Min siste reise

[Gjest baremei]

Alle dere som leser her inne, jeg lurer på en ting. Om akkurat du hadde fått vite det akkurat nå at du skal dø om ca 4 måneder, hva ville du gjort da? Hvordan hadde du reagert tror du? Hva ville du brukt den siste tiden din på? Hva hadde du angret på her i livet? Dette var noe jeg begynte å tenke på her jeg lå i senga mi og kikket på solnedgangen. Jeg har ganske mange forskjellige personer i livet mitt, så jeg prøvde å se for meg hvordan de hadde taklet det, og hva de hadde gjort. Jeg synes det er veldig interessant å høre, for jeg tror det varierer veldig ut fra hvordan vi er som personer. Jeg vil gjerne ha noen svar, men er ganske forberedt på å ikke få noen, da det er ganske personlige spørsmål. Dere kan tenke på det, det tror jeg kan gjøre godt for alle

[rikoChett]

11 minutter siden, baremei skrev:

Alle dere som leser her inne, jeg lurer på en ting. Om akkurat du hadde fått vite det akkurat nå at du skal dø om ca 4 måneder, hva ville du gjort da? Hvordan hadde du reagert tror du? Hva ville du brukt den siste tiden din på? Hva hadde du angret på her i livet? Dette var noe jeg begynte å tenke på her jeg lå i senga mi og kikket på solnedgangen. Jeg har ganske mange forskjellige personer i livet mitt, så jeg prøvde å se for meg hvordan de hadde taklet det, og hva de hadde gjort. Jeg synes det er veldig interessant å høre, for jeg tror det varierer veldig ut fra hvordan vi er som personer. Jeg vil gjerne ha noen svar, men er ganske forberedt på å ikke få noen, da det er ganske personlige spørsmål. Dere kan tenke på det, det tror jeg kan gjøre godt for alle

Jeg har ikke skrevet noe her før, og jeg har ikke så mange ord - da jeg ikke har noen som gir mening. Det er for vondt. 
Jeg hadde reagert med avsindig raseri og vill sorg. Hvis jeg hadde hatt mer penger ville jeg reist med barna på ting og sagt farvel til de som betydde noe for meg. Jeg ville angret på masse men mest på alle ugjorte ting.
Angående ting barna kunne likt; sånne memes hvor man svarer på masse spm, det er sånne som er fulle av småting man ikke tenker over. Alle småminner fra du var liten feks som barn som ikke faren deres vet om, og sånne ting. Detaljer og småting.

[elvital]

Jeg hadde nok blitt fryktelig sinna og trist jeg og. Jeg ville nok fokusert på å være med dem som betyr mest for meg, av venner og familie. Jeg ville gjort akkurat hva jeg ville, og spist det jeg hadde lyst på. Kanskje var det å dra på ferie, kanskje ville det vært å være hjemme i sengen med netflix. hvem vet? Det viktigste hadde nok vært å være med deme som betyr mest. Prøve å leve, mens man enda kan

[Commander]

11 timer siden, baremei skrev:

Alle dere som leser her inne, jeg lurer på en ting. Om akkurat du hadde fått vite det akkurat nå at du skal dø om ca 4 måneder, hva ville du gjort da? Hvordan hadde du reagert tror du? Hva ville du brukt den siste tiden din på? Hva hadde du angret på her i livet? Dette var noe jeg begynte å tenke på her jeg lå i senga mi og kikket på solnedgangen. Jeg har ganske mange forskjellige personer i livet mitt, så jeg prøvde å se for meg hvordan de hadde taklet det, og hva de hadde gjort. Jeg synes det er veldig interessant å høre, for jeg tror det varierer veldig ut fra hvordan vi er som personer. Jeg vil gjerne ha noen svar, men er ganske forberedt på å ikke få noen, da det er ganske personlige spørsmål. Dere kan tenke på det, det tror jeg kan gjøre godt for alle

Kom over denne idag.. Må bare si at dette var meget sterk lesing.. jeg er imponert over deg. Veldig rørende og vil takke deg for å sette ting i perspektiv i en hverdag hvor vi lett bruker energi og irriterer oss over ubetydelige ting.

For å svare på spørsmålet ditt. Jeg har venner som har gått bort og som har hatt lang tid på å planlegge sin siste tid. En venn brukte 4 år på å dø av ALS. Så har sett dette på nært hold og tenkt hva hvis det var meg? Noen planlegger som om de skal leve lenge, planlegge neste års ferie selv om det er ikke kommer til å gå sålenge. Men hvis det hjelper for dem så gjør det det. Andre har laget en bucket list. Besøke steder som alltid har blitt utstatt, hurtigrutareiser, New York, hoppe fallskjerm og slike ting.

Jeg håper jeg hadde vært like sterk som deg. Gjort de riktige tingene, holdt humøret oppe og gjort de tingen som var viktige. Jeg frykter at jeg hadde falt ned i et mørkt hull av selvmedlinhet og bitterhet. Men tror og håper at jeg hadde mobilisert alt det gode i meg og utnyttet tiden som deg. Jeg er full av beundring. Jeg er sikker på at sønnen din kommer til å vokse opp til å bli en flott mann men venner og familie rundt seg som forteller den flotte moren hans!

For kun noen uker siden mistet vi en kollega på knappe 48 år. Han følte seg litt dårlig og la seg tidlig. Våknet aldri opp igjen. Noen ganger tenker jeg at det ville vært det enkleste.

Ønsker deg og dine nærmeste det aller beste...takker igjen for at deler.

 

[Tabris]

Jeg har lest hele tråden din og har lenge hatt lyst til å skrive noe. Men jeg har latt være, for hva kan man skrive? Det er ingen ord som kan gjøre det lettere. Som andre også har sagt, synes jeg du virker særdeles oppegående og reflektert angående døden og jeg håper jeg kan være like modig som deg når det blir min tur. Å lese dine tanker har inspirert meg til å få mer aksept for døden.

Ellers er det vanskelig å vite hvordan jeg faktisk ville reagert om det var meg. Selvfølgelig hadde jeg blitt bunnløst fortvilet og sint. Men jeg tror også jeg ville tilbrakt resten av tiden med mine nærmeste. Å reise hadde ikke vært særlig viktig for meg heller, tror jeg. 

Til slutt vil jeg gi deg en stor  og en  og sender deg de inderligste ønsker om at din siste tid blir slik du ønsker den.

[Porcelain]

Dette høres sikkert rart ut, men tusen takk for at du deler historien din. Den er grusom og hjerteskjærende, men derfor også viktig. Jeg håper at de siste ukene blir så bra som de kan bli. 

[Gjest baremei]

Tusen takk for svar, synes det er interessant å høre Virker som om mange er skeptiske til å skrive til meg, da dere føler at dere ikke har noen trøst å komme med. Det finnes ingen trøst. Jeg skal dø, sånn blir det om jeg vil eller ikke. Jeg vil ikke at dere som skriver til meg skal skrive for å trøste, men jeg er veldig interessert i deres tanker rundt det jeg skriver!

@rikoChett - Det er sånn med meg også, det eneste jeg angrer på var det jeg aldri gjorde. Jeg sa ja til jobb i stedet for å bli med på hyttetur, ville ikke bli med på sydentur da jeg ville spare pengene til senere. Nå virker jo alt sånt meningsløst. Å jobbe ei ekstra vakt for å få de ekstra kronene føles nå som bortkastet tid, da penger ikke er det viktigste. Du skriver at du hadde reagert med raseri og sorg, det er nok veldig naturlig, spesielt om man har litt temperament i utgangspunktet, i hvert fall om det kommer helt uforberedt. Jeg var tydelig vis ganske forberedt på den beskjeden vi fikk, for jeg var helt rolig når jeg fikk beskjeden. Det var nok mest fordi at jeg visste at det var siste sjanse, og at det mest sannsynlig ikke ville gå. Det jeg vil fram til er at alle reaksjoner er like naturlige, det finnes ingen fasit i sånne situasjoner. Takk for at du deler med meg

@elvital - du er ganske lik meg virker det som, venner og familie er viktigst. Jeg er veldig sånn at hverdagen alltid har vært min favoritt, derfor vil jeg gjerne leve så normalt som mulig, med diskusjon om hva man skal ha til middag, trassdiskusjonene med mini og luftetur med hunden. Samtidig har bagateller blitt mindre viktig. Om mini legger seg klokka 19 er ikke så viktig, at huset ser rent og pent ut har minimal betydning. Jeg vil bare nyte den siste tiden med de som betyr mest for meg. Takk for at du også deler med meg

@Commander - takk for fine ord! Det er viktig å nyte den tiden man har, små bagateller er ikke så viktig i det store og hele om man tenker litt etter. I en sånn situasjon tror jeg ikke det finnes noen riktige ting å gjøre. Man må ta sin egen reaksjon på alvor, og la seg selv føle det man føler. Folk er forskjellige, og dermed blir reaksjonen på noe sånt også veldig forskjellig. Jeg har snakket med en del folk som har fått samme beskjed som meg, og mange forteller at de gikk helt i kjelleren først. Til slutt innså de aller fleste at de hadde et valg. De kunne ligge på soverommet sitt med gardinene fortrekt og dyna over hodet, eller de kunne dra ut å leve den siste delen av livet sammen med de som betydde noe. De aller fleste har valgt det siste. Om man har gode folk rundt seg klarer man det. Takk for at du deler med meg

@Tabris - tusen takk for fine ord! Du virker som ei bra dame som virkelig har peiling på hund Familien er viktigst! Det å reise og hoppe i fallskjerm osv ble aldri viktig for meg. Det å skape minner familie og venner kan ta med seg videre ble viktigst for meg. Takk for at du skriver til meg, en god klem tilbake

@Porcelain - tusen takk! Jeg føler det er veldig viktig å få snakket om dette med døden. Takk for at du skriver til meg

Det virker som de aller fleste ville brukt den siste tiden sin med de som betyr mest. Det er veldig godt å høre! Det er jo tross alt de vi deler livene våre med som er de viktigste! Nå skal jeg ut å bade faktisk, vi har finvær i Trøndelag igjen Håper alle får en super dag! Klem til alle dere som orker å lese innleggene mine

[Gjest Catalina Culès]

Vil bare sende deg en  og si at jeg syns du er sterk. Du skriver utrolig fint 

[Gjest NotNaomi]

Baremei.

Måtte tenke på det spørsmålet. Jeg ville unngå å angre. Jeg har brukt tid på det og bedt om unnskyldning når det gjelder andre. Og ja jeg har akseptert . Men jeg tenker jeg deler for lite. Det ville jeg angret på, og jobber med. Jeg ville brukt siste tiden på å skrive,samle familie og venner til hage,- eller strandfest. Danset mye. Og gått mine tunge stunder. Alene eller med familie og venner.

Og sist,men viktigst. Skrevet til barna mine! Video eller hva som helst som kunne gi de en opptur og inspirasjon..

Det er det jeg tenker "Baremei. Men hvem vet egentlig hvordan en tar et sånt budskap og lever med det?

Tror sånt må erfares.

[Gjest NotNaomi]

På 6/25/2017 den 2.26, Aldrisur skrev:

Men det kan du. Her er en gruppeklem-smiley fra meg. Den kan du kopiere og bruke når du vil, Fine Baremei. 

Den var søt. Sånn søt med dybde <3

[nybegynneren]

Jeg hadde nok fått totalt panikk og måtte gått på angstdempende medisiner

.sjekka alt og prøvd alt for og bli frisk igjen. 

Har en gutt på 7 år som trenger meg.har sterk dødsangt kjenner jeg når jeg føler på det..

jeg jobber som hjelpepleier og ser døden titt og ofte.dog da på gamle mennesker.Det gjør at man forstår at alle skal dø en dag.

ingen slipper unna..men det er urettferdig når mennesker som ikke har levd livet ferdig dør..Alle burde få lov til og dø gamle og mette av dage..Klem til deg.

[Gjest Trolletrine]

Er ganske sikker på at jeg hadde følt på en ubeskrivelig tristhet og panikk over å forlate datteren min. Jeg har dødsangst, men ikke ift selve døden, men ved det faktum at jeg må dra fra et barn som trenger meg, og å forlate alle jeg er glad i. Tror jeg også hadde følt på en uvirkelighetsfølelse- at dette kan ikke skje meg. Deretter hadde jeg nok gått inn i en depresjon, og jeg bare håper at jeg hadde greid å dra meg ut av den så jeg kunne fått noen gode siste stunder med de jeg er glad i.

Jeg hadde nok ikke hatt behov for å reise og oppleve ting,- kanskje det har med alder å gjøre. Hadde jeg fått dødsdommen som attenåring, ville jeg sikkert sett og opplevd ting. Nå derimot, er tid med mine kjære alt som betyr noe. Har sånn sett hatt fokus på dette i noen år nå. Jobber redusert stilling for å ha bedre tid til familie, og tar faktisk aldri ekstravakter heller😬Penger betyr minimalt for meg, og har gjort det lenge.

Jeg fikk min datter i godt voksen alder, og på et tidspunkt da jeg trodde jeg aldri skulle få barn. Fra å ha ingenting, fikk jeg plutselig det drømmelivet jeg alltid har ønsket meg så inderlig. Det andre sikkert syns er et kjedelig A4-liv😊 Så etter at mini kom til verden, har prioriteringene mine blitt snudd på hodet. Jeg lever i dag slik jeg noenlunde ville levd hvis jeg hadde vært terminal syk, så sånn sett skal jeg ikke klage. 

Derimot har jeg plutselig så uendelig mye å miste nå. Det hadde jeg ikke tidligere, og den gang kunne jeg faktisk se frem til å dø. Jeg hadde ingenting å leve for og ingenting å miste. Nå har jeg alt å miste, så en terminal sykdom nå hadde vært en fullstendig katastrofe og sorg uten endestykke.

 

Endret 30. juni 2017 av Trolletrine

[Gjest Magnifiq]

Jeg har tenkt noen dager på spørsmålet ditt. 

Tror nok jeg først hadde blitt sint, for så å gå over i å fikse og ordne så alt var klart til jeg ikke er her mer. 

Med hilsninger, brev, videoer.

Samt å skape flest mulig gode minner med barna og mannen ❤️

[Gjest baremei]

God kveld i stua.

Her tilbringes helgen i senga. Jeg orker/klarer ikke å komme meg opp, jeg er helt slått ut. Jeg vet nesten ikke opp ned på meg selv lenger, jeg har sånn smerter over alt. Klarer heller ikke tanken på mat. Minien er hos farmoren og farfaren i natt, så jeg og Mannen tenkte å få litt tid for oss selv i kveld. Det er litt nedtur når jeg ikke kommer meg opp av senga og inn i stua. Jeg føler meg rett og slett svak. Får håpe jeg får noen gode dager igjen snart.

Nå skal jeg slutte å klage og prøve å se en film med Mannen uten å sovne. Håper alle dere fine mennesker har en fin lørdag

[Gjest Magnifiq]

Så leit å høre. Unnskyld for at jeg er så direkte nå, men Tror du det er slik det kommer til å være nå? Eller er det noe annet enn kreften? 

Gode tanker fra meg. Kos deg med mannen din du. Nyt de gode stundene ❤️

[Gjest baremei]

3 minutter siden, Magnifiq skrev:

Så leit å høre. Unnskyld for at jeg er så direkte nå, men Tror du det er slik det kommer til å være nå? Eller er det noe annet enn kreften? 

Gode tanker fra meg. Kos deg med mannen din du. Nyt de gode stundene ❤️

Det går helt fint, jeg liker direkte spørsmål. Jeg har minimalt med immunforsvar, så jeg får alt som er å få egentlig. Jeg håper det er en ny infeksjon, men det er litt vanskelig å si. 

Tusen takk, håper du har en fin helg

[Gresskaret]

Vil bare sende deg en klem og gode tanker 💕 det du skriver gjør veldig inntrykk på meg. Har tenkt på spørsmålet ditt, og vet ikke hva jeg ville ha gjort om jeg var i din situasjon , har veldig til dødsangst. Men kanskje reagerer man annerledes enn man tror når man først står oppe i situasjonen, hva vet jeg. Kanskje har jeg en styrke der inne, som ligner din, håper det ❤️ men det som gir meg fred når ting er vanskelig er å ligge å holde rundt ungene til de sovner. Bare kjenne på kjærligheten og roen, og høre på pusten deres. Er i de øyeblikkene livet blir ekstra dyrebart, og mine problemer blir trivielle. Håper du får mange gode dager og vakre øyeblikk med familien din 💕

[Gjest Blondie65]

Jeg fant tråden din nå i kveld og har lest den gjennom tårer. Jeg er imponert over ditt avklarte forhold til døden, samtidig som jeg har dyp medfølelse med deg og din sorg over å forlate dine nærmeste.

Jeg ville nok ha tatt en liten reiserunde og sagt farvel til noen som dessverre bor litt unna. Jeg har selv opplevd å miste noen som stod meg nær i kreft, og vi fikk snakket om det meste før vedkommende døde. I motstning til @Ferny opplevdes døden som en enorm lettelse - da var det endelig slutt på smertene og vedkommende fikk fred.

Stor  til deg.

[Gjest baremei]

Tusen takk @Gresskaret Alle reagerer nok veldig forskjellig, men når man innser at sånn blir det bare så har man ikke annet valg enn å akseptere og å gjøre det beste ut av den siste tiden.

@Blondie65 takk for det Det er slik jeg opplever døden i mange tilfeller også, da får man endelig fred. Sånn håper jeg mine pårørende vil oppleve det også. Jeg har ikke noe dødsangst eller noe sånt nå, men hvem vet, den kan jo kanskje komme. Klem til deg

[sweety pie]

Stor klem sendes til deg