Alltid Engstelig og nærvøs

[Viviana]

Jeg er veldig engstelig og nærvøs og redd av meg hele tiden og det er så vondt å ha det sånn. Behandling og medisiner har ikke gjort meg bedre og fagpersoner sier jeg må lære å leve med denne dumme angsten. Hvordan holder jeg ut? Jeg skjelver av skrekk og er lei meg for hvordan jeg er som person. Jeg vil være sånn som "alle" andre. Dette gjør at jeg isolerer meg og jeg er så ensom og redd. Flere som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Syns ikke du skal godta svaret du har fått fra såkalte fagpersoner her. Det høres ut som ansvarfraskrivelse og vrøvl fordi de ikke gidder prøve å finne en behandling som er passer for deg. 

Anonymkode: 1376a...9ab

[AnonymBruker]

5 timer siden, Viviana skrev:

Jeg er veldig engstelig og nærvøs og redd av meg hele tiden og det er så vondt å ha det sånn. Behandling og medisiner har ikke gjort meg bedre og fagpersoner sier jeg må lære å leve med denne dumme angsten. Hvordan holder jeg ut? Jeg skjelver av skrekk og er lei meg for hvordan jeg er som person. Jeg vil være sånn som "alle" andre. Dette gjør at jeg isolerer meg og jeg er så ensom og redd. Flere som kjenner seg igjen?

Du kan ikke rømme fra den du er. Det må du leve med, 

 

Du bør satse på å treffe mennesker, finne grupper, utfordre deg selv, dra på en reise alene, bli kjent med nye mennesker og ta for all del ingen medisiner. Bli frisk gjennom sunt kosthold, mosjon, frisk luft, og familie/venner/jobb.

Du bør stille deg selv spørsmålet hva du er redd for. Hvorfor er du det? 

Du bør leie/låne en film, i TV-seriedeler, som heter "Charlot og Charlotte" av Ole Bornedal: 

https://da.wikipedia.org/wiki/Charlot_og_Charlotte

Budskapet er: "Det eneste man kan frykte i livet er frykten selv".

 

 

 

 

 

Anonymkode: 15e98...4f7

[AnonymBruker]

Først bare : klem.

Og så bare: jeg har hatt så mange ting som ikke funker psykisk. Og har. Men for meg hjelper det å vite noe om "hvorfor". 

Jeg er også alltid redd. Alene og med folk. Eller jeg er utrygg. Aldri trygg. Nå kjenner jeg plutselig at det er fordi jeg aldri fikk den grunnleggende tryggheten hjemmefra da jeg var barn. Foreldrene mine var ikke godt på det og støttet meg lite. Så jeg drar på ett lite redd barn. kroppen min har ikke lært at verden er ett trygt sted. Stort sett. spørsmålet for meg er ikke. "men hva er du så redd for nå ?" Men at jeg  må finne en måte å trøste ungen i meg på Være snill med det/meg og støtte det. Jeg har ikke lært det. Men skal slutte å kjefte iallefall når jeg noia får. men ta meg i hånden og si : nå har du vært flink nok. Nå går vi hjem. og det blir ros og hvile og kake. "

Og terapi. j

Vet ikke om disse tankene gav deg noe som helst.. jeg tenkte det ikke kunne skade iallefall å høre fra en som også er redd. Selv om det ikke gjør oss like.

Det er mulig jeg alltid vil være noe engstelig til tider. Men jeg nekter å ha det som jeg har det nå.

Mer klem.

Anonymkode: 49909...5e5