Er det suicidalt?

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som er i en vanskelig fase i livet (skilsmisse). Hun er deprimert, og sa sist jeg møtte henne at hun skulle ønske hun fikk en dødelig sykdom. Da jeg spurte litt nærmere, sa hun at hun ikke ønsker å ta livet sitt, men er så forvirret og fortvilet at hun gjerne vil komme seg vekk og få fred. Jeg er usikker på hvilken vekt jeg skal legge på det. Er dette et normalt utsagn når man er deprimert, eller burde jeg gjøre noe mer her? Og hva bør jeg i så fall gjøre? Hun går til psykolog.

Anonymkode: c901b...83a

[AnonymBruker]

Relativt normalt. Ville ikke gjort noe, men når hun sier slike ting kan du gjerne si noe sånt som "hva mener du, jeg blir litt bekymret når du sier det på den måten"

Anonymkode: d286a...78d

[AnonymBruker]

Godt å høre. Det hørtes liksom så drastisk ut.

Anonymkode: c901b...83a

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk suicidal og ut i fra det du skriver høres hun ikke suicidal ut, men regner med at hun er ærlig med psykologen sin og får ekstra hjelp om hun blir det.

Anonymkode: 3515d...538

[AnonymBruker]

Hun høres ikke suicidal ut, og bra hun går til psykolog. Psykologen vil nok fange det opp, skulle hun bli det.

Jeg slet mye for noen år siden, jeg våknet opp hver morgen, og var fullstendig knust, og gråt fordi jeg våknet opp. Jeg ønsket bare å dø. Men siden jeg har barn, så følte jeg at jeg ikke kunne ta livet av meg.

Anonymkode: dc5bf...19d

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig at du prøver å få henne til å ta dette opp med psykologen sin.

Si at du er bekymret for henne, og at du ønsker hun forteller psykologen sin om det hvis hun ikke allerede har gjort det, og at du er der for henne hvis hun noen gang vil lufte tankene hos deg litt. (Av og til er det alt som trengs for at en skal føle seg litt bedre.)

Ellers høres det ut som en naturlig reaksjon på noe veldig vondt hun går igjennom. Fortsett å vær der for henne. Prøv å bevise for henne at verden går ikke under, selv om det kan kjennes ut sånn akkurat nå. Har du kanskje mulighet til å ta henne med på noe fint sånn at hun får koblet litt av og kjent på at det er mulig å være lykkelig igjen? Kanskje kan dere se en film på kino, ta dere en liten ferie sammen, reis til en kafé dere liker, eller noe sånt? Liker dere spa-lignende opplegg, kanskje? Er dere interessert i sminke/klær, sånn at dere kan gå på shopping sammen?

I sånne situasjoner er det viktig å lytte og spørre. Få personen til å forstå at du bryr deg om henne, og at du hører det hun sier. Få henne til å snakke høyt om det som plager henne, sånn at det ikke blir en ensom byrde å bære. Men minst like viktig er det å vise henne at det fortsatt finnes håp om fine stunder og en fin fremtid. 

Anonymkode: 70fe9...df7

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er viktig at du prøver å få henne til å ta dette opp med psykologen sin.

Si at du er bekymret for henne, og at du ønsker hun forteller psykologen sin om det hvis hun ikke allerede har gjort det, og at du er der for henne hvis hun noen gang vil lufte tankene hos deg litt. (Av og til er det alt som trengs for at en skal føle seg litt bedre.)

Ellers høres det ut som en naturlig reaksjon på noe veldig vondt hun går igjennom. Fortsett å vær der for henne. Prøv å bevise for henne at verden går ikke under, selv om det kan kjennes ut sånn akkurat nå. Har du kanskje mulighet til å ta henne med på noe fint sånn at hun får koblet litt av og kjent på at det er mulig å være lykkelig igjen? Kanskje kan dere se en film på kino, ta dere en liten ferie sammen, reis til en kafé dere liker, eller noe sånt? Liker dere spa-lignende opplegg, kanskje? Er dere interessert i sminke/klær, sånn at dere kan gå på shopping sammen?

I sånne situasjoner er det viktig å lytte og spørre. Få personen til å forstå at du bryr deg om henne, og at du hører det hun sier. Få henne til å snakke høyt om det som plager henne, sånn at det ikke blir en ensom byrde å bære. Men minst like viktig er det å vise henne at det fortsatt finnes håp om fine stunder og en fin fremtid. 

Anonymkode: 70fe9...df7

Tusen takk for et nydelig svar!

Anonymkode: c901b...83a

[Skadeskutt]

De fleste mennesker opplever å tenke/føle det sånn i løpet av livet, men som oftest er det bare et uttrykk for hvor fortvilet en er og hvor vondt en har det framfor reell suicidalitet. 

Da jeg var ordentlig suicidal så sa jeg det ikke til noen, men jeg la konkrete planer, valgte ut en dato, ordnet litt opp i praktiske ting osv. Da er det hakket mer alvorlig, men jeg har/er også vært der din venninne er. Det har rett og slett med at en føler at situasjonen ikke er til å holde ut, meb det er utrolig hva man kan komme seg gjennom. Det prøver jeg å si til meg selv daglig. At det er mulig å komme gjennom dette. Enkelte dager tror jeg på det, mens veldig mange dager er jeg nok mer pessimistisk. 

At du er der for henne og viser at du tenker på henne og bryr deg vil nok bety mye. Å vite at noen stiller opp for meg har i alle fall vært avgjørende for min del. 

[Ulla Ullsokk]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne som er i en vanskelig fase i livet (skilsmisse). Hun er deprimert, og sa sist jeg møtte henne at hun skulle ønske hun fikk en dødelig sykdom. Da jeg spurte litt nærmere, sa hun at hun ikke ønsker å ta livet sitt, men er så forvirret og fortvilet at hun gjerne vil komme seg vekk og få fred. Jeg er usikker på hvilken vekt jeg skal legge på det. Er dette et normalt utsagn når man er deprimert, eller burde jeg gjøre noe mer her? Og hva bør jeg i så fall gjøre? Hun går til psykolog.

Anonymkode: c901b...83a

Ikke noe farlig!