Å være innlagt..

[Skadeskutt]

Noen som har vært innlagt over lengre tid som vil fortelle hvordan det gikk å komme hjem til seg selv? Gjerne også hva dere var innlagt for. 

Jeg har vært innlagt på akuttpost på frivillig tvang (underlagt rammene for tvungent psykisk helsevern) i nesten 6,5 mnd. med diagnosen alvorlig atypisk og behandlingsresistent depresjon. Jeg er langt fra frisk, men jeg er mer stabil og kan ikke bli værende på institusjon for alltid, så nå skrives jeg snart ut. Har hatt en del permisjoner de siste tre ukene. Jeg visste det ville bli en utfordring, men ikke at det ville bli så fryktelig vanskelig som det faktisk er. Jeg har i tillegg den siste uken gradvis falt ned i en kraftig nedtur og begynner å føle at jeg mister kontrollen og blir mer ustabil igjen. 

Hva gjorde dere for å holde ut når dere kom hjem? Jeg trener mye, lager mat, prøver å gjøre husarbeid, men sliter med tiltakslyst når jeg er dårlig. Jeg prøver også å være sosial og skal etter avtale med arbeidsgiver begynne å komme på jobb 3-4 timer to formiddager i uken om to uker. I tillegg har jeg barn som jeg har samvær med og hvor samværet gradvis skal økes etter hvert som jeg blir bedre. Men det hjelper ikke. Jeg sliter så veldig mye når jeg er alene hjemme. Har fortsatt ikke klart å være hjemme en hel ettermiddag/kveld og natt uten å ty til destruktive mestringsstrategier (har klart å holde meg unna selvskading, men har en del andre destruktive metoder også). 

Jeg er fryktelig fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får et veldig bra ettervern fra både spesialisthelsetjenesten og fastlege, men mesteparten av tiden er jeg jo overlatt til meg selv. 

Har for øvrig kommet meg ut av moderate depresjoner flere ganger før, så jeg er "erfaren" når det gjelder hvilke tiltak som må til for å motarbeide depresjonen, men denne alvorlige depresjonen vil bare ikke slippe taket til tross for alle mulige tiltak og nå tung medisinering. 

Endret 12. juni 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Først; ❤ 

Ser at du får et bra tilbud av spesialisthelsetjenesten og ettervern. Kunne det vært mulig å se om det var mulighet for noe i tillegg; f.eks bydel/kommune? Og en kriseplan hvor du har noen du kan kontakte særlig på kveld/natt? 

Heier på deg ❤

Anonymkode: 68639...063

[Skadeskutt]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først; ❤ 

Ser at du får et bra tilbud av spesialisthelsetjenesten og ettervern. Kunne det vært mulig å se om det var mulighet for noe i tillegg; f.eks bydel/kommune? Og en kriseplan hvor du har noen du kan kontakte særlig på kveld/natt? 

Heier på deg ❤

Anonymkode: 68639...063

Takk.

Jeg kunne fått oppfølging av oppfølgingstjenesten i kommunen ja, men det utgår dessverre da jeg jobber i den sektoren selv. Jeg har en slags kriseplan, men det er i grunn bare fastlege evt. ringe og be om opphold på den brukerstyrte plassen jeg har på distriktspsykiatrisk senter. Det er et opphold på maks fem dager hver gang, men de har bare to brukerstyrte plasser så man er ikke garantert plass når man trenger det. Noen ganger er det ledig og en får komme på dagen, mens andre perioder er det visst flere uker ventetid. Så da er det evt å komme tilbake til akuttposten, men da må jeg være dårligere enn ved innskriving på DPS da det er et lavterskeltilbud som er ment å være forebyggende for man blir veldig dårlig. Ved akuttposten har jeg riktignok lavere terskel for innleggelse enn andre uten slik forhistorie, men må jo likevel få henvisning osv. 

Har ikke blitt henvist til akutt ambulant team siden jeg skal gå ukentlig til VOP, følges opp av fastlege og har brukerstyrt plass på DPS. Så føler vel i grunn jeg har det som er tilgjengelig. Minus oppfølging av kommunen noe som blir vanskelig da vi jobber i samme sektor (samme bygg, jeg jobber på basen i to etasjer, de er mobile og har sin plass i en etasje, men vi har felles medisinrom, felles kursing, julebord osv.) så det er dessverre utelukket.

[Simbyxor]

Så interessant hvordan en hjemkomst kan være så forskjellig. For det første: Bra at du sysselsetter deg selv. Det er nok veldig lurt! Se gjerne på serier på tv om du liker det. Hva annet interesserer deg, hagearbeid? Strikking? Jogging? Liker du hunder (å være hundelufter er en fin greie for de som liker hunder)?

Å ha noe og drive med, som man liker, er gjerne noe som retter fokus mot noe annet enn depresjon og selvdwstruksjon. 

Har du en støttekontakt/kan du få det? 

Min hjemkomst (jeg var ikke lagt inn så lenge som deg, og for langt fra det samme - fysisk sykdom hos meg) var fantastisk. 

Det er en lang historie med meg, men alt som skjedde på sykehuset var så forferdelig, så det å få komme hjem var så sterkt og vidunderlig at jeg satt i koma og bare kjente på en overveldende glede jeg aldri har kjent før eller siden. Tårevåt. Det å kunne hinke seg en runde i hagen var som å oppdage verden på ny.

Derfor sier jeg at det er interessant. Jeg ser kontrasten så tydelig. Og er glad for at du ikke opplevde slikt jeg opplevde da du var innlagt borte fra hjemmet og kjente og kjære.

Men sysselsetting er fint. 

[Skadeskutt]

1 time siden, Simbyxor skrev:

Så interessant hvordan en hjemkomst kan være så forskjellig. For det første: Bra at du sysselsetter deg selv. Det er nok veldig lurt! Se gjerne på serier på tv om du liker det. Hva annet interesserer deg, hagearbeid? Strikking? Jogging? Liker du hunder (å være hundelufter er en fin greie for de som liker hunder)?

Å ha noe og drive med, som man liker, er gjerne noe som retter fokus mot noe annet enn depresjon og selvdwstruksjon. 

Har du en støttekontakt/kan du få det? 

Min hjemkomst (jeg var ikke lagt inn så lenge som deg, og for langt fra det samme - fysisk sykdom hos meg) var fantastisk. 

Det er en lang historie med meg, men alt som skjedde på sykehuset var så forferdelig, så det å få komme hjem var så sterkt og vidunderlig at jeg satt i koma og bare kjente på en overveldende glede jeg aldri har kjent før eller siden. Tårevåt. Det å kunne hinke seg en runde i hagen var som å oppdage verden på ny.

Derfor sier jeg at det er interessant. Jeg ser kontrasten så tydelig. Og er glad for at du ikke opplevde slikt jeg opplevde da du var innlagt borte fra hjemmet og kjente og kjære.

Men sysselsetting er fint. 

Min store interesse er fysisk aktivitet, så det driver jeg med. Også har jeg noen serier jeg følger med på pluss at jeg prøver å være sosial. Så skal jo jobbing og samvær med ungene gradvis trappes opp. 

Jeg kan nok ikke få noen støttekontakt. Jeg får oppfølging poliklinisk, har brukerstyrt plass på DPS, men på grunn av egen arbeidsplass så kan jeg ikke benytte meg av det kommunale tilbudet hvor man får en kontakt som kommer hjem til en feks 1-2 ganger i uken. 

Det høres herlig ut å kjenne på en slik lykke. Det har jeg nok aldri kjent på før. Men der skilles kanskje fysisk og psykisk sykdom seg en del. Har skjedd veldig mye trasig den tiden jeg har vært innlagt også. Blant annet har jeg nesten mistet livet to ganger, grått ustanselig x antall ganger, ligget uendelige mange timer i senga og jeg har også hatt fysiske problemer med hjerte som har ført til daglige blodtrykkskontroller, mange EKGer, opphold på indremedisinsk for utredning osv. Osv. Men ja, samtidig har det vært en utrolig støtte å være innlagt. Jeg hadde ikke levd nå dersom jeg ikke hadde fått den hjelpen jeg har fått og jeg har lært fryktelig mye om meg selv. Men dessverre er jeg fortsatt alvorlig syk selv om jeg skal skrives ut. Jeg er kjemperedd for å være så mye alene og selv om jeg ikke ønsker å være her for "alltid" så har det vært en stor trygghet og støtte å ha gjennom denne fæle tiden. 

Veldig bra at du har kommet deg og blitt frisk. Vil tro det er utrolig kjipt å være innlagt over lang tid når man er mentalt frisk. Jeg har jo vært så sløv og inni min egen lille boble så jeg har knapt vært i stand til å kjede meg eller kjenne på alt jeg heller vil gjøre. Fra oktober og til nå er det meste av hukommelsen veldig tåkete, og februar husker jeg ikke i det hele tatt da jeg gjennomgikk elektrosjokkbehandling to ganger i uken noe som tar knekken på korttidshukommelsen. Oppførte meg som en dement person som glemte alt av samtaler, avtaler, hva jeg hadde gjort dagen før osv.

Jeg er nede i en helt intens depressiv grop nå. Seks dager til utskrivelse nå og jeg er helt i villrede. Hvordan skal dette gå...Men jeg må jo bare prøve så godt jeg kan. Det går jo ikke å fortsette å være innlagt. 

[Simbyxor]

39 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Min store interesse er fysisk aktivitet, så det driver jeg med. Også har jeg noen serier jeg følger med på pluss at jeg prøver å være sosial. Så skal jo jobbing og samvær med ungene gradvis trappes opp. 

Jeg kan nok ikke få noen støttekontakt. Jeg får oppfølging poliklinisk, har brukerstyrt plass på DPS, men på grunn av egen arbeidsplass så kan jeg ikke benytte meg av det kommunale tilbudet hvor man får en kontakt som kommer hjem til en feks 1-2 ganger i uken. 

Det høres herlig ut å kjenne på en slik lykke. Det har jeg nok aldri kjent på før. Men der skilles kanskje fysisk og psykisk sykdom seg en del. Har skjedd veldig mye trasig den tiden jeg har vært innlagt også. Blant annet har jeg nesten mistet livet to ganger, grått ustanselig x antall ganger, ligget uendelige mange timer i senga og jeg har også hatt fysiske problemer med hjerte som har ført til daglige blodtrykkskontroller, mange EKGer, opphold på indremedisinsk for utredning osv. Osv. Men ja, samtidig har det vært en utrolig støtte å være innlagt. Jeg hadde ikke levd nå dersom jeg ikke hadde fått den hjelpen jeg har fått og jeg har lært fryktelig mye om meg selv. Men dessverre er jeg fortsatt alvorlig syk selv om jeg skal skrives ut. Jeg er kjemperedd for å være så mye alene og selv om jeg ikke ønsker å være her for "alltid" så har det vært en stor trygghet og støtte å ha gjennom denne fæle tiden. 

Veldig bra at du har kommet deg og blitt frisk. Vil tro det er utrolig kjipt å være innlagt over lang tid når man er mentalt frisk. Jeg har jo vært så sløv og inni min egen lille boble så jeg har knapt vært i stand til å kjede meg eller kjenne på alt jeg heller vil gjøre. Fra oktober og til nå er det meste av hukommelsen veldig tåkete, og februar husker jeg ikke i det hele tatt da jeg gjennomgikk elektrosjokkbehandling to ganger i uken noe som tar knekken på korttidshukommelsen. Oppførte meg som en dement person som glemte alt av samtaler, avtaler, hva jeg hadde gjort dagen før osv.

Jeg er nede i en helt intens depressiv grop nå. Seks dager til utskrivelse nå og jeg er helt i villrede. Hvordan skal dette gå...Men jeg må jo bare prøve så godt jeg kan. Det går jo ikke å fortsette å være innlagt. 

Godt du har fått den hjelpen du trengte, da. Og det er vel en trygghet i å vite det at om du blir dårligere, så kan du få hjelp igjen? 

Jeg synes det er rart at legene mener du bør skrives ut når du så tydelig ikke føler deg klar for det selv.  Er det ikke noe rehabiliteringshjem du kan være på? 

Høres ut som du har vært gjennom mye. Hadde vært synd om du faller ned der igjen, men du skal ha creds for at det virker som du ønsker å stå på og prøve å fikse dette her  

Jeg er langt fra frisk, ble feilbehandlet bla.a. Sliter med senvirkninger, også psykisk. Så det ødela livet mitt i ganske stor grad. Men har utviklet et slags stockholmsyndrom i forhold til det som hendte  Så greier meg nok. 

Jeg tror du klarer deg fint hvis du virkelig går inn for det, men prøv å kjenne etter om du trenger hjelp eller ikke. Her jeg bor er det akuttmottak (dps) der "sånne som deg" kan få hjelp 24/7 og bli lagt inn og tatt vare på