Depresjonens Satan

[Skadeskutt]

Jeg er i grunn ikke en som "legger meg ned" spesielt lett. Har hatt et tøft liv. Blitt behandlet mye dårlig, vært mye ensom og hatt mye depresjon. 

Siden april i fjor har jeg vært alvorlig syk. Jeg holdt det gående lenge. I desember i fjor falt jeg derimot helt sammen og ble innlagt i psykiatrien. Da hadde jeg holdt hodet over vannet i så mange år at all kraft falt ut av meg. Var nesten helt sengeliggende i tre måneder. Tidlig i mai i år begynte jeg å bli bra nok til å fungere litt mer. Det ble snakket om utskrivelse og datoen ble satt til 19 juni. I slutten av mai merket jeg derimot at depresjonen tok mer tak igjen. Derfra gikk det nedover. 

Jeg er utskrevet nå, men de siste to ukene har vært særdeles tøffe. De siste dagene har jeg blitt sengeliggende igjen. Jeg karrer meg opp hvis det er noe jeg MÅ. Som en legetime eller samvær med barna, men utover det klarer jeg ikke stort. Har ikke spist mat siden søndag. Har spist yoghurt-nøtter for det et det eneste jeg har klart å få i meg, men det har ikke vært før kanskje i 17-18 tiden på ettermiddagen. Ikke har jeg lyst på mat og ikke orker jeg lager noe. 

Denne voldsomme tilstanden vil jeg nesten beskrive som å være besatt av djevelen. Depresjonsdjevlen. Han har tatt over både kropp og sinn og jeg bestemmer ikke selv. Skulle det være jeg tenker at jeg burde stå opp, jeg burde spise. Jeg må tvinge meg ut av denne tilstanden hvor jeg føler at bare det å eksistere er prestasjon nok. Men da kommer han. Da sier han klart og tydelig at jeg får ikke lov. Jeg er ikke verdt det, jeg er svak, jeg skal ikke stå opp og jeg skal ikke spise. Han tar all kraften i beina og resten av kroppen slik at jeg knapt blir i stand til å bevege meg. Han tar helt over. Han prøver til og med å få meg til å avlyse en tur til en venninne som har vært planlagt i to måneder. Som jeg skal reise til i morgen. Men det skal han ikke få lov til. Jeg må klare å vinne over han, og min venninne skal hjelpe meg til å fordrive denne demonen. I alle fall skal jeg ta over rattet selv om han fortsetter å herje. Kanskje overvinner han meg igjen på mandag, men i helgen skal JEG ha kontroll. Han vil nok tvinge meg til å falle sammen noen ganger, men da har jeg en engel som kan reise meg opp igjen. Min venninne. For første gang på mange uker skal jeg være sosial. Djevelen får ikke lov til å tvinge meg til isolasjon. Ikke denne helgen. 

Han får ikke lov, men jammen må jeg bruke alt jeg har av krefter på å vinne over han. 

Så for de som har en holdning om at man som alvorlig deprimert bare må ta seg sammen, så kan det å forestille seg å rett og slett være besatt av en demon være en måte å forstå litt mer. Jeg har hatt både lett og moderat depresjon mange ganger, og da er det mye lettere å bite tennene sammen og fortsette, selv om det er beintøft da også. Ved såpass alvorlig depresjon som det jeg har derimot, så er det noen dager nok å bare eksistere. Jeg er egentlig en rastløs person, men nå bare forsvinner time etter time i en mørk tåke fram til det endelig blir kveld. Fram til jeg endelig kan sove og slippe demonens stemme. Så lenge han ikke plager meg i drømmene mine også. 

Men jeg gir ikke opp. Selv rett etter å ha utført handlinger som tyder på at jeg har nettopp det, så fortsetter jeg å prøve. Hver eneste dag er en kamp. 

Jeg har vært lite somatisk syk i løpet av livet mitt, men jeg har hatt en periode på syv uker hvor jeg var hjertesyk og kjente veldig på hvordan det påvirket hele livet mitt. Måtte sitte på gulvet og kle på meg og trengte en halvtime hvile etter å ha kledd på meg, kunne ikke være i noe aktivitet, måtte ta daglig blodtrykk, x antall blodprøver, undersøkelser på hjerteadeling, leve med muligheten for hjertesvikt osv. Jeg ville heller fortsatt vært plaget i så stor grad fysisk enn slik jeg nå plages psykisk. 

Endret 28. juni 2017 av Skadeskutt

[Muffin]

Du er tapper! Jeg heier på deg

[AnonymBruker]

Har hatt depresjon på depresjon selv, så føler med deg. Det er som å ha djevelen innvendig ja. Så vær ekstra snill med deg selv. Du er verdt det. Alle er verdt masse og du er en helt akkurat nå som ennå pusher deg selv. Hos meg hjelper det å vite hva som er depresjonens stemme og hva som er objektivt sant. Men du spurte jo ikke om råd. Føler bare så med deg. Kjempeklem og lykke til.

Anonymkode: 6eb4b...92b

[Skadeskutt]

33 minutter siden, Muffin skrev:

Du er tapper! Jeg heier på deg

Takk

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt depresjon på depresjon selv, så føler med deg. Det er som å ha djevelen innvendig ja. Så vær ekstra snill med deg selv. Du er verdt det. Alle er verdt masse og du er en helt akkurat nå som ennå pusher deg selv. Hos meg hjelper det å vite hva som er depresjonens stemme og hva som er objektivt sant. Men du spurte jo ikke om råd. Føler bare så med deg. Kjempeklem og lykke til.

Anonymkode: 6eb4b...92b

Å prøve å skille mellom depresjonens snakk og fornuften er lurt ja. Jeg prøver å være bevisst på det, men er som om ingen av mine fornuftige tanker går inn hos meg. Er liksom bare masse tomme ord. Imens depresjonens ord går inn, de er sanne og de har betydning. Det er de som gjelder og som ender opp med å styre meg. Så gjør jeg ting for å kjempe imot depresjonen for jeg vet at det ikke hjelper å bli liggende, men jeg finner bare ikke mening i noe jeg gjør.