Min siste reise

[Sera D]

Tårene triller her 

Jeg har vært innom og lest her ofte i det siste, men ikke skrevet så mye. Vet ikke hva jeg skal skrive annet enn at du har gjort inntrykk på meg med den fine måten du skriver om døden på. 

Jeg har selv tre barn, yngste er snart 3 år og det er utrolig skummelt å tenke på hvordan det ville være å måtte forlate dem. I morgen skal jeg i alle fall gi dem en ekstra klem, da det ikke er noen selvfølge å kunne gjøre det   Jeg er ikke av de flinkeste til å leve i nuet og har lett for å stresse i vei, men i morgen skal jeg ta meg tid til å stoppe litt mer opp. Ordene dine er en vekker...

[Gjest baremei]

21 minutter siden, Rainstorm skrev:

Nå har jeg tenkt på spørsmålet ditt om hva vi ville gjort om vi fikk vite at vi hadde 4 måneder igjen å leve, og jeg kommer ikke på noe godt svar. Fordi sannheten for meg er ikke noe god. Jeg hadde håpt jeg brukte tiden godt, men jeg ser for meg at jeg hadde vært så bitter. Så bitter og sint og forbannet for at jeg har gått igjennom så mye vondt, bare for at når håpet er tent så skulle jeg bli fratatt muligheten for alt jeg hadde kjempet for å få oppleve. Jeg blir bare imponert av deg av disse tankene, for her er du, virker så sindig, så reflektert, så raus og fylt av kjærlighet, og du opplever nettopp det som bare tanken på får meg til å bli så sur at jeg vil ikke tenke på det. Jeg skulle ønske din sannhet ikke var sannheten for noen. 

Jeg følger med i dagboken din. Sjekker her hver dag. Fordi du skriver noe som er så viktig, og det har hatt utrolig påvirkning på meg. Du minner meg på at jeg skal dø. At jeg kommer til å dø. Og du minner meg på at jeg lever. Og for noen med en litt annen innfallsvinkel, der døden har virket som et lokkemiddel, et savn, et håp, en bønn, en trøst, så treffer ordene dine meg akkurat på et slikt tidspunkt som gjør at jeg hører dem innmari godt. Kanskje det er akkurat det riktige tidspunktet til at de nettopp får meg til å tenke at jeg skal leve for å leve, og ikke for å dø. Jeg vet ikke, er ikke helt der enda. Men hver gang jeg leser her gjør det noe med meg. Jeg retter meg i ryggen og føler meg litt mindre depressiv. Jeg blir litt mer målrettet, og tenker at dette er ikke tidspunktet å gi opp. Jeg velger noe så enkelt som å ta den joggeturen selv om jeg føler at jeg bare orker å ligge i senga og vente på at dagen skal bli over, fordi dine ord minner meg på at jeg har muligheten. Jeg har muligheten til å komme dithen at jeg verdsetter livet, og kjærligheten du omtaler livet med gjør at jeg får lyst på det samme. Det livet du snakker om virker verdt å kjempe for, så jeg får litt mer gnist til å kjempe. 

Ordene dine fyller meg med et sinne, men samtidig et engasjement. Et sinne fordi noen blir rammet av sykdom som får dem til å ikke ville leve når de kan, mens andre får sykdom som gjør at de ikke kan leve selv om de vil. Og det virker så meningsløst, begge deler. Tråden kombinert med egne opplevelser har konfrontert meg med denne sannheten, denne virkeligheten, og jeg føler dette engasjementet for at jeg kan ikke bare la dette forbli virkeligheten! Jeg kan jo prøve å bidra. Og kanskje noe i meg også vil det mer etter hvert. 

Og jeg sier ikke disse tingene for å være ekkel, for å gni inn at jeg har muligheten og du har ikke, men fordi jeg så noen sider tilbake noen som fortalte deg hva ordene dine betyr for dem, og at du satt pris på å høre det. Jeg er redd for å si noe feil, men har hørt at det verste man gjør er å være så redd for å si noe. Derfor ville jeg bare at du skulle høre hvor stor pris jeg setter på at du deler dette, at du formulerer deg slik du gjør, og at du skal vite at din innsikt og refleksjon rundt temaet har hatt stor verdi for meg, det betyr noe!
Jeg er redd for at mitt perspektiv er provoserende, og det er jo urettferdig. Hvordan kan noen se livet som så verdiløst? Jeg skjønner det ikke selv. Det er paradoksalt. Jeg ser på livet som alt, det er jo alt man har. Det største man har. Grunnmuren for alt som er vakkert! Samtidig ville jeg gitt det bort, men det er nok også på grunn av en type smerte. Ordene dine har fått meg til å se tydeligere hva døden egentlig er, i stedet for et luftslott av en fantasi skapt av uutholdelig smerte, og depressive vrangforestillinger, og på den måten har ordene dine også hjulpet meg å se tydeligere hva livet mitt er. Og jeg heller mer og mer mot at det umulig kan være verdiløst. 

Tusen, tusen takk. Virkelig.  

Tusen takk for fine ord Du har helt rett, det dummeste man gjør er å ikke si noe. Jeg tåler å høre alt, det skal MYE til før jeg blir fornærmet av noe.

Jeg setter veldig pris på å høre om hvordan innvirkning denne tråden har på livene deres. På den måten føler jeg at jeg lever litt videre

[Sera D]

Glemte å skrive at jeg håper du får smertestillende som virker bedre nå framover. Måtte din siste tid bli etter forholdene god 

[Gjest Birti]

Det er helt uvirkelig å lese tråden din, og det kjennes så urettferdig at så unge,gode mennesker må gå så alt for tidlig. Jeg har selv mistet en nær venninne og mitt elskede søskenbarn så alt for tidlig og det er bare så vondt! De forlot oss begge så brått at det ikke fantes tid til å si farvel, så jeg er glad for at du,når det må være som dette,i det minste får lov til å ta farvel med alle du har så kjær. Samtidig vet jeg ikke hva jeg ville foretrukket selv.. for det må også være så vondt å vite at dette deilige livet må ta slutt. Det er kanskje enklere for en selv å bare aldri våkne mer. Jeg vet ikke. Og jeg håper at jeg ikke kan svare på det på lenge enda. 

Du spør hva vi ville brukt våre fire måneder på, og jeg tørr nesten ikke å tenke på det. Jeg er nemlig redd for at jeg hadde blitt et grusomt menneske som lå fire cm over madrassen og vibrerte i frustrasjon - og når jeg ikke sover, da bør verden passe seg litt.. På den andre siden håper jeg at jeg ville klare å gjøre som deg; akseptere min skjebne og gjøre alt jeg kan for å gi mine kjære noe fint å minnes meg med. For jeg beundrer virkelig din styrke og dine fine gester! 

Dette ble et rotete innlegg på tampen av kvelden, men jeg sender deg varme tanker og all styrken jeg har. Jeg heier på deg til langt over målstreken og håper at dere finner smertelindring for de tøffe takene! ❤

[Gjest baremei]

Takk for fine ord alle

Jeg kjenner jeg savner hverdagen da alt var bra. Jeg savner å krangle med Mannen, å gå på jobb, trassanfallene til Mini, å diskutere hva vi skal ha til middag. Jeg savner til og med å irritere meg over hundehår og hundespor i hele huset, til og med på soverommene hvor hunden aldri er. Jeg savner at folk behandler meg helt normalt. Jeg HATER sympatiblikkene folk sender meg. Jeg blir nesten litt sint av det. Jeg har litt temperament til tider Det er nok derfor jeg savner å krangle/diskutere med Mannen. Nå lar han meg bare få rett, og jeg blir gal av det. Jeg vil bare ha hverdagen!

[BellaMargitha]

Jeg håper virkelig du finner rett smertelindring. Dette høres ikke noe kjekt ut og ha så store smerter. Ønsker deg å ha det så behagelig som mulig! 

Det er så flott av deg å ta så mye hensyn til dine nærmeste. Du og din kjærlighet og omsorg vil leve videre gjennom dem. Og selv om du ikke får oppleve oppveksten til sønnen din, har du gitt han en enorm gave: livet og ikke minst fylt de første viktige årene av hans liv med masse kjærlighet. 

Tenkte litt på en ting; Jeg opplevde å miste en nær da jeg var 3, Min morfar, som jeg bodde i samme hus som fra jeg ble født. Vi var bestevenner og jeg husker mange minner fra tiden vår sammen godt.. store og små ting.. Og en del ting husker jeg så godt at jeg fortsatt kjenner lukten og temperaturen/følelsen av det hele. Han døde plutselig, og jeg husker den kvelden og. Rart hvordan de viktige tingene sitter klistret... uansett hvor lenge siden det er. 

 

[Gjest Magnifiq]

At det meste ansvaret havner på de pårørende når noen vil dø hjemme, syns jeg er skikkelig urettferdig. Er det en ting som burde vært bedre tilrettelagt så er det det. 

Men forstår du ikke ønsker å belemre dine næreste med den jobben. Har du pratet med dem om det? Om hva de tenker rundt det?

 

og ikke minst; forstår du savner hverdagen med vanlige småkrangler og gjøremål.

god klem fra meg

[Gjest baremei]

4 timer siden, Magnifiq skrev:

At det meste ansvaret havner på de pårørende når noen vil dø hjemme, syns jeg er skikkelig urettferdig. Er det en ting som burde vært bedre tilrettelagt så er det det. 

Men forstår du ikke ønsker å belemre dine næreste med den jobben. Har du pratet med dem om det? Om hva de tenker rundt det?

 

og ikke minst; forstår du savner hverdagen med vanlige småkrangler og gjøremål.

god klem fra meg

Har pratet litt med Mannen om det, men det er ikke et ansvar jeg vil de skal ha. Da blir det heller ikke et tema. Mannen er vel ikke så veldig glad i den tanken om at jeg skal dø hjemme tror jeg. Han er redd det blir det eneste han tenker på i huset vårt.

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du er veldig reflektert over det å dø hjemme. Har selv hatt en døende forelder midt på sommeren i et hus som var uegnet for sykestell og en annen forelder som var fryktelig sliten og en kommune som hadde sendt all mulighet for hjelp på ferie. Det ble en verdig død på sykehus i stedet.

Jeg må også si at selv om du @baremei er enestående i dine betraktninger og den som har gitt oss muligheten til å støtte deg og lese dine ord om denne vonde tiden, må jeg også si at mange skriver utrolig fine innlegg om tankene sine rundt dette. Det rører virkelig noe i meg å lese alle disse dype betrakningene fra alle.

Stor :gruppeklem: 

[Gjest Trolletrine]

Huff....syns det er så fælt at man skal føle at man er til belastning for andre når man skal dø. I mitt naive hode så tenker jeg at det å få stelle og stulle rundt en kjær døende kan være det siste man har mulighet til å gjøre for den en er glad i. Selvfølgelig med hjelp av hjemmesykepleie etc. 

Samtidig ser jeg utfordringer ift å få tilstrekkelig smertelindring etc. Og selvfølgelig at man har ulik tilnærming til dette, og ulike grenser osv. 

Huff, dette er nok vanskelig for alle parter.

Men du @baremei, jeg lurer på noe. Og det er ikke meningen å være frekk, og ikke svar hvis du ikke vil, men det er noe jeg har tenkt mye på, faktisk. 

I innleggene dine fremstår du som en som aksepterer din egen utgang, selv om du selvfølgelig ikke vil dette. Du fremstår som praktisk og klartenkt. Men hender det at du noen ganger får øyeblikk av panikk? At du plutselig blir overmannet av angst, sorg og lignende? Prøver å sette meg inn i din og andres situasjon, og da tenker jeg at panikken hadde ligget der på lur hele tiden, og at innimellom hadde den kommet opp. 

Samtidig ser jo mange døende ut som om de har funnet en ro,- en ro som ikke ligner annen ro jeg har sett, om du skjønner. Hvor kommer denne roen fra? Er den ekte, eller er det mer et skalkeskjul for å beskytte de nærmeste?

[Gjest baremei]

4 timer siden, lotte00 skrev:

Huff....syns det er så fælt at man skal føle at man er til belastning for andre når man skal dø. I mitt naive hode så tenker jeg at det å få stelle og stulle rundt en kjær døende kan være det siste man har mulighet til å gjøre for den en er glad i. Selvfølgelig med hjelp av hjemmesykepleie etc. 

Samtidig ser jeg utfordringer ift å få tilstrekkelig smertelindring etc. Og selvfølgelig at man har ulik tilnærming til dette, og ulike grenser osv. 

Huff, dette er nok vanskelig for alle parter.

Men du @baremei, jeg lurer på noe. Og det er ikke meningen å være frekk, og ikke svar hvis du ikke vil, men det er noe jeg har tenkt mye på, faktisk. 

I innleggene dine fremstår du som en som aksepterer din egen utgang, selv om du selvfølgelig ikke vil dette. Du fremstår som praktisk og klartenkt. Men hender det at du noen ganger får øyeblikk av panikk? At du plutselig blir overmannet av angst, sorg og lignende? Prøver å sette meg inn i din og andres situasjon, og da tenker jeg at panikken hadde ligget der på lur hele tiden, og at innimellom hadde den kommet opp. 

Samtidig ser jo mange døende ut som om de har funnet en ro,- en ro som ikke ligner annen ro jeg har sett, om du skjønner. Hvor kommer denne roen fra? Er den ekte, eller er det mer et skalkeskjul for å beskytte de nærmeste?

Har tenkt litt på spørsmålet ditt nå, og jeg kan bare svare for meg selv. Det hender ganske ofte at jeg er trist over situasjonen, jeg gråter jo ganske ofte til tider. Panikk kan jeg ikke si jeg har hatt i det hele tatt, heldigvis. Jeg er ikke redd for å dø, så jeg tenker ikke at det er det værste som kan skje meg i dette livet. Sorg har jeg så klart hatt masse av siden jeg fikk denne beskjeden, men ikke slik at den overmanner meg om du skjønner. Det kan nok ha noe med det at underbevisstheten min sa at det var slik det kom til å gå. Jeg kom ikke til å leve videre. Det var så liten sjanse for at siste behandling skulle funke.

Jeg har, som du sier, funnet roen. Jeg har slått meg til ro med at det blir sånn. Hvor dette kommer fra vet jeg ikke. Jeg har alltid vært en person som innretter meg etter situasjoner etter som de oppstår. Det var nok derfor jeg passet så godt til å jobbe i ambulansen Jeg omstiller meg kjapt. Det har nok skjedd nå også, og det er jeg glad for. Jeg vet ikke om denne roen skjer mentalt, eller om det er noe fysisk som skjer med hjernen når døden nærmer seg. For mange kan det nesten virke sånn. Andre har dødsangsten helt til siste minutt. Noe bedre svar enn dette har jeg nok ikke. 

Jeg sier det igjen, det er bare å spørre meg! Jeg svarer på det jeg kan svare på, uansett spørsmål

[Chandra]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg vil veldig gjerne skrive noe til deg siden du har gjort et skikkelig inntrykk på meg. Den første gangen jeg begynte å lese i dagboken din lukket jeg den etter 10 sekunder. Jeg får helt panikk av å lese om kreft og død og turte rett og slett ikke. Men etter en stund måtte jeg bare lese og det er jeg glad for. Du setter ord på noe som jeg er skikkelig skikkelig redd for, og jeg syntes så vanvittig synd på deg. Jeg tar meg i å tenke på deg flere ganger om dagen og jeg vil bare at du skal vite at du gjør en forskjell.

Jeg klarer ikke helt å formulere hva det du har skrevet har betydd for meg, men jeg vil virkelig at du skal vite at du gjør en forskjell og jeg vil takke deg for det. Ingen lever forgjeves og jeg tror du har gjort og fortsatt gjør et stort inntrykk på mange her inne. 

Jeg håper du forsatt får dele noen fine øyeblikk sammen med dine nærmeste.  

 

[Gjest Trolletrine]

13 minutter siden, baremei skrev:

Har tenkt litt på spørsmålet ditt nå, og jeg kan bare svare for meg selv. Det hender ganske ofte at jeg er trist over situasjonen, jeg gråter jo ganske ofte til tider. Panikk kan jeg ikke si jeg har hatt i det hele tatt, heldigvis. Jeg er ikke redd for å dø, så jeg tenker ikke at det er det værste som kan skje meg i dette livet. Sorg har jeg så klart hatt masse av siden jeg fikk denne beskjeden, men ikke slik at den overmanner meg om du skjønner. Det kan nok ha noe med det at underbevisstheten min sa at det var slik det kom til å gå. Jeg kom ikke til å leve videre. Det var så liten sjanse for at siste behandling skulle funke.

Jeg har, som du sier, funnet roen. Jeg har slått meg til ro med at det blir sånn. Hvor dette kommer fra vet jeg ikke. Jeg har alltid vært en person som innretter meg etter situasjoner etter som de oppstår. Det var nok derfor jeg passet så godt til å jobbe i ambulansen Jeg omstiller meg kjapt. Det har nok skjedd nå også, og det er jeg glad for. Jeg vet ikke om denne roen skjer mentalt, eller om det er noe fysisk som skjer med hjernen når døden nærmer seg. For mange kan det nesten virke sånn. Andre har dødsangsten helt til siste minutt. Noe bedre svar enn dette har jeg nok ikke. 

Jeg sier det igjen, det er bare å spørre meg! Jeg svarer på det jeg kan svare på, uansett spørsmål

Tusen, tusen takk for at du er så sjenerøs, @baremei. Jeg har vært på nippet flere ganger nå å slette siste innlegget mitt, for jeg angret sånn på at jeg spurte deg om en sånn sak. Og atter en gang tenker du over saken og svarer på en så skikkelig måte. Det står det respekt av.

Ja, kanskje det handler om personlighet. Jeg tenker at jeg hadde fått panikkanfall og angst. Ikke for selve døden, men for å forlate barnet mitt og andre jeg er glad i. 

Jeg så foresten dokumentaren du skrev om forven stund siden, og da også slo det meg hvor nøktern og rolig vedkommende fremstod. Likevel føler jeg at det blir en helt annen situasjon, da hun var gammel og hadde sånn sett fått levd sitt liv. 

Må si jeg beundrer sånne som deg, @baremei, og får bare håpe på at jeg får brøkdelen av ditt mot og tankesett når det blir min tur. 

Tusen takk for at du svarte meg. Nå håper jeg du får en god natt med guttene dine, og at smertene ikke er for store❤️

[Fiolaa]

Etter å ha fulgt med i denne tråden fra starten (ved en tilfeldighet da jeg googlet noe og kom inn på et forum her) mannet jeg meg opp til å legge igjen en hilsen til deg. Dagboken din har satt spor, og det er ofte jeg tar meg selv i å tenke på deg i hverdagen. Når jeg kjørte fra sør til nord for noen dager siden og passerte Trøndelag, kom jeg plutselig på deg. Og det føltes underlig at det var så nært, at et sted der ute var personen bak dagboken og den hjerteskjærende historien.. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, ord føles fattige i en sånn situasjon.. vil bare at du skal vite at du har gjort så mange mennesker takknemlige for hva de har i livet, ved å skrive ned dine tanker i denne dagboka. Jeg håper du klarer å nyte den siste tiden med dine kjære, og du skal vite at vi er mange som følger med på dagboken din. Jeg må innrømme at jeg er redd for å tråkke i salaten, men jeg har et spørsmål. Hvilken type kreftdiagnose fikk du? 

Maaange klemmer fra østlendingen i nordnorge <3 

[Gjest baremei]

8 minutter siden, Ponnipanda skrev:

Etter å ha fulgt med i denne tråden fra starten (ved en tilfeldighet da jeg googlet noe og kom inn på et forum her) mannet jeg meg opp til å legge igjen en hilsen til deg. Dagboken din har satt spor, og det er ofte jeg tar meg selv i å tenke på deg i hverdagen. Når jeg kjørte fra sør til nord for noen dager siden og passerte Trøndelag, kom jeg plutselig på deg. Og det føltes underlig at det var så nært, at et sted der ute var personen bak dagboken og den hjerteskjærende historien.. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, ord føles fattige i en sånn situasjon.. vil bare at du skal vite at du har gjort så mange mennesker takknemlige for hva de har i livet, ved å skrive ned dine tanker i denne dagboka. Jeg håper du klarer å nyte den siste tiden med dine kjære, og du skal vite at vi er mange som følger med på dagboken din. Jeg må innrømme at jeg er redd for å tråkke i salaten, men jeg har et spørsmål. Hvilken type kreftdiagnose fikk du? 

Maaange klemmer fra østlendingen i nordnorge <3 

Takk for fine ord Hadde jeg vært frisk og situasjonen var litt annerledes hadde jeg vel bedt deg komme innom Det startet med livmorkreft, ble oppdaget akkurat et år etter at jeg fikk Minien min.

 

17 minutter siden, lotte00 skrev:

Tusen, tusen takk for at du er så sjenerøs, @baremei. Jeg har vært på nippet flere ganger nå å slette siste innlegget mitt, for jeg angret sånn på at jeg spurte deg om en sånn sak. Og atter en gang tenker du over saken og svarer på en så skikkelig måte. Det står det respekt av.

Ja, kanskje det handler om personlighet. Jeg tenker at jeg hadde fått panikkanfall og angst. Ikke for selve døden, men for å forlate barnet mitt og andre jeg er glad i. 

Jeg så foresten dokumentaren du skrev om forven stund siden, og da også slo det meg hvor nøktern og rolig vedkommende fremstod. Likevel føler jeg at det blir en helt annen situasjon, da hun var gammel og hadde sånn sett fått levd sitt liv. 

Må si jeg beundrer sånne som deg, @baremei, og får bare håpe på at jeg får brøkdelen av ditt mot og tankesett når det blir min tur. 

Tusen takk for at du svarte meg. Nå håper jeg du får en god natt med guttene dine, og at smertene ikke er for store❤️

Tusen takk gode du Det er klart jeg svarer! Setter pris på alle ord og spørsmål jeg.

[Bjørka]

Vil bare sende mange varme tanker og takke deg for at du deler denne dagboken baremei. Jeg kom til å trykke meg inn ved en tilfeldighet da jeg leste tilfeldige tråder på forsiden en kveld. Jeg har ikke funnet noen ord til deg før nå. Har forsåvidt ikke funnet noen nå heller. Annet enn takk. Takk for at du deler og setter ord på vanskelige følelser. Takk for at vi får bli med deg inn i dette vanskelige, skumle og ubestemmelige. 

[siesta]

Jeg skulle egentlig lage en tråd om noe helt annet, men ble bare sittende og lese. Den tråden kan bare være, ikke så viktig. Du skriver så flott, selv om du har mye vondt og ellers alt som følger med. Håper du alikevel får fine studer sammen med dine kjære. ❤❤

[Gjest NotNaomi]

På 7/7/2017 den 23.28, Roadrunner skrev:

Et fremmed menneske kan sette dype spor på kort tid. Tenker stadig på deg...

Ja,du har helt rett! 

[Purple Basil]

På 10/07/2017 den 1.45, baremei skrev:

Åh, så godt å høre Håper virkelig endringene blir til det bedre, hvis ikke får du skylde på meg Elsker sånne innlegg, de varmer hjertet mitt Klem til deg

Her blir det ikke så mye søvn, absolutt hele kroppen gjør vondt. Jeg skal heldig vis på sykehuset for å prate med lege i morgen, så håper jeg får noe smertestillende som funker bedre da.

Jeg har troen på at det vil gå bra, men jeg skal sende deg gode tanker uansett hvordan det går jeg  Det er bedre enn å ikke gjøre noe, ikke sant? Jeg klager ikke lenger til min samboer og mine venner, jeg jobber med et nytt prosjekt istedet. Det er skjedd en fin endring allerede nå

Jeg kom til å tenke på bestevenninnen min som døde da vi var 26. Hun døde brått, men dagen før hun gikk bort så drakk vi vin, lo og vi sa at vi var glade i hverandre. Hun er borte, men jeg husker henne så jækla godt. Stemmen, latteren, måten hun snakket på, ja alt. Det føles på en måte som at hun lever enda, jeg kan bare ikke ringe henne. Jeg ser henne overalt hver dag på en måte. Vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette egentlig 

Håper du får sove i natt baremei, og at du får oppleve litt av den hverdagen du ønsker. Jeg sender to nye klemmer for ekstra god søvn. 

[Felixa]

Ville bare stikke innom og si at jeg tenker på deg.