Erfaringer med antidepressiva? Burde jeg ta det?

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd at dette ble langt! Jeg hadde ikke tenkt å skrive så mye, men jeg hadde vel behov for å lufte tankene litt.

Jeg er i en situasjon som føles helt håpløs, og jeg ser ingen vei ut. Kjernen i mine problemer skyldes at ble jeg utsatt for gjentatte overgrep i barndommen som varte over flere år. Før dette var jeg livsglad, utadvent, lykkelig, akkurat slik et barn skal være. Dessverre endret personligheten min helt. Jeg ble innesluttet, asosial, sliter med å forholde meg til mennesker, livsgleden er helt fraværende.

Jeg er nå i 30-årene og ser ikke poenget med å leve lenger. Jeg er aldri glad, ingenting gir meg glede. Jeg kom meg mirakuløst gjennom studier og har en jobb, men jeg trives ikke i denne jobben. Jeg har kjøpt en leilighet som viste seg å være et høl. Jeg er helt følelesløs (unntatt hunden til min mor), jeg er ikke glad i noen, og ingen unntatt min mor er glad i meg. Jeg har noen venninner, men jeg orker ikke å være sammen med dem, jeg gir dem ingenting og de gir meg ingenting. Jeg er sammen med dem av og til, men jeg takler bare ikke å være sammen med andre. Jeg har ingenting å bidra med, jeg er et uinteressant menneske. Disse venninnene er i samme gjeng, så jeg er nødvendigvis inkludert, selvom jeg tror ingen hadde merket om jeg hadde forsvunnet. Selvtilliten og selvfølelsen er helt på bånn. Jeg har nok litt angst i visse situasjoner, og visse situasjoner er helt uaktuelt for meg å delta i. Jeg har levd slik i årevis, men nå ser jeg bare ingen utvei. Jeg føler generelt aldri glede, uansett hva jeg gjør. Jeg kan føle mindre uglede av visse ting, som f.eks turer i fjellet, reise ol, men aldri glede, hvis det gir mening.

På toppen av det hele er jeg ulykkelig forelsket i en utilgjengelig mann. Han er den eneste jeg noen gang har følt noe for, jeg som trodde disse følelsene ikke eksisterte i meg. Jeg tror virkelig jeg kunne blitt lykkelig med han. Men jeg baserer da egen lykke på et annet menneske.

Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, jeg er ikke suicidal. Jeg har en mor som elsker meg, jeg kunne aldri gjort det mot henne. Men jeg tenker i mitt stille sinn at jeg håper å bli utsatt for en ulykke (som jeg overlever), jeg trenger en pause fra hverdagen og livet. Jeg vet at dette er helt absurd å si, og respektløst mot dem som er syke eller skadet, og jeg beklager.

Jeg har vært hos fastlegen min og fortalt om situasjonen. Jeg har dog ikke fortalt om overgrepene, men jeg har fortalt at jeg har opplevelser fra barndommen som preger den jeg er i dag. Legen min foreslo sykemelding for å komme ovenpå, samt antidepressiva, og psykolog. Jeg sa jeg skulle tenke litt på det, og kontakte han igjen. Psykolog er uaktuelt, det har jeg ingen planer om å prøve. Jeg er skadet langt inn i margen, det finnes ikke håp for meg, og jeg har virkelig ikke lyst til å snakke om dette med noen som uansett ikke skjønner. Vil bare glemme alt, og være den jeg var når jeg var barn. Sykemelding ønsker jeg i utgangspunktet, den pausen jeg trenger. Men jeg virker ikke syk utenpå, så da må jeg i så fall lyve til kollegaer om beinbrudd ol. Det blir ikke godt mottatt å være borte fra jobb, så det må være en "reell" grunn. Så sykemelding blir vanskelig, samt at jeg må jo en dag tilbake i jobb, og det tror jeg blir vanskelig etter å ha vært borte en stund.

Så er det pillene da, og egentlig det jeg spør om. Jeg husker ikke hva de het. Jeg har aldri tatt noe som helst utenom alkohol, og vet svært lite om pillebruk. Jeg har den siste tiden vurdert rusmidler, selvom jeg sikkert ikke tør når det kommer til stykket. Jeg vet at det er dumt, men jeg begynner å ikke bry meg. Antidepressiva kunne jo da være en lovlig løsning? Som legen attpåtil foreslår? Men jeg merker at jeg er usikker likevel. Vil det hjelpe? Vil det gi meg en falsk glede? Kanskje det er akkurat det jeg trenger? Men så kan man ikke gå på piller hele livet? Og hvordan blir det å slutte på pillene? Og bivirkninger ved å gå på piller? Men samtidig, slik jeg har det nå er uansett værre?

Er det noen som har erfraing med antidepressiva? Vil gjerne høre deres tanker, både positve og negative. Kanskje noen har vært langt nede og klart å komme seg opp igjen? Finnes det håp? Nå føles det ikke sånn

Anonymkode: 1bd8d...01f

[Ginny]

Leit å høre at du sliter sånn!

Du blir ikke glad av å gå på antidepressiva, det er ikke et rusmiddel som gjør deg glad og vill. Du merker nok heller ingen massiv forskjell fra dag én, det tar tid. Dosen må gjerne også justeres etter dine behov. For min del tok det brodden av nummenheten og det totale mørket, etter at de fikk kommet litt i gang. Tåken lettet litt etter litt, og alt føltes ikke fullstendig umulig ut lengre. Så begynte jeg i terapi, og da kom de store endringene. Etter bare noen få økter ble det litt og litt bedre, og etter 1,5 år på antidepressiva så sluttet jeg med dem. Jeg kuttet ned, i samråd med lege, før jeg sluttet helt, uten noen slags bivirkninger. Men dette er veldig individuelt, noen sliter, andre gjør ikke det. La uansett ikke dette stoppe deg fra å begynne. 

Men, en ting som bekymrer meg er motviljen mot psykolog. Du 'vet' hva problemet er, og uansett hvor mye antidepressiva du tar, så blir ikke problemet borte. Jeg fikk hjelp til å sortere og bearbeide tanker, slik at de ikke lengre føltes så aktuelle, og etterhvert kunne jeg legge dem bak meg. Det er ingen som er så ødelagt at det ikke kan hjelpe litt. Jeg kjenner igjen mange av tankene dine, og jeg vet at det kan bli bedre! Du har opplevd noe fælt, men du er ikke et ødelagt menneske likevel. Men du ser jo selv at du ikke er i stand til å leve et godt liv sånn som situasjonen er i dag, så hvorfor ikke prøve å gå til en psykolog som kan hjelpe deg videre? De skjønner mye mer enn du tror, og kan veldig mange gode teknikker for å bearbeide tanker. Det å lære seg noen knep for å komme seg videre er ikke så dumt det. Jeg vet det føles tungt og umulig at det kan noe sinne bli bedre, men det kan faktisk det! Du kan komme deg opp av dette, og få et godt liv. Du har så mange muligheter, så mange flotte ting du kan oppnå!

Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å få henvisning til psykolog fra legen, og begynne på antidepressiva. Samtidig kan en sykemelding være med på å gi deg den pausen du trenger, kanskje et par uker med full sykemelding, så gradvis tilbake for eksempel? Det å være helt sykemeldt veldig lenge kan gjøre det verre, for da fjerner du en av grunnene til å stå opp om morgenen. Skyld på ryggen på jobb hvis du ikke vil si hva som faktisk feiler. 

Det er håp, og det kan bli så uendelig mye bedre! Gi deg selv lov til å prøve å bli bedre, selv om du ikke har helt trua på det. Bare prøv! Jeg vet det koster, og jeg vet at det kjennes umulig og håpløst ut, men jeg vet også at det er både oppnåelig og mulig!

[AnonymBruker]

Blablabla.

Ingen her kan gi deg råd ift behandling. Kom deg til legen. 

Anonymkode: 50edd...535

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blablabla.

Ingen her kan gi deg råd ift behandling. Kom deg til legen. 

Anonymkode: 50edd...535

Hun spør om noen her ønsker å dele sin erfaring med antidepressiva, og det kan vi jo selvfølgelig. Skjønner ikke hvorfor det er nødvendig å være respektløs mot noen som sliter. 

Til TS:

Jeg tok Fluoxetine en periode. Dette var i følge min lege en "snill" SSRI, og veldig vanlig å anbefale i første omgang.

Jeg kan helt ærlig ikke si hva slags effekt denne hadde på meg. Jeg merket definitivt ikke noe over natten ihvertfall. Jeg kom nemlig inn i en ekstra vanskelig periode hvor jeg begynte å drikke omtrent hver dag og ble veldig apatisk, og dette var mens jeg tok pillene. Så jeg kan ikke si om det var pillene som gjorde det, eventuelt miksen med alkohol, alkoholen eller om det bare var tilfeldig. 

Men så klart er det viktig å huske på at antidepressiva virker forskjellig på alle, så det er umulig å si hvordan du vil reagere på dem. 

En venn av meg tar også Fluoxetine, og har gjort det i et par år nå. Han er ihvertfall noenlunde stabil i humøret og ikke veldig langt nede for tiden. 

Det var min erfaring, og jeg kan nok ikke gi deg noen anbefaling basert på den, siden det var så mye usikre momenter som kanskje spilte inn på effekten. 

Anonymkode: 101dd...a75

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig stor nytte av antidepressiva i kombinasjon med psykolog. Medisinene ga meg overskudd til å gjøre "hjemmeleksene" fra psykologen mellom timene og psykologen ga meg verktøy jeg bruker flere år senere for å unngå å havne tilbake i depresjonen.

Ellers: Du er ikke ødelagt

Anonymkode: 43154...bc2

[AnonymBruker]

Jeg går på Fluoxetin og har gjort det i mange år. Jeg ler, elsker og gråter på denne medisinen. For meg gir den meg et beskyttende filter. Jeg har ingen bivirkninger, hadde litt nattsvette i begynnelsen. 

Har prøvd å trappe meg ned og av flere ganger. Får da ekstreme negative tanker..... 

Anti dep fjerner ikke det vonde. Anti dep kan gi deg muligheten til å komme deg opp fra depresjonen og gi overskudd til å jobbe med årsaken.

Anonymkode: 6f350...58f

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar

Jeg skjønner at det varierer fra person til person, og at jeg egentlig bare må teste om det vil fungere på meg. Så rart med anonym over her som ble flatere i humøret? Er det vanlig? Jeg er også redd for bivirkninger som f.eks vektøkning og dårlig søvn. Jeg sover dårlig nok som det er, og er livredd for å legge på meg.

Tankene, minnene og bildene i hodet jeg har fra overgrepene vil aldri forsvinne, og hvordan dette endret meg som person kan jeg ikke gjøre om på. Jeg har vel kanskje en urealistisk forestilling om at antidepressiva gjør at jeg glemmer alt det, og går tilbake til å være den personen jeg egentlig er.

Jeg ønsker ikke å snakke om det som skjedde, derfor vil ikke oppsøke psykolog, eller fortelle dette til legen min.

Anonymkode: 1bd8d...01f

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg skjønner at du ikke orker å rippe opp i ting, men jeg tror det er uklokt at du ikke forteller legen din om at du er traumatisert pga hendelser i barndommen. Du trenger ikke å si mer enn det. Presiser heller at du ikke er klar for å snakke om dette med ham/henne.

Årsaken til at det er lurt å gi beskjed, er at ulike antidepressiva har ulike indikasjoner. Kanskje din depresjon og evt angst bør behandles med noe annet enn en som er deprimert av andre årsaker.

Det kan hende at en psykiater ved DPS burde utrede deg og evt finne riktige medisin(er). Du trenger ikke starte i samtaleterapi hos vedkommende, men få hjelp til å finne rett medisin hvis det er rette behandlingen for deg. Fastlegen din henviser evt dit.

Fordelen med en psykiater er at vedkommende er spesialist og kjenner muligheter, medisintyper og evt kombinasjonsbehandling. Det er ikke bare antidepressiva som brukes mot depresjon heller. Hvis du sliter med søvn kan det f.eks hende at du trenger en kombinasjon av to typer antidepressiva, hvorav den ene gjør deg trøtt og brukes i lavdose på kveldstid. Du kan spørre. At du er redd for vektøkning er en opplysning du må gi til legen i samme slengen.

Det føles kanskje som for mye for deg dette med DPS, så du kan jo starte hos fastlegen, og heller be om henvisning til medisinsk utredning hos en psykiater på ditt DPS hvis fastlegen og du selv føler at du kan ha nytte av det.

Anonymkode: bd193...b6b

[Vitenskapsmannen]

Hei.

Leit å høre om problemene dine, men et par ting må du ha klart for deg:

1. Du er ikke gal selv om du går til psykolog/psykiatriker. Det er som å gå til øyelegen når det svir i øyet. Man får hjelp til det man sliter med. Kom deg til psykolog! Antidepresiva er et supplement til psykolog, ikke en erstatning.

2. Du blir ikke magisk kurert ved å bryke antidepressiva. De dype bølgedalene blir litt grunnere, men det blir de høye bølgene også. Følelsessvingningene flater likom mer ut. Det gir deg tid til å bearbeide det egentlige problemet hos en psykolog.

3. Det er ikke flaut å fortelle de på jobben at du sliter psykisk. De vet det sikkert allerede bedre en deg allikevel.

Håper du tar deg sammen og søker den hjelpen du trenger.

Morten.

[AnonymBruker]

1 time siden, Vitenskapsmannen skrev:

Hei.

Leit å høre om problemene dine, men et par ting må du ha klart for deg:

1. Du er ikke gal selv om du går til psykolog/psykiatriker. Det er som å gå til øyelegen når det svir i øyet. Man får hjelp til det man sliter med. Kom deg til psykolog! Antidepresiva er et supplement til psykolog, ikke en erstatning.

2. Du blir ikke magisk kurert ved å bryke antidepressiva. De dype bølgedalene blir litt grunnere, men det blir de høye bølgene også. Følelsessvingningene flater likom mer ut. Det gir deg tid til å bearbeide det egentlige problemet hos en psykolog.

3. Det er ikke flaut å fortelle de på jobben at du sliter psykisk. De vet det sikkert allerede bedre en deg allikevel.

Håper du tar deg sammen og søker den hjelpen du trenger.

Morten.

Når man er så langt nede er det ikke lett å bare "ta seg sammen". Synes hele kommentaren din er utrolig ovenfra-og-ned. Vitner om at du igrunn kjenner lite til hvordan en depresjon er på kroppen og hvordan du ønsker å glemme alt og bare bli "deg selv" igjen. Det er vel ingen som ønsker å defineres som bare å være deprimert og det er utrolig personlig å være det. At du mener man skal snakke med andre på jobben om det..?! Hadde du fortalt din innerste mørkeste hemmelighet uten å utdype den til perifere? Det er ingen andre som har rett på å vite noe som helst!

Jeg skjønner deg godt TS. Der du er nå har du ikke nok energi til å håndtere situasjonen. Jeg har selv ønsket å bli utsatt for en ulykke så jeg skulle klart å hente meg inn igjen. Det er dessverre ingen rask løsning på problemet. Å legge lokk og undertrykke en grusom periode i livet ditt vil bare føre til at den kommer med enda sterkere kraft tilbake igjen. Det er vondt å snakke om, men en psykolog vil ikke pushe deg. En psykolog vil gå gradvis gjennom problemstillingen litt etter litt. Medisin er for å hjelpe deg til å ha overskudd til å deale med følelsene dine. Det er derfor en god effekt i kombinasjon med medisin og terapi. Jeg skjønner det er vanskelig. Jeg trodde heller ikke jeg trengte terapi fordi jeg er oppegående og svært selvreflektert. Men ved å bearbeide alt og gå på medisin klarte jeg å bli meg igjen og bli ferdig med det gamle. Jeg klarte å lære teknikker og forsone meg med det... 

Min anbefaling er å igjen kontakte legen. Du er absolutt godkjent for sykemelding. Få henvisning til psykolog. Dette er det ofte lange ventelister på. Jeg selv var svært deprimert og ventet i 8 mnd før behandling... ble fulgt opp av fastlegen hele tiden.

Ps til det egentlige spm ditt: jeg ble veldig trøtt og sov mye hele tiden på de pillene jeg fikk. Jeg fikk dessverre svært mange negative bivirkninger, men samtidig hjalp de også. Jeg ble mer fokusert utover og kunne konsentrere meg mer om andre enn meg selv. Jeg gikk på efexor og hører at mange har samme erfaring. Ble nysgjerrig på de som en beskriver over her. Om jeg har behov for medisin igjen senere i livet blir det i alle fall ikke efexor.

Anonymkode: cdf5d...228

[AnonymBruker]

Jeg har hatt svært god effekt av antidepressiva for å komme meg nok opp av gjørma til å puste. 

Det som helt klart har hatt best effekt for meg er emdr-behandling av en svært dyktig psykolog. Det gjør at mine traumer er langt mer håndterlig. 

Hva enn du velger, håper jeg at du får god oppfølging fra din lege, og eventuelt andre deler av helsevesenet. Lykke til! 

Anonymkode: 41dc0...7a8

[Kragebein]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Kragebein, mod