Mannlig eller kvinnlig terapeut?

[AnonymBruker]

Foretrekker du mann eller kvinne? Spiller det noen rolle? Hvilke erfaringer har du

Gjerne legg til alder også. Liker du eldre eller yngre behandlere?

Anonymkode: d9859...8c3

[Silfen]

Spiller vel ingen rolle så lenge de er god og/eller man har kjemi. Kommer jo an på hva slags behandler det er snakk om. 

[Viviana]

Jeg liker best kvinnelige fordi jeg synes menn er mere skummelt. Men så er jeg en stor pyse også da.

[AnonymBruker]

Kvinner, menn har ikke empati

Anonymkode: 2e487...a6d

[AnonymBruker]

Liker mest mannlige. Men så utsatt min mor meg for psykisk terror hele livet mitt. Og det jeg har opplevd senere i livet med kvinner og, så stoler jeg ikke på kvinner. Er selv kvinne.

Anonymkode: 34e4c...430

[AnonymBruker]

Liker best menn. De er mye flinkere til å tenke rasjonelt og hjelpe meg med det jeg trenger hjelp til istedenfor bare rent føleri.

Anonymkode: 7afa2...e6a

[AnonymBruker]

Er kvinne. Foretrekker kvinnelige behandlere, fortrinnsvis i 40-50-årsalderen fordi de da har litt livserfaring, og er eldre enn meg. Det er ikke så tillitsvekkende å skulle bli gitt råd av ei som er nyutdannet, yngre enn meg selv, og som slavisk siterer læreboka.

Imidlertid går jeg nå til en mann fordi det ikke finnes tilgjengelige kvinnelige behandlere her. Det oppleves ganske håpløst når man ikke ønsker å dele intime detaljer med menn. Mesteparten av det jeg kunne ha snakket om med en kvinne, blir det så jeg ikke nevner.

Er det slik andre steder i landet? Jeg synes ikke det er så rart at man som kvinne har behov for å forholde seg til en annen kvinne, men tilbudet finnes ikke her.

Anonymkode: f1e07...57c

[AnonymBruker]

Min første psykolog var en mann.Jeg var 17 år( dette var for omtrent hundre år siden..) og ble henvist dit fordi jeg hadde "problemer med tilknytning og store problemer med å ha sex".

Jeg gikk der i 2 år uten særlig fremgang ,men sluttet på dagen da han bedyret sin kjærlighet til meg og ville gå fra kone og barn for min skyld.....! Jeg klaget det ikke videre for den gangen var det ingen steder å klage på en behandler rett og slett.

Min neste var en kvinnlig overlege i psykiatri og hun tror jeg har reddet livet mitt.Dette var ca 20 år etter den amorøse psykologen. Det var først når min far døde at jeg begynte å huske og hos henne ,i trygghet, kunne jeg for første gang sette ord på de ordene som hadde vært borte for meg i så mange år.

Jeg gikk hos henne i 3 år,og så skulle hun slutte desverre.Men ble henvist til en annen overlege i psykiatri,i en annen kommune.Himmel og hav for en pussig fyr.Han insisterte på klem når jeg kom og når jeg gikk,selv om jeg sa ifra at det ble for mye.Han satte meg på medisner jeg slett ikke tålte og hørte ikke på meg når jeg fortalte om bivirkninger som ikke engang sto i felleskatalogen.

Så det endte med at jeg sluttet,både på medisinene og avtaler hos han.det var noe "rart" med han,og desverre må jeg si så ble han anmeldt for seksuelle overgrep mot et par pasienter og mistet legelisensen sin.

Min siste samtalepartner ble ei utrolig dame på Dps som var sosionom.I likhet med den første kvinnlige psykiateren så gjorde hun så mye for meg at jeg i dag kan si at jeg er stabil,om ikke i jobb lenger desverre,men så bra jeg kan bli.

I dag går jeg ikke til samtaler lenger.Jeg har "snakket meg gjennom" det meste og lever mitt lille stille liv og er på mitt vis fornøyd med det livet jeg har.

Anonymkode: c5e4f...41e

[Skadeskutt]

Jeg foretrekker mannlig. Basert på erfaring. 

[Solivagant]

Foretrekker kvinne, har prøvd begge deler. Har dårlige erfaringer med menn og å åpne meg opp for dem generelt, og derfor foretrekker jeg samme kjønn. Men for all del, menn kan være supre psykologer de også. Har møtt mange snille og flinke menn gjennom årene, jeg kommer bare ingen vei med dem.

Er selv kvinne i 20-årene.