Min siste reise

[cerruti]

For en styrke du viser❤️Håper du får en god natt ⭐️🌙

[Vackra]

Få ting rører meg, men denne tråden gjør vondt, men også godt, for jeg tenker på mannen din som mister kjæresten sin, og hvor fint det må være for han å ha en slags dagbok fra denne tiden, og hvor heldig han er som har en kjæreste og kone som er så fin som deg å leve "til døden skiller dere ad" med. 

Syntes du er fryktelig modig, og et utrolig sterkt menneske som virkelig lever i påvente av å dø. Du stråler en god og ærlig blanding av positivitet og realisme. Du er virkelig beundringsverdig.

Det føles absurd å si dette til noen, men jeg ønsker deg alt godt i dine siste dager. Uansett hvor få eller mange det blir. Jeg håper de blir så smertefrie og betydningsfulle som verden tillater. 

Klem og beundring fra meg. 

[BellaMargitha]

Jeg er igrunn enig i at livskvalitet må veie tyngre enn livslengde. Ihvertfall hvis lidelsene er så store som noen har. Personlig føler jeg det er bedre da å få slippe, for de pårørende sin del også faktisk, å se sine kjære få en verdig, fredelig og fin avslutning på livet uten for langdryg lidelse. Jeg kan dog bare snakke for meg selv, Men for meg så ble det veldig viktig da mamma ble syk at hun skulle ha det best mulig og ikke lide unødig, og ga klar beskjed om at hun måtte gi slipp når det ble for mye- jeg kom til å klare meg. Det satte sine spor å se lidelsene til min samboer under hans sykdom og det unner jeg absolutt ingen å gå igjennom. Håper virkelig at det i fremtiden vil komme en løsning på alle de ulike kreftsykdommene!

Også håper jeg at det vil komme en god smertelindring til deg. Synes det er vondt å lese at du lider slik. 

[Gjest Birti]

Sender deg et ❤ på slutten av en vakker sommerdag! 

[Tash]

32 minutter siden, Vackra skrev:

Få ting rører meg, men denne tråden gjør vondt, men også godt, for jeg tenker på mannen din som mister kjæresten sin, og hvor fint det må være for han å ha en slags dagbok fra denne tiden, og hvor heldig han er som har en kjæreste og kone som er så fin som deg å leve "til døden skiller dere ad" med. 

Syntes du er fryktelig modig, og et utrolig sterkt menneske som virkelig lever i påvente av å dø. Du stråler en god og ærlig blanding av positivitet og realisme. Du er virkelig beundringsverdig.

Det føles absurd å si dette til noen, men jeg ønsker deg alt godt i dine siste dager. Uansett hvor få eller mange det blir. Jeg håper de blir så smertefrie og betydningsfulle som verden tillater. 

Klem og beundring fra meg. 

Dette 

[Gjest baremei]

Takk alle sammen Jeg fortalte Mannen om denne dagboken tidligere i kveld. Han synes det er bra at jeg har en plass hvor jeg kan få skrevet ned mine tanker og følelser, men han vet ikke helt om han vil lese den. Han vet ikke om han egentlig vil vite hva jeg tenker og føler om enkelte ting, sier han. Jeg kan jo på en måte skjønne dette. Han skulle tenke på det til i morgen.

I dag har jeg vært en tur på hytta. Det ble nok min siste tur ut dit, og det er litt vemodig kjenner jeg. Det er mitt paradis på fjellet. Det går en skogsvei fra småbruket vi bor på og helt bak til denne hytta/seteren. Vi kjørte firhjuling bort dit. På somrene før pleide vi å ri hele veien ut til denne seteren, med hundene løpende etter. Hadde med bare det aller nødvendigste, satte igjen hestene der og dro på jakt. Vi eier hele området opp til seteren. Noen av de fineste jaktopplevelsene har jeg i fjellet rundt hytta. Mannen fridde også i den hytta. Det ble veldig tøft for ham da vi dro derfra idag. Vi ble sittende lenge på steintrappa utenfor hytta, og han bare gråt og gråt. Han sier han tror han aldri kommer til å bruke denne hytta igjen, fordi alle minnene med meg der blir for mye. Jeg håper jo at han med tid og stunder klarer å skape nye minner i denne hytta, og at det en gang ikke gjør så vondt å tenke på meg der oppe.

Jeg føler jeg distanserer meg mer og mer fra selve livet nå om dagen. Jeg føler ikke så mye glede lenger. Det er litt rart, for tidligere fant jeg gleden i absolutt alt. Nå er den overskygget av smerte og død virker det som. Kanskje det er for at det skal bli lettere å ta farvel? Det gjør egentlig ganske vondt å tenke på at jeg kanskje aldri kommer til å føle på den gleden lenger. Jeg gleder meg ikke lenger til familien kommer, jeg gleder meg ikke til noe. Jeg føler ikke den samme gleden av å klemme sønnen en gang. Det gjør skikkelig vondt å skrive akkurat det, men sånn er det faktisk bare. Jeg føler kjærligheten, men jeg føler ikke gleden. Jeg bør vel være fornøyd bare jeg får kjenne på den kjærlighetene.

Jeg fikk en melding her idag der noen takket meg for at jeg fikk døden til å høres så fin ut. Jeg vil bare understreke at det ikke er det jeg prøver på, jeg skriver bare min opplevelse av det hele. Så klart føler jeg innimellom at det er urettferdig og trist, men det blir sånn. Det kan man ikke gjøre noe med. Da må man gjøre det beste ut av hva man har. Jeg må bare si at det ikke bare er rosenrødt. Vi gråter, noen er sinte på situasjonen, noen er deprimerte, og jeg selv er også veldig trist og tung til tider. Spesielt når jeg ikke lenger føler denne gleden. Jeg merker også at jeg har begynt å snakke om ting jeg egentlig liker å gjøre som ting jeg likte å gjøre, helt ubevisst. Det virker som om jeg distanserer meg fra livet helt uten å vite det. Det er litt rart for meg som elsker livet. Det er vel bare enda en måte døden sniker seg inn i livet på, og tar over litt etter litt.

Håper alle dere der ute får en god natt, og at dere får en god dag i morgen!

[BellaMargitha]

Skjønner at han kan kvie seg for å lese, samtidig så synes jeg du beskriver tingenes tilstand så bra-på en jordnær måte.. Om hvordan dette er på godt og vondt, kanskje mest på vondt akkurat nå og det er jo desverre naturlig etterhvert som man blir svekket. Og det du beskriver av følelser nå er jo også en del av det..

Det høres ut som at naturen er en trøst og styrke for deg i alt dette, og det er jeg glad for. Du er jo den sterke for alle rundt deg, så jeg håper du kan finne litt styrke i den. 

Kan jeg spørre om du har noen personlige tanker om hva som skjer etterpå? Om det blir bare ingenting eller om det er en viss bevissthet?

[Salka]

Så trist å lese.  Skjønner godt at det er trist og vemodig at dette muligens var din siste tur opp på hytta og jeg syns du er så tøff som faktisk drar til tross for smertene og den fæle sykdommen. Du minner sånn om onkelen min, han hadde en veldig alvorlig nyresykdom som spiste opp hele immunforsvaret og han måtte inn til dialyse og cellegift flere ganger i uka. Likevel hadde han en enorm viljestyrke og livsgnist og reiste masse til liknende steder som hytta di helt til det siste. Han levde i 20 år med den sykdommen, legene estimerte to. Selv om dere har to ulike sykdommer er de like alvorlige og jeg ser han i deg.  Dere er så like. Jeg kjørte over fjellet i Trøndelag på vei hjem nordfra i natt og tenkte på deg.  Nå har jeg kommet hjem i senga mi og kjører skikkelig bil i kroppen, ikke rart etter 115 mil. Stor klem til deg! 

Endret 18. juli 2017 av Salka

[Pås]

baremei: du er en av de tøffeste damene jeg noen gang har "kjent". Måten du skriver på, så åpent, nakent og ærlig om et av livets tøffeste situasjoner... Jeg har ikke ord for hvor mye jeg beundrer deg for åpenheten din og måten du skriver på! Du setter spor etter deg her inne, det er åpenbart for alle som leser i denne tråden, men mye sier meg at du setter dype spor også i livene til dem rundt deg. Alt godt ønskes deg i tiden du har igjen, håper du slipper smerter, mange varmer klemmer fra meg.

[Gjest baremei]

Tusen takk dere

Jeg har alltid tenkt at det er noe mer mellom himmel og jord enn vi vet om. Derfor tror jeg ikke at alt blir svart når man dør. Det er i hvert fall det jeg håper, at det skal være noe mer. Kanskje jeg treffer favorittene mine igjen en dag. Det gjør jo tross alt godt å håpe på noe sånt. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like klar for å dø om jeg ikke hadde trodd at det skjer noe mer etter døden. Det kan være Himmelen, Den andre siden, reinkarnasjon... Ikke vet jeg, men jeg tror det skjer noe mer. Det er nok en del som er uenig med meg om akkurat dette, og kanskje tror jeg at det skjer noe mer kun som en trøst, men jeg har opplevd så mye spesielt knyttet til døden i mine år i helsevesenet at det er vanskelig å tro noe annet.

En annen ting. Vær så snill, ikke skriv til meg om healing og mirakelkurer. I mitt hode er det bare stygt. Jeg vet at ingenting kan hjelpe meg å bli kreftfri i den situasjonen jeg er i, men mange andre i samme situasjon kan få et falskt håp om at de kanskje kan bli friske allikevel. Falskt håp er noe av det værste man kan ha når man skal dø. Jeg tror det er bedre å innse det, og å leve der etter. Det er mitt syn på ting i hvert fall.

[KatyP]

19 timer siden, baremei skrev:

Jeg har hele tiden tenkt at denne siste tiden er for alle andre enn meg selv. Den er for de som skal være igjen. Men nå føler jeg for å tenke litt på meg selv også. Jeg klarer ikke leve med disse smertene stort mer. 

Her er det overskya og regn akkurat nå. Vi slapper av på hytta på fjellet nå, skal snart hjem til senga mi igjen snart kjenner jeg. Håper du får en fin helg❤️

Takk for det! Håper du får ei fin helg❤️

Tenk på deg selv. På den måten gjør du dem du er glad i trygge og. Det å vite at du tar vare på deg selv også og ikke sliter deg totalt ut for å glede dine nærmeste vil være en god trøst for dem det og.

❤️

[Gjest Trolletrine]

Kanskje nettopp hytta og området rundt ender opp med å bli den plassen mannen din kjenner mest nærhet til deg når du er borte? Jeg tenker ihvertfall at det er naturlig å føle som mannen din gjør nå når han sier han ikke vil bruke hytta mer, men at det kan endre seg gradvis. Du lever jo nå, så akkurat nå er det sorgen som dominerer. Men når alt er over så er det kanskje der han "finner" deg nærmest, med alle de gode minnene dere har der, - fjellgeita som du tydeligvis er😊

Jeg var inne på profilen din her en dag, og alderen din nærmest smalt mot meg. Du kan si hva du vil, men jeg syns det er for j**lig at du skal dø nå. Og kunne jeg gitt deg en klem, skulle du fått den beste klemmen i verden. 

Når du skriver om livet ditt, så tenker jeg at du har hatt et godt liv. Og når alt kommer til alt, er kanskje det det viktigste. Det hjelper ikke å bli 100 år hvis man ikke har det bra, selv om jeg er sikker på at folk rundt deg ville ofret høyrearmen og vel så det, hvis det kunne fått deg til å leve godt litt lengre. 

Syns det er forferdelig at du preges av smerter nå. Kanskje det kan være greit å være "litt" sløv, hvis det gjør at du slipper å ha så vondt?

Samtidig gjenkjenner jeg det du skriver om distanse til livet. Jeg også tror den følelsen gjør det lettere for deg å gi slipp når den tid kommer, og at det kanskje er det som er hensikten.

Du er tøffere enn toget, og verden trenger sånne som deg. Så f**ck kreft, og hurra for deg for alt du er og gjør.

[Gjest supernova_87]

Det er så urettferdig. 

Jeg vet ikke helt hva den personen som sa du fikk døden til å høres fin ut mente, kanskje det handler om at du forholder deg utad så rolig, så verdig? Jeg vet ikke. 

For min del er det tvert imot. Du får livet til å høres så fint ut. Så vakkert. Og døden så ekte, tilstedeværende og ... ja brutal. For hva annet enn brutal kan det være å lese om deg, en mor og en kjæreste som bare må forlate de hun elsker. 

Du er skikkelig sterk baremei! Men vi ser også at du er bare menneske. Det er ikke annet en naturlig og forståelig at du er tung og trist og at å miste gleden over livet, over mannen og sønnen din, det er jævlig. Kanskje en verre smerte enn de fysiske? Det er jo et veldig vanlig depressivt trekk. Men det er nettopp det at du er helt og holdent ekte om at du er menneske som griper meg så sterkt. River tak i hjertet mitt og presser tårer ut øynene. Det er fordi du er ærlig det blir så viktig for så mange i tråden din. Tror de færreste synes det høres fint ut å gå gjennom det du går igjennom. Tenkte på det med gleden, kanskje du ikke føler den fordi å føle den betyr at du må føle sorgen også? Og det å ta innover seg en utrøstelig ektemann og bære sorgen sammen med de som elsker deg høyest det blir for tungt. Kanskje. 

Det er urettferdig. Sender deg litt kosemoseoverdose! Liker du søt mat og bakverk? 

[Minlillesky]

Jeg måtte inn på profilen din for å se på alderen din, sånn som hun over her. Ble litt satt ut. Du er så ung! Vi er like gamle, og jeg har 1 datter på 5,7 år. Noen må dessverre forlate jorden tidligere enn andre, sånn er livet. Men det at du er så ung og har et barn, gjør det litt mer spesielt føler jeg. Det føles feil på en måte..

At du blir sløvere og distanserer deg mer fra selve livet tror jeg er en del av prosessen mot døden. Jeg ser ofte på dokumentarer om syke mennesker som er på sin siste del av livet, unge som gamle, og mange av de hadde det på samme måte før de døde. Det gjør det kanskje lettere å forlate verden? Ikke vet jeg men. At du føler kjærligheten er det viktigste, den er god å ha. 

Etter det jeg har lest her inne så virker pappaen til barnet som en flott mann. Barnet kommer nok til å bli tatt veldig godt vare på, og får en fin oppvekst, tross tapet av mammaen. Barnet er så heldig som har en så reflektert mamma. 

Jeg har begynt å se døden og livet i et annet lys etter å ha fulgt med på tråden din. Du påvirker oss lesere mer enn du tror, på en positiv måte. 

Etter å ha fulgt med på alle disse dokumentarene, så kan de fleste føle det "på seg" når det nærmer seg slutten. Har du følt det, eller tror du at du har litt mer tid igjen? Føler meg frekk som spør, men det er ikke meningen 

Sender deg en virtuell klem, bruk den når det trengs som mest; 

 

[Måbarefåsiat...]

15 timer siden, baremei skrev:

 

Jeg føler jeg distanserer meg mer og mer fra selve livet nå om dagen. Jeg føler ikke så mye glede lenger. Det er litt rart, for tidligere fant jeg gleden i absolutt alt. Nå er den overskygget av smerte og død virker det som. Kanskje det er for at det skal bli lettere å ta farvel? Det gjør egentlig ganske vondt å tenke på at jeg kanskje aldri kommer til å føle på den gleden lenger. Jeg gleder meg ikke lenger til familien kommer, jeg gleder meg ikke til noe. Jeg føler ikke den samme gleden av å klemme sønnen en gang. Det gjør skikkelig vondt å skrive akkurat det, men sånn er det faktisk bare. Jeg føler kjærligheten, men jeg føler ikke gleden. Jeg bør vel være fornøyd bare jeg får kjenne på den kjærlighetene.

 

Kanskje det faktisk er naturen som er så viselig innrettet? At dette er en vei som gjør det lettere å slippe taket når den tid kommer?

[Sera D]

Sender deg en klem i dag også 

Det er så vanskelig å finne ord. Det er umulig å sette seg inn i din situasjon, men noe klarer jeg å forestille meg utfra dine gode og beskrivende innlegg. Som så mange andre skriver, er jeg imponert over måten du ordlegger deg på, og hvor flink du er til å beskrive hvordan du har det.

Det skjærer meg i hjertet å lese innlegget ditt om turen på hytta med mannen din og ikke minst at du ikke føler så mye glede over livet lenger. Det er sannsynlig en del av den naturlige prosessen på vei mot slutten, men likevel så utrolig trist. Ønsker du får flere gode uker framover med de du er glad i, men samtidig er det vondt å lese hvor mye smerter du har nå, og jeg skulle ønske du slapp å ha det slik så lenge. Tenker på deg 

 

[Gjest baremei]

Jeg blir litt sløv av medisinene, det er ikke til å unngå. Jeg vil bare ikke være helt borte hele tiden. Neste skritt er smertepumpe, og det er ikke noen ønskesituasjon enda for min del. Da blir det mye døsing og soving, og jeg blir nok liggende på sykehuset. Det er litt derfor jeg ikke ønsker mer behandling ved infeksjoner, alt vil skje fortere da. Jeg vil ikke leve de siste ukene mine i en døs. Da er det bedre å bare slippe. Familien er informert, og de fleste er enige i min avgjørelse. Jeg tror det blir ille for de også å se meg ligge der i en sykehusseng i noe som føles som en evighet.

Jeg er nok ikke så gammel nei. Rekker akkurat ikke å bli 27 år. Det er kanskje urettferdig, men sånn blir det.

@Rainstorm jeg har alltid elsket alt som er søtt Mannen har sagt veldig mange ganger at det er rart jeg ikke veier 150kg Før jeg ble sjuk kunne jeg lett spise 2 sjokoladeplater hver kveld. Elsker skoleboller, kanelsnurrer, sjokoladekae, brownies og mat generelt. Jeg kunne levd på pavlovakake. Det er nesten himmelen for meg. 

Jeg har ikke noe problem med å føle på sorgen. Den merker jeg hver dag. Jeg kjenner nesten mer sorg over å klemme Minien enn glede nå. Det er litt vanskelig å beskrive, men det kjennes litt ut som om alt snart tar slutt, og for hver klem så blir det en mindre igjen. 

Jeg tenker litt på hvordan Mini vil reagere når jeg er borte for godt. Kommer han til å skjønne noe av det, eller kommer han til å tenke på det som om jeg forlot ham? Noen som har noen tanker? Jeg vil ha ærlige svar, ikke pynt på noe.

@Måbarefåsiat... virker litt som om det er sånn vi mennesker er bygd ja. For alt jeg vet kan det være at det er litt bevisst også, en slags mekanisme for å takle døden som kommer nærmere og nærmere. Jeg vet ikke. Jeg har opplevd dette flere ganger at døende folk distanserer seg fra familien sin.

Til alle dere andre som skriver til meg: TUSEN TAKK! Alle klemmer og gode ord lagres i hjertet! Skulle ønske jeg kunne be dere alle hjem på kaffe, jeg har blitt skikkelig glad i hver og en av dere som skriver til meg Det betyr så mye! Jeg sitter med tårer i øynene mange ganger når jeg leser hva mine skriblerier gjør med dere. Dere er så gode, alle sammen!

 

[Gjest Trolletrine]

Har dere snakket om at du skal dø til gutten din? Eller fått veiledning av noen som har erfaring med sånt? Nå er han jo selvfølgelig så liten, men likevel så stor at han kommer til å savne deg. 

[Jerry Lee]

På Sunday, July 16, 2017 den 23.09, baremei skrev:

Takk for fine ord alle sammen, det varmer virkelig!

Mannen får vite om denne tråden, men jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg skal vise ham den nå eller vente til jeg er død. Noen som har noen tanker?

Noen vil nok være uenige med meg. Kanskje også du.

Men om du tar ham med på siste reis her også, nå, kan han allerede nå få se hvor mange du berører med åpenheten din i din ferd mot slutten. Og dere kan prate om det mens det ennå er tid.....

Men jeg vet ikke...  fryktelig vanskelig avgjørelse som bare du kan ta. Følg hjertet ditt.

❤  

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du har så reflekterte tanker rundt dette. Jeg har opplevd to personer på nært hold som døde av kreft. Den ene - godt opp i årene var veldig klar for å dø. Den andre klamret seg til livet selv lenge etter at alt håp var ute. Dette lærte meg noe om å akseptere slutten og avslutte forlengelse av smertene og vi pårørende hadde en prat om hvordan vi ønsket vår egen slutt skulle være.

Stor klem til deg