Slutte å gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Har gått til psykolog i 9 år pga depresjon og angst. I 6-7 år gikk jeg på forskjellige typer medisiner, jeg kan ramse opp en del men er jo fortsatt en del jeg ikke har prøvd også. I terapi har jeg alltid vært flink til å sette ord på følelsene mine og hvordan jeg har det, men jeg merker at det siste året har det vært verre. Jeg ble mobbet og utestengt mye som barn, og jeg tok meg så klart utrolig nær av dette. Jeg har ikke hatt en "normal" barndom ettersom jeg ikke har gjort det som barn normalt gjør. Jeg lekte for eksempel veldig sjeldent rollespill, jeg husker en gang jeg lekte mor, far og barn med noen andre unger. Jeg var aldri frempå, jeg hadde aldri et konkurranseinstinkt og var ikke en typisk målrettet unge. Lekte mye alene, om jeg hadde besøk av "venner" fikk jeg ikke være med på leken men måtte sitte å se på. Andre barn ville ikke være med meg. Jeg var på ingen måte slem, og jeg var ikke egen og ville ofte dele ting. Når jeg voks opp låste jeg meg inn på rommet mitt med PC'en og fortapte meg på nettet, og vips så kom skjønnhetspresset, kroppspresset osv. Jeg har slitt veldig med dette i mange år, og ganske mange av problemene mine bunner i dårlig selvtillit og selvbilde. Har et ganske stort hat ovenfor meg selv, en sterk følelse av mindreverdighet. Ser ofte ingen mål og mening med livet, har slitt med selvskading, har problemer med å holde på relasjoner når det kommer til vennskap. Har vært i ett forhold som varte i 4 år og er nå i et nytt. Stoler ikke å andre og tenker alltid at alle vil gjøre noe vondt mot meg. At ingen liker å være med meg og at alt jeg sier er ubetydelig. Får alltid en følelse av at ingen vil ha meg der, både når jeg er på skolen, jobb osv. Føler meg bare til bryderi for alle jeg nærmer meg. 

Disse følelsene er veldig vonde og sterke og gjør at livet mitt blir innskrenket på mange punkt, og det var også det i ungdomsårene. Sliter med angst, får sjeldent angstanfall men det skal ikke mye til før pulsen stiger og hjertebanken begynner når jeg er på butikken. Hvisker eller ler noen tror/vet jeg at det er om meg. Ser noen på meg føler jeg det er noe galt med meg. Gir noen meg komplimenter, inkludert kjæresten, tror jeg det er løgn. Det rette ordet blir at jeg vet det er løgn, men det varierer - når jeg er deprimert vet jeg det er løgn, når jeg ikke er deprimert må jeg overbevise meg selv om at det ikke er løgn. Jeg er ikke flink til noe og jeg ser ikke ut. Alt er galt med meg. 

Problemet er at nå føler jeg egentlig at dette bare er helt ok. At det er greit å føle seg slik. At å føle seg dritt, føle seg forhatt av andre og ha et lavt selvbilde bare er normalt og noe jeg må leve med. At jeg ikke kan oppnå drømmene mine pga jeg har det slik som jeg har det med meg selv, at jeg er venneløs og uten en omgangskrets fordi jeg føler meg ubrukelig og ikke verdifull for noen. Jeg føler at jeg kommer ingen vei i terapien, og jeg sliter med å prate om ting. Jeg tør ikke lenger prate om det dårlige selvbildet mitt og tanker rundt kropp og utseende, og dette er noe som opptar meg mye. Spesielt nå på sommeren.  For jeg føler ikke at mine problemer betyr noe og at jeg egentlig fortjener å ha det slik. 

Burde jeg slutte å gå til psykolog og prøve å finne løsning på egenhånd? Medisin er ikke aktuelt, psykologen min er imot det og legen min vil bare sette meg på antidepressiva som jeg har gått på før og ikke likte. Jeg trener og har et balansert kosthold. Jeg snakker ikke om alt med kjæresten fordi jeg vil jo naturligvis ikke gjøre han deprimert, og noen av tankene mine har han virkelig ikke godt av å høre. Så jeg føler meg veldig alene, fanget i min egen dritt. 

Anonymkode: 414cb...830

[AnonymBruker]

Er du ufør? Da kan du jo bare droppe det.

Anonymkode: 27e2d...cc9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du ufør? Da kan du jo bare droppe det.

Anonymkode: 27e2d...cc9

Hva slags svar er dette egentlig? 

Anonymkode: 19b9d...b94

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva slags svar er dette egentlig? 

Anonymkode: 19b9d...b94

Hvis TS ikke får noe utav det og allerede er ufør spiller det jo ingen rolle om hun slutter. Hun taper ikke på det.

Når man går på AAP må man gå i behandling for å få utbetalt penger.

Anonymkode: 27e2d...cc9

[AnonymBruker]

TS, dette høres ikke ut som et godt liv. Og du fortjener et godt liv. Et liv uten depresjon er å være både trist og glad, men nettopp reagere på det som er på utsiden. Det betyr ikke at man er lykkelig hele tiden, men det betyr at følelsene samsvarer med hva som foregår i livet ellers, et slikt vitalt liv fortjener du, og jeg og alle. 

Og du har muligheten til det gjennom behandling. Hvis du ikke får den hjelpen du trenger kanskje det kunne vært lurt å prøve en annen terapeut? 

Jeg har også vært psykisk syk i mange år, og gått på flere medisiner, og i mange år har jeg trodd at ting aldri kunne bli bedre, og at jeg ikke fortjente noe bedre. I år er det beste året i mitt liv, selv om jeg går i aktiv behandling, selv om jeg har mange problemer, og selv om jeg sliter med angst og annen sykdom. For 5 år siden hadde jeg aldri trodd jeg kunne ha en dag som den jeg har i dag, ikke en gang for 1 år siden ville jeg trodd det, kanskje ikke en gang for et halvt år siden. Jeg har vært så dårlig i perioder at jeg har vært innlagt på sykehus, og har glemt ukesvis fordi jeg var så apatisk, jeg fikk ikke med meg noe. Og jeg har blitt bedre, og jeg føler litt nå at hvis JEG kan så kan du også. Livet mitt er fremdeles vanskelig, og jeg lurer stadig på om det er bedre å bare avslutte det, men jeg fortsetter å kjempe, for sannheten er jo at å avslutte det ikke er en løsning, og det er heller ikke å gi opp, og jeg vil virkelig LØSE dette. Det er prosjektet mitt. Å fikse mitt eget liv. Og det gjør jeg best med et støtteapparat rundt meg, men oppfølging av legen, og med regelmessige samtaler med min terapeut. 

Jeg har hatt flere terapeuter og noen har jeg bare stått stille med, og jeg har tenkt at "det er nok MEG som er problemet" helt til jeg møtte den terapeuten jeg har nå. Jeg føler at 19 av 20 samtaler er effektive. Jeg føler at jeg tar tak i livet mitt. Og jeg skulle ønske du også kunne ha en terapeut som tok tak i deg, og hjalp deg å faktisk jobbe med det som er det vanskelige, hjalp deg å kjenne fremgang. For jeg vil så gjerne at du skal ha det bedre enn OK. At du skal ha det bedre enn å gå dag ut og inn og tro at du er verdiløs, for du er ikke det. 

Jeg vet hvordan det er, og jeg unner ingen å ha det sånn. Bortsett fra meg selv da, for jeg er jo ikke verdt noe... for jeg også tenker jo fremdeles sånne tanker, men nå prøver jeg å hindre meg selv i å gjøre det, for jeg ville aldri tenkt sånn om noen andre, så hvorfor skal jeg fortsette med å være min største fiende med å snakke til meg selv som jeg er et null. Jeg prøver å fortsette å jobbe med meg selv og sykdommen, for jeg er den eneste som kan gjøre det. Og det betyr ikke at jeg klatrer et fjell hver dag, det betyr at jeg tar små skritt. Og i mange år ledet de ingensteds, omgivelsene var bare de samme. Men nå kan det virke som at den jobben jeg har gjort har ført meg nærmere til munningen av en dyp, dyp dal. Jeg har flyttet på meg selv om jeg ikke har merket det. 

Tror du selv at du har f.eks Aspergers eller Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen av tingene du beskriver er symptomer på disse lidelsene. Jeg har selv Aspergers, og jeg tror det å være klar over dette har hjulpet meg å tilpasse meg selv og ta hensyn til meg selv. Og hvis man her EUPF så er det gjerne en spesialtilpasset terapiform som hjelper. Det finnes muligheter, det finnes løsninger, og hvis man ikke gir opp så finner du en til slutt. 

Og kanskje dette har virket som et sånt kvalmende positivt innlegg som bare sier "se lyst på livet!", og jeg beklager hvis det virker sånn på deg, jeg mener ikke at du bare skal se lyst på livet, for jeg vet at man ser mørkt på livet, livet føles poengløst, og spesielt ens eget liv, men det jeg sier er fortsett å gå selv om du går i mørket. Keep swimming. Just keep swimming. 

Jeg heier på deg! Og hvis du skulle føle for å klage til meg en annen gang (til tross for dette avskrekkende, kvalmende, engasjerte innlegget her ) så si fra.  

Anonymkode: 19b9d...b94

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du ufør? Da kan du jo bare droppe det.

Anonymkode: 27e2d...cc9

Hadde du lest innlegget mitt ville du sett at jeg ikke er ufør. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS, dette høres ikke ut som et godt liv. Og du fortjener et godt liv. Et liv uten depresjon er å være både trist og glad, men nettopp reagere på det som er på utsiden. Det betyr ikke at man er lykkelig hele tiden, men det betyr at følelsene samsvarer med hva som foregår i livet ellers, et slikt vitalt liv fortjener du, og jeg og alle. 

Og du har muligheten til det gjennom behandling. Hvis du ikke får den hjelpen du trenger kanskje det kunne vært lurt å prøve en annen terapeut? 

Jeg har også vært psykisk syk i mange år, og gått på flere medisiner, og i mange år har jeg trodd at ting aldri kunne bli bedre, og at jeg ikke fortjente noe bedre. I år er det beste året i mitt liv, selv om jeg går i aktiv behandling, selv om jeg har mange problemer, og selv om jeg sliter med angst og annen sykdom. For 5 år siden hadde jeg aldri trodd jeg kunne ha en dag som den jeg har i dag, ikke en gang for 1 år siden ville jeg trodd det, kanskje ikke en gang for et halvt år siden. Jeg har vært så dårlig i perioder at jeg har vært innlagt på sykehus, og har glemt ukesvis fordi jeg var så apatisk, jeg fikk ikke med meg noe. Og jeg har blitt bedre, og jeg føler litt nå at hvis JEG kan så kan du også. Livet mitt er fremdeles vanskelig, og jeg lurer stadig på om det er bedre å bare avslutte det, men jeg fortsetter å kjempe, for sannheten er jo at å avslutte det ikke er en løsning, og det er heller ikke å gi opp, og jeg vil virkelig LØSE dette. Det er prosjektet mitt. Å fikse mitt eget liv. Og det gjør jeg best med et støtteapparat rundt meg, men oppfølging av legen, og med regelmessige samtaler med min terapeut. 

Jeg har hatt flere terapeuter og noen har jeg bare stått stille med, og jeg har tenkt at "det er nok MEG som er problemet" helt til jeg møtte den terapeuten jeg har nå. Jeg føler at 19 av 20 samtaler er effektive. Jeg føler at jeg tar tak i livet mitt. Og jeg skulle ønske du også kunne ha en terapeut som tok tak i deg, og hjalp deg å faktisk jobbe med det som er det vanskelige, hjalp deg å kjenne fremgang. For jeg vil så gjerne at du skal ha det bedre enn OK. At du skal ha det bedre enn å gå dag ut og inn og tro at du er verdiløs, for du er ikke det. 

Jeg vet hvordan det er, og jeg unner ingen å ha det sånn. Bortsett fra meg selv da, for jeg er jo ikke verdt noe... for jeg også tenker jo fremdeles sånne tanker, men nå prøver jeg å hindre meg selv i å gjøre det, for jeg ville aldri tenkt sånn om noen andre, så hvorfor skal jeg fortsette med å være min største fiende med å snakke til meg selv som jeg er et null. Jeg prøver å fortsette å jobbe med meg selv og sykdommen, for jeg er den eneste som kan gjøre det. Og det betyr ikke at jeg klatrer et fjell hver dag, det betyr at jeg tar små skritt. Og i mange år ledet de ingensteds, omgivelsene var bare de samme. Men nå kan det virke som at den jobben jeg har gjort har ført meg nærmere til munningen av en dyp, dyp dal. Jeg har flyttet på meg selv om jeg ikke har merket det. 

Tror du selv at du har f.eks Aspergers eller Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen av tingene du beskriver er symptomer på disse lidelsene. Jeg har selv Aspergers, og jeg tror det å være klar over dette har hjulpet meg å tilpasse meg selv og ta hensyn til meg selv. Og hvis man her EUPF så er det gjerne en spesialtilpasset terapiform som hjelper. Det finnes muligheter, det finnes løsninger, og hvis man ikke gir opp så finner du en til slutt. 

Og kanskje dette har virket som et sånt kvalmende positivt innlegg som bare sier "se lyst på livet!", og jeg beklager hvis det virker sånn på deg, jeg mener ikke at du bare skal se lyst på livet, for jeg vet at man ser mørkt på livet, livet føles poengløst, og spesielt ens eget liv, men det jeg sier er fortsett å gå selv om du går i mørket. Keep swimming. Just keep swimming. 

Jeg heier på deg! Og hvis du skulle føle for å klage til meg en annen gang (til tross for dette avskrekkende, kvalmende, engasjerte innlegget her ) så si fra.  

Anonymkode: 19b9d...b94

Neida, ikke noe kvalmende her. Takk for at du deler litt av din historie. Jeg er for ung til å ha personlighetsforstyrrelse inntil videre, jeg ble utredet men fikk egentlig ikke noe svar. Annet enn at jeg er for ung til at en slik diagnose kan stilles (23 år). Men jeg kjenner meg enormt igjen i unnvikende personlighetsforstyrrelse, har jo litt til felles med emosjonell ustabil MEN jeg har aldri vært ustabil. Uansett hvor til helvete ting har gått har jeg holdt meg stabil. Aspergers ble jeg utredet for som 15 åring. Diagnosen ble ikke stilt. Ble feildiagnosert med bipolar lidelse type 2 tror jeg det var når jeg var 17 (haha...) år. Så unipolar lidelse. Så tilbakevendende depresjon som er min "endelige" diagnose. Men jeg selv føler at jeg ikke "passer" den diagnosen. Den virker så enkel. Mens jeg og mitt er jævla komplekst. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... 

Heier på deg og. <3 

Anonymkode: 414cb...830

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde du lest innlegget mitt ville du sett at jeg ikke er ufør. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det var så langt og kronglete.

Anonymkode: 27e2d...cc9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS, dette høres ikke ut som et godt liv. Og du fortjener et godt liv. Et liv uten depresjon er å være både trist og glad, men nettopp reagere på det som er på utsiden. Det betyr ikke at man er lykkelig hele tiden, men det betyr at følelsene samsvarer med hva som foregår i livet ellers, et slikt vitalt liv fortjener du, og jeg og alle. 

Og du har muligheten til det gjennom behandling. Hvis du ikke får den hjelpen du trenger kanskje det kunne vært lurt å prøve en annen terapeut? 

Jeg har også vært psykisk syk i mange år, og gått på flere medisiner, og i mange år har jeg trodd at ting aldri kunne bli bedre, og at jeg ikke fortjente noe bedre. I år er det beste året i mitt liv, selv om jeg går i aktiv behandling, selv om jeg har mange problemer, og selv om jeg sliter med angst og annen sykdom. For 5 år siden hadde jeg aldri trodd jeg kunne ha en dag som den jeg har i dag, ikke en gang for 1 år siden ville jeg trodd det, kanskje ikke en gang for et halvt år siden. Jeg har vært så dårlig i perioder at jeg har vært innlagt på sykehus, og har glemt ukesvis fordi jeg var så apatisk, jeg fikk ikke med meg noe. Og jeg har blitt bedre, og jeg føler litt nå at hvis JEG kan så kan du også. Livet mitt er fremdeles vanskelig, og jeg lurer stadig på om det er bedre å bare avslutte det, men jeg fortsetter å kjempe, for sannheten er jo at å avslutte det ikke er en løsning, og det er heller ikke å gi opp, og jeg vil virkelig LØSE dette. Det er prosjektet mitt. Å fikse mitt eget liv. Og det gjør jeg best med et støtteapparat rundt meg, men oppfølging av legen, og med regelmessige samtaler med min terapeut. 

Jeg har hatt flere terapeuter og noen har jeg bare stått stille med, og jeg har tenkt at "det er nok MEG som er problemet" helt til jeg møtte den terapeuten jeg har nå. Jeg føler at 19 av 20 samtaler er effektive. Jeg føler at jeg tar tak i livet mitt. Og jeg skulle ønske du også kunne ha en terapeut som tok tak i deg, og hjalp deg å faktisk jobbe med det som er det vanskelige, hjalp deg å kjenne fremgang. For jeg vil så gjerne at du skal ha det bedre enn OK. At du skal ha det bedre enn å gå dag ut og inn og tro at du er verdiløs, for du er ikke det. 

Jeg vet hvordan det er, og jeg unner ingen å ha det sånn. Bortsett fra meg selv da, for jeg er jo ikke verdt noe... for jeg også tenker jo fremdeles sånne tanker, men nå prøver jeg å hindre meg selv i å gjøre det, for jeg ville aldri tenkt sånn om noen andre, så hvorfor skal jeg fortsette med å være min største fiende med å snakke til meg selv som jeg er et null. Jeg prøver å fortsette å jobbe med meg selv og sykdommen, for jeg er den eneste som kan gjøre det. Og det betyr ikke at jeg klatrer et fjell hver dag, det betyr at jeg tar små skritt. Og i mange år ledet de ingensteds, omgivelsene var bare de samme. Men nå kan det virke som at den jobben jeg har gjort har ført meg nærmere til munningen av en dyp, dyp dal. Jeg har flyttet på meg selv om jeg ikke har merket det. 

Tror du selv at du har f.eks Aspergers eller Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Noen av tingene du beskriver er symptomer på disse lidelsene. Jeg har selv Aspergers, og jeg tror det å være klar over dette har hjulpet meg å tilpasse meg selv og ta hensyn til meg selv. Og hvis man her EUPF så er det gjerne en spesialtilpasset terapiform som hjelper. Det finnes muligheter, det finnes løsninger, og hvis man ikke gir opp så finner du en til slutt. 

Og kanskje dette har virket som et sånt kvalmende positivt innlegg som bare sier "se lyst på livet!", og jeg beklager hvis det virker sånn på deg, jeg mener ikke at du bare skal se lyst på livet, for jeg vet at man ser mørkt på livet, livet føles poengløst, og spesielt ens eget liv, men det jeg sier er fortsett å gå selv om du går i mørket. Keep swimming. Just keep swimming. 

Jeg heier på deg! Og hvis du skulle føle for å klage til meg en annen gang (til tross for dette avskrekkende, kvalmende, engasjerte innlegget her ) så si fra.  

Anonymkode: 19b9d...b94

Jeg er ikke ts, men ville bare si at du skrev et veldig fint og tankevekkende innlegg. Godt å høre at du er på bedringens vei. Du ser at små skritt kan bli til endringer etterhvert, og nå begynner du å se konturene av at du har jobbet med deg selv, tatt deg selv på alvor og vil se en ny horisont. Lykke til videre! Håper ts følger dine råd:)

Anonymkode: 67a48...fed

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke slutte om det er det eneste du ikke har forsøkt? Inge vits i å a den mest åpenbare løsningen: klare seg selv, stå uprøvd. Du kan jo bare begynne igjen om det heller ikke fungerer? 

Anonymkode: 54b6d...8d8