Antidepressiv medisin, hvordan fungerer det?

[AnonymBruker]

For en uke siden begynte jeg med antidepressiv medisin i samråd med min lege. Jeg er litt usikker på hvordan det fungerer, og vil gjerne høre med noen som går/har gått på antidepressiva.

Merket dere plutselig at det fungerte? Merket dere det gradvis? Hvordan merket dere at det fungerte? Skjønte dere at de hadde virkning? Eller ble dere lettere til sinns uten å skjønne at det var medikamentene? Føles det "nye humøret" falskt? 

Jeg har ikke merket noe enda, verken virkning eller bivirkning. Legen sa at kvalme var vanlig, men jeg er stort sett alltid kvalm, så har ikke merket noen endring. Jeg har ikke økt dosen enda, skal øke til 10 mg i morgen.

Jeg er som dere skjønner litt spent på hvordan medisinen fungerer. 

Anonymkode: 6df92...e46

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en uke siden begynte jeg med antidepressiv medisin i samråd med min lege. Jeg er litt usikker på hvordan det fungerer, og vil gjerne høre med noen som går/har gått på antidepressiva.

Merket dere plutselig at det fungerte? Merket dere det gradvis? Hvordan merket dere at det fungerte? Skjønte dere at de hadde virkning? Eller ble dere lettere til sinns uten å skjønne at det var medikamentene? Føles det "nye humøret" falskt? 

Jeg har ikke merket noe enda, verken virkning eller bivirkning. Legen sa at kvalme var vanlig, men jeg er stort sett alltid kvalm, så har ikke merket noen endring. Jeg har ikke økt dosen enda, skal øke til 10 mg i morgen.

Jeg er som dere skjønner litt spent på hvordan medisinen fungerer. 

Anonymkode: 6df92...e46

Jeg merket det ikke før heg la merke til at jeg hverken hadde grått eller smilt på 8 mnd. Da sa også mannen min ifra til lege, han ble bekymret da han mener man skal ha litt følelser.. Jeg ble helt følelsesløs og brydde meg om absolutt ingenting. Det må ha kommet gradvis men uten at jeg la merke til det. Jeg sluttet til og med å gå ut av huset. Det var liksom ikke viktig lengre. 

Håper du får en bedre opplevelse enn meg på slike medisiner. Selv prøvde jeg to forskjellige uten hell. Jeg må ha følelser og bry meg om ting rundt meg, ellers stopper livet mitt opp. 

Det var dessuten helt grusomt å slutte på de og etter at jeg sluttet helt tok det 2 år før kroppen og følelsene mine var i "balanse" igjen. Det var ikke verdt de 8 mnd å ødelegge livet mitt got flere år.  

Anonymkode: 1b167...a89

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg merket det ikke før heg la merke til at jeg hverken hadde grått eller smilt på 8 mnd. Da sa også mannen min ifra til lege, han ble bekymret da han mener man skal ha litt følelser.. Jeg ble helt følelsesløs og brydde meg om absolutt ingenting. Det må ha kommet gradvis men uten at jeg la merke til det. Jeg sluttet til og med å gå ut av huset. Det var liksom ikke viktig lengre. 

Håper du får en bedre opplevelse enn meg på slike medisiner. Selv prøvde jeg to forskjellige uten hell. Jeg må ha følelser og bry meg om ting rundt meg, ellers stopper livet mitt opp. 

Det var dessuten helt grusomt å slutte på de og etter at jeg sluttet helt tok det 2 år før kroppen og følelsene mine var i "balanse" igjen. Det var ikke verdt de 8 mnd å ødelegge livet mitt got flere år.  

Anonymkode: 1b167...a89

Lignende erfaring her. Jeg merket det heller ikke selv, mannen sa det til meg og fikk meg til å slutte på dem! Ekstremt skummelt at man kan bli så fucka i hodet uten å merke det selv.

Den gode effekten på pillene ikke er stort bedre enn placebo

Anonymkode: fa217...ad3

[AnonymBruker]

Samme erfaring som de over. Men det er ikke slik for alle. Men vær så snill å krev god oppfølging. Jeg fikk bare resepter sendt i posten i årevis.

Anonymkode: 61120...4ec

[AnonymBruker]

De virker slik at folk endrer personlighet og blir ugjenkjennelige, får selvmordstanker og/eller blir hekta på dem. Har sjeldent sett noen positive effekter.

Anonymkode: 3a658...d72

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De virker slik at folk endrer personlighet og blir ugjenkjennelige, får selvmordstanker og/eller blir hekta på dem. Har sjeldent sett noen positive effekter.

Anonymkode: 3a658...d72

Ja, personligheten min endret seg. Til det verre vil jeg si. Er fortsatt en mer kald og kynisk eprson idag enn det jeg var da jeg var yngre. Har mindre empati

Anonymkode: fa217...ad3

[AnonymBruker]

Så leit å høre disse erfaringene  

dere som har blitt mer følelsesløse, hvordan var dere før? Og hvorfor begynte dere på dem? Hva ønsket dere "å fikse"? 

Jeg er ganske følelsesløs/likegyldig i utgangspunktet. Så det kan jo ikke bli værre? 

Anonymkode: 6df92...e46

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre disse erfaringene  

dere som har blitt mer følelsesløse, hvordan var dere før? Og hvorfor begynte dere på dem? Hva ønsket dere "å fikse"? 

Jeg er ganske følelsesløs/likegyldig i utgangspunktet. Så det kan jo ikke bli værre? 

Anonymkode: 6df92...e46

Jeg var ung og dum, så hadde ikke noe plan, egentlig. Legen tilbydde og jeg tok dem uten å reflektere. Var mye rot i livet mitt, så hadde ikke overskudd til å tenke noe på det. Før jeg tok dem gråt jeg mye, følte mye tristhet, selvhat osv. 

Etter pillene ble jeg likegyldig og følte ingenting. Fikk dårlig konsentrasjon, mistet humoren min, mistet interessen i andre mennesker. Var fortsatt suicidal, merkelig nok. 

Mange år siden, jeg har det bedre idag. Ikke pga pillene, da. 

Du sier at det kan vel ikke bli verre. Det du kan risikere er at pillene gjør depresjonen din kronisk og vanskeligere å kurere. Mange opplever bedring en stund, men de fleste får tilbakeanfall når hjernen tar igjen feilproduksjonen av stoffer i hjernen (som pillene fører til). I verste fall kan du gjøre deg evig syk av depresjonen og bli ufør av den. Man ser en økning i andel mennesker som ikke blir friske fra depresjonen, det til tross for ekstrem økning av bruk av antidep. Noen mistenker at antidep gjør depresjonen kronisk. Det blir nok mer forskning på dette enn det er per idag

Anonymkode: fa217...ad3

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre disse erfaringene  

dere som har blitt mer følelsesløse, hvordan var dere før? Og hvorfor begynte dere på dem? Hva ønsket dere "å fikse"? 

Jeg er ganske følelsesløs/likegyldig i utgangspunktet. Så det kan jo ikke bli værre? 

Anonymkode: 6df92...e46

Jeg var glad å lasting før, det begynner heldigvis å komme smått tilbake nå etter 3 år uten medisinen. Jeg hadde en dårlig periode med et stygt brudd som 21 åring. Derfor startet jeg på medisin. Så møtte jeg mannen jeg er med nå, som gikk meg til å slutte. Jeg gir deg samme tips som de over, beklager om ordentlig god oppfølging. Og ikke økt medisinen til for høy dose bare fordi "du ikke er helt sikker på" om du er blitt bedre eller verre med medisiner. 

Jeg var kald og følelsesløs i den dårlige perioden min, men medisiner gjorde at jeg som sagt ikke lenger gikk ut av huset. Med andre ord gikk det så langt at jeg mente at hunden min ikke lengre trengte å gå på turer. Noe som har resultert i at jeg har måttet trene hunden dobbelt så mye i ettertid. Jeg mistet også kontakten med både familien min og venner når jeg gikk på medisinene. De var heller ikke viktig lengre, ingenting var viktig. Men jeg hadde det jo greit. Livet mitt ble lenge satt på vent, dermed ble utdanning, og jobb også satt på vent.

Det verste med min historie er a likevel å gå av medisinene  og jeg skriver ikke dette for å skremme men for å fortelle hvor viktig oppfølging er) Jeg havnet 4 uker på sykehus når jeg sluttet. Kroppen min fikk en "kortslutning" og jeg begynte å kaste opp 18 til 20 timer i døgnet i 3 uker i strekk. Gikk ned nesten 15 kg igjen jeg veide bare 50 til å begynne med. Jeg måtte ha sonde og veske hver dag. Og jeg trodde konstant at jeg holder på å bli gal fordi hjernen min måtte "tilbakestille" seg fra medisinen. Denne følelsen av å bli gal eller redsel for å bli gal har jeg litt enda. Og dette har jeg hatt i 3 år, men nå begynner det gradvis å bli bedre. 

Lykke til ts. Husk å få mye samtale terapi underveis mens du medisineres !

Anonymkode: 1b167...a89

[AnonymBruker]

Har hatt god erfaring med antidepressiva begge ganger jeg har gått på det! Ikke opplevd å bli følelsesmessig likegyldig. Jeg kjenner på både glede og sorg, men unngår å gå helt i kjelleren hver gang en "dyp" tanke oppstår. Lykke til! 

Anonymkode: 84b89...8f4

[AnonymBruker]

Jeg ble akkurat som AnonymBruker i innlegg #2 skriver. Likegyldig til alt, hverken smilte eller lo eller gråt. Men merket det ikke selv. Det kom umerkelig og gradvis, og selv var jeg pga medisinene så likegyldig til alt at jeg ikke brydde meg, selv om tanken slo meg en gang nå og da.

Da jeg kjente at jeg hadde sluttet å bry meg om hvordan det gikk på skolen for sønnen min, fikk jeg en oppvåkning og brå kontakt med virkeligheten. Orket ikke hjelpe han med leksene en dag, og tenkte automatisk; "Det er vel ikke så farlig om han ikke gjør lekser".... da våknet jeg, og tenkte; "Hva faen er det jeg holder på med? Hvorfor tenker jeg det om ALT? At ingenting er så farlig lenger?"

Jeg sluttet på pillene dagen etter, og har ikke angret siden. Jeg kjenner heller på angst og uro og slikt, enn å pakke hele psyken min inn i et så tjukt lag med bomull at jeg ikke føler NOE for noe. Den likegyldigheten vil jeg ikke ha igjen. Jeg droppet f.eks. alle venner også, og hadde ikke kontakt på årevis med noen. Holdt meg bare hjemme hos mann og barn.

Nå er det gått noen år siden jeg sluttet og jeg er glad til. Nå kan jeg i det minste le, selv om jeg også kjenner mer på de triste følelsene. Det får jeg heller tåle, tenker jeg, og beroliger meg selv med at "Det er ikke deg, det er sykdommen som snakker. Du er ikke sånn" hver gang de fæle tankene dukker opp. Feier dem unna med det.

 

 

Anonymkode: 2494a...cbf

[AnonymBruker]

For meg kom virkningen etter noen uker, og jeg merket det. Jeg kjente jeg var lykkeligere, jeg kjente at jeg gleda meg til ting igjen, jeg så ikke lenger mørkt på fremtiden. Jeg fikk mindre humørsvingninger, jeg ble mer positiv (uten å bli falsk, for pessimisten i meg fjerner ikke medisinene). Jeg fikk beskjed fra stemoren min om at jeg var som en helt annen person, på en positiv måte. De rundt meg sluttet å bekymre seg like mye. Jeg kunne sove igjen uten å bruke sovepiller.

Idag har jeg gått på antideppresiva i 9 år. Jeg er 25 år gammel, og må muligens gå på det resten av livet. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, men blir alltid fryktelig deprimert når jeg senker dosen. Litt deprimert er vanlig, men det går ikke over når kroppen skal ha vent seg til å produsere serotonin igjen. Jeg sjekker også årlig innholdet av serotonin i kroppen, og har måttet justere det noen ganger gjennom årene. Noreg ble myndig byttet jeg og medisin til en annen type som fungerer mye bedre.

Her er altså svaret på hvordan det har fungert for meg. Jeg er avhengig av dem for å ha et godt liv per idag, men merker det ikke om jeg glemmer de en dag. Virkestoffene bruker to til fire uker på å komme ut av kroppen om jeg skulle bråslutta, og det kjennes ut som en form for avrusning. Gjorde det i forbindelse med bytte av medisin. Grunnen til dette har noe med serotonin å gjøre. Ble forklart at hjernen senker sin produksjon av serotonin når man får det kunstig tilført gjennom medisiner. 

Anonymkode: 5d94b...afa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så leit å høre disse erfaringene  

dere som har blitt mer følelsesløse, hvordan var dere før? Og hvorfor begynte dere på dem? Hva ønsket dere "å fikse"? 

Jeg er ganske følelsesløs/likegyldig i utgangspunktet. Så det kan jo ikke bli værre? 

Anonymkode: 6df92...e46

Greia med medisinene er faktisk å gjøre deg likegyldig og følelsesløs, den tar toppene av de dype depresjonene, men gjør dessverre også det samme med gleden. Hvis du er likegyldig allerede ville jeg kanskje satsa på intensiv terapi heller, for medisinene vil iallefall ikke gjøre deg gladere. 

Anonymkode: c6605...6ba

[AnonymBruker]

Jeg merket ingenting. Verken bedring eller forverring. Sluttet etter et par måneder, uten å engang drøfte det med legen. Tenkte at det ikke var noen grunn til å stappe innpå med piller som jeg ikke  opplevde at hadde noen effekt. Da jeg sluttet, merket jeg heller ingen endring... 

Anonymkode: b9d7e...e18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Greia med medisinene er faktisk å gjøre deg likegyldig og følelsesløs, den tar toppene av de dype depresjonene, men gjør dessverre også det samme med gleden. Hvis du er likegyldig allerede ville jeg kanskje satsa på intensiv terapi heller, for medisinene vil iallefall ikke gjøre deg gladere. 

Anonymkode: c6605...6ba

Jeg uttrykte dette til legen, da jeg hadde lest at antidepressiva gjør deg flat i humøret. Som jeg jo allerede er. Da sa legen at den virker ved å gjøre meg litt lettere til sinns, kanskje hjelpe litt på angsten, gjøre meg litt mer fokusert (jeg husker ingenting av hva folk sier til meg, ingen motivasjon på jobb ol), gjøre at jeg tør å gjøre ting uten å være redd for at jeg tror alle ser på meg osv. Og ved å tørre å gjøre ting, bli glad av opplevelser, mestringsfølelse ol. 

Hva tenker dere om dette? 

Jeg har jo såvidt bare begynt på pillene, så dersom jeg nå bare hører negativt om dem kommer jeg til å slutte å ta dem  

Anonymkode: 6df92...e46

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg uttrykte dette til legen, da jeg hadde lest at antidepressiva gjør deg flat i humøret. Som jeg jo allerede er. Da sa legen at den virker ved å gjøre meg litt lettere til sinns, kanskje hjelpe litt på angsten, gjøre meg litt mer fokusert (jeg husker ingenting av hva folk sier til meg, ingen motivasjon på jobb ol), gjøre at jeg tør å gjøre ting uten å være redd for at jeg tror alle ser på meg osv. Og ved å tørre å gjøre ting, bli glad av opplevelser, mestringsfølelse ol. 

Hva tenker dere om dette? 

Jeg har jo såvidt bare begynt på pillene, så dersom jeg nå bare hører negativt om dem kommer jeg til å slutte å ta dem  

Anonymkode: 6df92...e46

Nei jeg må si du fikk mye negative opplevelser forklart over i tråden og det finnes mange eksempler som viser at det hjelper folk over kortere tid også (2 år er vanlig før man prøver uten og ser om man har det bedre) 

Jeg synes uansett samtale terapi er viktig sammen med slike medisiner. Uansett om man får det bra med rng gang eller etter en stund. Ikke slutt på medisinene uten legens godkjenning ig nedtrapping plan. Det var det jeg gjorde og det er nok en grunn til at jeg havnet på sykehus. 

Min beste venninne gikk på zoloft i 2 år, så ble hun mamma og siden har hun ikke trengt dem. Finnes positive historier også! Du må nesten finne ut hva som er best for deg på egenhånd.  Men jeg tror mange får antidepressiva fordi de er utbrent, eller har en periode med kjedsomhet som de ikke er vandt til, eller fordi de er slitne. I slike tilfeller bør man heller satse på samtale terapi da det er å faktisk jobbe med problemet. Man bør ikke spise medisiner og ikke ha samtale terapi , da medisineres men bare over oroblemet og det blir bare undertrykt og blir ikke borte hvertfall. 

Om du føler du er på en plass i livet hvor du trenger disse krukkene,  da bør du prøve det. Men igjen, ha psykolog eller psykiatrisk sykepleier eller lignende du kan prate med på fast basis. De kan nemlig plukke opp ting du ikke ser selv, gjøre deg oppmerksom på viktige områder og da jobber du aktivt med angsten din mens du er på medisiner.  

Dette ble et surrete innlegg, beklager det. 🤔

Anonymkode: 1b167...a89

[Skadeskutt]

Nå går jeg på en annen type antidepressiv enn de fleste andre (MAO-HEMMER) i tillegg til at jeg har en atypisk depresjon hvor ett av symptomene er at en beholder evnen til reaksjonsmessig stemningsleie. 

Men for meg har det vært en redning å begynne på medisinen. Om jeg ikke allerede hadde vært borte nå så hadde jeg i alle fall kommet til å miste livet før eller siden. Jeg er fortsatt alvorlig deprimert, men jeg har det likevel lettere på et vis. Nedturene er litt færre og mange av de blir ikke like intens. Jeg har hele tiden kunnet både le, smile og tulla, men ikke i like stor grad som til vanlig da. Nå derimot er jeg veldig sprudlende, flirfull osv. når jeg er i situasjoner hvor jeg opplever at det er positivt. 

Jeg har også fått alvorlige og potensielt livstruende bivirkninger av medikamentet. Men siden det er et helt annet preparat enn det du går på så ser jeg ikke relevansen i å skrive så mye om det. 

Jeg har for øvrig gått på kombinasjon på 20 mg cipralex og 300 mg Wellbutrin før jeg begynte på den jeg går på nå (Nardil/Fenelzin). Den stabiliserte meg en anelse, men ikke i nærheten av nok. Opplevde dog absolutt ikke at jeg ble flat av dem og fikk ellers ingen bivirkninger av dem. 

Den melankolske, mer klassiske depresjonen er jo anderledes enn min lidelse da, og dessverre opplever noen å bli flat i humøret av den. Men veldig, veldig mange opplever bedring. Husk at typisk i sånne her tråder er at bare de som har meget negative erfaringer skriver. Så kommer ett og annet innlegg med positive erfaringer. Det blir et skjevt og unyansert bilde av hvordan det egentlig er. 

[Kalevala]

Jeg har bare god erfaring.

Etter en alvorlig depresjon (klarte ikke å stå på bena, spise eller fungere) for 5 år siden, fikk jeg for første gang i livet mitt antidepressiva av legen. Det tok et par uker før jeg begynte å kjenne noen få minutter daglig med håp og lys i et hode som var massivt preget av dystre tanker.  Etter en måned klarte jeg å begynne på jobb igjen.  Var fortsatt tungsindig om morgenen, men klarte å spise, gjøre litt arbeid i løpet av dagen og fungere.

Så gikk det sakte fremover uke for uke, til jeg ble helt, helt bra etter ca. 4 måneder.  Siden har jeg vært frisk. Har glade følelser og triste følelser. Det første året satt tårene lengre inne enn før, og det samme med den jublende latteren - men etter å ha gått på dem i flere år nå, er dette tilbake til nesten normalt.  Jeg har glade følelser, og kan felle en tåre i begravelse og når jeg ser en trist film.  

Har gått på samme dose (Cipralex 10 mg) hele tiden, og har tenkt å fortsette med det resten av livet. 

Fordi:
Før den alvorlige depresjonen hadde jeg en periode ca. årlig med nedstemthet og mørke tanker. I tillegg var jeg jevnlig plaget av tvangstanker. Jeg hadde høydeskrekk og flyskrekk, bekymret meg mye - og var ofte kvalm.

Etter at jeg begynte på antidepressiva forsvant alt dette. Jeg visste ikke at den kvalmen jeg hadde strevd med i flere år var et symptom på psykisk sykdom. Nå er den borte sammen med alt jeg var redd for, og har vært det siden jeg startet med Cipralex.  

Det har vært som å få et nytt liv. 

[emilie123]

Jeg har gått på antidepressiva i mange år med god effekt. Pluss noen bivirkninger som bla økt sultfølelse. Har flere ganger sluttet med det resultat at jeg har på ganske kort tid blitt dypt deprimert igjen. Så for meg er det ikke et reelt valg, jeg må gå på medisiner. Heller det enn alvorlig syk igjen.

Antidepressiva fungere forskjellig fra person til person, du må egentlig bare prøve å se. Eventuelt prøve å bytte til en annen type hvis du ikke blir fornøyd (den må få tid til å virke først da) Det kan ta mange uker før du føler deg litt lettere.

Nå er det ikke slik at medisinene gjør alt, de hjelper en oppover. En må jobbe for bli frisk selv også.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Skadeskutt skrev:

 

Den melankolske, mer klassiske depresjonen er jo anderledes enn min lidelse da, og dessverre opplever noen å bli flat i humøret av den. Men veldig, veldig mange opplever bedring. Husk at typisk i sånne her tråder er at bare de som har meget negative erfaringer skriver. Så kommer ett og annet innlegg med positive erfaringer. Det blir et skjevt og unyansert bilde av hvordan det egentlig er. 

Nå er der en økende grad av studier som støtter oppunder de negative erfaringene- man ser at antidep ikke har så god nytte som man tidligere har trodd. Har nevnt dette før, men andel kronisk deprimerte øker i takt med bruken av antidep. Til tross for eksplosjon i bruk av antidep, ser vi flere som blir kronisk deprimerte og aldri friske. Vi ser også at antidepressiva har bedre effekt i de studiene der deltagerne ikke vet at der er en placebo i studien. Om deltagerne vet det, har antidepressiva mindre effekt (fordi de vurderer muligheten for at de går på sukkerpillen). 

I tillegg er jeg noe skeptisk til mennesker som sier de har positive erfaringer. Dette fordi jeg ikke merket hva som skjedde med meg selv mens jeg gikk på dem, og jeg vet den mennesklige psyke er ekstremt lettlurt. For eks er menneske i stand til å huske begivenheter som aldri har hendt https://www.nrk.no/dokumentar/xl/den-forraederske-hukommelsen-1.13512390

Om du har sett noe av illusjonisten Derren Brown, illustrerer han også hvor lettlurte mennesker kan være. Menneske e full av subjektive synspunkt som er skapt av en veldig feilbarlig hjerne og person. Dette er noe av grunnen til at vi har forskning, fordi vi så ofte lurer oss selv og hva vi ser. Her er en liste over mange av måtene vi lurer oss selv når vi skal vurdere informasjon https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_cognitive_biases#Decision-making.2C_belief.2C_and_behavioral_biases

Jeg har også en venn jeg merket ble dummere av antidep. Det syns jeg er skummelt. 

Anonymkode: fa217...ad3