrevet i denne tråden. Han hadde følt det var psykisk voldtekt. Det hadde gitt han tillitsproblemer, han hadde slitt med å vite om hans nærmeste partner faktisk var ærlig med han om hva hun ønsket. Å finne ut at man har drevet overgrep mot ens nærmeste er alvorlig traumatisk for et normalt, empatisk menneske

Men jeg ser at du er veldig godt gravd inn i denne mentaliteten der du skal gjøre denne innsatsen, og at det er det som er "riktig" å gjøre. Jeg tviler på at du kommer til å dra deg ut av denne destruktive adferden. Jeg vet ikke hvem som kommer til å bli mest mentalt skada av deg og kjæresten din i lengden. Det er som å se på et tog som er på vei ut av skinnene, men der man ikke kan gjøre noe for å forhindre den store skaden det kommer til å gjøre. Ordet bjørnetjeneste dukker opp i tankene mine. Samtidig kommer du til å klandre deg selv for alt som går galt ved å drive på med dette. Om kjæresten din tar skade av at du har sex mot din vilje, så vil du i ettertid klandre deg selv fordi du "burde" forstått at det var feil. Om det er du som blir mest mentalt skada, kommer du til å klandre deg selv fordi du gjorde dette mot deg selv. 

[Anjah]

14 timer siden, førstedamen skrev:

Hva gjorde dere under svangerskap og babytiden da? Hadde dere virkelig sex oftere enn med 10 dagers mellomrom? Eller klarer han kanskje å holde ut lengre enn hva du skriver i hi? 

Uansett lever jeg etter en regel, og den er bundet på balanse. 

En mann trenger sex før å føle seg elsket, mens en kvinne trenger å føle seg elsket for å kunne ha sex. 

Altså, mannen din må få deg til å føle deg "elsket". Da vil du gi, og han vil føle seg elsket.

Gjennom svangerskapet hadde vi sex som normalt. -Mener til og med å huske at vi hadde samleie bare et par dager før poden kom til verden. I spedbarnsperioden ventet vi de anbefalte seks ukene før vi hadde samleie igjen, men jeg lettet jo på trykket hans underveis. Jeg vet at det var mye veldedighet fra min side her også, fordi det bl.a tok meg nesten et år før underlivet mitt opplevdes som normalt etter fødselen. Jeg husker at penetreringen var vond hver gang, og at jeg alltid hadde en sviende følelse i underlivet de første par minuttene av samleiet. Men dette var en annen tid. Jeg var et annet sted mentalt. Jeg var så altfor opplsukt av forventingene om hvem jeg skulle være og hvordan jeg måtte gjøre ting, at jeg ikke engang så på handlingene mine som et problem. Og jeg snakket i allefall aldri om det!
I dag så ser jeg jo tydelig hvilken rovdrift jeg har drevet på meg selv over alle disse årene. Altså ikke bare når det gjelder det å presse sine egne grenser på det seksuelle planet, men også i mange andre aspekter av mitt liv. Jeg har vært i terapi en stund. Og jeg har selvfølgelig åpnet opp for mannen min om hvordan jeg har det.

Å føle meg elsket? Nei, jeg gjør kanskje ikke det? Det er vanskelig å si. Jeg har en slik "sort hund" som følger meg ofte, og skyggen fra denne hunden kan ofte være ekstra stor og tilsløre opplevelsen av å være elsket. Den hunden er tilstede med meg i dag. Samtidig kan man kanskje forklare dette med min bakgrunn? Det kan jo også være at det er jeg selv som nekter meg kjærlighet; eller følelsen av å være elsket. -At jeg har store sperrer der det kommer til følelsesmessig tilknytning...
Jeg må nok filosofere litt mer rundt det der. Jeg er usikker på om det kommer noe godt ut av det om jeg skulle presentere for min mann at; "hey, jeg vet ikke om jeg egentlig føler meg elsket nok av deg..."Hvis du bare kan vise meg mer kjærlighet, kommer nok sexlysten min tilbake".
Jeg skal i allefall tenke litt mer rundt emnet. Takk for innspillet
 

[Anjah]

14 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

Samboeren min hadde blitt traumatisert om han fant ut jeg hadde sex med han på de premissene som er beskrevet i denne tråden. Han hadde følt det var psykisk voldtekt. Det hadde gitt han tillitsproblemer, han hadde slitt med å vite om hans nærmeste partner faktisk var ærlig med han om hva hun ønsket. Å finne ut at man har drevet overgrep mot ens nærmeste er alvorlig traumatisk for et normalt, empatisk menneske

Men jeg ser at du er veldig godt gravd inn i denne mentaliteten der du skal gjøre denne innsatsen, og at det er det som er "riktig" å gjøre. Jeg tviler på at du kommer til å dra deg ut av denne destruktive adferden. Jeg vet ikke hvem som kommer til å bli mest mentalt skada av deg og kjæresten din i lengden. Det er som å se på et tog som er på vei ut av skinnene, men der man ikke kan gjøre noe for å forhindre den store skaden det kommer til å gjøre. Ordet bjørnetjeneste dukker opp i tankene mine. Samtidig kommer du til å klandre deg selv for alt som går galt ved å drive på med dette. Om kjæresten din tar skade av at du har sex mot din vilje, så vil du i ettertid klandre deg selv fordi du "burde" forstått at det var feil. Om det er du som blir mest mentalt skada, kommer du til å klandre deg selv fordi du gjorde dette mot deg selv. 

Jeg har lest innlegget ditt omigjen og omigjen. Jeg har tatt det veldig til meg, og sitter med en følelse av ekstrem håpløshet. Jeg har faktisk blitt ordentlig trist. Du ordlegger deg veldig skarpt. Kanskje jeg trenger det? Jeg blir litt sint også. Er det virkelig så svart/hvitt? Hva ville du gjort? Vi har ikke all tid i hele universet, og ekteskapet vårt rakner...

[Gjest Varma]

9 minutter siden, Anjah skrev:

Jeg har lest innlegget ditt omigjen og omigjen. Jeg har tatt det veldig til meg, og sitter med en følelse av ekstrem håpløshet. Jeg har faktisk blitt ordentlig trist. Du ordlegger deg veldig skarpt. Kanskje jeg trenger det? Jeg blir litt sint også. Er det virkelig så svart/hvitt? Hva ville du gjort? Vi har ikke all tid i hele universet, og ekteskapet vårt rakner...

Hva med å få hjelp? Begge to? Samtidig? Dette ser ut til å være en situasjon dere begge ikke kan makte å ordne opp i alene. Kontakt en sexolog, psykolog osv..dere begge har såpass grove issues at det må muligens mye til for at sexlivet skal fungere. At man har blitt utsatt for grove overgrep er ikke noe man kan legge bak seg lett . Kansje dere begge hadde hatt gått av å  være fra hverandre i en periode? 

[Gjest Parkeringsvakt]

1 time siden, Anjah skrev:

Jeg har lest innlegget ditt omigjen og omigjen. Jeg har tatt det veldig til meg, og sitter med en følelse av ekstrem håpløshet. Jeg har faktisk blitt ordentlig trist. Du ordlegger deg veldig skarpt. Kanskje jeg trenger det? Jeg blir litt sint også. Er det virkelig så svart/hvitt? Hva ville du gjort? Vi har ikke all tid i hele universet, og ekteskapet vårt rakner...

Enig med Varma som foreslår parterapi, eventuelt at partneren di begynner å gå til en egen behandler.

Jeg har ikke noe imot deg, jeg prøver heller ikke være stygg, jeg forstår godt at situasjonen din er vanskelig og at du føler sterk håpløshet. Det er vanskelig å sitte stille å se på når man får inntrykk av at noen går inn i destruktivt adferd som kan gjøre ting verre, i den tro at dette vil føre til noe bra på lang sikt, eller at du gjør partneren din en tjeneste ved å ødelegge deg selv. 

Det er en ganske kompleks situasjon du er i, så det er begrenset hvor mye jeg kan si om deg, partneren din og forholdet ditt uten å kjenne dem i detalj. Men jeg syns det er verdt å spørre seg selv om det du gjør nå faktisk vil hjelpe i lengden, eller om det bare utsetter noe som er uungåelig (brudd) eller som i verste fall forverrer forholdet og forlenger sykdommen (traumene) dine. 

Det er vanskelig å sitte på KG å vite nøyaktig hva som er best for forholdet deres. Kanskje er det beste parterapi, kanskje er det beste at dere går til hver deres psykolog, kanskje er det beste å ta en pause fra hverandre/ bo fra hverandre en stund, kanskje er det beste er å slå opp. Jeg syns du burde fortsette å snakke om dette med behandleren din neste gang dere treffes. 

Du er i en vanskelig periode nå, men husk på at ting kommer til å bli bedre med tiden. Det føles kanskje ikke sånn, men husk at følelsene dine også er en del av sykdommen og problemene dine. Du tenker kanskje at det er lett for andre å si, men mange av oss har personlige erfaringer og/ eller har hatt nære forhold selv med mennesker som har gått gjennom veldig tunge og vanskelige perioder og som har blitt bedre og fått det bedre med seg selv. Det er mulig, men det er vanskelig, hardt og tar tid. 

Husk også at du kan når som helst ringe behandler eller lege om du føler at ting begynner å bli umulig. Det er viktig å søke til andre mennesker om du desperasjonen begynner å bygge seg opp, og de ønsker også at du skal ta kontakt i slike tilfeller. Du har mennesker der som bryr seg om deg og som ønsker at du skal få det bedre

Endret 11. juli 2017 av Parkeringsvakt

[Gjest førstedamen]

11 timer siden, Anjah skrev:

Gjennom svangerskapet hadde vi sex som normalt. -Mener til og med å huske at vi hadde samleie bare et par dager før poden kom til verden. I spedbarnsperioden ventet vi de anbefalte seks ukene før vi hadde samleie igjen, men jeg lettet jo på trykket hans underveis. Jeg vet at det var mye veldedighet fra min side her også, fordi det bl.a tok meg nesten et år før underlivet mitt opplevdes som normalt etter fødselen. Jeg husker at penetreringen var vond hver gang, og at jeg alltid hadde en sviende følelse i underlivet de første par minuttene av samleiet. Men dette var en annen tid. Jeg var et annet sted mentalt. Jeg var så altfor opplsukt av forventingene om hvem jeg skulle være og hvordan jeg måtte gjøre ting, at jeg ikke engang så på handlingene mine som et problem. Og jeg snakket i allefall aldri om det!
I dag så ser jeg jo tydelig hvilken rovdrift jeg har drevet på meg selv over alle disse årene. Altså ikke bare når det gjelder det å presse sine egne grenser på det seksuelle planet, men også i mange andre aspekter av mitt liv. Jeg har vært i terapi en stund. Og jeg har selvfølgelig åpnet opp for mannen min om hvordan jeg har det.

Å føle meg elsket? Nei, jeg gjør kanskje ikke det? Det er vanskelig å si. Jeg har en slik "sort hund" som følger meg ofte, og skyggen fra denne hunden kan ofte være ekstra stor og tilsløre opplevelsen av å være elsket. Den hunden er tilstede med meg i dag. Samtidig kan man kanskje forklare dette med min bakgrunn? Det kan jo også være at det er jeg selv som nekter meg kjærlighet; eller følelsen av å være elsket. -At jeg har store sperrer der det kommer til følelsesmessig tilknytning...
Jeg må nok filosofere litt mer rundt det der. Jeg er usikker på om det kommer noe godt ut av det om jeg skulle presentere for min mann at; "hey, jeg vet ikke om jeg egentlig føler meg elsket nok av deg..."Hvis du bare kan vise meg mer kjærlighet, kommer nok sexlysten min tilbake".
Jeg skal i allefall tenke litt mer rundt emnet. Takk for innspillet
 

Ingen føler seg konstant elsket, det er umulig med alle handlinger man gjør eller opplever hver dag, og hva vi forbinder ting med. Men du skal ikke gå sex på en dag du ikke føler deg elsket, og ser du at din elskede ikke føler seg elsket, jan det vøre at sex er svaret 😉 

Om du skulle lagt det frem for din partner ville jeg funnet hele ordtaket (mener nemlig det opprinnelig er et ordtak skjønner du)

 

[Anjah]

16 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

 

Takk for lang og utfyllende tilbakemelding.
Jeg ramlet fra hverandre i går og gråt sikkert et par timer. Altså, missforstå meg rett, ikke utløst av innlegget ditt, men fordi situasjonen føles så utrolig komplisert og uhåndgripelig.
Jeg ringte en god venninne. Jeg burde sikkert ha tatt telefonen til terapauten. Men jeg treffer terepauten i morgen uansett.

Jeg lurer på hvordan min mann har opplevd denne uken. Humøret hans har vært veldig bra disse dagene, men i går var han stille. Jeg vet ikke om det er mulig for meg å gjennomføre dette prosjektet 3 uker til. Når jeg leser igjennom mine egne innlegg i denne tråden, er det veldig depressivt.

[Anjah]

Dag 4, del 1:

Jeg tenker at jeg får gjøre det simpelt i kveld. Jeg kan gå ned på ham, dermed er det over etter et par minutter. Jeg hadde en veldig vond dag i går, og jeg er forferdelig trøtt og sliten. Hjernen min føles grøt, og jeg klarer ikke å tenke konstruktivt.

del 2:
Det gikk fint. Han var nydusjet, og jeg fikk nesten inntrykk av at han også synes det var helt greit at det ble så enkelt denne kvelden. Etterpå spurte han; "hva med deg, da?". Jeg forklarte at jeg ikke ville ha noe, og at han bare måtte legge seg til å sove. Jeg sa faktisk også "do not touch", men på en veldig hyggelig og humoristisk måte. Selv om det absolutt var et snev av sannhet der. Han la seg rundt, og jeg kikket videre på en tv-serie på mobilen.

Endret 13. juli 2017 av Anjah

[Anjah]

I dag har jeg snakket med min terapaut om dette prosjektet. Hun er ikke begeistrert, og omtaler det som avtalt/planlagt overgrep. Hun hadde imidlertid ingen andre forslag til løsninger, og det var kun siste del av timen som ble brukt til å snakke om dette emnet. Vi avtalte å snakke mer om det til neste uke...