7-åring som er sint hver dag

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne ha innspill til hvordan å takle en flink og oppegående, men ofte sint og sur jente. Hun har alltid vært veldig bestemt, fra hun var baby, men nå virker det som episodene med trass og sinne kommer omtrent hver eneste dag, og dager vi prøver å gjøre fine og hyggelige, ender med trass og bråk. Jeg synes oppførselen hennes blir verre og verre, både overfor oss foreldre, lillebror, og venninnene, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å snu det.

Eksempler på situasjoner der ting skjærer seg:

Hun er ute med en venninne, venninnen finner noe på bakken, min datter mener at de skal dele på det hun fant, og blir sur og løper hjem.

Vi kjører bil en kort tur til butikken, og hun vil ha på en barneCD. Når vi sier at vi ikke setter på musikk for det er bare 2 minutt å kjøre, nekter hun å godta det, og mister nesten sans og samling i baksetet, så vi må snu bilen og kjøre hjem igjen der hun hyler og hyler, og vi må sende henne opp på rommet for det er helt umulig å prate med henne.

Det kan være at hun har lyst på is og jeg sier nei, og det godtar hun ikke. Den minste ting kan føre til bråk. Det er jo vanlig når barna er små, men hun går i andre klasse!

Vi vet at man skal snakke med barna om situasjonene. Det hun ofte sier når hun har roet seg litt, er det tydelig at hun oppfatter seg selv som meget urettferdig behandlet. Når vi snakker om situasjonene, velter alle følelsene opp i henne igjen, og vi er tilbake i trass-anfallet.

Jeg spør om det er noe som har skjedd på skolen, eller med venninnene, som gjør at hun er stresset eller lei seg, men hun nekter for dette. Hun synes bare at VI foreldrene er dumme og urettferdige. Hun har en "hemmelig" bok der hun skriver om hvor dumme vi er, det fungerer kanskje som en terapeutisk øvelse for henne, så det er greit for meg.

Jeg lurer på om vi er for strenge når vi ikke gir etter for henne i trass-situasjonene. Både jeg og mannen er veldig konsekvente, og hun har ofte mistet privilegier på grunn av oppførselen sin. Men hun bryr seg ikke om det. Bryr seg ikke om å miste ipad-rettigheter i en uke eller to, eller at hun ikke får bli med på den planlagte kinoturen likevel. Bør vi mykne opp litt? De få gangene (en eller to i løpet av et par-tre år...) vi har gitt litt etter og ikke tatt kampen, for å teste ut det, ser jeg at hun nyter å ha "vunnet kampen". Da kan hun si rett ut "Ha ha, nå slapp jeg å legge meg tidlig selv om jeg ikke hørte etter" på en veldig triumferende måte. Det føles heller ikke bra.....

Ellers er hun flink og hyggelig, hun er veldig skoleflink og bruker kort tid på lekser, og jeg tenker kanskje at hun har litt for få utfordringer i livet. Det er helt uforutsigbart når disse "anfallene" kommer. Ofte vet vi ikke engang hva vi har gjort "galt", hun er bare blitt kjempesur og nekter å gå ut av bilen etter vi har parkert, for eksempel.

Anonymkode: 8a439...8b7

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det blir riktig å gi etter når konflikten først er i gang (med mindre hun har gode argumenter som dere ikke hadde tenkt på), men kanskje dere kunne være litt flinkere til å velge hvilke kamper dere vil ta på forhånd? For eksempel er det greit å bestemme at hun ikke får is hver gang dere er på butikken og at hun skal legge seg i fornuftig tid. Men må dere ta kampen om lydbok i bilen? Kanksje dere detaljstyrer litt vel mye?

Anonymkode: 11d8a...320

[Gjest Froning]

Fikk hun mulighet til å lære å takle følelsene som er assosiert med å ikke få viljen sin fra hun var baby?

Har lest at foreldre som distraherer barna sine fra å utforske det negative ved det mennesklige følelsesspektere kan ende opp som veldig utagerende(tanken er jo god fra foreldrene sin side.....). Grunnen til dette er at de ønsker å distrahere seg selv fra naturlige følelser de ikke vet hvordan de skal håndtere.

Jeg er ingen ekspert. Lykke til uansett

[AnonymBruker]

Her ville jeg tatt kontakt med psykolog for utredning. Slik du beskriver henne har hun en skjevutviklet rettferdighetssans. Dette kan utvikle seg til en antisosial diagnose i voksen alder. Jeg ville nok tatt tak i det nå, heller enn å håpe på at hun vokser det av seg, som også er en mulighet.

Anonymkode: e8d96...033

[AnonymBruker]

Takk for innspill!

Ja, mulig vi detaljstyrer litt vel mye. Det er ikke utenkelig. Skal prøve å bli litt rundere i kantene - i enkelte situasjoner, FØR trasset/raseriet oppstår. For når kampen først har kommet, må vi jo bare ta den.

Jeg er nok ikke så flink til å "snakke om følelser" med barna mine, mulig vi ikke har utrustet dem med evne til å håndtere vanskelige situasjoner. Hun har jo en bror, han krangler sjelden, og har en mye mildere personlighet. De er rake motsetninger der.

Når raseriet står på som verst, er jeg også redd for at dette er noe mer enn bare det som er normalt for barn. Det er som om ingenting går inn på henne. Hun gråter ofte av sinne, men aldri pga at hun er trist. Kjenner igjen mye av meg selv i henne, men jeg holdt raseriet inni meg, mens hun roper det ut til verden... Lurer på hva psykologer gjør med barn i hennes situasjon. Skal absolutt ha det i bakhodet dersom dette fortsetter inn i neste skoleår.

Anonymkode: 8a439...8b7

[AnonymBruker]

Sover hun nok?

Vi har en 6 åring som alltid har vært "verdens enkleste". Men dersom hun en natt har sovet for lite kjenner vi henne nesten ikke igjen, da blir hun sur og tverr dagen etter, mot alle. Dette er noe som har kommer de siste månedene.

Kanskje dere har samme problemet?

Anonymkode: b294c...0b2

[BlendaSensitive]

Først ville jeg undersøkt at hun er frisk og rask, samt som AB over skriver, får nok søvn. Og rett mat.

 

Vi har også en viljesterk unge, men vi forsøker velge våre kamper med omhu. Ikke alt er verdt å kjempe for absolut hele tiden.

Hos oss blir det verre (stort skrik og hyl for bagateller) om vår yngste er trøtt, sulten, på vei til å bli syk. Dessuten ble det myyyye bedre her da en "stille astma" ble medisinert. Nå er utbruddene mye sjeldnere og lettere å forstå - ikke alltid like ulogisk lengere. 

 

 

ps. boken "barn som bråker" skriver mye om viljesterke barn! Den får en virkelig til å tenke over egen oppførsel og årsak til "bråk". 

http://www.bokus.com/bok/9789127141988/barn-som-brakar-att-hantera-kanslostarka-barn-i-vardagen/

[Snowbrigade]

Ellers kan man jo også prøve positiv forsterkning i større grad, kombinert med mer ignorering enn straff. Altså, i den grad det lar seg gjøre, stå på kravene uten å bli irritert eller straffe for mye.

Dere trenger ikke nødvendigvis sende opp på rommet når hun utagerer pga noe annet (feks at hun ikke fikk is), forbli så rasjonell som mulig Selv når hun blir sint ("du vet jo at du ikke får is rett før middag"), Men samtidig forståelsesfull ("jeg skjønner at du hadde lyst på is nå, og jeg hadde også det, men da orker vi ikke middag." "Jeg forstår at dette kan føles urettferdig, men vi sa aldri at vi skulle høre på denne cden nå, og av og til må vi også få bestemme musikken. Du bestemte jo på turen igår?").

Samtidig må dere prøve å legge ekstra merke til de gangene hun kunne blitt skuffet men ikke utagerer, og bli oppriktig positiv over det. Altså komme henne litt i forkjøpet, slik at hun kanskje lærer seg at det oftere skjer bedre ting om hun ikke reagerer kraftig. Dette spesielt om hun uttrykker skuffelse uten å slå seg vrang. Feks hvis dere ikke rekker noe hun gjerne skulle gjort, og hun godtar det, så si med en gang at du er takknemlig for at hun tar det så greit, og spør om hun i det minste vil gjøre noe annet koselig, feks kjøre innom og kjøpe en is osv.

De fleste vil jo bare bli sett og verdsatt, hun føler sikkert ikke at hun blir det, og kobler det ikke nok til oppførelseb. og belønninger man ikke er lovet på forhånd fungerer mye bedre på underbevisstheten enn både straff og lovnader. Lykke til!

[AnonymBruker]

Nå har vi bare en mammas beskrivelse av situasjonen. 

Hvordan ville en observerende person utenfra oppfatte situasjonene før bråket starter? 

Jeg tror nøkkelen kan ligge i hvordan dere i forksnt legger opp løpet i hva som skal skje, nemlig med å innvolvere og innkludere barnet i kommende hendelser. Ikke bare bestemme at nå sksl vi på butikken slik dere kunne gjøre når dere bar jenta med dere. Planlegging og forutdigbarhet pleier være gode verktøy for barn som trenger medbestemmelse og forutsigbarhet for å føle seg trygge.

Anonymkode: d0a94...1d2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok ikke så flink til å "snakke om følelser" med barna mine, mulig vi ikke har utrustet dem med evne til å håndtere vanskelige situasjoner. Hun har jo en bror, han krangler sjelden, og har en mye mildere personlighet. De er rake motsetninger der.

Nå blir jeg også litt betenkt over hva søsterens "sterke vilje" og egosentriske oppfatning av rettferdighet kan gjøre i forholdet til broren. Hvis hun får gjennom denne skjeve viljen sin, så er det han som med rette kan, og bør, føle seg urettferdig behandlet. Men fordi han er en mild person, så sier han lite?

Viktigheten av å "snakke om følelser" er kanskje overdrevet. Det som betyr noe er at barnet opplever at det har et emosjonelt rom med minst én av omsorgspersonene. Det må være en voksenperson som er tilgjengelig til å snakke åpent og fritt med, ikke bare om følelser, men alt barnet ønsker å meddele. Et barn skal ikke være fysisk alene over lang tid, minst like viktig er det at barnet ikke er emosjonelt alene. Det er da det oppstår problemer i det indre liv.

Ingen foreldre er perfekte, heldigvis er ikke det nødvendig heller. Det holder at omsorgen er tilstrekkelig god. Når barnet viser en skjevutvikling, så kan det indikere at omsorgen ikke har vært god nok. Men det kan like gjerne være at barnet har spesielle utfordringer, som kan være vanskelig å se. Vanligvis er foreldrene selv de beste til å se når det er dem eller barnet som trenger hjelp.

Anonymkode: e8d96...033