Gå til innhold

Brudd med foreldrene


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Ja, nå har det altså skjedd. Etter mange år med konflikter, tårer og frustrasjon over mangelen på forståelse, har mine foreldre tatt det skrittet og sagt at de ikke lenger vil ha noe mer å gjøre med meg...

Jeg er ikke lenger deres datter, og det gjør meg umåtelig trist :cry: . Jeg ønsket aldri at det skulle ende slik, men det var vel uunngåelig siden vi hadde så motstridende meninger. Det gikk bare ikke å komme overens uten at det ble store krangler av det. Foreldrene mine kom med helt urimelige krav som gikk imot alle mine verdier og overbevisninger. Jeg nektet rett og slett å leve mitt liv på deres premisser...

Jeg gikk inn i det nye året helt alene...uten familien. Jeg er 22 år gammel...Voksen, men likevel redd. Jeg har ikke lenger familiens "trygghet". Hva vil skje videre med meg nå? Vil jeg klare meg? Akkurat nå føles det bare tomt, samtidig tenker jeg at jeg endelig kan leve livet mitt som jeg vil uten deres innblanding. Har jeg gjort det rette? Vil jeg angre på dette senere?

Hva skjer hvis en av dem dør og jeg får aldri gjort det godt igjen? Tanken gjør meg enda tristere. Likevel vil jeg ikke gi slipp på min egen lykke for å gjøre mine foreldre til lags...

Men nå har det altså skjedd, og jeg er nå blitt alene i denne verden... :-(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous

Hei Sita,

Foreldre skal ikke slå hånden av sine barn, uansett hva de har gjort. Av en eller annen grunn ser jeg for meg at du har minioritetsbakgrunn og at du har valgt kjærligheten framfor dine foreldre. Irettesett meg om jeg tar feil.

Uansett føler jeg med deg. Du har ett liv, og det skal DU leve. Om du er til bare for å møte forventninger og krav, er det intet liv verdt å leve. Det synes nå jeeg.

Føler med deg i den situasjonen du befinner deg i. Kjemp, stå på og vær ærlig med deg selv. Så skal du se at det vil gå bra etterhvert.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Huff, så trist. Det er utrolig vondt å ikke kunne ha et godt forhold til sine nærmeste slektninger, det vet jeg alt om.

Jeg vet jo ingenting om din situasjon, men det virker ikke som om foreldrene dine var særlig snille med deg akkurat, og da kan det kanskje noen ganger være til det beste at man ikke har kontakt? Istedet for å være redd for om du kommer til å klare deg på egen hånd, prøv å tenke at det vil være bra for deg å slippe bråket og kranglene. Du nevner trygghet, men det høres ikke ut som om det har vært mye trygghet å finne hos dem. For all del, jeg vil ikke prøve å bagatellisere dette, for det er forferdelig trist. Men jeg tror kanskje du vil ha det bedre uten mennesker som behandler deg dårlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jeg som skrev innlegget

Foreldre skal ikke slå hånden av sine barn, uansett hva de har gjort. Av en eller annen grunn ser jeg for meg at du har minioritetsbakgrunn og at du har valgt kjærligheten framfor dine foreldre. Irettesett meg om jeg tar feil.

Du har rett Hannemor. Jeg valgte kjærligheten framfor kravene. Men alt i alt gjelder det retten til å styre over sitt eget liv. Jeg er ganske lei over at mine foreldre ser på seg selv som de store ofrene, og gjør meg til den store slemme ulven :-( Kan de ikke se sine egne feil?

Selv om de har brutt med meg, ringte min far meg her om dagen og prøvde atter en gang med sine pressmetoder. Jeg har dessverre for mye samvittighet i meg, og dette gikk ganske hardt innpå meg...Blir bare trist av å tenke på dette. Men uansett vil jeg ikke gi meg etter deres krav. Håper jeg finner styrken til å stå imot det. Har gitt dem klar beskjed om ikke å kontakte meg mer! Håper de får det inn i skallen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous

Stå på og vær sterk. Det er egentlig de eneste rådene jeg kan gi deg. Har jo aldri vært i din situasjon.

Lykke til og husk at kjærligheten er sterkest og vinner alt!

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette her usannsynelig trist, og helt umulig for andre enn deg å sette seg inn i.

Vi bare gi deg et lite håp med å fortelle om et venneparr der både han og henne forlot sine familier for å være sammen. Dette tilfellet har med stolthet og religion å gjøre. Men nå etter noen få år (som selvfølgelig virker som en evighet), har ting begynt å ordne seg...

Jeg skjønner at du har dine følelser og kanskje ikke vet om du velger rett, men hvilken rett har dine foreldre til å hindre deg i det som gjør deg lykkelig!!!!!!!!!!

(Selv om det ikke kan sammenlignes med deg, så har jeg også familie jeg ikke kommer overens med overhodet, og det er selvfølgelig trist, men jeg tenker sånn at familie velger man ikke, det gjør man med venner! Håper du har noen rundt deg som virkelig bryr seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror:

Alle mennesker har en plass og en jobb å gjøre.

Vi blir utstyrt med egenskaper som setter oss i stand til å utføre denne oppgaven.

Vi må akseptere oss selv og være den vi er for å fylle den plassen vi er "tildelt".

Kanskje din jobb er å lære andre mennesker noe.

For eksempel at kjærlighet er det største av alt.

Løft hodet.

:blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenk hvis man kunne tatt denne børen av skuldrene dine!

Jeg vil anbefae deg å ta kontakt med noen du kan snakke med om dette, Røde Kors, Redd Barna eller en annen organisjasjon som kjenner til kulturkonflikter. Regner med at SOS rasisme også kan være aktuell.

Jeg skal ikke forsvare foreldrene dine på noen måte, men jeg forstår at grunnen til at de reagerer som de gjør er frykten for egen utstøtelse...

Men du kan klare deg uten dem, det kommer nok til å kreve både mot og styrke, men du kommer til å klare det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

Jeg har opplevd det samme.

20 år gammel fikk jeg valget mellom kjæresten og foreldrene mine. Han var ikke bra nok for dem. Jeg valgte kjærligheten, jeg har aldri angret. Det er nå over 20 år siden.

Jeg er etnisk norsk så det har ikke alltid med minoritetsbakrunn å gjøre.

Jeg har nå selv barn som er 20 år, og jeg vet at jeg aldri kommer til å vende dem ryggen, uansett hva de gjør, mener eller sier.

Det er alltid foreldrenes feil når de bryter kontakten med sine barn. Hvis foreldrene lar andre menneskers meninger komme foran kjærligheten til sine barn, er de bare små og svake mennesker. Å kreve at barna skal gjøre sånn eller slik for å bli elsket, har ingen ting med foreldre-barn kjærlighet og gjøre.

Når jeg i dag treffer folk fra det miljøet jeg kom, er jeg glad jeg brøyt. Å måtte bøye seg, og la andre mennesker avgjøre i livets viktige valg knuser frihetsfølelesen og menneskeverdet.

Noen ganger har jeg angret, jul og høytider uten kontakt med familie og barnas besteforeldre er tungt. Det var også tungt å stå helt alene i verden 20 år gammel. Det var tungt å bryte med alle som kjente meg og visste hvem jeg var som person. Det er fortsatt mange ganger tøft å være helt alene på en måte. Akkurat som jeg ikke har noe historie før jeg ble 20 år. Ingen å treffe elelr snakke med om tiden før jeg ble 20.

Men jeg ville gjort det samme i dag, det aller viktigste er tross alt å få velge det livet man passer best for.

Jeg vil bare ønske deg lykke til, du kommer til å klare det og du kommer til å vokse på det. Ikke la dem knuse deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler med deg og ble trist da jeg leste innlegget ditt. Jeg tror at ting vil bli bedre med tiden, når de skjønner hvilken utrolig datter de har mistet!

Mamma har hatt det litt på samme måten med bestefar, de har vært litt av og på oppigjennom. Det hadde andre grunner enn det du opplever, bestefar mishandlet mamma og onkel/tante da de var små, og mamma og bestefar klarer aldri å komme helt over det. Men nå har de hatt kontakt i to år sånn ca, og det var jeg som klarte å få dem på talefot igjen! Så de værste konflikter kan gå over hvis man bare gir dem tid!

En klem til deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Hei igjen, det er meg:)

Hei alle sammen.

Det var jeg som startet innlegget. Ville bare si tusen takk for alle råd og delte historier. Føler meg ikke så alene lenger :) Det har nå gått over en måned siden bruddet og jeg må si at jeg har det bra...Har fått meg en jobb ved siden av studiene, og sparer så mye jeg kan for å stå bedre styrket i samfunnet når jeg er ferdig med utdannelsen.

Jeg har fortsatt min kjære ved min side og han har vært en enorm støtte for meg gjennom den vanskelige tiden. Må likevel innrømme at det gjør fortsatt vondt å tenke på foreldrene mine, men jeg angrer ingenting! Nå vil jeg helst ikke at de skal finne på å ringe meg mer for å ødelegge meg ytteligere. Jeg tar en dag av gangen og gjør det beste ut av det. Hittil har det gått ganske bra :)

Enda en gang, tusen takk for oppmuntringer:) Det hjalp meg veldig mye!! God bless you all :wink:

Klem fra

ei lykkelig jente

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Gjest Anonymous

Slikt er ikke noe lett, jeg håper det går bra med deg.

Jeg var i en begravelse for ikke lenge siden, der dødsannonsa inneholdt 5 navn i stedet for 6 da de ramsa opp barna, i minneordet sa de at de fikk 5 barn, enda de altså fikk 6. Den ene har absolutt ingen kontakt med sine foreldre, men (heldigvis) noe kontakt med noen av sine søsken da. Her er det ikke religion/minoritetsbakgrunn eller noe sånt som ligger bak, men helt HVA som er årsaken vet jeg ikke, bruddet skjedde for leeeeeeenge siden.

Jeg synes det er sårt å høre "de fikk 5 barn" og vite at det ikke er sant, å se 5 navn i dødsannonsa, å vite at de ikke hadde noe kontakt, og den gjenlevende fortsatt ikke har det, med sitt barn, sine barnebarn og oldebarn. Nei, de anser det som at de ikke har oldebarn, enda jeg har truffet et deilig lite barn, deres oldebarn....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest nå
Slikt er ikke noe lett, jeg håper det går bra med deg.

Jeg var i en begravelse for ikke lenge siden, der dødsannonsa inneholdt 5 navn i stedet for 6 da de ramsa opp barna, i minneordet sa de at de fikk 5 barn, enda de altså fikk 6. Den ene har absolutt ingen kontakt med sine foreldre, men (heldigvis) noe kontakt med noen av sine søsken da. Her er det ikke religion/minoritetsbakgrunn eller noe sånt som ligger bak, men helt HVA som er årsaken vet jeg ikke, bruddet skjedde for leeeeeeenge siden.

Jeg synes det er sårt å høre "de fikk 5 barn" og vite at det ikke er sant, å se 5 navn i dødsannonsa, å vite at de ikke hadde noe kontakt, og den gjenlevende fortsatt ikke har det, med sitt barn, sine barnebarn og oldebarn. Nei, de anser det som at de ikke har oldebarn, enda jeg har truffet et deilig lite barn, deres oldebarn....

Det er mange foreldre oppgjennom tidene som har oppført seg slik mot sine barn at kontakt til slutt blir for vanskelig. Den som er sterk klarer å bryte ut ,om enn med store sår på sjelen.

F.eks. settes det av og til fokus på voksne barn som ikke besøker sine gamle foreldre, men kanskje det er en grunn? Tenk om alle hadde latt være å uttale seg om familieforhold de ikke har noe med (eller innsikt i).

Dessverre velger vi ikke våre foreldre, hadde vi kunne gjort det så skulle jeg valgt annerledes.

Det skal veldig mye til for at barn bryter kontakt med sine foreldre, og de som gjør det bør sannelig respekteres for sitt valg.

Til trådstarter: Jeg ønsker deg alt godt i livet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Ja, burde ikke uttale oss om det vi ikke vet noe om, som f.eks barn som ikke besøker sine foreldre. Jeg tror ikke mange uttaler seg om dette i den saken jeg nevnte da (jeg er den gjesten som var i begravelse, av og til lurer jeg på om jeg burde skaffe meg et brukernavn her inne (igjen) for jeg glemmer at folk ikke kan se at jeg er den samme...) for rett og slett de fleste "vet ikke" dette. Min samboer visste at denne tanta fantes, at han kalte henne "tante", men ante ikke om det kanskje bare var en nabo eller noe... Jeg, uvitende som jeg var, spurte jo bare "hvem var det vi besøkte nå da?"

Men, det jeg aller helst vil si er bare at jeg håper det ordner seg for trådstarter. Det er ikke en lett avgjørelse du har tatt, men det er godt å høre at du har støtte i din elskede. Det står respekt av det valget du har tatt, og vi ønsker deg alle alt godt videre i livet. Jeg håper det ordner seg for deg.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 måneder senere...
Gjest Livredd

Hei alle sammen!

Det er jeg som har startet denne tråden. Det har gått en stund siden alt dette skjedde...Jeg trodde at jeg endelig skulle få lov til å leve mitt eget liv, men slik er det ikke.

For noen dager siden fikk jeg vite at min far var kommet til byen. Han ville hevne seg på meg fordi han mente at jeg hadde "lurt" ham. Han avslørte til min søster bl.a at han ikke nølte med å drepe meg hvis jeg ikke ville gjøre som han sa. I tillegg ville han også drepe kjæresten min. Herregud....Det høres ut som han planlegger et æresdrap. Jeg er så utrolig redd og aner ikke hva jeg skal gjøre. Min søster sa at han antakelig vil oppsøke meg de neste dagene for å presse meg. Jeg er innstilt på ikke å snakke med ham eller ha noen form for kontakt. Jeg er redd for hva han vil finne på å gjøre :cry:

Jeg er så utrolig lei meg, og så oppgitt over at han tror han kan bestemme og styre over livet mitt på den måten :cry: Min kjære vet ikke om trusselen hans ennå. Vil ikke at han skal bli involvert i dette, fordi det er jo ikke hans feil! Men hva gjør jeg nå... :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...