Min siste reise

[Gjest Solopp]

På 28.6.2017 den 22.21, baremei skrev:

Alle dere som leser her inne, jeg lurer på en ting. Om akkurat du hadde fått vite det akkurat nå at du skal dø om ca 4 måneder, hva ville du gjort da? Hvordan hadde du reagert tror du? Hva ville du brukt den siste tiden din på? Hva hadde du angret på her i livet? Dette var noe jeg begynte å tenke på her jeg lå i senga mi og kikket på solnedgangen. Jeg har ganske mange forskjellige personer i livet mitt, så jeg prøvde å se for meg hvordan de hadde taklet det, og hva de hadde gjort. Jeg synes det er veldig interessant å høre, for jeg tror det varierer veldig ut fra hvordan vi er som personer. Jeg vil gjerne ha noen svar, men er ganske forberedt på å ikke få noen, da det er ganske personlige spørsmål. Dere kan tenke på det, det tror jeg kan gjøre godt for alle

Jeg tror jeg hadde blitt handlingslammet, panikkslagen, hatt en j' angst, ute av kontroll. Jeg tror ikke jeg hadde fått gjort noe av betydning for noen de siste mnd. Jeg hadde angret på at jeg ikke hadde våget mer. Jeg har alltid vært en engstelig person som lar meg hindre for mye av det å være redd for. Jeg skulle ønske det var noe man bare kunne ta bort, men slik er det ikke. Det må trosses og det har jeg ikke helt i meg alltid. Når jeg skriver dette til deg, i det du befinner deg i,  tenker jeg at din situasjon burde fortelle meg at jeg bare skal gripe dagen, gripe muligheter. Men min frykt for hviskes ikke ut av din realitet. Styrke ❤

[BellaMargitha]

Har lest litt i dagboken din og synes du har så mange fine og ærlige refleksjoner. Selv har jeg også tenkt mye på døden, vært mye redd for å oppleve akkurat det du går igjennom nå-og mistet mange. Jeg har vært samboer til en kreftsyk, min store kjærlighet, som desverre døde. Jeg synes død -og sorg - er både vakkert, vondt og skremmende. Jeg vet at jeg for hvert dødsfall har blitt sterkere og mer tilstede, at jeg lever mer. Jeg føler også at min mor og avdøde sambo fortsatt lever med meg på et vis.. de er liksom ikke helt borte, men endret form.. vanskelig å forklare.. 

ønsker deg og dine alt godt. Og at dine siste måneder blir gode!

[Gjest NotNaomi]

På 6/25/2017 den 2.26, Aldrisur skrev:

 

[Gjest NotNaomi]

 

[Lykkehjerte]

Har lest og grått meg igjennom dine innlegg.For et nydelig menneske! Så flott med brev og video. Gull verdt!  Ikke noe som er bedre enn dine videoer, men kommer ned et lite tips likevel. For eksempel kan en voksen klokke eller smykke ol til konfirmasjonen være en vakker gave fra sin mamma, med gravert hilsen bak på. Det kan bety mye for barnet å bære noe som mamma har valgt ut, med hilsen på. Ellers er det som sagt ikke noe som er bedre enn det du har laget, for det er det beste!Ville også forsøkt å lage en filmsnutt med deg og barnet (eller bilder), som barnet kan se på hver dag, på den måten glemmer aldri barnet. Du har en unik styrke, og ord blir fattige i situasjonen. Føler disse ordene sier svært mye: De vakreste blomstene blir plukket først.. 

[Gjest baremei]

11 timer siden, Lykkehjerte skrev:

Har lest og grått meg igjennom dine innlegg.For et nydelig menneske! Så flott med brev og video. Gull verdt!  Ikke noe som er bedre enn dine videoer, men kommer ned et lite tips likevel. For eksempel kan en voksen klokke eller smykke ol til konfirmasjonen være en vakker gave fra sin mamma, med gravert hilsen bak på. Det kan bety mye for barnet å bære noe som mamma har valgt ut, med hilsen på. Ellers er det som sagt ikke noe som er bedre enn det du har laget, for det er det beste!Ville også forsøkt å lage en filmsnutt med deg og barnet (eller bilder), som barnet kan se på hver dag, på den måten glemmer aldri barnet. Du har en unik styrke, og ord blir fattige i situasjonen. Føler disse ordene sier svært mye: De vakreste blomstene blir plukket først.. 

Tusen takk gode du! Jeg har ordnet med en gave til konfirmasjon, men hva den er vil jeg ikke skrive her. Det skal være en overraskelse både for Mannen og mini, og jeg har bestemt meg for at Mannen skal få lese denne tråden en gang. 

Jeg har laget en film med kveldsstunden vår sammen, med sang og historie, som han kan se på. Jeg har også laget et album hvor jeg har skrevet ting, helt fra han var født til nå. Jeg har også laget to albumer av meg selv. Det ene er som en slags tidslinje som følger livet mitt fra jeg ble født fram til nå. Det andre har litt forskjellige bilder og morsomme historier fra da jeg og Mannen traff hverandre og fram til idag.

Det å sitte og bla gjennom bilder er faktisk veldig interessant, det får fram både latter og tårer. Jeg satt sammen med moren min og søstrene mine og så gjennom bilder her for et par uker siden, og det kom fram så mange fine minner! Ting vi nesten hadde glemt, og ting man aldri kommer til å glemme. Jeg er glad for at jeg har foreldre som har tatt mye bilder av minner og hverdagslige ting opp igjennom oppveksten vår.

På 2.7.2017 den 2.47, BellaMargitha skrev:

Har lest litt i dagboken din og synes du har så mange fine og ærlige refleksjoner. Selv har jeg også tenkt mye på døden, vært mye redd for å oppleve akkurat det du går igjennom nå-og mistet mange. Jeg har vært samboer til en kreftsyk, min store kjærlighet, som desverre døde. Jeg synes død -og sorg - er både vakkert, vondt og skremmende. Jeg vet at jeg for hvert dødsfall har blitt sterkere og mer tilstede, at jeg lever mer. Jeg føler også at min mor og avdøde sambo fortsatt lever med meg på et vis.. de er liksom ikke helt borte, men endret form.. vanskelig å forklare.. 

ønsker deg og dine alt godt. Og at dine siste måneder blir gode!

Huff, det var trist å høre! Er det lenge siden? Håper det går bra med deg! Kan jeg spørre deg hvordan du synes siste tiden med din mann var? Var den bare vond, eller var det gode stunder også? Hva tror du kunne gjort tiden etter at han døde lettere for deg? Litt personlige spørsmål kanskje, det er veldig lov å ikke svare. Stor klem til deg

[Ella1]

Jeg har ikke ord for hvor trist denne situasjonen er... 

Men, som mor til en gutt så kom jeg på et tema du kan skrive/filme om. Noe som mannen min, som kun er vokst opp med brødre, har bedt meg forklare for sønnen vår når tiden er inne for han. Nemlig temaet jenter/forhold og ikke minst kjærlighetssorg. Hvordan jenter tenker vet jo kun vi som er jenter selv, så det er ikke alltid like lett for en gutt/mann å forstå seg på oss. Dette er nok et tema mannen din kanskje også setter pris på at du tar opp. Nå mener jeg ikke temaet blomster og bier, men rett og slett hvordan man behandler jenter og hva man kanskje ikke skal finne seg i osv. Og forklare at kjærlighetssorg går over selv om det ikke kjennes slik ut...

[Gjest baremei]

20 minutter siden, Ella1 skrev:

Jeg har ikke ord for hvor trist denne situasjonen er... 

Men, som mor til en gutt så kom jeg på et tema du kan skrive/filme om. Noe som mannen min, som kun er vokst opp med brødre, har bedt meg forklare for sønnen vår når tiden er inne for han. Nemlig temaet jenter/forhold og ikke minst kjærlighetssorg. Hvordan jenter tenker vet jo kun vi som er jenter selv, så det er ikke alltid like lett for en gutt/mann å forstå seg på oss. Dette er nok et tema mannen din kanskje også setter pris på at du tar opp. Nå mener jeg ikke temaet blomster og bier, men rett og slett hvordan man behandler jenter og hva man kanskje ikke skal finne seg i osv. Og forklare at kjærlighetssorg går over selv om det ikke kjennes slik ut...

Tusen takk, det er et godt tips

[Lykkehjerte]

42 minutter siden, baremei skrev:

Tusen takk gode du! Jeg har ordnet med en gave til konfirmasjon, men hva den er vil jeg ikke skrive her. Det skal være en overraskelse både for Mannen og mini, og jeg har bestemt meg for at Mannen skal få lese denne tråden en gang. 

Jeg har laget en film med kveldsstunden vår sammen, med sang og historie, som han kan se på. Jeg har også laget et album hvor jeg har skrevet ting, helt fra han var født til nå. Jeg har også laget to albumer av meg selv. Det ene er som en slags tidslinje som følger livet mitt fra jeg ble født fram til nå. Det andre har litt forskjellige bilder og morsomme historier fra da jeg og Mannen traff hverandre og fram til idag.

Det å sitte og bla gjennom bilder er faktisk veldig interessant, det får fram både latter og tårer. Jeg satt sammen med moren min og søstrene mine og så gjennom bilder her for et par uker siden, og det kom fram så mange fine minner! Ting vi nesten hadde glemt, og ting man aldri kommer til å glemme. Jeg er glad for at jeg har foreldre som har tatt mye bilder av minner og hverdagslige ting opp igjennom oppveksten vår.

Så utrolig rørende..Rett og slett den perfekte mamma, partner, datter, søster og helt sikkert venn og kollega også, -jeg er målløs av både tristhet og beundring. Du har virkelig tenkt på alt, og setter dine kjære aller først, og selv nå så tenker du på hva mer fint du kan gjøre for dem. Som jeg skrev i et annet innlegg i en annen tråd, som ledet meg inn her: mirakler har skjedd før, og måtte det skje deg!Verden trenger virkelig slike som deg her! 

[Gjest baremei]

3 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Så utrolig rørende..Rett og slett den perfekte mamma, partner, datter, søster og helt sikkert venn og kollega også, -jeg er målløs av både tristhet og beundring. Du har virkelig tenkt på alt, og setter dine kjære aller først, og selv nå så tenker du på hva mer fint du kan gjøre for dem. Som jeg skrev i et annet innlegg i en annen tråd, som ledet meg inn her: mirakler har skjedd før, og måtte det skje deg!Verden trenger virkelig slike som deg her! 

Tusen takk gode du, nå ble jeg rørt her... Mine kjære kommer alltid til å være viktigst! Jeg ser på denne siste tiden som noe som tilhører de, det er den tiden de har til å få sagt farvel til meg. Det høres kanskje litt merkelig ut, men det er det som gir meg størst glede, at de har det så bra som mulig. Tusen takk for fine ord, de varmer veldig

[Måbarefåsiat...]

Hva hadde jeg gjort? Hm... blitt fortvilet og knust og sinna og alt det der. Så håper jeg at jeg hadde blitt flinkere til å leve i nuet, gjøre noe ut av dagen. Det går en kule eller tre varmt hos oss i perioder og jeg blir apatisk og ser altfor mye på tv.
Jeg håper noen hadde hevet ut tv-en og fått meg til å gjøre noe fruktbart med meg selv og livet mitt. Gjøre ting som teller og gir meg noe. Og ikke kaste bort tiden på teite ting.

Å forlate barnet mitt hadde forvoldt meg en uendelig sorg - jeg håper jeg aldri får oppleve det.
Takk for at du deler <3

[BellaMargitha]

3 timer siden, baremei skrev:

Tusen takk gode du! Jeg har ordnet med en gave til konfirmasjon, men hva den er vil jeg ikke skrive her. Det skal være en overraskelse både for Mannen og mini, og jeg har bestemt meg for at Mannen skal få lese denne tråden en gang. 

Jeg har laget en film med kveldsstunden vår sammen, med sang og historie, som han kan se på. Jeg har også laget et album hvor jeg har skrevet ting, helt fra han var født til nå. Jeg har også laget to albumer av meg selv. Det ene er som en slags tidslinje som følger livet mitt fra jeg ble født fram til nå. Det andre har litt forskjellige bilder og morsomme historier fra da jeg og Mannen traff hverandre og fram til idag.

Det å sitte og bla gjennom bilder er faktisk veldig interessant, det får fram både latter og tårer. Jeg satt sammen med moren min og søstrene mine og så gjennom bilder her for 

Huff, det var trist å høre! Er det lenge siden? Håper det går bra med deg! Kan jeg spørre deg hvordan du synes siste tiden med din mann var? Var den bare vond, eller var det gode stunder også? Hva tror du kunne gjort tiden etter at han døde lettere for deg? Litt personlige spørsmål kanskje, det er veldig lov å ikke svare. Stor klem til deg

Bare å spørre!! Dette skjedde i 2004, ganske lenge siden..  han var syk ganske lenge.. akutt leukemi. Desverre så fikk han ikke behandling, grunnet rot i systemet til legene glemte de å gi han beskjed om kreften før det var for sent.  Han gikk i mange mnd med sterke plager før en annen lege undersøkte han på nytt og oppdaget dette. Han fikk da raskt diagnose men døde bare 3 dager etter, så det ble jo litt annet forløp.. hadde vi hatt mulighet til å evnt kjempe eller ta vare på den siste tiden ville vi nok gjort mye annerledes, men det ble veldig veldig kaotisk de siste mnd. 

I kjølevannet av hans død døde 3 andre som sto meg veldig nære, det var en helt annen opplevelse igjen. Da opplevde jeg dette med at døden kan være veldig vakker. Husker jeg satt hos en av mine eldste venner, og lyset fra vinduet traff ansiktet henne og det var som om hele henne lyste. Mannen hennes sto ved hennes side og han strålte også. De strålte omkapp. Det var så sterkt, vanskelig å forklare- men det var som om alt annet i verden var borte, Det var bare de to, båndet mellom dem var helt rent og sterkt. Det var bare kjærlighet. Hun døde for 4 år siden. Han virker som han har klart seg ganske fint sånn alt tatt i betraktning, klart det er jo tøft.. men som han sier- de har ingenting usagt og i den siste tiden åpnet de seg sånn opp sjelelig at den siste tiden var som evigheten. Dette høres sikkert helt rart ut for dem spm ikke har vitnet det, og jeg er dårlig på å forklare!! Men dette er vel det jeg savnet å oppleve med min kjære, for jeg slet mye i ettertid med omstendighetene.. selv om livet mitt er bra nå og jeg har kun det gode igjen i hjertet mitt.

Endret 3. juli 2017 av BellaMargitha

[Gjest NotNaomi]

35 minutter siden, BellaMargitha skrev:

Bare å spørre!! Dette skjedde i 2004, ganske lenge siden..  han var syk ganske lenge.. akutt leukemi. Desverre så fikk han ikke behandling, grunnet rot i systemet til legene glemte de å gi han beskjed om kreften før det var for sent.  Han gikk i mange mnd med sterke plager før en annen lege undersøkte han på nytt og oppdaget dette. Han fikk da raskt diagnose men døde bare 3 dager etter, så det ble jo litt annet forløp.. hadde vi hatt mulighet til å evnt kjempe eller ta vare på den siste tiden ville vi nok gjort mye annerledes, men det ble veldig veldig kaotisk de siste mnd. 

I kjølevannet av hans død døde 3 andre som sto meg veldig nære, det var en helt annen opplevelse igjen. Da opplevde jeg dette med at døden kan være veldig vakker. Husker jeg satt hos en av mine eldste venner, og lyset fra vinduet traff ansiktet henne og det var som om hele henne lyste. Mannen hennes sto ved hennes side og han strålte også. De strålte omkapp. Det var så sterkt, vanskelig å forklare- men det var som om alt annet i verden var borte, Det var bare de to, båndet mellom dem var helt rent og sterkt. Det var bare kjærlighet. Hun døde for 4 år siden. Han virker som han har klart seg ganske fint sånn alt tatt i betraktning, klart det er jo tøft.. men som han sier- de har ingenting usagt og i den siste tiden åpnet de seg sånn opp sjelelig at den siste tiden var som evigheten. Dette høres sikkert helt rart ut for dem spm ikke har vitnet det, og jeg er dårlig på å forklare!! Men dette er vel det jeg savnet å oppleve med min kjære, for jeg slet mye i ettertid med omstendighetene.. selv om livet mitt er bra nå og jeg har kun det gode igjen i hjertet mitt.

Jeg ble veldig rørt av dette jeg. 

[wintergirl]

43 minutter siden, BellaMargitha skrev:

Bare å spørre!! Dette skjedde i 2004, ganske lenge siden..  han var syk ganske lenge.. akutt leukemi. Desverre så fikk han ikke behandling, grunnet rot i systemet til legene glemte de å gi han beskjed om kreften før det var for sent.  Han gikk i mange mnd med sterke plager før en annen lege undersøkte han på nytt og oppdaget dette. Han fikk da raskt diagnose men døde bare 3 dager etter, så det ble jo litt annet forløp.. hadde vi hatt mulighet til å evnt kjempe eller ta vare på den siste tiden ville vi nok gjort mye annerledes, men det ble veldig veldig kaotisk de siste mnd. 

I kjølevannet av hans død døde 3 andre som sto meg veldig nære, det var en helt annen opplevelse igjen. Da opplevde jeg dette med at døden kan være veldig vakker. Husker jeg satt hos en av mine eldste venner, og lyset fra vinduet traff ansiktet henne og det var som om hele henne lyste. Mannen hennes sto ved hennes side og han strålte også. De strålte omkapp. Det var så sterkt, vanskelig å forklare- men det var som om alt annet i verden var borte, Det var bare de to, båndet mellom dem var helt rent og sterkt. Det var bare kjærlighet. Hun døde for 4 år siden. Han virker som han har klart seg ganske fint sånn alt tatt i betraktning, klart det er jo tøft.. men som han sier- de har ingenting usagt og i den siste tiden åpnet de seg sånn opp sjelelig at den siste tiden var som evigheten. Dette høres sikkert helt rart ut for dem spm ikke har vitnet det, og jeg er dårlig på å forklare!! Men dette er vel det jeg savnet å oppleve med min kjære, for jeg slet mye i ettertid med omstendighetene.. selv om livet mitt er bra nå og jeg har kun det gode igjen i hjertet mitt.

 Rørende ❤

[Gjest baremei]

7 timer siden, BellaMargitha skrev:

Bare å spørre!! Dette skjedde i 2004, ganske lenge siden..  han var syk ganske lenge.. akutt leukemi. Desverre så fikk han ikke behandling, grunnet rot i systemet til legene glemte de å gi han beskjed om kreften før det var for sent.  Han gikk i mange mnd med sterke plager før en annen lege undersøkte han på nytt og oppdaget dette. Han fikk da raskt diagnose men døde bare 3 dager etter, så det ble jo litt annet forløp.. hadde vi hatt mulighet til å evnt kjempe eller ta vare på den siste tiden ville vi nok gjort mye annerledes, men det ble veldig veldig kaotisk de siste mnd. 

I kjølevannet av hans død døde 3 andre som sto meg veldig nære, det var en helt annen opplevelse igjen. Da opplevde jeg dette med at døden kan være veldig vakker. Husker jeg satt hos en av mine eldste venner, og lyset fra vinduet traff ansiktet henne og det var som om hele henne lyste. Mannen hennes sto ved hennes side og han strålte også. De strålte omkapp. Det var så sterkt, vanskelig å forklare- men det var som om alt annet i verden var borte, Det var bare de to, båndet mellom dem var helt rent og sterkt. Det var bare kjærlighet. Hun døde for 4 år siden. Han virker som han har klart seg ganske fint sånn alt tatt i betraktning, klart det er jo tøft.. men som han sier- de har ingenting usagt og i den siste tiden åpnet de seg sånn opp sjelelig at den siste tiden var som evigheten. Dette høres sikkert helt rart ut for dem spm ikke har vitnet det, og jeg er dårlig på å forklare!! Men dette er vel det jeg savnet å oppleve med min kjære, for jeg slet mye i ettertid med omstendighetene.. selv om livet mitt er bra nå og jeg har kun det gode igjen i hjertet mitt.

Huff, så tragisk! Sånt skal ikke skje. Så synd at dere ikke fikk tatt farvel med hverandre. Samme hvor ille det er at jeg skal dø, så er jeg veldig takknemlig for at jeg får den siste tiden min for mine kjære sin del. Det hadde kanskje vært best for meg å bare dø plutselig, men jeg tror det er viktig for de som står en nær at man får den siste tiden.

Du har virkelig opplevd mye sorg, kjære deg! Godt å høre at du også har opplevd døden som vakker, selv om den er trist. Jeg tror deg, jeg har også opplevd mange sånne ting med døende folk, unge som gamle. Veldig trist at du ikke fikk oppleve dette med mannen din, den avskjeden hadde du fortjent! Godt å høre at du klarer deg bra, selv om du har opplevd mye. Stor klem til deg!

[BellaMargitha]

25 minutter siden, baremei skrev:

Huff, så tragisk! Sånt skal ikke skje. Så synd at dere ikke fikk tatt farvel med hverandre. Samme hvor ille det er at jeg skal dø, så er jeg veldig takknemlig for at jeg får den siste tiden min for mine kjære sin del. Det hadde kanskje vært best for meg å bare dø plutselig, men jeg tror det er viktig for de som står en nær at man får den siste tiden.

Du har virkelig opplevd mye sorg, kjære deg! Godt å høre at du også har opplevd døden som vakker, selv om den er trist. Jeg tror deg, jeg har også opplevd mange sånne ting med døende folk, unge som gamle. Veldig trist at du ikke fikk oppleve dette med mannen din, den avskjeden hadde du fortjent! Godt å høre at du klarer deg bra, selv om du har opplevd mye. Stor klem til deg!

Ja jeg er enig i at det nok er lettere på et vis for de rundt når man får mulighet til å ta ordentlig avskjed og få sagt det usagte, vist følelser og tatt vare på minner sammen. Fikk den opplevelsen med min mor, og det var en veldig spesiell og sterk tid. Også at jeg fikk muligheten til å være der for henne, vi pårørende kan ha et enormt behov for å gi omsorg og styrke til den døende.. det gjør godt i ettertid å vite at jeg kunne gjøre hennes siste tid mer behagelig og god. Det er noe jeg fant styrke i..og mens det sto på også en drivkraft til å holde frykten unna. 

Jeg leser at du har jobbet innen helsevesenet i mange år og også har sett dette.  Jeg måtte spørre en nå pensjonert sykepleier en gang om hun også hadde sett dette "lyset/gløden" og kjærligheten som jeg hadde sett hos mine kjære på siste leiet. Og joda det hadde hun, mange mange ganger! Det er jo veldig fint å tenke på, at kjærligheten er den sterkeste til slutt. 

I fare for å bable altfor mye om egne tanker i din tråd 😂 (skravla går når man er engasjert... ) så må jeg nevne at vi fikk en slags avskjed min kjære og jeg.. rett før han sovnet, så klarnet han plutselig til fra det tåkete stedet han var I, så meg inn i øynene og sa "takk". Følte det ordet inneholdt enormt mye.. ❤

[Gjest baremei]

På 4.7.2017 den 1.25, BellaMargitha skrev:

Ja jeg er enig i at det nok er lettere på et vis for de rundt når man får mulighet til å ta ordentlig avskjed og få sagt det usagte, vist følelser og tatt vare på minner sammen. Fikk den opplevelsen med min mor, og det var en veldig spesiell og sterk tid. Også at jeg fikk muligheten til å være der for henne, vi pårørende kan ha et enormt behov for å gi omsorg og styrke til den døende.. det gjør godt i ettertid å vite at jeg kunne gjøre hennes siste tid mer behagelig og god. Det er noe jeg fant styrke i..og mens det sto på også en drivkraft til å holde frykten unna. 

Jeg leser at du har jobbet innen helsevesenet i mange år og også har sett dette.  Jeg måtte spørre en nå pensjonert sykepleier en gang om hun også hadde sett dette "lyset/gløden" og kjærligheten som jeg hadde sett hos mine kjære på siste leiet. Og joda det hadde hun, mange mange ganger! Det er jo veldig fint å tenke på, at kjærligheten er den sterkeste til slutt. 

I fare for å bable altfor mye om egne tanker i din tråd 😂 (skravla går når man er engasjert... ) så må jeg nevne at vi fikk en slags avskjed min kjære og jeg.. rett før han sovnet, så klarnet han plutselig til fra det tåkete stedet han var I, så meg inn i øynene og sa "takk". Følte det ordet inneholdt enormt mye.. ❤

Så bra at du fikk den opplevelsen med din mor! Jeg er litt opptatt av at mine nærmeste ikke skal føle at det må være her for meg, men at jeg på en måte klarer meg selv. Samtidig så har begge søstrene mine vært veldig klar på at de vil være der for meg på alle mulige måter. Vi har pratet litt om at jeg har lyst til å dø hjemme med familien min rundt meg, og med søstre, mor og et tantebarn som jobber i helsevesenet er nok ikke det umulig. Det optimale for min del hadde vært minst mulig fremmede inn i hjemmet vårt også den siste tiden. Samtidig vil jeg ikke pålegge familien min så mye ansvar, så jeg tror nok sykehus eller noe sånt blir det mest optimale likevel. 

Jeg har opplevd denne kjærligheten mange ganger, spesielt mellom bestemor og bestefar var den ekstrem. Bestefar var dement og slet veldig med korttidshukommelsen, han bodde på lukket avdeling på sykehjem på slutten. Han var til stede da bestemor døde, og han sang "Den fyrste song" mens hun sovnet inn. Det er der jeg har de musikalske sidene mine fra. Det var veldig vakkert. Selv om Bestefar ikke husket hvem som hadde vært på besøk tidligere på dagen eller hva han spiste til middag, husket han det at Bestemor hadde gått bort. Han sa det mange ganger at det var hesjestauren hans som var godt bort, det var ingen der til å holde ham oppe lenger. Han ville ikke leve lenger, og døde to måneder etter Bestemor. Bestefar hadde utsikt til favorittfjellet sitt fra sykehjemsrommet sitt, og da jeg skulle gå ut for å ringe Mannen og fortelle at Bestefar var godt bort, så var himmelen helt mørk alle andre plasser, men det var en helt lys stripe akkurat over dette fjellet. Det samme skjedde den dagen han var gravlagt, vi står ved graven hans og ser rett opp på det fjellet. Det var en spesiell opplevelse. Kanskje var det tilfeldig, men man vil jo gjerne tro at det var en mening med det.

Det var en liten avsporing 

Så godt å høre at du og din kjære fikk sagt hadet, selv om det ikke var så mange ord som ble brukt. Det lå nok mye i det ordet der tenker jeg

[BellaMargitha]

4 timer siden, baremei skrev:

Så bra at du fikk den opplevelsen med din mor! Jeg er litt opptatt av at mine nærmeste ikke skal føle at det må være her for meg, men at jeg på en måte klarer meg selv. Samtidig så har begge søstrene mine vært veldig klar på at de vil være der for meg på alle mulige måter. Vi har pratet litt om at jeg har lyst til å dø hjemme med familien min rundt meg, og med søstre, mor og et tantebarn som jobber i helsevesenet er nok ikke det umulig. Det optimale for min del hadde vært minst mulig fremmede inn i hjemmet vårt også den siste tiden. Samtidig vil jeg ikke pålegge familien min så mye ansvar, så jeg tror nok sykehus eller noe sånt blir det mest optimale likevel. 

Jeg har opplevd denne kjærligheten mange ganger, spesielt mellom bestemor og bestefar var den ekstrem. Bestefar var dement og slet veldig med korttidshukommelsen, han bodde på lukket avdeling på sykehjem på slutten. Han var til stede da bestemor døde, og han sang "Den fyrste song" mens hun sovnet inn. Det er der jeg har de musikalske sidene mine fra. Det var veldig vakkert. Selv om Bestefar ikke husket hvem som hadde vært på besøk tidligere på dagen eller hva han spiste til middag, husket han det at Bestemor hadde gått bort. Han sa det mange ganger at det var hesjestauren hans som var godt bort, det var ingen der til å holde ham oppe lenger. Han ville ikke leve lenger, og døde to måneder etter Bestemor. Bestefar hadde utsikt til favorittfjellet sitt fra sykehjemsrommet sitt, og da jeg skulle gå ut for å ringe Mannen og fortelle at Bestefar var godt bort, så var himmelen helt mørk alle andre plasser, men det var en helt lys stripe akkurat over dette fjellet. Det samme skjedde den dagen han var gravlagt, vi står ved graven hans og ser rett opp på det fjellet. Det var en spesiell opplevelse. Kanskje var det tilfeldig, men man vil jo gjerne tro at det var en mening med det.

Det var en liten avsporing 

Så godt å høre at du og din kjære fikk sagt hadet, selv om det ikke var så mange ord som ble brukt. Det lå nok mye i det ordet der tenker jeg

For mange, ihvertfall vet jeg dette med meg Selv, kan det være en trøst i å vite at man har stilt opp for sine kjære når de har vært syke. Selv om jeg forstår fra ditt ståsted om å ikke ville belaste sine nærmeste, det er jo naturlig å ville skåne sine nærmeste. Så det skjønner jeg veldig godt at du vil klare mest mulig selv. Men jeg tror nok at søstrene dine er ganske oppriktige når de sier at de ønsker å stille opp, og jeg tror (uten å være bastant altså!) At å få hjelpe og bidra vil være til hjelp for dem og. Det blir jo på en måte en slags bearbeiding;  å få være helt nær og være støtte og styrke.  Jeg håper du vil få muligheten til å ha din siste tid hjemme og at den blir så god som mulig for alle etter omstendighetene ! ❤ 

Utrolig vakkert det du forteller om dine besteforeldre! Du beskriver det så fint!❤ Og jeg er ganske sikker på at fenomener som lyset over fjellet ikke er tilfeldig! Dette føler man ofte i hjertet 😊 man bare vet at det har en mening! Det høres ut som et utrolig fint syn som må ha gitt mye trøst etter dødsfallet til din bestefar ☺ 

 

[Meadow]

[Gjest baremei]

Da var det fredag igjen. Det er snart 2 måneder siden jeg skrev mitt første innlegg i denne tråden. 2 måneder siden jeg fikk dødsdommen. Jeg føler egentlig ikke at jeg har så mye mer å bidra med i denne tråden, jeg bare nyter hver dag jeg får tildelt. Jeg føler til stadighet at jeg blir svekket, det å stå opp av sengen begynner å bli en kamp. Noe forteller meg at dette kommer til å gå fortere enn jeg hadde forventet. Jeg har smerter i hele kroppen, men det har jeg hatt en stund. Mentalt så føler jeg meg ganske klar for å forlate denne verden. Jeg føler ikke at jeg bidrar med så mye fornuftig lenger, og har faktisk begynt å se litt fram til det hele er over. Da slipper jeg mer smerte, og jeg slipper de blikkene jeg får fra de rundt meg. Du vet, de øynene som vet at du er dødssyk og snart skal reise fra de. Samtidig er dette langt fra noe jeg ønsker, jeg vil fortsatt være her for familien min. Jeg vil se sønnen min vokse opp! Jeg og mannen skulle jo sitte sammen på gamlehjemmet og plage pleierne og synge sanger. Sånn blir det ikke, og det har jeg funnet meg i.

Håper dere alle får en super helg