Hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig deprimert 
Skulle fullføre en sketsj (tegneserie) til ferdig produkt, men fikk meg til å sippe i stede selv om jeg valgte den med mest humor. 
Har vært ufattelig nedfor de siste månedene, og lurer på hva burde jeg gjøre? Ser ikke for meg at noe endres om jeg går til en nød time hos psykolog, og kommer definitivt til å ha stein ansikt (ikke vise følelser) så de vil neppe ta meg seriøst. Noen tips? 

Noe jeg kan gjøre for å bedre humøret? Og nei, har ingen venner, hater livet og alt det der. Så føles litt håpløst. 

Anonymkode: 8a718...5ab

[AnonymBruker]

Høres sikkert banalt ut men du må dyrke dine interesser og kanskje gjennom aktiviteter med det kan du skape et nytt nettverk og slik et nytt liv. Nytter hvert fall ikke å sitte å synes synd på seg selv. Aktivitet, aktivitet, aktivitet. 

Anonymkode: 22444...576

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Høres sikkert banalt ut men du må dyrke dine interesser og kanskje gjennom aktiviteter med det kan du skape et nytt nettverk og slik et nytt liv. Nytter hvert fall ikke å sitte å synes synd på seg selv. Aktivitet, aktivitet, aktivitet. 

Anonymkode: 22444...576

Veldig hjelpsomt når man sipper av det man har lyst å gjøre og føler seg 3000 ganger være... 
Synes ikke synd på meg selv, hater meg selv. Har lyst å forsvinne, er apatisk forbi fornuftens gang (inkludert null interesse for mat til tider). 
Kanskje ikke lurt å svare om du ikke vet så mye om psykisk helse... 

Vet du mente det godt, men svaret mitt er potensielt farget av mitt ekstremt døds"gode" humør... alt blir ganske...  tomt

Anonymkode: 8a718...5ab

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig hjelpsomt når man sipper av det man har lyst å gjøre og føler seg 3000 ganger være... 
Synes ikke synd på meg selv, hater meg selv. Har lyst å forsvinne, er apatisk forbi fornuftens gang (inkludert null interesse for mat til tider). 
Kanskje ikke lurt å svare om du ikke vet så mye om psykisk helse... 

Vet du mente det godt, men svaret mitt er potensielt farget av mitt ekstremt døds"gode" humør... alt blir ganske...  tomt

Anonymkode: 8a718...5ab

Mm.. Jeg vet ikke men har du forsøkt å prate med noen ansikt til ansikt i dag?

Anonymkode: 22444...576

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Mm.. Jeg vet ikke men har du forsøkt å prate med noen ansikt til ansikt i dag?

Anonymkode: 22444...576

Folk hater meg, ingen venner   

Anonymkode: 8a718...5ab

[AnonymBruker]

Det er ingen som hater. Det du selv som hater deg selv.

Du må elske deg selv for at andre kan elske deg

Anonymkode: 896f9...321

[AnonymBruker]

Litt sent nå, men kom deg litt ut og gå en tur i byen feks. Kjøp deg en kaffe. Noen ganger hjelper det meg å bare være ute blant andre.

Anonymkode: 9c18a...d86

[tweet]

Jeg vet hvordan du har det. Alt føles håpløst, spesielt når det du egentlig liker ikke gir deg glede lenger. Men det er ikke for alltid. Jeg tror heller ikke du klarer å bli bra igjen alene når det har vart så lenge. Det du trenger, er kanskje et lite dytt, bare litt hjelp gjennom samtale eller noe annet. Jeg også var ganske stonefaced lenge, og kastet bort masse tid på det. Det lønner seg virkelig å bare slutte å være så jævla sta, og bare åpne seg, det vet jeg alt om. 

Det kan ta tid å finne en psykolog (eller lignende) man har kjemi med, men det er verdt det. Du vil jo bli bedre, så hvorfor ikke prøve? Bare ikke gi opp. Jeg har levd med dype depresjoner i 9 år, men jeg klarer meg bra. Det gjør du også til slutt, men da må du faktisk jobbe litt for det. Lykke til  

[AnonymBruker]

Uansett hva du tror, så kommer dette til å gå over. For syv år siden var jeg dypt deprimert, suicidal og så svært mørkt på både fortid, nåtid og fremtid. Etter et par år i behandling har jeg blitt meg selv igjen, og nå er jeg lykkelig! Det føltes aldri som at det kom til å skje noen sinne, men det gjorde det. Nå går det bra med meg. Det kommer til å gå bra med deg også.

Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over.

 

Hvis du ikke tør å snakke med noen face to face, er det å være ærlig med problemene sine med mennesker via internett ikke så altfor dumt. De verste dagene mine pleide jeg også å skrive alle følelsene mine ned på papir, og så krølle det sammen og brenne det i peisen. Man får på en måte all gørra ut, og den blir borte. Etter hvert håper jeg du innser at en psykolog kan hjelpe deg, selv om du tror at de ikke kan gjøre det. Legevakten skal ha en psykiater på vakt til enhver tid. Der er det ingen mennesker som hater deg, ingen som syns du er dum eller rar eller ekkel. Der er det bare mennesker som har lyst til å hjelpe deg, og de gjør det mer enn gjerne (hvis ikke burde de ikke ha jobben de har!)

Ta en tur til legevakten og fortell noen om hvordan du har det. Når du sier at du blir apatisk, hater deg selv og gråter over selv ting du egentlig liker å gjøre - så kommer de til å forstå at du trenger dette. Når du sier at de ikke kommer til å tro på deg fordi du viser steinansikt, så er dette feil. Dette er høyt utdannede mennesker og de lar seg ikke "lure" av at noen ikke viser følelser. De forstår at du trenger hjelp, selv om du har et steinansikt.

Og vit at det er mange der ute som vil deg vel. Du trenger ikke tro på meg nå, jeg skal tro på deg for det. Så mens jeg holder tanken om at du er en bra person og at mennesker vil deg vel, så kan du gå på legevakten og få hjelp. Og så kan du ta over stafettpinnen når du begynner i behandling.

Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over.

 

Anonymkode: 7799d...c9d

[AnonymBruker]

På 1.6.2017 den 23.12, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som hater. Det du selv som hater deg selv.

Du må elske deg selv for at andre kan elske deg

Anonymkode: 896f9...321

Føles som folk hater meg når de bevist unngår meg og ikke vil ha kontakt.
Ofte er jeg den eneste som har prøvd å opprettholde et vennskap, og det virker som det kun er vennskap fordi personer liker penger. Nå som jeg lever av egen økonomi, så er det liksom ingen vits lenger. x-venn ville ikke engang møte meg til jul når jeg sa jeg skulle innom med gaver og var et helt annet sted mens jeg møte moren var eneste hjemme. 
Familie er lignende. 
Har opplevd å få ting stjålet fra familie. 
Under oppvekst og uansett hvor jeg har vært... opplevde at noen ødela et skoleprosjekt på videregående. Jeg er ikke den mest sosiale person, men kan lett se at folk ikke ønsker noe med meg.  

På 2.6.2017 den 0.05, AnonymBruker skrev:

Litt sent nå, men kom deg litt ut og gå en tur i byen feks. Kjøp deg en kaffe. Noen ganger hjelper det meg å bare være ute blant andre.

Anonymkode: 9c18a...d86

Er ikke lett. Sosial angst gjør det svært ubehagelig perioder som dette. 

På 2.6.2017 den 1.14, tweet skrev:

Jeg vet hvordan du har det. Alt føles håpløst, spesielt når det du egentlig liker ikke gir deg glede lenger. Men det er ikke for alltid. Jeg tror heller ikke du klarer å bli bra igjen alene når det har vart så lenge. Det du trenger, er kanskje et lite dytt, bare litt hjelp gjennom samtale eller noe annet. Jeg også var ganske stonefaced lenge, og kastet bort masse tid på det. Det lønner seg virkelig å bare slutte å være så jævla sta, og bare åpne seg, det vet jeg alt om. 

Det kan ta tid å finne en psykolog (eller lignende) man har kjemi med, men det er verdt det. Du vil jo bli bedre, så hvorfor ikke prøve? Bare ikke gi opp. Jeg har levd med dype depresjoner i 9 år, men jeg klarer meg bra. Det gjør du også til slutt, men da må du faktisk jobbe litt for det. Lykke til  

 

På 2.6.2017 den 7.14, AnonymBruker skrev:

Uansett hva du tror, så kommer dette til å gå over. For syv år siden var jeg dypt deprimert, suicidal og så svært mørkt på både fortid, nåtid og fremtid. Etter et par år i behandling har jeg blitt meg selv igjen, og nå er jeg lykkelig! Det føltes aldri som at det kom til å skje noen sinne, men det gjorde det. Nå går det bra med meg. Det kommer til å gå bra med deg også.

Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over.

 

Hvis du ikke tør å snakke med noen face to face, er det å være ærlig med problemene sine med mennesker via internett ikke så altfor dumt. De verste dagene mine pleide jeg også å skrive alle følelsene mine ned på papir, og så krølle det sammen og brenne det i peisen. Man får på en måte all gørra ut, og den blir borte. Etter hvert håper jeg du innser at en psykolog kan hjelpe deg, selv om du tror at de ikke kan gjøre det. Legevakten skal ha en psykiater på vakt til enhver tid. Der er det ingen mennesker som hater deg, ingen som syns du er dum eller rar eller ekkel. Der er det bare mennesker som har lyst til å hjelpe deg, og de gjør det mer enn gjerne (hvis ikke burde de ikke ha jobben de har!)

Ta en tur til legevakten og fortell noen om hvordan du har det. Når du sier at du blir apatisk, hater deg selv og gråter over selv ting du egentlig liker å gjøre - så kommer de til å forstå at du trenger dette. Når du sier at de ikke kommer til å tro på deg fordi du viser steinansikt, så er dette feil. Dette er høyt utdannede mennesker og de lar seg ikke "lure" av at noen ikke viser følelser. De forstår at du trenger hjelp, selv om du har et steinansikt.

Og vit at det er mange der ute som vil deg vel. Du trenger ikke tro på meg nå, jeg skal tro på deg for det. Så mens jeg holder tanken om at du er en bra person og at mennesker vil deg vel, så kan du gå på legevakten og få hjelp. Og så kan du ta over stafettpinnen når du begynner i behandling.

Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over.

 

Anonymkode: 7799d...c9d

 

Anonymkode: 8a718...5ab

[AnonymBruker]

 

Beklager (kom borti post knappen) 

På 2.6.2017 den 1.14, tweet skrev:

Jeg vet hvordan du har det. Alt føles håpløst, spesielt når det du egentlig liker ikke gir deg glede lenger. Men det er ikke for alltid. Jeg tror heller ikke du klarer å bli bra igjen alene når det har vart så lenge. Det du trenger, er kanskje et lite dytt, bare litt hjelp gjennom samtale eller noe annet. Jeg også var ganske stonefaced lenge, og kastet bort masse tid på det. Det lønner seg virkelig å bare slutte å være så jævla sta, og bare åpne seg, det vet jeg alt om. 

Det kan ta tid å finne en psykolog (eller lignende) man har kjemi med, men det er verdt det. Du vil jo bli bedre, så hvorfor ikke prøve? Bare ikke gi opp. Jeg har levd med dype depresjoner i 9 år, men jeg klarer meg bra. Det gjør du også til slutt, men da må du faktisk jobbe litt for det. Lykke til  

Har vært hos psykolog i 3 år. Er i en periode uten psykolog akkurat nå, men var inne i januar for å be om hurtigang da jeg var langt mer deprimert og nedfor en nå. Har enda ikke hørt noe til psykolog. Legen ba meg ringe psykologen selv for å høre hva som skjer, men har ufattelig angst. Det er ikke slik at selv om jeg er steinansikt at jeg ikke sier hvordan jeg har det. 
Det er derfor jeg tenker at å gå innom for en nødtime er poengløst. Jeg vil sannsynligvis bli vurdert som "for oppegående" til noen hjelp. 

På 2.6.2017 den 7.14, AnonymBruker skrev:

Uansett hva du tror, så kommer dette til å gå over. For syv år siden var jeg dypt deprimert, suicidal og så svært mørkt på både fortid, nåtid og fremtid. Etter et par år i behandling har jeg blitt meg selv igjen, og nå er jeg lykkelig! Det føltes aldri som at det kom til å skje noen sinne, men det gjorde det. Nå går det bra med meg. Det kommer til å gå bra med deg også.

Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over. Det kommer til å gå over.

 

Hvis du ikke tør å snakke med noen face to face, er det å være ærlig med problemene sine med mennesker via internett ikke så altfor dumt. De verste dagene mine pleide jeg også å skrive alle følelsene mine ned på papir, og så krølle det sammen og brenne det i peisen. Man får på en måte all gørra ut, og den blir borte. Etter hvert håper jeg du innser at en psykolog kan hjelpe deg, selv om du tror at de ikke kan gjøre det. Legevakten skal ha en psykiater på vakt til enhver tid. Der er det ingen mennesker som hater deg, ingen som syns du er dum eller rar eller ekkel. Der er det bare mennesker som har lyst til å hjelpe deg, og de gjør det mer enn gjerne (hvis ikke burde de ikke ha jobben de har!)

Ta en tur til legevakten og fortell noen om hvordan du har det. Når du sier at du blir apatisk, hater deg selv og gråter over selv ting du egentlig liker å gjøre - så kommer de til å forstå at du trenger dette. Når du sier at de ikke kommer til å tro på deg fordi du viser steinansikt, så er dette feil. Dette er høyt utdannede mennesker og de lar seg ikke "lure" av at noen ikke viser følelser. De forstår at du trenger hjelp, selv om du har et steinansikt.

Og vit at det er mange der ute som vil deg vel. Du trenger ikke tro på meg nå, jeg skal tro på deg for det. Så mens jeg holder tanken om at du er en bra person og at mennesker vil deg vel, så kan du gå på legevakten og få hjelp. Og så kan du ta over stafettpinnen når du begynner i behandling.

Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over. Dette kommer til å gå over.

 

Anonymkode: 7799d...c9d

.... 
Jeg prøver å skrive en "sorg bok/journal" for å få ut følelsene. Leste på wikihow om hvordan man kan bli glad. 
http://www.wikihow.com/Get-Happy-when-You're-Sad

Vet ikke om det hjelper, og vet ikke om å gå til nødpsykolog. 
Tror ikke jeg fremstår som et menneske som trenger hjelp uansett hvordan jeg ordleger meg. ._. 
Det vil gå over, jeg er for sta til å gi opp. Jeg er lei av å kjempe alene derimot. Jeg får ingen støtte uansett hvem jeg retter meg mot. Jeg tror jeg har problemer å fungere som et menneske. 

Selvhjelp blir sannsynligvis eneste vei å gå, siden verken psykolog eller lege føles som det hjelper. 

Anonymkode: 8a718...5ab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føles som folk hater meg når de bevist unngår meg og ikke vil ha kontakt.
Ofte er jeg den eneste som har prøvd å opprettholde et vennskap, og det virker som det kun er vennskap fordi personer liker penger. Nå som jeg lever av egen økonomi, så er det liksom ingen vits lenger. x-venn ville ikke engang møte meg til jul når jeg sa jeg skulle innom med gaver og var et helt annet sted mens jeg møte moren var eneste hjemme. 
Familie er lignende. 
Har opplevd å få ting stjålet fra familie. 
Under oppvekst og uansett hvor jeg har vært... opplevde at noen ødela et skoleprosjekt på videregående. Jeg er ikke den mest sosiale person, men kan lett se at folk ikke ønsker noe med meg.  

Er ikke lett. Sosial angst gjør det svært ubehagelig perioder som dette. 

 

 

Anonymkode: 8a718...5ab

Grunnen til at de unngår deg, er nok fordi du kanskje virker selvmedlidende og det kan slite ut venner i lengden.

Du må rett og slett ta deg sammen, selv om det ikke er lett. Hvis du forsøker å bli en blidere person som er interessert i ting rundt deg, vil du også få venner. Å sitte inne og synes synd på seg selv, hjelper ingen

Anonymkode: 896f9...321