AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #1 Skrevet 25. juni 2017 Hvordan klarer man det? hele livet (snart 30 år) har bestått av psykisk vold fra nærmeste pårørende. Trenger vel ikke utdype så mye mer om at hverdagen nå er tøff. Klarer ikke jobbe eller være sosial. Men jeg vil så gjerne opp og ut i livet. Har gått til psykolog (samme i flere år) men det hjalp bare i starten. Hvordan finner man energien og "gutsen" til å klare det? Drømmer så om studier, hus, bil barn og mann. Anonymkode: 798a1...5cb
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #2 Skrevet 25. juni 2017 Vell du må minske kontakten til det absolutte minimum- så må du klassifisere utøvere av psykisk vold som søppel- så går resten av seg selv- og TRO PÅ MEG - ufattelig mange mobbere og perverse griser og onde folk bygger sin egen grav og ødelegger seg selv og alle rundt seg og jobben med å skuffe sånt pakk unna er ofte forbausende lett...mot småfolk så lønner det seg å ignorere og større ondere folk så skrekker man de til de forstår litt hva man kan utføre...så er ofte jobben gjort av seg selv...så går de rundt i sølen de har skapt og blir aldri savnet... Anonymkode: 625fa...8f8
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #3 Skrevet 25. juni 2017 Kjære deg, skulle gjerne gitt deg en stor klem! Vært gjennom mye psykisk vold selv og vet hvor skadelig det kan være. Mobbing gjennom barndomen og fikk tidlig barn med en mann som var psyksik voldelig. Når barnet var gammel nok dro jeg, og vettu har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv som nå. Det er fortsat perioder hvor jeg føler på gammel smerte. Men vettu, jeg har aldri møtt noen som er verdt å gråte for eller bli knekt av... Er så utrolig kult å lykkes i livet og bevise for dem at du vant. Beste hevn i verden er suksees! Anonymkode: 0c957...362
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #4 Skrevet 25. juni 2017 1 time siden, AnonymBruker skrev: Kjære deg, skulle gjerne gitt deg en stor klem! Vært gjennom mye psykisk vold selv og vet hvor skadelig det kan være. Mobbing gjennom barndomen og fikk tidlig barn med en mann som var psyksik voldelig. Når barnet var gammel nok dro jeg, og vettu har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv som nå. Det er fortsat perioder hvor jeg føler på gammel smerte. Men vettu, jeg har aldri møtt noen som er verdt å gråte for eller bli knekt av... Er så utrolig kult å lykkes i livet og bevise for dem at du vant. Beste hevn i verden er suksees! Anonymkode: 0c957...362 Spennende info om du ikke troller/ lyver. Men - jeg har gjort akkurat det samme gang på gang.Rømt fra dårlige stygge folk- men så lenge de fortsetter å oppsøke meg og aldri innser at de ikke interesserer meg - så blir jeg ikke kvitt uvedkommende i mitt liv. Og de har begynt å IRRITERE meg. Og da har jeg anmeldt en håndfull av de. Fordi jeg var ferdig for leeeeeengst med søplefolk, og hvis jeg dumper dårlige folk som det finnes 100.000 er av - så forventer jeg at beskjeden blir forstått!!!!!! At de er dritt og aldri velkommen!!!!! Virkelig sykt hvor mange schtøgge folk!!!! Mobbere og tapere som aldri har no fint!!! Anonymkode: 625fa...8f8
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #5 Skrevet 25. juni 2017 Jeg lurer på det samme.... Lurer også på hva godt det fører med seg å nevne det til lege og psykolog? Jeg har IKKE behov for å snakke om det, men ønsker å få vekk angsten, hjertebanken og flashbacksene..... Ønsker også ny mann på et punkt, men blir redd bare noen nærmer seg meg. Flytter meg i motsatt ende av rommet osv, selvom det er en person jeg liker/er interessert i . Klarer ikke åpne meg eller slippe noen fysisk nær meg. Føler meg som en liten jente som sitter sammekrøllet i et hjørne.... Anonymkode: 2f424...f86
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #6 Skrevet 25. juni 2017 44 minutter siden, AnonymBruker skrev: Spennende info om du ikke troller/ lyver. Men - jeg har gjort akkurat det samme gang på gang.Rømt fra dårlige stygge folk- men så lenge de fortsetter å oppsøke meg og aldri innser at de ikke interesserer meg - så blir jeg ikke kvitt uvedkommende i mitt liv. Og de har begynt å IRRITERE meg. Og da har jeg anmeldt en håndfull av de. Fordi jeg var ferdig for leeeeeengst med søplefolk, og hvis jeg dumper dårlige folk som det finnes 100.000 er av - så forventer jeg at beskjeden blir forstått!!!!!! At de er dritt og aldri velkommen!!!!! Virkelig sykt hvor mange schtøgge folk!!!! Mobbere og tapere som aldri har no fint!!! Anonymkode: 625fa...8f8 Uffda, dette hørtes ikke bra ut. Jeg troller ikke. for meg har det ikke vært så vanskelig å komme meg bort fra de som plaget meg i voksen alder som du beskriver her. Jeg prøver å gjøre en ting for å få det bedre hver dag. Tar det virkelig en dag/ et skritt av gangen, prøver å ikke tenke på hvor langt unna målet jeg var i begynnelsen, for da føltes det uoverkommelig ut. Når det gjelder utdanning, beit jeg tenna sammen et semester av gangen, gjorde det beste jeg kunne. Jeg var ikke så mye sosial, skole gikk først. Idag har jeg mastergrad og en jobb jeg trives med. Har ikke så mange venner, men har noen få som jeg trives veldig godt med. Skyr fortsatt mennesker som prøver å spille på samvittigheten min eller tråkke over mine grenser og ser jeg noen av mobberne fra fortiden, snur jeg og går en annen vei. Anonymkode: 0c957...362
AnonymBruker Skrevet 25. juni 2017 #7 Skrevet 25. juni 2017 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Hvordan klarer man det? hele livet (snart 30 år) har bestått av psykisk vold fra nærmeste pårørende. Trenger vel ikke utdype så mye mer om at hverdagen nå er tøff. Klarer ikke jobbe eller være sosial. Men jeg vil så gjerne opp og ut i livet. Har gått til psykolog (samme i flere år) men det hjalp bare i starten. Hvordan finner man energien og "gutsen" til å klare det? Drømmer så om studier, hus, bil barn og mann. Anonymkode: 798a1...5cb Hva ønsker du å studere da? Anonymkode: 0c957...362
AnonymBruker Skrevet 26. juni 2017 #8 Skrevet 26. juni 2017 11 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg lurer på det samme.... Lurer også på hva godt det fører med seg å nevne det til lege og psykolog? Jeg har IKKE behov for å snakke om det, men ønsker å få vekk angsten, hjertebanken og flashbacksene..... Ønsker også ny mann på et punkt, men blir redd bare noen nærmer seg meg. Flytter meg i motsatt ende av rommet osv, selvom det er en person jeg liker/er interessert i . Klarer ikke åpne meg eller slippe noen fysisk nær meg. Føler meg som en liten jente som sitter sammekrøllet i et hjørne.... Anonymkode: 2f424...f86 Høres ut som om angsten pga. Tidligere opplevelser begrenser deg i hverdagen, da er det veldig lurt å snakke med en psykolog. Jeg har selv gått til psykolog og angrer ikke på det. Det som er viktig å vite er at psykologen kan ikke gå veien for deg, men kan støtte deg i prosessen. Anonymkode: 0c957...362
AnonymBruker Skrevet 26. juni 2017 #9 Skrevet 26. juni 2017 Skulle ønske jeg var tøff nok til å forlate det, men da må jeg forlate HELE familien pga EN og det sitter langt inne. Drømmen er å bli sykepleier, men det virker ganske uoppnåelig nå når jeg ikke klarer å gå på butikken, ha besøk/på besøk osv. prøver å utfordre meg selv og angsten hver dag, men så er kroppen så fysisk sliten av dette. må legge til at jeg sliter med spiseproblemer på toppen som garantert ikke hjelper på hverken angsten eller det å være sliten. Anonymkode: 798a1...5cb
AnonymBruker Skrevet 26. juni 2017 #10 Skrevet 26. juni 2017 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Skulle ønske jeg var tøff nok til å forlate det, men da må jeg forlate HELE familien pga EN og det sitter langt inne. Drømmen er å bli sykepleier, men det virker ganske uoppnåelig nå når jeg ikke klarer å gå på butikken, ha besøk/på besøk osv. prøver å utfordre meg selv og angsten hver dag, men så er kroppen så fysisk sliten av dette. må legge til at jeg sliter med spiseproblemer på toppen som garantert ikke hjelper på hverken angsten eller det å være sliten. Anonymkode: 798a1...5cb Anbefaler deg å se på inner integration på youtube, sjekk ut om Meredith Miller sitt opplegg kan hjelpe deg, du kan klare dette, du kan virkelig det. Anonymkode: 1faa2...bd2
Derpia Skrevet 9. juli 2017 #11 Skrevet 9. juli 2017 Det høres vondt ut, det du har opplevd. På 6/26/2017 den 13.26, AnonymBruker skrev: ..men da må jeg forlate HELE familien pga EN og det sitter langt inne... Anonymkode: 798a1...5cb Noen ganger kan det være nødvendig, i alle fall i en periode, for å komme seg. Du vet best selv om det er verd det eller ikke, men det er i alle fall en mulighet, og det kan være at det hadde gitt deg pusterom til å finne deg selv og dine egne mål, og så ta opp igjen kontakt når du føler deg klar for det uten at det går ut over livet ditt. Hvis du er komfortabel med engelsk kan det hende du finner noen av disse historiene hjelpsomme: http://www.reddit.com/r/raisedbynarcissists/
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå