Hjelp, min mor...

[AnonymBruker]

Dette blir muligens langt, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Litt bakgrunn:
Jeg er enebarn. Min mor og far gikk fra hverandre tidlig (han orket henne ikke mer). Min mor ble syk når jeg var rundt 1 år og har vært det siden. Det har vært utallige diagnoser og utallige timer, dager, uker tilbragt på sykehus. Det kan fremstå som at hun har lidd av "munchausen by proxy" da jeg var barn - blant annet røykte hun voldsomt mye både når hun var gravid, når jeg var liten og det til tross for at jeg hadde astma og flere ganger hadde vært i ferd med å dø. Hun sa til min far at legen anbefalte henne å røyke pga. magen hennes og for å styrke mine lunger. I tillegg har hun hele mitt liv jobbet aktivt med å skaffe meg diagnoser, både fysisk og psykisk. Hun forteller meg hver eneste dag og har gjort det store deler av livet mitt at jeg feiler ditt og datt og når jeg ikke feiler de tingene hun sier blir hun forbanna og mener helsevesenet bare er en konspirasjon. Jeg mistenker at hun er bipolar, kanskje borderline og at hun har mange narsissistiske og/eller psykopatiske trekk. Ekstremt manipulerende. Helt ekstremt.

Forrige gang:
For noen år siden ble hun veldig syk i forbindelse med en annen sykdom. Hun var inn og ut av sykehus og legene forstod ikke hva som var galt. Noe galt fant de, men til slutt endte hun katatonisk på psykiatrisk avdeling og jeg mener også at hun har vært psykotisk. Hun mente hun snakket med de indre organene sine, at hun kommuniserte telepatisk med meg, venninner osv. Hun spurte meg om jeg kunne holde puten over så hun døde. Dagen etter ble hun rasende fordi jeg sa jeg ikke syns det var i orden at hun spurte meg om slikt (jeg var 17 år på det tidspunktet). 

Nå:
Jeg tror det har klikket for henne igjen. Hun ble innlagt på sykehus med et brev der det stod nyresvikt og immunsvikt. Hun ble skrevet ut dagen etterpå og var inne igjen ca. en uke etterpå (hun sa det var en årsak, men det viste seg at det ikke var det og de fant ikke noe galt - hun fikk væske og ut dagen etterpå. Årsaken hun påstod at det var er veldig dødelig og det har hun hatt før). Jeg var med henne til legen og han la henne inn for utredning, men der ble hun sendt hjem etter noen dager. Jeg var i kontakt med sykehuset da hun påstod at hun hadde feil på 12 blodprøver, men de sa det ikke stemte. Nå sier hun at hun har 29 blodprøver som er feil. Hun har bedt om utskrifter og sendt bilder av disse - og jeg kan kun se at 4 blodprøver er utenfor referanseverdi. Hver dag mener hun det feiler henne noe nytt. Hun tar bilder av mange symptomer hun mener hun har, men for oss andre ser ikke bildene unormale ut. Hun beskriver nye symptomer hele tiden og mener hun har hatt disse siden jul (jeg snakker med henne hver dag, og hun har ikke nevnt dette før - kun etter hun ble innlagt første gangen med det brevet der det stod nyresvikt og immunsvikt). Hun mener nå at helsevesenet gir henne piller for å drepe henne så hun ikke kan gå til sak, så mente hun her om dagen at de prøvde å forsinke prosessen så hun skulle dø av sykdommen uten å rekke noen rettssak og hun snakker ofte om å ta livet sitt. Hun manipulerer og lyger hele tiden. Når jeg snakker med sykehuset sier de at hun har sagt noe HELT annet der og at tingene hun sier ikke stemmer.

Jeg mener kanskje hun i tillegg til en evt. psykose kan ha fått munchausen selv. 

Hun er ufør og har hele livet vært ekstremt opptatt av sykdom. Hun er også overbevist om at jeg lider av det samme som henne og at vi begge er utsatt for konspirasjoner. 

Et eksempel på hennes manipulering fra barndommen min:
Jeg og to venninner står i gangen, jeg vil ikke ha på lue. Hun klesser meg og begge vennene mine ser det.
Senere i uken spiser begge vennene hos meg og mamma sier ved middagsbordet: "herregud jeg forstår ikke hvordan folk kan bli fysisk med barna sine - det kunne jeg ALDRI gjort selv!!!". Og sånn er det HELE tiden, med ALT.

Guilt-tripping, ekstremt mas, invadering av personlig "space", manipulering, løgn, ville historier, konspirasjoner, sykelig opptatt av sykdom og seg selv. Hun googler og googler ALT mellom himmel og jord og som sagt feiler hun nye ting hver dag.

Jeg har prøvd å kontakte legekontoret hun bruker flere ganger og bedt fastlegen ringe meg etter råd fra sykehuset og legevakt, men han ringer meg ikke tilbake. Jeg er på bristepunktet og vet ikke om jeg orker mer. Min stefar er helt med på greiene hennes og er like koko som henne. Veldig tøffelhelt-type. Jeg aner ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Å bryte kontakt med henne ville sikkert vært bra på mange måter, men det klarer jeg ikke (og det er ikke aktuelt):
Jeg bryr meg om henne, er utrolig glad i henne, er bekymret for henne og føler at siden ingen andre ser det jeg ser (tydeligvis) så må jeg hjelpe henne. Det må jo være grusomt å ha det sånn, psykisk syk eller ei. Mye av problemet er jo også usikkerheten. Tenk hvis jeg tar feil. Jeg føler meg som verdens mest råtne menneske. Tenk om hun faktisk er så syk som hun sier også tenker jeg at hun er blitt gal.

Er det noen som vet noen steder jeg kan oppsøke for hjelp/råd/støtte/samtaler med andre som har opplevd lignende?
Har noen her opplevd lignende? Har noen tips til meg (utenom å bryte kontakten eller bare drite i alt sammen)?

Jeg har angst selv, og sliter en del for tiden med både det og sykdom (påvist, heldigvis, i mitt tilfelle :p). Jeg føler meg seriøst helt jævlig.

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

Synes du burde snakke med din egen fastlege om dette, og be om råd der. Ingen kjenner vel systemet bedre. 

Anonymkode: a7b5d...7d2

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes du burde snakke med din egen fastlege om dette, og be om råd der. Ingen kjenner vel systemet bedre. 

Anonymkode: a7b5d...7d2

Har gjort det..

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

Du googler "pårørende psykisk helse" og starter i en ende. Munchausen by proxy er en relativt sjelden sykdom som oftest (heldigvis) ender med at den forelder som har sykdommen ikke lengre har omsorg for barna, så hvor mange i din situasjon du finner vet jeg ikke. Men du finner garantert andre pårørende med erfaring både i forhold til hvordan du omgås din mor og hvilke ordninger som finnes der ute i forhold til grupper, telefoner e.l. 

I forhold til din mor: du må sette grenser for henne. Å ønske kontakt og å ha kontakt daglig er to helt ulike ting. Uansett hvor glad du er i noen så skylder du ingen å ødelegge helsa på dem. Tåler din personlige helse bare kontakt en gang i uka så er det helt ok. 

Anonymkode: a8ddb...fdd

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du googler "pårørende psykisk helse" og starter i en ende. Munchausen by proxy er en relativt sjelden sykdom som oftest (heldigvis) ender med at den forelder som har sykdommen ikke lengre har omsorg for barna, så hvor mange i din situasjon du finner vet jeg ikke. Men du finner garantert andre pårørende med erfaring både i forhold til hvordan du omgås din mor og hvilke ordninger som finnes der ute i forhold til grupper, telefoner e.l. 

I forhold til din mor: du må sette grenser for henne. Å ønske kontakt og å ha kontakt daglig er to helt ulike ting. Uansett hvor glad du er i noen så skylder du ingen å ødelegge helsa på dem. Tåler din personlige helse bare kontakt en gang i uka så er det helt ok. 

Anonymkode: a8ddb...fdd

ok, men jeg vet jo ikke hva hun faktisk har eller ikke har? hun nekter jo fullstendig for alt selv.. så vet ikke hvordan det blir da?
er klar over det med munchausen by proxy, at det er sjeldent, men jeg skjønner ikke hva annet det kan være. det med røykingen var bare et av mange eksempler. 

jeg har prøvd mange ganger å sette grenser for henne. som oftest er det tydeligvis svigers som har sagt griller i hodet på meg, min mann nekter meg og er grusom/psykopat, jeg er psykotisk/empatiløs/psykopat/helt på bærtur etc. det blir fryktelig mye krangling og styr bare for småting. skjønner at jeg høres sutrete ut, jeg føler bare aldri noe er bra nok eller passer mamma sine behov og hun evner ikke å se at andre har andre behov enn henne igjen. mange ganger er det lettere å bare ta telefonen de 7 gangene hun kan ringe en dag, sette på høyttaler og komme med et "mm" i ny og ne enn å gidde å prøve å forklare noe annet. 

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

Du kan prøve å kontakte fastlegen hennes og melde bekymring. Avhengig av hvordan han vurderer henne kan han enten ta i mot informasjon eller kanskje gi deg litt råd og tilbakemeldinger (feks hvis hun har oppgitt deg som nærmeste pårørende). Hun høres jo ut som hun trenger kontakt med psykiatri, men om hun nekter selv er det vanskelig hvis hun ikke er klart til fare for seg selv eller andre. Eventuelt kan du prøve organisasjonen mental helse og få råd om hvordan du som pårørende kan forholde deg til henne, og kanskje hjelpe henne. 

Anonymkode: a803e...b69

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan prøve å kontakte fastlegen hennes og melde bekymring. Avhengig av hvordan han vurderer henne kan han enten ta i mot informasjon eller kanskje gi deg litt råd og tilbakemeldinger (feks hvis hun har oppgitt deg som nærmeste pårørende). Hun høres jo ut som hun trenger kontakt med psykiatri, men om hun nekter selv er det vanskelig hvis hun ikke er klart til fare for seg selv eller andre. Eventuelt kan du prøve organisasjonen mental helse og få råd om hvordan du som pårørende kan forholde deg til henne, og kanskje hjelpe henne. 

Anonymkode: a803e...b69

"Jeg har prøvd å kontakte legekontoret hun bruker flere ganger og bedt fastlegen ringe meg etter råd fra sykehuset og legevakt, men han ringer meg ikke tilbake."

Jeg ringte der for noen uker siden, kontoret ringte dagen etter og spurte om han hadde ringt, de fikk flere opplysninger og sa de skulle videreformidle det. Hørte ikke noe da. I går sendte jeg fastlegen hennes en sms (han var min lege i 18 år og jeg har privatnummeret hans (altså ikke sånn, jeg skjønner at det IKKE er greit, men jeg orker seriøst ikke mer) fra det og har brukt det en gang før og fått god hjelp da - altså den gangen hun ble katatonisk).

Ringte legevakten og de anbefalte å melde han til fylkeslegen, men samtidig har han vært min lege i 18 år og han var helt fantastisk - så det sitter langt inne for meg.

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

Er det et alternativ for deg å levere bekymringsmelding til fastlegen (siden han ikke ringer deg tilbake)? Du kan jo ta utgangspunkt i teksten din i tråden her,og levere utskrift i et brev til legekontoret. Uten samtykke fra din mor kan ikke legen dele opplysninger med deg, men du står fritt til å gi alle opplysninger du ønsker til lege og eventuelle andre hjelpere i systemet. 

Hvordan er hennes nettverk utenom deg og stefar?

Og så lurer jeg på om det i kommunen der du/hun bor finnes en avdeling for psykisk helse? Du kan finne kontaktinfo dit og melde bekymringen din for henne til dem også. 

Jeg kjenner at jeg blir mest opptatt av din situasjon her. Jeg synes du har mange gode refleksjoner, men som du sier er det vanskelig å sette grenser når hun krever så mye. Det vil antakelig være gull verdt å finne en støttegruppe, men kan det også være nyttig for deg med for eksempel psykolog, gruppeterapi el.l.? Har du tidligere fått hjelp til å håndtere dine erfaringer fra oppveksten? Hvordan er kontakten med din far? 

Du fremstår på ingen måte sutrete,det er lett å forstå at du er i en vanskelig posisjon her. Kjipt at din egen fastlege ikke virker å være til hjelp. 

 

Anonymkode: 5c7f2...2d3

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan prøve å kontakte fastlegen hennes og melde bekymring. Avhengig av hvordan han vurderer henne kan han enten ta i mot informasjon eller kanskje gi deg litt råd og tilbakemeldinger (feks hvis hun har oppgitt deg som nærmeste pårørende). Hun høres jo ut som hun trenger kontakt med psykiatri, men om hun nekter selv er det vanskelig hvis hun ikke er klart til fare for seg selv eller andre. Eventuelt kan du prøve organisasjonen mental helse og få råd om hvordan du som pårørende kan forholde deg til henne, og kanskje hjelpe henne. 

Anonymkode: a803e...b69

Forresten: Hun truer med å ta selvmord også overfor leger osv og hun snakker jo om disse ville tingene til de også, så skjønner ikke hvorfor de ikke agerer. Jeg kjenner min mor og vet at hun kan finne på å ta livet av seg selvom hun har truet med det først (som leger bruker som argument for at det ikke stemmer).

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Forresten: Hun truer med å ta selvmord også overfor leger osv og hun snakker jo om disse ville tingene til de også, så skjønner ikke hvorfor de ikke agerer. Jeg kjenner min mor og vet at hun kan finne på å ta livet av seg selvom hun har truet med det først (som leger bruker som argument for at det ikke stemmer).

Anonymkode: d6833...a5e

Du har rett, det er en myte at folk som snakker om selvmord er i mindre fare.  

Likevel er det jo ganske mye som skal til før det er mulig å tvangsinnlegge personer. Grunnen til at jeg tenkte det kunne være fint å få kommunen sin avdeling for psykisk helse på banen (eller annen kommunal oppfølgingsinstans) er at de kan prøve å på en litt "mykere" måte å tilnærme seg henne og få en relasjon til henne, for å komme i posisjon til å hjelpe. 

 

Anonymkode: 5c7f2...2d3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er det et alternativ for deg å levere bekymringsmelding til fastlegen (siden han ikke ringer deg tilbake)? Du kan jo ta utgangspunkt i teksten din i tråden her,og levere utskrift i et brev til legekontoret. Uten samtykke fra din mor kan ikke legen dele opplysninger med deg, men du står fritt til å gi alle opplysninger du ønsker til lege og eventuelle andre hjelpere i systemet. 

Hvordan er hennes nettverk utenom deg og stefar?

Og så lurer jeg på om det i kommunen der du/hun bor finnes en avdeling for psykisk helse? Du kan finne kontaktinfo dit og melde bekymringen din for henne til dem også. 

Jeg kjenner at jeg blir mest opptatt av din situasjon her. Jeg synes du har mange gode refleksjoner, men som du sier er det vanskelig å sette grenser når hun krever så mye. Det vil antakelig være gull verdt å finne en støttegruppe, men kan det også være nyttig for deg med for eksempel psykolog, gruppeterapi el.l.? Har du tidligere fått hjelp til å håndtere dine erfaringer fra oppveksten? Hvordan er kontakten med din far? 

Du fremstår på ingen måte sutrete,det er lett å forstå at du er i en vanskelig posisjon her. Kjipt at din egen fastlege ikke virker å være til hjelp. 

 

Anonymkode: 5c7f2...2d3

Det var det jeg trodde jeg prøvde da jeg ringte. Haha. Problemet med brev er at det journalføres og hun jobber på spreng for å få hele journalen sin så akkurat nå tror jeg det er lite lurt. Om hun finner ut at jeg tenker som jeg gjør, føler jeg meg 99% sikker på at hun tar livet av seg i affekt (basert på at hun er sykelig opphengt i meg og alltid har vært det, ingen andre er verdt hennes tid utenom meg, jeg er fantastisk - også brukt som hersketeknikker daglig selvfølgelig - men jeg tror dessverre at hun faktisk er så opphengt i meg og avhengig av meg som hun hele tiden gir uttrykk for - på et kvelende nivå). Vurderte å skrive tydelig på sms hva det går i, men i samtale med legekontoret snakket vi om både bipolar, psykose, munchausen og diverse. Jeg fortalte det drøyeste av det vi har opplevd gjennom årene og det burde være mer enn god nok grunn til at legen skulle reagere.

Hun har to venninner (som også er venninner med hverandre). Hun ene ringte meg flere ganger forrige gang dette skjedde og jeg har snakket med henne to ganger etter hun begynte på igjen. Hun ser det samme som meg og er veldig bekymret, som meg. Men som meg, føler hun seg også rådvill. Men tenker nå at jeg kanskje kan foreslå at hun OGSÅ kan melde bekymring til legekontoret hennes for da er vi iallefall to om å se det samme. Kan høre med henne iallefall. Ellers har hun en tredje venninne utenom disse, men hun er alvorlig psykisk syk og de sees veldig sjeldent. Resten av tiden sin bruker hun på svigerforeldre (som også er syke, noe hun virker til å elske) og stefaren min sin tante som er syk med uhelbredelig kreft. Noe jeg tror har vært medvirkende årsak til dette. Hun har brukt enormt mye tid og energi på å hjelpe disse syke i svigerfamilien og jeg har sagt lenge at det kommer til å smelle snart. Hun er ufør og har vært det i over 20 år, så dessverre ikke noe nettverk utenom dette. Hun har brent alle broer til mange tidligere venner, familie og min far sin familie (de fleste i vår egen og på pappa sin side sier hun er klin sprø - og dette før det faktisk bikket helt over også).

Kommunen hennes har det ja, men da jeg kontaktet disse ble jeg bedt om å gå via fastlegen hennes (er det virkelig normalt å vite hvem alles fastleger er?). Men ja, føler alt stopper opp pga. legen hennes dessverre.

Tusen takk for støttende kommentar. Jeg har gått til psykolog tidligere i mitt liv, og jeg har også benyttet meg av angstringen (selvhjelpsgruppe). Jeg ba om henvisning til psykolog for en liten tid tilbake da jeg føler meg veldig presset og dratt i alle ender for tiden med min egen helse og mine egne problemer på toppen av dette med mamma. Har vel fått noe hjelp tidligere også, men har vel også opplevd et evig diagnosejag så lenge jeg har gått til psykolog. Da jeg bodde hjemme hos mamma fikk jeg 16 ulike psykiatriske diagnoser (selvfølgelig med god hjelp fra mamma), men alle disse er fjernet og jeg har ikke slått ut på annet enn angst i de 8 årene jeg har bodd for meg selv. 

Min far er et kapittel for seg selv. Vil ikke involvere seg, liker best å ha skylappene på, ikke interessert i å ha kontakt og ellers lite støtte å hente der. Ser han en gang i året (julebesøk) og ellers en og annen telefonsamtale i løpet av året om det har skjedd noe helt spesielt.

Tusen takk for at dere prøver å hjelpe til tross for en umulig og vanskelig situasjon det nok er vanskelig å finne en løsning på!

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du har rett, det er en myte at folk som snakker om selvmord er i mindre fare.  

Likevel er det jo ganske mye som skal til før det er mulig å tvangsinnlegge personer. Grunnen til at jeg tenkte det kunne være fint å få kommunen sin avdeling for psykisk helse på banen (eller annen kommunal oppfølgingsinstans) er at de kan prøve å på en litt "mykere" måte å tilnærme seg henne og få en relasjon til henne, for å komme i posisjon til å hjelpe. 

 

Anonymkode: 5c7f2...2d3

Min mor er veldig affektstyrt - slår og sparker og tar kvelertak når hun er sint, skader seg selv, tar for mye piller for å regulere følelser etc. Ettersom hun har skapet fullt av A-preparater og bor like ved det mest attraktive stedet å ta selvmord i byen vi bor i har jeg ingen problemer med å tro at hvis noe ikke går hennes vei nøler hun ikke med å ta livet sitt. I verste fall for å ta "hevn" på "systemet".

Ja, er klar over det med tvangsinnleggelse. Ang. kommunen sin avdeling fikk jeg som nevnt i innlegget etter ditt at de ba meg ta kontakt med fastlege. Håpte på bedre svar ettersom hun har vært der før da hun var katatonisk og psykotisk sist.

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir muligens langt, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Litt bakgrunn:
Jeg er enebarn. Min mor og far gikk fra hverandre tidlig (han orket henne ikke mer). Min mor ble syk når jeg var rundt 1 år og har vært det siden. Det har vært utallige diagnoser og utallige timer, dager, uker tilbragt på sykehus. Det kan fremstå som at hun har lidd av "munchausen by proxy" da jeg var barn - blant annet røykte hun voldsomt mye både når hun var gravid, når jeg var liten og det til tross for at jeg hadde astma og flere ganger hadde vært i ferd med å dø. Hun sa til min far at legen anbefalte henne å røyke pga. magen hennes og for å styrke mine lunger. I tillegg har hun hele mitt liv jobbet aktivt med å skaffe meg diagnoser, både fysisk og psykisk. Hun forteller meg hver eneste dag og har gjort det store deler av livet mitt at jeg feiler ditt og datt og når jeg ikke feiler de tingene hun sier blir hun forbanna og mener helsevesenet bare er en konspirasjon. Jeg mistenker at hun er bipolar, kanskje borderline og at hun har mange narsissistiske og/eller psykopatiske trekk. Ekstremt manipulerende. Helt ekstremt.

Forrige gang:
For noen år siden ble hun veldig syk i forbindelse med en annen sykdom. Hun var inn og ut av sykehus og legene forstod ikke hva som var galt. Noe galt fant de, men til slutt endte hun katatonisk på psykiatrisk avdeling og jeg mener også at hun har vært psykotisk. Hun mente hun snakket med de indre organene sine, at hun kommuniserte telepatisk med meg, venninner osv. Hun spurte meg om jeg kunne holde puten over så hun døde. Dagen etter ble hun rasende fordi jeg sa jeg ikke syns det var i orden at hun spurte meg om slikt (jeg var 17 år på det tidspunktet). 

Nå:
Jeg tror det har klikket for henne igjen. Hun ble innlagt på sykehus med et brev der det stod nyresvikt og immunsvikt. Hun ble skrevet ut dagen etterpå og var inne igjen ca. en uke etterpå (hun sa det var en årsak, men det viste seg at det ikke var det og de fant ikke noe galt - hun fikk væske og ut dagen etterpå. Årsaken hun påstod at det var er veldig dødelig og det har hun hatt før). Jeg var med henne til legen og han la henne inn for utredning, men der ble hun sendt hjem etter noen dager. Jeg var i kontakt med sykehuset da hun påstod at hun hadde feil på 12 blodprøver, men de sa det ikke stemte. Nå sier hun at hun har 29 blodprøver som er feil. Hun har bedt om utskrifter og sendt bilder av disse - og jeg kan kun se at 4 blodprøver er utenfor referanseverdi. Hver dag mener hun det feiler henne noe nytt. Hun tar bilder av mange symptomer hun mener hun har, men for oss andre ser ikke bildene unormale ut. Hun beskriver nye symptomer hele tiden og mener hun har hatt disse siden jul (jeg snakker med henne hver dag, og hun har ikke nevnt dette før - kun etter hun ble innlagt første gangen med det brevet der det stod nyresvikt og immunsvikt). Hun mener nå at helsevesenet gir henne piller for å drepe henne så hun ikke kan gå til sak, så mente hun her om dagen at de prøvde å forsinke prosessen så hun skulle dø av sykdommen uten å rekke noen rettssak og hun snakker ofte om å ta livet sitt. Hun manipulerer og lyger hele tiden. Når jeg snakker med sykehuset sier de at hun har sagt noe HELT annet der og at tingene hun sier ikke stemmer.

Jeg mener kanskje hun i tillegg til en evt. psykose kan ha fått munchausen selv. 

Hun er ufør og har hele livet vært ekstremt opptatt av sykdom. Hun er også overbevist om at jeg lider av det samme som henne og at vi begge er utsatt for konspirasjoner. 

Et eksempel på hennes manipulering fra barndommen min:
Jeg og to venninner står i gangen, jeg vil ikke ha på lue. Hun klesser meg og begge vennene mine ser det.
Senere i uken spiser begge vennene hos meg og mamma sier ved middagsbordet: "herregud jeg forstår ikke hvordan folk kan bli fysisk med barna sine - det kunne jeg ALDRI gjort selv!!!". Og sånn er det HELE tiden, med ALT.

Guilt-tripping, ekstremt mas, invadering av personlig "space", manipulering, løgn, ville historier, konspirasjoner, sykelig opptatt av sykdom og seg selv. Hun googler og googler ALT mellom himmel og jord og som sagt feiler hun nye ting hver dag.

Jeg har prøvd å kontakte legekontoret hun bruker flere ganger og bedt fastlegen ringe meg etter råd fra sykehuset og legevakt, men han ringer meg ikke tilbake. Jeg er på bristepunktet og vet ikke om jeg orker mer. Min stefar er helt med på greiene hennes og er like koko som henne. Veldig tøffelhelt-type. Jeg aner ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Å bryte kontakt med henne ville sikkert vært bra på mange måter, men det klarer jeg ikke (og det er ikke aktuelt):
Jeg bryr meg om henne, er utrolig glad i henne, er bekymret for henne og føler at siden ingen andre ser det jeg ser (tydeligvis) så må jeg hjelpe henne. Det må jo være grusomt å ha det sånn, psykisk syk eller ei. Mye av problemet er jo også usikkerheten. Tenk hvis jeg tar feil. Jeg føler meg som verdens mest råtne menneske. Tenk om hun faktisk er så syk som hun sier også tenker jeg at hun er blitt gal.

Er det noen som vet noen steder jeg kan oppsøke for hjelp/råd/støtte/samtaler med andre som har opplevd lignende?
Har noen her opplevd lignende? Har noen tips til meg (utenom å bryte kontakten eller bare drite i alt sammen)?

Jeg har angst selv, og sliter en del for tiden med både det og sykdom (påvist, heldigvis, i mitt tilfelle :p). Jeg føler meg seriøst helt jævlig.

Anonymkode: d6833...a5e

Dette høres ut som den verste sorten av kvinner generelt. Jeg kjente igjen alle trekkene her du beskriver hos min ex kjøreste og søsteren hennes. Begge som jeg mistenker hadde borderline personelighetsforrstyrrelse. Det som går igjen og er fellesnevneren for dem er løgner, manipulasjon, ekstrem i humøret enten kjempeglad eller kjempesint. Kan lage et helvete ut av ingenting og være sur i flere dager for en fillesak. Andre ting jeg kommer på som du også sa var den dobbelmoralen og selvmotsigelsen. Du skrev det med at hun liksom aldri kunne slått ungene sine når hun selv gjør det. Akkurat som min ex. Husker hun kjefter på broren min og sa "eier du ikke respekt for de coksne eller'? Da hadde han tydeligvis vært litt frekk mot more  Men pussige er at exen min kaller moren for en fitte og hore bare hun taper i monopol. 

Jeg slo opp med henne for det der drittet gadd jeg rett og slett ikke. Det er et ORK å være sammen med folk som er bipolar . Bare løp. Løp laaaangt vekk.

De prøver forresten å gi deg dårlig samvitighet når du slår opp med dem og bruker manipuleribg, løgner og trusler for at du ikke skal gå. Regner med din mor gjore noe av det samme mot din far

Anonymkode: afb7a...3f3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ut som den verste sorten av kvinner generelt. Jeg kjente igjen alle trekkene her du beskriver hos min ex kjøreste og søsteren hennes. Begge som jeg mistenker hadde borderline personelighetsforrstyrrelse. Det som går igjen og er fellesnevneren for dem er løgner, manipulasjon, ekstrem i humøret enten kjempeglad eller kjempesint. Kan lage et helvete ut av ingenting og være sur i flere dager for en fillesak. Andre ting jeg kommer på som du også sa var den dobbelmoralen og selvmotsigelsen. Du skrev det med at hun liksom aldri kunne slått ungene sine når hun selv gjør det. Akkurat som min ex. Husker hun kjefter på broren min og sa "eier du ikke respekt for de coksne eller'? Da hadde han tydeligvis vært litt frekk mot more  Men pussige er at exen min kaller moren for en fitte og hore bare hun taper i monopol. 

Jeg slo opp med henne for det der drittet gadd jeg rett og slett ikke. Det er et ORK å være sammen med folk som er bipolar . Bare løp. Løp laaaangt vekk.

De prøver forresten å gi deg dårlig samvitighet når du slår opp med dem og bruker manipuleribg, løgner og trusler for at du ikke skal gå. Regner med din mor gjore noe av det samme mot din far

Anonymkode: afb7a...3f3

Hehe, ja, dette høres ut som min mor. Og dette er jeg jo sånn sett vant til, dessverre. Hvor trist det enn høres ut. Hele oppveksten min har vært sånn og inntil jeg flyttet hjemmefra trodde jeg jo iallefall en del av det var normalt.

Bra du kom deg bort fra henne!

Er veldig bevisst på hvordan hun er og føler jeg har klart å takle henne greit inntil hun nå bikket over og ble mer i kategorien "spik spenna gæren" som hun ville sagt selv. Konspirasjonene og virkelighetsbristene blir bare for mye i et allerede overfylt glass. Men som jeg skriver er det dessverre ikke et alternativ å bryte kontakt. Kunne ønske jeg klarte det, eller at det ble gjort for meg av barnevernet eller min usympatiske far da jeg var barn - men slik ble det ikke, og hvor enn tåpelig det høres ut klarer jeg ikke gjøre det mot henne. 

Og ja, hun gjorde en del av det samme mot min far. Vet om et tilfelle for eksempel, der hun spurte min far hvorfor han aldri ga henne smykker osv. Så kjøpte han et gullsmykke med hjerte og forbokstavene deres med + mellom til bursdagen. Da hun fikk det sa hun: "ja og hva i helvete skal jeg med et smykke??? har da smykker fra før!!!"... Klassisk, dessverre.

Anonymkode: d6833...a5e

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Jeg har prøvd å kontakte legekontoret hun bruker flere ganger og bedt fastlegen ringe meg etter råd fra sykehuset og legevakt, men han ringer meg ikke tilbake."

Jeg ringte der for noen uker siden, kontoret ringte dagen etter og spurte om han hadde ringt, de fikk flere opplysninger og sa de skulle videreformidle det. Hørte ikke noe da. I går sendte jeg fastlegen hennes en sms (han var min lege i 18 år og jeg har privatnummeret hans (altså ikke sånn, jeg skjønner at det IKKE er greit, men jeg orker seriøst ikke mer) fra det og har brukt det en gang før og fått god hjelp da - altså den gangen hun ble katatonisk).

Ringte legevakten og de anbefalte å melde han til fylkeslegen, men samtidig har han vært min lege i 18 år og han var helt fantastisk - så det sitter langt inne for meg.

Anonymkode: d6833...a5e

Send han et brev og adresser det til legekontoret. Jeg gjorde det da min mor hadde problem og det gikk ikke mange dagene før han tok kontakt med henne. Han sa selvsagt ikke at han hadde fått brev fra meg.

Anonymkode: a2998...d0c